Tenk at en mann kan ha slik en innflytelse på et rom, en parkeringsplass, en gang, eller for den sagts skyld en inngang! Denne mannen har gitt mange mennesker latter og glede...
Det hele startet med ei opprydding på Pizzaloftet, hvorav hele mannspersonen lå på hau i en søppelkonteiner. Han ble oppdaget, og fikk unnslippe til en mer fredelig plass , og lever nå i et fotostudio sammen med bilder og musikk fra Buddah Bar .
I tillegg fikk han æresplass i vindusutstillinga sammen med vår legendariske Mossa.
Mannen som i sin tid levde et liv på Pizzaloftet som inngangsportier, mistet ei hand i et basketak på et mørkt loft. Det var tilfeldig, en arbeider som ikke helt skjønte at dette ikke var et menneske av kjøtt og blod, slo til i ren refleks .(Historia sier ingenting om hvem sin hand som hadde det verst…)
Hehe, vi kan le av det, men vi fikk iallefall avklart hvorfor Mannen har ei avkuttet arm eller hand….
Mannen fra Havet holder til i Bø mens Mannen fra Loftet kommer fra…ja hvem vet hvor.?
Ifølge noen kilder skal han tilhøre 50 tallet og være fra et utland, jeg vet ikke.
Han er iallefall en gledesspreder, noe de Bakeriansatte i underetasjen kan skrive under på vil jeg tro…Den dagen jeg bestemte meg for å flytte han en etasje ned, utafor ytterdøra, ble det mildt sagt stor latterfaktor blant de ansatte .Da bakeren kom på jobb natten etter,( mens vi ennå lå i vår dypeste søvn- og det fremdeles var mørkt,) ble han litt bekymret. Han lurte svært på hvilken kar som sto ved ytterdøra, og historien sier han faktisk ble litt skremt han og….
Jeg plasserte han inn i yttergangen da jeg kom på jobb, men det var da det hele begynte .
Jeg hørte latter og skrål i flere måneder, jeg så han utkledd i lange mopper til hår, jeg hørte folk rope og skvette til, men det var så mye mer latter enn vanlig… Jeg tenkte, denne karen er faktisk en gledesspreder. Og hva er vel bedre enn det? Det gledet meg at andre kunne ha det morsomt på hans bekostning…
Mannen sto til og med parkeringsvakt ute innimellom ….Etter noen måneder nede i yttergangen , ble det vel nok, han ble stående ensom blant vaskebøtter og brødformer. Jeg følte det var på tide å få han ”heim” igjen.
Jeg snakker med han hver dag. Her forleden hadde vi det riktig så hyggelig, og kledde på han et saueskinn til hår. I et fotostudio kan man gjøre sånt innimellom. Det var morsomt for oss, og gav oss en god latter i en ellers så regnskapsfull januar. Jeg kan ikke påstå at regnskap og bilag er det beste jeg vet, men når mannen stirrer på meg, vet jeg at det bare må gjøres…..
Han holder stien ren for kreativ bokføring, for å si det sånn…
janew
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar