Totalt antall sidevisninger

søndag 31. januar 2010

Here comes the sun..

Its been a long, cold, lonely winter...
(Foto:Marianne Lovise Strand)

Av og til overrasker sola oss. Sola er gul, som regel. Men idag, idag på den siste januardagen, idet Frøken Februar står og banker ivrig på Kalenderen min, så bestemte Søte Sol seg for å være rød. Sjarmerende, fascinerende rød. Det var bare å stoppe bilen og gå ut å SE.
Her henger den over fjellene, bak disse fjellene er Lofoten. Det er kult når sola overrasker.




onsdag 27. januar 2010

Winter moment in Tromsø

Snøkino i Tromsø. Kaldt og magisk.
(Foto: Marianne Lovise Strand)


Lenge siden jeg skrev på bloggen nå, på tide med noen ord. Har vært noen dager i Tromsø, som også kalles Nordens Paris. Å være i Tromsø under filmfestivalen er en stor glede og inspirasjon.
Det er så mye å se og oppleve, impulser, inntrykk, mennesker. Fotspor. Og snøkinoen er en spennende opplevelse. Jeg vil bare legge inn noen bilder idag. Si hei, liksom. Jeg kommer plutselig tilbake. Snart tror jeg. Ordene skyver seg snart ut av hodet mitt kjenner jeg.
Imens får du ha en vakker dag :)

Marianne Lovise Strand


søndag 17. januar 2010

Fantastiske januar

Livet på yttersida. Prinsesse i landskap. Herlig
Hvem sa at det ikke finnes farger i januar?
Av og til må man senke blikket og se godt etter. (Foto:Marianne Lovise Strand)

lørdag 16. januar 2010

Lykken i en liten presskanne

Bare fire små minutter å vente.
(Foto:Marianne L. Strand)

Den som venter på noe godt, heter det. Og kaffe er godt, virkelig godt.
Til jul fikk vi det vi ønsket oss. En lite presskanne, nok til to kopper.
Det er helt perfekt rett og slett, og for øyeblikket er den min favorittdingst.
Jeg beundrer den hver gang jeg går forbi den, og kjenner at jeg får en god følelse i meg av å se på den. Det er så lett, så fjærlett. Bare litt vann i vannkokeren. Mens vannet koker opp måler jeg opp knappe tre måleskjeer god kaffe. Har jeg tid lar jeg vannet roe seg litt igjen, ideelt sett skal det være kanskje 87 grader eller noe slikt for at kaffen skal bli perfekt.
Men bør ikke begynne å gjøre noe mens man venter på god kaffe fra presskanne.
Fire minutter går fort, og før du vet ordet av det er det gått minst fem minutter.
Da blir kaffen gjerne besk og bitter, og det skal vi ikke ha noe av.
Nei, jeg er blitt nøye med å sette med ned når jeg skal kose meg med kaffen min.
Jeg trekker pusten dypt, det er en superdupergod anledning til å puste med magen, laaange dype drag, og jeg kvikner til mens jeg sitter slik og puster meg opp til min egen etterlengtede kaffekopp.
Ai Ai Ai. Livet er herlig og osten er rund. Og kaffe er altså godt!
Så - takk svigermor. Du oppfylte ønsket vårt:)

God helg!
Marianne Lovise

torsdag 14. januar 2010

Vakre januar

...har sminket seg i sterke mørketidsfarger. Om ca ei uke er horisonten like lav som sola er høy på himmelen. Hurra!

Skyggeleken

Du har helt sikkert lekt med hendene foran et sterkt lys og laget morsomme og skumle skyggedyr og vesener på veggen. Ooouahah.

En kveld sto flombelysningen på nede i byggetomta, og da danset skyggen av stråene på bakkekammen over husveggen hos oss. Jeg klarer n e s t e n alltid oppføre meg som en voksen, rolig og dannet dame (ha-ha). Men plutselig overtar Lekedyret. Det som liker å hoppe i djup puddersnø mens jeg har pen kåpe på og sånn...

Jeg gikk etterhvert inn og hente kameraet, og tok et uskyldig skyggelekbilde. Peace dude.

Fint å være sin egen muntrasjon.

To fiiiine kaffelatter

Ei venninne sendte meg dette bildet på mobil. Jeg spurte om jeg kunne få legge dem ut her. Tusen takk for fiiiiiin kaffe latte kunst :o)

mandag 11. januar 2010

åååhforendag...!

En liten porsjon god takt og tone?

Etter 8 år rolig tilværelse, fikk jeg slik ubendig lyst til å frese opp livet med litt god takt og tone. Jeg tenker på slik takt og tone du kan danse til. Altså ikke bare sette på dansemusikk og være tullvillkvinne til mine egne takt og toner alene hjemme i stua. Slik jeg ofte gjør når lysten overvinner meg.

Jeg har nemlig observert at treningssenteret i bygda har STEP. Sånn opp og ned på lav kasse. Opp og ned i takt med skikkelige kraftige toner. Hurra!

For 8-9 år og 20 kilo siden var jeg på slutten av min flerårige sportyflittiglisestepkarriere. Favoritten! Jeg var til og med eier av en hel KONDIS. Ja tenk, jeg hadde faktisk en slik der passelig god Kondis. Klarte meg helt utmerket til eget bruk både på elgjakt, i fjellet, på ski og på sykkel.

Av forskjellige årsaker har jeg hatt noen år med bare bittesmå rolige fjellturer. Som det eneste jeg fortsatt gjorde av de gode, gamle tinga jeg alltid har satt pris på. Men nå tror jeg sannelig at det er håp i hengende snøre, dere!

For sist mandag steppet jeg opp på STEP. Ukoordinert. Meningsløst kondisfri. Pesende morsomt. På bena hadde jeg fine, nesten ubrukte sko. Funnet bortstuet på år-etter-år lager i kjellern. Ventet de på bedre tider?

Når sant skal sies, er jeg født slik at jeg blir rosa i ansiktet bare jeg ser på sportsrevyen. Jeg overdriver i k k e...

Etter 15 minutter var jeg tydelig rosa i ansiktet, og svetten piplet utenpå albuene. Pusten kastet og hev på seg. Antakelig uten kontroll. Tror jeg.

Etter 30 minutter var jeg bortimot lilla i ansiktet. Og kvit på overleppa. Det betyr "sliten" på mitt kroppsspråk. Nær en skikkelig storskjelv i bena, og med direkte åndenød. Jeg tok en litt roligere takt mens de drevne spratt i forrykende tempo opp og ned etter de raske tonene.

På slutten av timen lot jeg som jeg nesten kunne klart å følge med, mens bena ikke lenger visste hva koordinasjon betydde. De hadde svimt av der nede. Antakelig av sjokket.

O'lykke! Dagen derpå var jeg like fin. Det var deilig! Så i kveld steppet jeg med friskt mot opp på nok en step-time! Det gikk omtrent som sist. Pesende morsomt. Høyrød i toppen. Og jeg lever i beste velgående! :O)))))))

Det morsomste med STEP er at etter timene blir alle jeg møter så inderlig glade av å se meg! Det er som om jeg sprer en smittende lattermildhet ut blant folket. Kanskje de er glade på mine vegne for at jeg har begynt å trene?

Eller kan det ha noe med den overveldende ansiktsfargen å gjøre? ;o)

lørdag 2. januar 2010

Flying happy start

Flott, flying start på nyåret med fyrverkeri på flyet!!!
(Foto:Marianne L. Strand)




Godt, nydelig nytt år:) Ønsker alt godt for dere alle. Tenk da, 365 muligheter - og hver eneste dag kan du gjøre en forandring ? Hvis du vil.
Vesterålen ønsket oss velkommen inn i det nye året med et helt fasjonabelt lys - hvem sier at det er mørketid når det er slikt som dette?
Mannen min testet ut stjerneskuddene som var igjen etter nyttårsaften - han monterte dem på modellflyet - og med slik modell og slike kulisser så ble det bent fram fantastiske fotoforhold for meg.

Juhu!!!:)

Marianne Lovise Strand

fredag 1. januar 2010

Hva skal vi kalle det nye tiåret?


Godt nytt bloggår, dere. Det nye året er så fersk dere, rykende ferskt faktisk. Månen henger der oppe, lur og gul. Hva tenker han om oss og vår feiring?
Mange har brukt masse penger på fyrverkeri. Svært mange misliker lyden av raketter, hylere og såntno. Men de fleste liker å se rakettene på himlen . Jeg vet om noen som skulle sende opp varmeballonger idag. Og jeg vet om en som hver nyttårsaften går i skogen med noe varmt på termosen og tenner seg et deilig, knitrende nyttårsbål.
Vi har mange valg, dere. Du kan ikke, sier du? Er du sikker på det? Jeg tror vi kan velge mye oftere enn vi gjør det.

Jeg hadde ikke tenkt så mye over at vi nå er på tur inn i et nytt tiår før en ung ekspeditør funderte over temaet idag. Mon tro hva vi skal kalle det, undret han seg.
Sannelig om jeg visste.
Skal vi si tjueti eller totusenogti? Språkforsker Sylfest Lomheim anbefaler at vi sier totusenogti, for å unngå misforståelser. Ja, det mener han.
Den blide, filosoferende unggutten tar et raskt tilbakeblikk mens han pakker inn noe for meg.
Vi hadde jo de harde tredveåra, førtiåra, femtiåra og så kom de frigjørende sekstiåra. Syttitallet er jo et begrep, og det samme er åtti- og nittitallet. Men hva nå?

Hvis jeg ser tilbake ser det slik ut i en rask oppsummering:
Jeg ble født på sekstitallet, gikk på skole hele syttitallet, ble mor to ganger på slutten av åttitallet, og skilt på nittitallet. Så kom milleniumskiftet - og vips så var ringen sluttet. Jeg ble mor igjen - og gift for andre gang. Ingen endringer så langt i status. Og godt er nå det.

Men sånn midt i livet som jeg nå begynner å bli, er det liksom slik at man ser seg tilbake, samtidig som man står med en fot i framtiden og en i nåtiden. Uansett gjelder det å være tilstede i de øyeblikkene man får. Man får mange, nemlig. Men de må gripes og oppleves.

Denne julen har jeg møtt igjen mange fra min barndom eller ungdomstid. Noen jeg har gått på skole med i ni år, andre jeg har hatt som venn en kort periode i livet.
Det har vært herlig, rett og slett. Romjulsjam er en fin oppfinnelse dere, det er da de kommer hjem de som har bodd lenge borte og som sjelden besøker hjemplassen. Det er da vi møtes og deler ut klemmer og smiler over minner og tenker at nå, nå skal vi bli flinkere til å holde kontakten.

Jeg får håpe det. Nå vinker jeg farvel til året som har gått, og takker for alle gode ord og øyeblikk som kom til meg. Jeg ser fram til alle de ennå ikke opplevde!