Guten som måtte gå baklengs heimatt

Førr to uke sia deltok jeg i et flott ettermiddagskurs om det å skrive eventyr, ilag med mine venna i Vesterålen Litteraturlag. Ho Kine Hellebust va en herlig og dyktig inspirator.
I kveld blei æ så inspirert av min venn og kollega Gard Lehne Borch Michalsen at æ laga et eventyr, dedikert til ham. Og slik ble det :

Det var ein gong en gut som heite Gard. Guten var blid som ei sol. Og rett som det var lytta han på ein sang og nynna med. 

Ein kveld han satt heime og såg fotballkamp, hendte det noko. Gard var glad i å tala, og det gjorde han både ofte og hurtig. Han var så god på å ordlegge seg at det var nesten ingen som kunne målbinde ham. 

Denne kvelden vart han så stor i kjeften  på Facebook at han kom til å inngå eit usedvanleg veddemål.

Hvis Manchester City vinn den engelske serien, sver eg på at eg skal gå baklengst frå Sigerfjord til fuglekassa ved barndomsheimen min i Bjørnskinn.

Tida gjekk, uker og måneder blei til eit år. Gard gjekk og bar eit lønleg håp om at venane hadde gløymt ka han hadde skrivi. Så kom den viktige dagen, med den viktige kampen. Han satt benka foran tvapparatet sit.  Det blei en uforglemmelig og grusom aften. Manchester City vann, og Gard gret nesten. Han gikk hastig ned til eit naust og stanga hovudet i eine veggen. Nei, nei og atter nei. Kva skulle han no gjere!

Du skulle jo gå baklengs fra Sigerfjord til Bjørnskinn, eg har høyrd at du twitra det i fjor, ropte ein snodig kar med sydvest som titta ut av naustdøra.

Og den gode Gard, var kjent for å holde ord. Så han skreiv det like godt med det same, via mobiltelefonen sin. Han skreiv både på Twitter og Facebook.

”Eg har tapt veddemålet, og må gå baklengs heim til Bjørnskinn. Det er seks mil, men eg skal gjera det”.

Mannen med sydvesten skoggelo. Ho ho ho ho. Ho ho ho ho.

Det kommer du aldri til å klare, ropte han hånlig.

Den godeste Gard beit tenna saman, knytte skolissane og trakk en refleksvest over hovudet. Ute blåste maivinden meir enn friskt, og han kjente han heller skulle ha gått rolig på stien. Og idet han gjekk ut stuedøra, syntes han at han kunne høyre en gjøk som sa koko.

Jaja, det får så være, tenkte Gard. Eg veit eg er koko. Men her må eg bare gå, gå og gå.

Og han gjekk. Mil etter mil. Han visste det var langt å gå. I hovodet så han for seg et badekar med masse varmt vann og skum der heime i gamalhuset i Bjørnskinn. Han skulle dit. 

Eg er visst litt galen, tenkte han. Men det er lengselen som drivar meg. Mot et lys som du kan se, og ikkje eg.

Regn, vind og snø piska mot andletet hans. Han kjende seg kald, men stålsatte seg. Den kraftige medvinden gjorde så han nesten fløy bortetter dei humpate vegane dei første mila.

No skulle det ha vøri godt med ei skute som kunne gå like godt til lands som til vanns. Ja, og i lufta med, tenkte han. Men så kom han i hog at han jo tross alt hadde lova å gå.

Med eit kom ein rev med med gnagsårplaster løpande forbi.

- Eg har gått baklengs langt, og lenger enn langt. Eg er trøtt, og eg treng kvile. Kan I låne meg hus i natt, sa reven. 

- Ja, det kan eg. Men bare hvis du slår fylje med meg. Du kan du få sove i lag med meg i Bjørnskinn, sa Gard, som begynte å hive etter pusten.

Reven hadde øvd, og sprang mykje fortere baklengs enn Gard. Plutselig var han vekk.

Men med eit dukka det opp en mann i ein bil som vifta med et Gullbrød.

-       Kan eg freista deg, ropte han gjennom bilvindauget.

-       Ja, det får bære eller briste, lavkarbo er det ikkje, men eg vil gjerne ha ein smak, svarte Gard. Og mannen rekte ham en bit.

Med det same han set tennene i den, var det som om alle smertene i føttene forsvann og vannblemmene tørka inn.  Han gikk så fort baklengst bortetter vegane at han knapt var synlig for folk, verken i Forfjorden eller Buksnesfjorden. Dei såg bare et par joggesko som fauk som ei pil bortetter.

Og før han visste ordet av det satt han i badekaret heime i Bjørnskinn. 

Han gnidde såpe fra Alveland ut av augane, og tenkte: Eg klarte det. Eg klarte å gå baklengs hematt. La meg sjå karen som kan gjere dette etter meg.

Snipp snapp snute, så var eventyret ute.  

Skrevet av Marianne Lovise Strand 19. mai klokka 22.30

Her kan dere se Gard i baklengs gange på veien fra Sigerfjord i Sortland mot Bjørnskinn i Andøy, en strekning på 6 mil. Det har ført til stort engasjement og mange medieoppslag. Vel fortjent. I skrivende stund er det et par timer til han ventes å ankomme sitt barndomshjem i Bjørnskinn. Vi heier ! 

Og hva tenker du nå ? Er du inspirert ? Til å gjøre noe, til å gå litt lenger enn du tenkte ? Til å ta det første lille skrittet mot ditt mål, uansett hva det er ? Hver og en må finne sin vei, baklengs eller att fram, opp på et fjell eller ved å dykke ned i havet. 

http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=FZCXvxJfEdE

http://nrk.no/nyheter/distrikt/nordland/1.8144854

Latter i lufta

Noen ganger ankommer latteren plutselig. Det går an å le høyt alene, men å være to eller flere sammen om opplevelsen høyner effekten betraktelig.
En god oppskrift på en lattersnill stund, er å være to passe småslitne damer på tur. Sørge for å ha lang ventetid på flyplassen, sånn at terskelen for fliring blir ganske lav. Sånn begynte det, her om dagen.
Vi gikk framst i køen av folk, da min medreisende venninne sa : Æ trur vi må gå litt fortar, det e jo tjukt av folk bakom oss! Så kikka æ bakom skuldra mi, og så en mengde folk.
- Han steike, vi har mange followers ! sa æ, og gudene veit kor æ tok det fra. Men det er nærliggende å tro at min nyvunne Twitteridealisme har skylden.
Utsagnet mitt førte til fliring. Vi var som to fjortisjenter på kino, der vi sto framst i køen og ville lever boardingkordet til en ikke så smilende dame. Det tok noen små minutter før døren gikk opp, og vi fortsatte å flire. Alle forsøk på å holde latteren tilbake, mislyktes.
Så steg vi inn i flyet, og tok plass helt framme. En veldig blid flyvert, ønska velkommen med glimt i øyet.
- Det e godt dokker har humør, dette e siste turen min for i kveld og det har vært en lang dag, sa han. Folk strømmet inn, og flyet fyltes helt opp. På de to siste plassene, vis a vis oss, satte det seg ned et par stykker.
Allerede før flyet tok av, skjønte vi at vi var på samme kanal. Flirfull.no
Den ene historien etter den andre bare plumpet ut. Vi klarte ikke å stoppe fliringen, og etter hvert så ble flere av passasjerene veldig klar over vår tilstedeværelse.
Flyverten kunne ha vært av den strenge typen, men ikke vår mann. Fredrik, sto det på skiltet.
Da han skulle informere om noe, så vi at han slet med å holde maska. Det dirret i munnvikene.

Flyturen varte bare en liten halvtime. Vi fylte den med latter, og både den og lattertårer trillet nedover genseren. For en befriende, herlig opplevelse det er å flire. Vi var direkte barnslige til tider, og det føltes bare helt herlig.

Den situasjonen som oppsto, mellom oss fem i flyet, skjer ikke så ofte. Vi går med maske, mange av oss. Denne dagen var det maskefall. Settingen var slik at bare en av oss åpnet kjeften, så flirte de andre. Til slutt ante jeg nesten ikke hva jeg flirte av. Virkelig trim for smilemuskler det der!

Etter som vi satt framst i flyet, fikk vi gå først ut når vi ankom bestemmelsesstedet. Flyvert Fredrik gav oss en god klem hver. Og da vi kom ned trappa, så sa en av de som hadde flirt sammen med oss gjennom hele reisen, at om han noen gang skulle ha havnet på en øye øy, så håpet han det ble ilag med oss.
Mens vi sto og ventet på flybussen, kom flere av de andre medpassasjerende gående. Og de smilte til oss, stemningen var magisk og munter. Jeg blir glad inni meg bare av å tenke på dette. Det ville jeg dele !

Smiler du nå? Ja, dette var ei aldeles snill stund. Ei snill og litt vill stund. Du store verden, kor vi kosa oss. La oss flire oftere, del smilet med noen i dag da vel. Hvorfor ikke, forresten ?

    Tekst og foto: Marianne Lovise Strand, mai 2012

Rosa minner

Rosa minner 

Vi fikk en prinsesse og kalte henne Frida. Påskens fridager byr på litt ekstra tid. Både til skiturer, snømåking, lengre måltider, brettspill og annet. Jeg har tittet litt i gamle bilder, og det slår meg at de første digitalkamerabildene våre allerede er 11 år gamle. Og prinsessen på bildene nærmer seg 13 år. Jeg ser på bildene, og det strømmer på så mange gode minner. Minner er gode å ta fram, og jeg får mer enn en god latter. Men kjenner også at hjertes minnerom kan lage en liten klump i halsen, fordi tid er noe som ikke kan hentes tilbake. Tid er noe som går, eller kommer. Alt etter som. Man kan reise tilbake i minner, men øyeblikk som har vært kommer aldri tilbake. Derfor er det så inderlig viktig å påminne oss selv og hverandre om at øyeblikket er her og nå - og viktigheten med å være til stede i det, enten vi befinner oss helt alene et sted eller sammen med andre. Våren har vært her og hilst på oss, gater og fortau har vært tørre, hestehoven har poppet opp i byens grøfter, og vi har kjent at solen har varmet kinnene og gitt oss vissheten om at også i år vil jordene snart grønnes, smålammene skal hoppe rundt der, og at under snøen, inne hver gren, ligger et lysegrønt blad og minner om at våren finnes.
Den finnes inni hver og en av oss også. Etter en lang vinter venter det nå deilige dager der lyset spiser opp mørket i begge ender, etter april kommer Tante Mai med netter der solen aldri går ned. For slik er skiftningene her nord, og slik er livets skiftende bølger også. Inni oss bor det lille barnet som elsker å sitte på snøskuffelen og ake i vill fart. Lets go ! Sånn, nå har jeg klartgjort meg for måking av snø fra verandaen. Det har snødd minst 40-50 cm siste par dagene, så her må våren måkes fram. Etterpå belønning med kaffe og mandelegg fra Anthon Berg. GOD PÅSKE 
Alt godt. Marianne 

Hent fram barnet i deg! Foto Marianne Lovise Strand, vinteren 2001 

Til alle jeg savner

Allehelgensdag. Søndag i dag. Dagen for å ta minnene fram og sørge for at de glitrer. Ikke bare denne dagen, men når du vil. Det er fint med Allehelgensdag, for jeg tror at når flere samler seg om noe. Da vokser det. Jeg har tent lys i timevis i dag. Det er mange jeg savner, men mest av alt savner jeg pappa. Jeg har savnet han i over 24 år. Da han så brått døde fra oss, trodde jeg aldri at jeg skulle bli glad igjen, jeg så ikke for meg at jeg kom til å le en høy latter, tulle eller danse mer. Men jeg tok feil. Og jeg lært så mye etter det. Pappa ønsket aldri å bli sittende på et sykehjem å stirre ut i lufta. Pappa ville leve og virke, til det siste. Og han døde med støvlene på, med malekosten i handa. Blåmaling på arbeidsnevene. Bare 66 år gammel døde pappa, etter et veldig arbeidssomt liv som fisker og sjømann. Og far.
Ennå finnes det mange mennesker som husker han pappa, og det gjør veldig godt å tenke på. Det er godt når noen kommer bort til meg og snakker om han.
Det er mange flere som er gått bort i årene etterpå og jeg savner dem også. Hver på sin måte. I dag er dagen for å minnes. Det siste året har det vært ekstra mange ulykker her i Vesterålen, ulykker som mange mennesker har blitt berørt av. Jeg kjente mange av dem som har gått bort så altfor tidlig.
Slikt gjør noe med oss. Men uansett hvor vondt det er å miste noen, og uansett hvor mørkt det kan føles i tiden etterpå, så kommer det nye dager. Livet blir aldri som før, men det kommer øyeblikk og minutter, timer og stunder likevel, der gleden kommer fram. Da er det viktig å la den danse. Noen opplever ekstra mange tap, og det forsterker sorgen. Jeg sender dem ekstra mange gode tanker i kveld.
Og jeg er så takknemlig for at den fantastiske kunsteren Bjørg Thorhallsdottir gjennom sin og sønnens store sorg, har skapt www.hjertefred.no    Det å samles i sorgen på en litt annerledes måte - gi den et ansikt på en ny måte. Kanskje vi også skulle blåse opp en hjerteballong og la den finne veien oppover ?
Allehelgenshilsen fra Marianne Lovise

Vakkermorgen

Det gjelder å fange de små, små øyeblikk av lykke i den store dagen. Stoppe litt opp, se litt ekstra godt etter. Det vakre fins, både på snøfylte dager og på vakre soldager.

Jeg stoppet litt opp i dag tidlig ved nitiden etter å ha levert min datter på skolen. Før det var vi hos tannlegen - og smilet ble stort hos oss begge da de sa. "NULL HULL" .

Sola skinte på nysnøen, lokket meg til å gå ned i båthavna på Kleiva - som vel må være en av Norges vakreste og mest spesielle :) Så med blikket etter glitter og stas i en helt vanlig hverdag. I fjæra fins alt. Lydene av vår, fuglene synger, vannet mot steinene. Deilig !

Kunne noe toppe det? Jo, faktisk. Da dette gåsetrekket kom fikk jeg levende bevis.

Våren er kommet - den ligger der. Gjemt under snøen ligger gresset og lurer, ligger tulipanknoppene klare - og snart kommer de - løvetannsolene :) Herlige bustehoder.

ha en vakker dag - den er allerede i gang. Alt godt fra Marianne Lovise Strand (foto/tekst).

Du kan åpne perleporten ...

Påsken ga årets første...

...solskinnsstund i solkroken ut mot havet. Nyfunnet fram under snøen. Og med ei slik utsikt, går det godt an å senke skuldrene og være menneske i denne verden :o)

Oterhimmel

Lurer ofte på om oteren er i himmelen når det bugner av passe fast puddersnø som den kan mage-ake seg ned i fjæra på?

En nabo inni været sa en gang at "en skulle vært oter om vinteren og ørn om sommeren." Det utsagnet liker jeg å smake på. Passe salt og søtt på en gang.

Jeg skriver sjeldent innom på Kaffelatter for tida. Livet mitt er litt som i en oterhimmel nå. Jeg har på en måte funnet puddersnø. Overdådig mye er det også. Og det er et artig og givende stykke vei til fjæra. Såpass langt er det òg, at døgnet har for få timer til både å skrive og være i himmelen.

Når døgnet blir lengre igjen, er jeg plutselig tilbake :o)

Sakte øyeblikk ......

La tida flyte....noen ganger. La det være mellomrom.

Noen ganger oppstår Mellomrom. Når Mellomrom oppstår uforutsett har vi to valg.

Vi kan irritere oss over minutter vi må vente på noen, på maten, på kaffen, på bussen.

Eller - vi kan nyte de magiske mellomromsminutter.

Igår skulle jeg møte en sjarmerende venninne. Hun har baby, og var kanskje 11 minutter forsinket. Jeg gikk ut av bilen. Snøen slutta å dale ned. Sola kom plutselig. Det var nesten varmt på kinnene et lite øyeblikk. Jeg sto midt i byen, med torsdagstrafikken durende i alle retninger. Så la jeg merke til at ei dame i en bil vinket. Ei eldre koselig dame jeg ikke har sett på lenge. Så spaserte noen forbi og smilte. En afrikaner kom syngende forbi, uanfektet av at jeg sto der. Han så glad ut - så ut som han hadde gode bilder i hodet. Akkurat som jeg hadde.

Jeg tenkte med ett. Så fint å bare få en melodi midt i et mellomrom. Av en helt ukjent person.

Med ett var mellomrommet over. Min venninne ankom, og vi hoppet inn i en artig og inspirerende snakkeboble:)

Og jeg måtte fortelle om mitt sakte øyeblikk med smil og musikk.

Må jeg få by leseren av dette innlegg på en liten utfordring. Prøv å gjør det neste gang.

Det kan også skje i kassakøen eller på et legekontor. Om ingenting rundt deg skjer, om sola ikke skinner, så kan du le høyt inni deg.

Bare du husker å innta øyeblikket. God helg :)

MellomromsMarianneLovise

PS. Bildet er tatt i Trondheim, et 30 skilt har fått evig parkeringsplass midt i Nidelven.

Poesi !

Vandring på Kjærlighetsstien og i Livets Spiral

Se godt etter når du vandrer i steinspiralen...
Nyt utsikten fra kjærlighetsbenken..
Kos deg med kjærlighetsdikt...
Alene eller sammen med noen du er glad i ...

På yttersida av Hadseløya, nærmere bestem på Taen - finnes Kjærlighetsstien og Steinspiralen som er en ett av fire kunstprosjekt i Vesterålen kalt RÆK VI. Les og se mer om prosjektet på:

www.vol.no/nyheter/article334071.ece

Ta turer te yttersida og få en magisk opplevelse - heeelt gratis. Opplevelsen passer for store og små og er superdupert å gjøre sammen ! Vi hadde en vakker søndag der. Life is good! :)

Tekst og foto: Marianne Lovise Strand

Perlerader

Stille morgen. Stjerneklart. Månefri himmel uten sølvglitter over havet.

Havgapet viser fiskebåtene uti egga. De ligger som ei rad av lysende perler mot den mørke horisonten.

Stort sett kan jeg telle fra 15 lysperler og oppover. Rekorden jeg har sett i vinter var 56. Mange av dem er gjestebåter fra nord og sør langs kysten.

For meg betyr det mølje. Fersk skrei med lever og rogn. Latter rundt bordet. God samtale.

For de på havet betyr det å jobbe mens bølgene ruller og ruller. Lange dager med sjøben. Tunge tak. Tonn på tonn som skal sløyes. Skreisesongen er her.

Tusen takk for jobben dere gjør.

Her kan jeg sitte stille i mørket, telle perler og stjerner og vente på dagen og lyset som skal komme.

Winter moment in Tromsø

Snøkino i Tromsø. Kaldt og magisk.

(Foto: Marianne Lovise Strand)

Lenge siden jeg skrev på bloggen nå, på tide med noen ord. Har vært noen dager i Tromsø, som også kalles Nordens Paris. Å være i Tromsø under filmfestivalen er en stor glede og inspirasjon.

Det er så mye å se og oppleve, impulser, inntrykk, mennesker. Fotspor. Og snøkinoen er en spennende opplevelse. Jeg vil bare legge inn noen bilder idag. Si hei, liksom. Jeg kommer plutselig tilbake. Snart tror jeg. Ordene skyver seg snart ut av hodet mitt kjenner jeg.

Imens får du ha en vakker dag :)

Marianne Lovise Strand

Skyggeleken

Du har helt sikkert lekt med hendene foran et sterkt lys og laget morsomme og skumle skyggedyr og vesener på veggen. Ooouahah.

En kveld sto flombelysningen på nede i byggetomta, og da danset skyggen av stråene på bakkekammen over husveggen hos oss. Jeg klarer n e s t e n alltid oppføre meg som en voksen, rolig og dannet dame (ha-ha). Men plutselig overtar Lekedyret. Det som liker å hoppe i djup puddersnø mens jeg har pen kåpe på og sånn...

Jeg gikk etterhvert inn og hente kameraet, og tok et uskyldig skyggelekbilde. Peace dude.

Fint å være sin egen muntrasjon.

åååhforendag...!

En liten porsjon god takt og tone?

Etter 8 år rolig tilværelse, fikk jeg slik ubendig lyst til å frese opp livet med litt god takt og tone. Jeg tenker på slik takt og tone du kan danse til. Altså ikke bare sette på dansemusikk og være tullvillkvinne til mine egne takt og toner alene hjemme i stua. Slik jeg ofte gjør når lysten overvinner meg.

Jeg har nemlig observert at treningssenteret i bygda har STEP. Sånn opp og ned på lav kasse. Opp og ned i takt med skikkelige kraftige toner. Hurra!

For 8-9 år og 20 kilo siden var jeg på slutten av min flerårige sportyflittiglisestepkarriere. Favoritten! Jeg var til og med eier av en hel KONDIS. Ja tenk, jeg hadde faktisk en slik der passelig god Kondis. Klarte meg helt utmerket til eget bruk både på elgjakt, i fjellet, på ski og på sykkel.

Av forskjellige årsaker har jeg hatt noen år med bare bittesmå rolige fjellturer. Som det eneste jeg fortsatt gjorde av de gode, gamle tinga jeg alltid har satt pris på. Men nå tror jeg sannelig at det er håp i hengende snøre, dere!

For sist mandag steppet jeg opp på STEP. Ukoordinert. Meningsløst kondisfri. Pesende morsomt. På bena hadde jeg fine, nesten ubrukte sko. Funnet bortstuet på år-etter-år lager i kjellern. Ventet de på bedre tider?

Når sant skal sies, er jeg født slik at jeg blir rosa i ansiktet bare jeg ser på sportsrevyen. Jeg overdriver i k k e...

Etter 15 minutter var jeg tydelig rosa i ansiktet, og svetten piplet utenpå albuene. Pusten kastet og hev på seg. Antakelig uten kontroll. Tror jeg.

Etter 30 minutter var jeg bortimot lilla i ansiktet. Og kvit på overleppa. Det betyr "sliten" på mitt kroppsspråk. Nær en skikkelig storskjelv i bena, og med direkte åndenød. Jeg tok en litt roligere takt mens de drevne spratt i forrykende tempo opp og ned etter de raske tonene.

På slutten av timen lot jeg som jeg nesten kunne klart å følge med, mens bena ikke lenger visste hva koordinasjon betydde. De hadde svimt av der nede. Antakelig av sjokket.

O'lykke! Dagen derpå var jeg like fin. Det var deilig! Så i kveld steppet jeg med friskt mot opp på nok en step-time! Det gikk omtrent som sist. Pesende morsomt. Høyrød i toppen. Og jeg lever i beste velgående! :O)))))))

Det morsomste med STEP er at etter timene blir alle jeg møter så inderlig glade av å se meg! Det er som om jeg sprer en smittende lattermildhet ut blant folket. Kanskje de er glade på mine vegne for at jeg har begynt å trene?

Eller kan det ha noe med den overveldende ansiktsfargen å gjøre? ;o)

Hva skal vi kalle det nye tiåret?

Godt nytt bloggår, dere. Det nye året er så fersk dere, rykende ferskt faktisk. Månen henger der oppe, lur og gul. Hva tenker han om oss og vår feiring?

Mange har brukt masse penger på fyrverkeri. Svært mange misliker lyden av raketter, hylere og såntno. Men de fleste liker å se rakettene på himlen . Jeg vet om noen som skulle sende opp varmeballonger idag. Og jeg vet om en som hver nyttårsaften går i skogen med noe varmt på termosen og tenner seg et deilig, knitrende nyttårsbål.

Vi har mange valg, dere. Du kan ikke, sier du? Er du sikker på det? Jeg tror vi kan velge mye oftere enn vi gjør det.

Jeg hadde ikke tenkt så mye over at vi nå er på tur inn i et nytt tiår før en ung ekspeditør funderte over temaet idag. Mon tro hva vi skal kalle det, undret han seg.

Sannelig om jeg visste.

Skal vi si tjueti eller totusenogti? Språkforsker Sylfest Lomheim anbefaler at vi sier totusenogti, for å unngå misforståelser. Ja, det mener han.

Den blide, filosoferende unggutten tar et raskt tilbakeblikk mens han pakker inn noe for meg.

Vi hadde jo de harde tredveåra, førtiåra, femtiåra og så kom de frigjørende sekstiåra. Syttitallet er jo et begrep, og det samme er åtti- og nittitallet. Men hva nå?

Hvis jeg ser tilbake ser det slik ut i en rask oppsummering:

Jeg ble født på sekstitallet, gikk på skole hele syttitallet, ble mor to ganger på slutten av åttitallet, og skilt på nittitallet. Så kom milleniumskiftet - og vips så var ringen sluttet. Jeg ble mor igjen - og gift for andre gang. Ingen endringer så langt i status. Og godt er nå det.

Men sånn midt i livet som jeg nå begynner å bli, er det liksom slik at man ser seg tilbake, samtidig som man står med en fot i framtiden og en i nåtiden. Uansett gjelder det å være tilstede i de øyeblikkene man får. Man får mange, nemlig. Men de må gripes og oppleves.

Denne julen har jeg møtt igjen mange fra min barndom eller ungdomstid. Noen jeg har gått på skole med i ni år, andre jeg har hatt som venn en kort periode i livet.

Det har vært herlig, rett og slett. Romjulsjam er en fin oppfinnelse dere, det er da de kommer hjem de som har bodd lenge borte og som sjelden besøker hjemplassen. Det er da vi møtes og deler ut klemmer og smiler over minner og tenker at nå, nå skal vi bli flinkere til å holde kontakten.

Jeg får håpe det. Nå vinker jeg farvel til året som har gått, og takker for alle gode ord og øyeblikk som kom til meg. Jeg ser fram til alle de ennå ikke opplevde!

Himmelen er ei snøskuffe

Tenk å være 3 år og få snøskuffe i gave. Noen store mennesker ville kanskje vært skuffet over ei slik skuffegave, men ikke denne vesle store karen.

Ung ivrig herremann observert i fysisk utfoldelse tidlig og sent. Digger den nye snøskuffa hemningsløst.

Måke først. Før alt. Før barnehagen. Før middag. Før vi går inn. Bare måke litt først, jeg!

Sjekk denne herlige bloggen da dere:)

Noen er veldig flinke med interiør og design - og her finner du noen gode tips. Og for tida, julemusikk mens du titter innom:) Koselig.

http://hespe.blogspot.com/?expref=next-blog

Værsågod!

I dag gir jeg deg dyprøde roser. Fløyelsmyke kronblader, som kiler fingertuppene varsomt når du stryker over dem. Varme roser inne - mens regn og snø pisker vannrett ute.

Hvis jeg kunne gi deg duften av roser samtidig, hadde det vært prikken over i'en. Men du får et smil sammen med det lille hjertet på dekorasjonen :o)

Desemberfølelsen

...er en følelse av mørketidslys over himmelen og havet, kvitt melisdryss på fjella, fyr i peisen, hint av kongerøkelse, rolig julestemningsmusikk og TID TIL Å LAGE JULEPOST.

I to år har jeg ivrig skrevet julepost med tanke på venner og familie rundt om. Julepost som overraskende plutselig havnet inn i romjula, før den ble ferdig. Fint med romjulspost, tenkte jeg. Det ble visst med tanken. For juleposten ble raskt "nyttårspost, ja, det blir bra!" Og så, utpå nyåret fabulerte jeg noen korte øyeblikk på "jaaaa, kanskje et januarbrev ville vært hyggelig...?"

I to år har den ferdigskrevne juleposten havnet i returpapirsekken i slutten av januar. Jeg har til og med bunker med ferdigskrevne konvolutter i skuffen, som jeg har tatt vare på. Helt sant!

Og i år, hvor det har vært mer fart og færre timer i døgnet enn på lenge - har allerede halvparten av juleposten kommet i konvolutter og ligger i gangen klar for levering på posten. Slå den dere! :O)

Lage julepost, dét er desemberfølelse, dét.

Nei, goddag, lenge siden sist! Ka du gjør førr nokka en lørdags ettermiddag? Nei, gjør og gjør. Lite, for en gangs skyld lite, og det er knalldeilig, likevel nærmer dagen seg grensa tel å være kjedelig. Leita etter nån klea i skapet som æ kunne stryke eller nokka, men de få skjorten æ stryk, støyk æ forrige gang æ hadde lite å gjøre. Og de har ikkje vært brukt sia, og det er lenge sia. Nu er ikkje nystøkne klær det æ hefte meg mest med her i verden, men, det er nu artig når de heng ferdig og slett i skapet.
Gikk ut på trappa en tur, oppdaga månen, den er merkelig nu i mørtna, det heng liksom en slags regnbue på undersida, og hadde det ikkje vært så kalt ute, og så tidlig på vintern at æ ikkje har psyka meg opp tel å hente fram varmedressen, så hadde det vært en yppelig kveld å sette på trappa i ullteppe og bevernylondress og drekke kaffe og konjakk, og sedd på månen i lamme nån, men nu blei det nu ikkje tel det da. I mett liv e det sånn at æ må gå ut på trappa førr å komme mæ i vaskekjellarn, og dermed så oppstår sånne bittesmå øyeblikk av magi, før man må sprenge ned resten av trappa før man byjnne å fryse.
Vaske klea, ja, er det ikkje en fantastisk opplevelse for å holde kjedsomheten unna, førr ei stund? Og nøttig. Veldig nøttig. Og så er det artig å snike seg videre innover kjellerromman for å se korsen det står tel med vinen! Omtrent i dissan dagan har det slutta å boble i gjærlåsen, det blir jo knallspennanes å se ka det blir slags resultat av vinhøsten! Rød er den, og laga på urmåten av hagens egen avling, midt i Harstad. Vinhage, det er tingen!
Nei, nu er æ ferdig med å snakke med mæ sjøl. Av og tel er en sånn samtale ganske greit, så bi det i hvert fall ikkje nokka krangling.
Livet er ikkje det værste man har, sånn er det bære, god kveld!

Hva var livet uten kaffe...

Dere har sikkert både hørt og sunget "Kaffevise" i barndåp, bryllup eller runddager.

Husker ikke hele sangen, men det er noe sånt som "Hva var livet uten kaffe, kjære venner gi et svar?" Hvis jeg ikke husker aldeles feil da. Hvem vet...

Kaffe er en følelse. Det samme er sjokolade. Du kan leve uten, men du verden, det er godt å leve med. Enten en eller følge Ole Brumm metoden - ja takk, begge deler

Har du begge deler, blir det mer enn dobbelt så deilig:) Det er heeelt sant.

Jeg har ei anbefaling når det gjelder sjokolade med stor S.

Lofoten Sjokolade - produsert på Værøy av ei virkelig dyktig dame.

På den lekre nettsida kan du lese mer:

http://http://www.lofotensjokolade.com/

Der er også nettbutikk, der du kan bestille eksklusiv sjokokade til alle som har alt.

Glem ikke å kjøpe ei plate til deg selv.

Du får også kjøpt denne vidunderlige sjokoladen på Sortland, på den sjarmerende og hyggelige kaffebaren Miscela. Like ved torget på Sortland. Under biblioteket.

Dit er det alltid godt å komme inn. Et rolig sted for de gode samtaler over en kopp kaffe. Presskannekaffe, kaffedrikker. Eksotisk te fra mange land.

Du kan også kjøpe deg noe godt å spise. Både sunne ting, og litt sånn "nårviskjeierutkaker".

Og - Lofoten Sjokolade, hvis du virkelig skal kose deg.

De alltid smilende innehaverne er Det gode Vertskap. For meg betyr det veldig mye at det er sjel og atmosfære i en kafe. Og at de man handler hos er tilstede. Det er damene på Miscela.

Jeg skal sørge for å ta et bilde av dem neste gang jeg besøker kafeen, som har blitt min favorittkafe på Sortland. Men det er godt med ulike kafeer, til ulike formål.

Alt etter hvem du går på kafe med. Noen har sveler og horn, og noen ganger vil man ha det.

Andre har det ikke.

Journalist Kristina Johnsen i Bladet Vesterålen laget en fin oversikt tidligere i år - og her er en link til artikkelen hennes: http://www.blv.no/lokalsider/sortland/article4525340.ece

Har lyst til å lage mer informasjon om hyggelige kafeer, både i Vesterålen og ellers.

Men det må bli en annen dag.

Ha en god kveld. Og nyt morrakaffen når du står opp igjen.

Marianne Lovise Strand