Det finnes dager...

...tida går ikke, den kommer:) (Foto:Marianne Lovise)

Javisst finnes det dager..

Av og til må man bare sette seg rett ned. Sette seg og tenke litt. Kanskje skrive ned noen punkter - eller rett og slett snakke litt høyt med seg selv.

Har dere ikke merket det. At av og ting er det litt fullt oppi hodet?

Ja, jeg vet, jeg vet at hjernen vår inni hodet vårt har en uendelig mye større kapasitet enn det som vi mennesker klarer å benytte. Et gigastort landskap der inne i hodet, som bare står uberørt.

Det er jo egentlig litt dumt? Hvorfor er det sånn egentlig?

Ja sånn kan man tenke.

Noen dager føler jeg at det er fullt i hodet. Stram badehette liksom.

Det flyter over. Man får den såkalte kaosfølelsen.

Heldigvis har jeg levd lenge nok til å vite at det går over, også denne gangen. Jeg får sitere Lillebror på det, han i filmen om Knerten " Det gåååår bra". Sa gutten med tårevåte øyne, og holdt seg beinhardt fast til setningen hans far hadde lært ham. Det gååår bra!

Så hva er det egentlig jeg skriver om nå da?

Nå skulle jeg egentlig noe annet. Men jeg har en klok venninne som har markert ordet MÅ med rød tusj. For jeg må ingenting, ikke jeg heller. Ikke hun. Og ikke dere andre.

Så bra at det finnes folk som markerer.

Så når jeg nå har skrevet dette, og starta to avsnitt etter hverandre med ordet SÅ - hva må jeg nå?

Ordet BØR liker jeg heller ikke så godt. Det klinger ikke godt, det er ikke behagelig å bruke.

Jeg ser en stor pekefinger som sier - du bør - du burde - du bør - du burde.

Det er altfor mange som sier sånn. Slutt med tøvet.

Jeg spurte Hjertet mitt idag. Og vet dere hva hjertet svarte?

Jeg VIL ha det fint - jeg vil følge GLEDEN :)

Så enkelt kan det faktisk være.

Jeg får heller overse at det koker over i hodet noen ganger. Det går jo tross alt an å tørke opp, etterpå.

Godnatt folkens. I morgen ligg en ny dag klar i senga og gleder seg til å stå opp.

Marianne Lovise Strand.

Etterskrift. Takk Carro. :)

Å leve på en rosa sky

... med beina på bakken samtidig. Det går også an!

Vannets natur

Synne Meland på Stave på yttersia av vakre Andøya, har oversatt en japansk barnebok om vann og hvordan vannet gjenspeiler livet. Utgangspunktet er Masaru Emotos http://www.hado.net/ som jeg har nevnt tidligere. Den med alle de fantastiske vannkrystallene... :o) Boka ligger foreløpig på web. Det hadde vært kjekt om den kom ut i perm også! Sjekk ut denne superkule boklinken:

Om Emoto Project:

"Prosjektet vil, gjennom hele tiåret, ha som mål å nå hvert barn på kloden med følgende budskap:

Vann er meg; vann er liv; fred i vann betyr fred i meg betyr fred i verden.

På denne måten vil barn rundt hele kloden – oppvokst i samklang med sin egen hellige natur som vann vesen, og hver vanndråpes hellige natur – bringe fred inn i verden."

http://www.emotoproject.org/english/picturebook/norwegian/cover.html

Jeg danser piruett og klapper hoppende av glede over at slike ting skjer!

Gå hjem og bli voksen!

På ei kjøleskapdør hos venner, leste jeg denne artikkelen. Den hadde stått i Vesterålen Blad 7. juli 2005. Jeg fant den tydelig og inspirerende, og spurte om jeg kunne få kopiere artikkelen fra kjøleskapsdøra. Enden på visa var at jeg fikk artikkelen i hende, og i dag vil jeg gjerne dele den med dere. Av og til trenger både store og små en slik påminnelse, selv om det ikke gjelder alle:

"En amerikansk dommer i ungdomssaker holdt i retten denne tankevekkende talen om spørsmålet tenåringens fritidsproblemer:

Alltid hører vi dette klagesukket fra tenåringene: "Hva skal vi gjøre? Hvor skal vi gå?"

Svaret er: Gå hjem.

Puss vinduene og skoene, mal kjøkkenet, rak løv, klipp plenen, rydd i kjelleren, press buksene dine. Skift pakning i kranene, bygg en båt, driv idrett, lær å gå etter kart. Hjelp presten eller klubbstyret eller trekkhundklubben en skisøndag. Besøk syke, hjelp de fattige, les leksene, skaff deg en jobb, og når du har gjort dette - og fremdeles ikke er trett, og spør hva du skal gjøre, så les en god bok. Dine foreldre skylder deg ingen underholdning og adspredelse.

Din by eller hjemsted skylder deg ingen levevei. Du, derimot, skylder verden noe.

Du skylder den og dine mennesker din tid og energi og ditt talent, slik at vi ikke har krig og fattigdom. Uttrykt i enkle ord: Bli voksen!

Slutt med å være skrikerunge, legg drømmeverden bak deg. Kjemp for en ryggrad og ikke for en ønskekvist. Begynn å opptre som en mann. Du skulle være moden nok til å påta deg noe av det ansvaret som dine foreldre har vist når de har stelt om deg, unnskyldt deg og holdt ut med deg. De har gitt avkall på hardt tiltrengt komfort for at du kunne få det aller beste. Dette har de imidlertid gjort med glede nettopp fordi du er deres dyrebare skatt. Men nå har du ingen rett til å vente at de skal gi etter for hvert lune og egoistiske innfall som du måtte komme med.

Dommeren sluttet: Hva venter du på? Gå hjem og bli voksen!"

Knopper

Karin Boyes ord "det gjör ondt när knoppar springer..." kan kanskje beskrive vår redsel for endringer. Jeg vet at hvis det skal skje noen endring i livet mitt, - hvis jeg skal bli litt klokere, litt mer MEG - så gjør det vondt noen ganger.

Med oss mennesker som med rosen: Knopper er utrolig vakre. Roser i fullt utspring er fullkomne og fullendte. Naturens sang i sin mest fargerike frodighet.

Jeg vil våge å flytte meg dit hvor jeg blomstrer :o)

Et fantastisk foredrag...

Fotodikt: Marianne Lovise Strand

Gro Dahle er ei fantastisk dame. Jeg har selv vært på skrivekurs med henne - og glemmer det aldri. En inspirator jeg aldri har opplevd maken til - på sin unike, gode, spennende måte.
Jeg kom over et utrolig spennende foredrag, lest av forfatteren selv, på internettet nå i natt. Om Asberger syndrom. Hun har det selv, og to av hennes barn har det.
Hennes innfallsvinkel er til å ta av seg hatten for. Ingen mennesker en nemlig like. Heller ikke Gro Dahle og hennes barn. Måten å tenke på, om syndromer som dette, er god å lytte til. Vi trenger at noen sier ting på en måte vi forstår, ser fordelene og mulighetene istedenfor å problematisere. Vi skal ikke alle være like. Det er ikke meningen det!
Vi har alle vår ting, eller våre ting, som vi er gode og mindre gode på. Enten vi er et menneske eller et tre. Eller mose. Ja, mose. Lytt bare.
Bruk en lunsjpause eller ei kveldsstund til å lytte til Gro. Det er det verdt, jeg lover. Du blir glad i hjertet av dette.
www1.nrk.no/nett-tv/klipp/429188
Marianne L. Strand

I siste Ildsjelen skriver psykolog Rune Amundsen to artikler og inviterer til samling i Harstad i høst. Kommer du også? Les mer på www.runeamundsen.no .

"Utdanningskurs i Progresjonsterapi.
Dette utdanningskurset baserer seg på den nye fysikk og studiet av menneskesinnet i vanlige og ekstrordinære tilstander,
og ikke minst,
på at helbredelse og livsutfoldelse er naturlig.
Kurset er rettet inn mot terapeuter, men er,
som alle våre aktiviteter ellers, åpent for alle.
Muligheter for å starte opp dette kurset 3.-6. september 2009", hilser Rune.

Kontaktperson i Harstad, Sissel Aronsen, tlf 48027033

Å sammenligne

- dét er vi gode til, det! Disse to pinseliljene minner meg om en episode fra noen år tilbake: Ei venninne sto og kikket på to lilla krokuser som tittet opp utenfor husveggen min i Nyksund og bredte kronbladene sine blidt utover.

Hun var helt stille en lang stund, der hun beundret det lille vakre våreventyret og sollyset som glitret i de blanke kronbladene. Omsider sa hun stille: "Tenk, hvis menneskene hadde gjort som krokusen - ikke sammenliknet og målt seg slik med hverandre - men bare blomstret i skinnende glede over bare å være til!"

Sagt om bevissthet...

Ei jente jeg en gang traff, svarte på spørsmålet om å være bevisst i livet:

"Jeg har ikke lyst til å være bevisst, for da kan jeg jo ikke lenger være lykkelig uvitende!"

På den annen side, som en kompis av ei venninne sa:

"Hurra! Det er jo morsomt å være på Jorda, til og med når jeg er bevisst!"

Sommerfuglvingeeffekten

...en bitteliten endring i dag, gir uant effekt på sikt. Som et sommerfuglvingeslag som brer seg utover og utover - til det når rundt hele Jorda. Like vart - og like sterkt.

.

Foto: Jon Arne Løken

Har du kjent en som n'Johan?

Jeg kjenner en flott ung kvinne som heter Marianne. Hun er god på jobben sin. Flink med unga. Glad i kjærstn sin. Digger å være i aktivitet utendørs. Jeg opplever henne som et allsidig og levende og sunt menneske.

Marianne fortalte meg en historie fra sin oppvekst i Østerdalen. En dag da hun var sju, fikk hun være med de store hestejentene opp til en eldre kar som drev med hest. De skulle få ri!

Slik ble hun kjent med n'Johan. Han og go'pusen bodde i ei skogskoie. Han henta klart vatn i kaldkjellbekken, fyrte med ved og hadde utedo. Koia hass Johan hadde sengebrisker langs vegga. Vedovnen midt utpå gulvet hadde ring på ring, som kunne løftes vekk når han skulle koke kaffe eller lage mat. Bordet ved vinduet hadde blomstrete voksduk med rutemønster, og sukkerbitene sto framme. Alltid lå en kortstokk der, så en kunne ta et slag Rakker eller ti.

Han Gamle-Johan hadde noe inni seg som mange yngre i dag glemmer i sin iver og flinkhet. Han hadde roen. Og han hadde tid. Tid til å la livet komme som det komme vil. Og de store, grove og værbitte arbeidsnevene fortalte historier om et levet liv.

Han Johan drev med hest i skogen. Opp gjennom årene fikk Marianne være med å stelle hesta. Hun fikk være med å lunne tømmer i skogen. De lunnet batting og slip. Og lump til ved. Sæletøyet hang til tørk rett innafor koiedøra. Koielukta var en gammelkjent blanding av hestevått lær og arbeidskar.

Han Johan hadde alltid åpen dør. For alle. Enten det var jentene som ville ri eller en kar som fiska nedi elva. Alle fikk komme inn. Var de sultne, fikk de mat óg.

Min unge venninne syklet gjerne de 12 kilometerne til koia i helgene, for å kunne være hos'n Johan og hesta. Johan og det livet han levde, dro henne avsted til koia i skogen. Parafinlampe og vedfyring. Og en ro og trygghet som minnet henne om de fineste tinga i livet; det ekte og jordnære. En rolig kaffekopp med sukkerbit attåt rundt bordet. Hundrevis av runder med Rakker på voksduken. Få være med å stelle hesta. Få være med i skogen. Være nær naturen. Fri fra TV og faste aktiviteter. Få lov å leve livet som det kommer.

Han Johan kalte alle kvinner, unge som gamle, for «hu snuldra». Marianne var alltid «Veslesnuldra». Den yngste. Da hun var 13 år, skilte Mariannes foreldre seg. Verden slik hun kjente den, falt i grus. Mange barn og unge føler det jo slik når de voksne skiller lag, og det er nok en helt normal sorgprosess i en slik stor omveltning. Hun fortalte meg at n'Johan på en måte var «dominobrikken som aldri falt» i denne kaotiske perioden av livet hennes. Ga henne en trygg og god base å vokse videre på. De var gode, gode venner i mange år, Veslesnuldra og n'gamle-Johan. Helt til han gikk ut av tida og døde nå i januar.

For en vakkervarm ære å ha kjent en som n'Johan, og blitt vist de viktige tinga. Og tenk så godt å kunne ha ham i hjertet sitt for alltid, sjøl om han er borte fra dagliglivet.

Kanskje flere av oss har vært heldige og kjent en som n'Johan. Det er fortsatt mange unge som trenger et solid anker med fred og ro i seg. Og tid...

Tusen takk, Johan.

.

Bildet har Marianne tatt. Han gamle-Johan med hennes vesle-Johan på fanget - og pusen, så klart.

påskeaften

vel, ka skal man si, en påskeaftens morgen? morrakaffen er vel fordøyd, det er faktisk tid for formiddagskaffen. men jesus, om du er i nærheten, ka skal en stakkars gjøre, når harstadbutikkan har slutta å selge den beste kaffen? zoega. ka i herrens navn skal man gjøre? all anna kaffe smake flaut. og e jesus opptatt av sånt?

en dag spekulerte æ i konsekvensan av den "nye" teorien at det e bevisstheten vår som er årsaken te alt vi oppleve som vårres verden. og min og din verden oppleves jo forskjellig, det har vi ikkje trengt å krangla mykje for å si oss enig i. og med fare for å bli tuillat, fortsatte æ min spekulasjon. om alt e til, for at æ har hatt min bevissthet fokusert på det, ja, da e jo både æ og du, og jesus resultat av .....
og siden forskeran for lenge siden egentlig e blitt enige om at det kanskje ikkje finnes noe som er fast stoff, at en skinnstol bare kjennes fast ut fordi vi opplever den sånn, ja da finnes jo egentlig ingenting, alt vi oppleve er bare opplevelsa.

men da e det jo plutselig opplevelsan som blir det viktige! hæ? og da blir det litt av en spekulasjon å finne ut kor moral og sånt kommer inn i bildet. jesus, korrsen opplevelse hadde du påskaften for lenge sida? eller var det nån andre sin opplevelse?

på en måte kan man faktisk si at alt bare er en slags illusjon. i det minste vil æ i så fall si takk for illusjonan. hves du treng en mer vitenskapelig "dokumentasjon" på dettan, prøv å lese fysikkprofessor Amit Goswamis bøker. selv der sniker jesus seg inn, og hvess æ har forstått det rett, er Gud (og jesus) en del av oss sjøl. så hvesst du også har følt dæ litt skitsofren i støytan, så e det kanskje heil normalt? plutselig. jesus.....
hilsen Sissel

Invitasjonen

(MMSfoto:Marianne Lovise Strand)
Denne teksten syns jeg var så god at jeg vil dele den. Jeg fikk den via Facebook - Kirsti - takk te dæ for at du deler gull du finner:) :)



INVITASJONEN

Av Oriah Montain Dreamer, Indian Elder

Det interesserer ikke meg hva du livnærer deg med.
Jeg ønsker å vite hva du brenner for,
og om du våger å møte ditt hjertes savn.
Det interesserer ikke meg hvor gammel du er.
Jeg vil vite om du våger å risikere og måtte se ut som en tosk for kjærlighet,
for dine drømmer, for eventyret av å være i live.

Det interesserer ikke meg hvilke planeter som danner kvadrat til din måne.
Jeg vil vite om du har følt på kilden til din egen sorg,
om du har blitt åpnet av livets mange bedrag,
eller om du har visnet og lukket deg av frykt for mer smerte!
Jeg vil vite om du kan sitte med smerte,
min,eller din egen, uten å bevege deg for å gjemme den,
få den til å falme, eller fikse den.
Jeg vil vite om du kan være med GLEDE, min eller din egen;
om du kan danse av villskap og la ekstasen fylle deg til fingertuppene og tærne
uten å advare oss om å være forsiktige, eller realistiske,
eller å huske begrensningene av å være menneske.

Det interesserer ikke meg om historien du forteller er sann.
Jeg vil vite om du kan skuffe en annen for å være lojal mot deg selv;
om du kan tåle anklagen om bedrag og ikke bedra din egen sjel.
Jeg vil vite om du kan være trofast og derfor være tillitsverdig.
Jeg vil vite om du kan se skjønnhet selv når det ikke er pent hver dag,
og om du kan la DENS nærvær være en kilde til ditt liv.
Jeg vil vite om du kan leve med fiasko, din, eller min,
og likevel skrike til fullmånens sølv: JA!!"

Det interesserer ikke meg hvor du bor, eller hvor mye penger du har.
Jeg vil vite om du kan stå opp etter en natt av sorg og desperasjon,
sliten og blåmerker til beinet, og gjøre det som trengs å gjøres for barna.
Det interesserer ikke meg hvem du er, eller hvordan du kom hit.
Jeg vil vite om du vil stå midt i ilden sammen med meg og ikke vike tilbake.

Det interesserer ikke meg hvor, hva, eller med hvem du har studert.
Jeg vil vite hva som holder deg oppe fra innsiden når alt annet faller vekk.
Jeg vil vite om du kan være alene med deg selv,
og om du virkelig kan sette pris på ditt eget selskap i disse tomme Øyeblikkene.

Er glasset halvfullt eller halvtomt?

....det kommer an på øyet som ser - og tankene som tenkes...
(mobilfoto:Marianne Lovise Strand)

En skikkelig tankevekker - les - og aldri glem:)

Illustrasjon: Anne Julie Aubry

Idag sendte ei venninne meg en mail som hun ba meg sende videre. Hun har nok også fått den fra noen som har bedt henne sende videre. Noen slike mailer er gode påminnelser.
Jeg er takknemlig for sånne mailer. Takknemlig for gode venner.
Her er ordene som kom til meg:
(god helg fra Marianne Lovise)



I ran into a stranger as he passed by,
"Oh excuse me please" was my reply.


He said, "Please excuse me too;
I wasn't watching for you."


We were very polite, this stranger and I.
We went on our way and we said goodbye.


But at home a different story is told,
How we treat our loved ones, young and old.


Later that day, cooking the evening meal,
My son stood beside me very still.


When I turned, I nearly knocked him down.
"Move out of the way," I said with a frown.


He walked away, his little heartbroken.
I didn't realize how harshly I'd spoken.


While I lay awake in bed, God's still small voice came to me and said,


"While dealing with a stranger,
common courtesy you use,
but the family you love, you seem to abuse.


Go and look on the kitchen floor,
You'll find some flowers there by the door.


Those are the flowers he brought for you.
He picked them himself: pink, yellow and blue.


He stood very quietly not to spoil the surprise,
you never saw the tears that filled his little eyes."


By this time, I felt very small,
And now my tears began to fall.


I quietly went and knelt by his bed;
"Wake up, little one, wake up," I said.


"Are these the flowers you picked for me?"
He smiled, "I found 'em, out by the tree.


I picked 'em because they're pretty like you.
I knew you'd like 'em, especially the blue."


I said, "Son, I'm very sorry for the way I acted today;
I shouldn't have yelled at you that way."
He said, "Oh, Mom, that's okay.
I love you anyway."


I said, "Son, I love you too,
and I do like the flowers, especially the blue."


FAMILY
Are you aware that if we died tomorrow, the company
that we are working for could easily replace us in
a matter of days.
But the family we left behind will feel the loss
for the rest of their lives.


And come to think of it, we pour ourselves more
into work than into our own family,
an unwise investment indeed,
don't you think?
So what is behind the story?


Do you know what the word FAMILY means?
FAMILY = (F)ATHER (A)ND (M)OTHER (I) (L)OVE (Y)OU

Tell this to as many persons as you can:)

You will receive a miracle tomorrow.
Don't ignore and God will bless you for the rest of your life

Størst av alt
er kjærligheten.

Aha!

Livet handler

i grunnen mer

om hvordan

vi TAR det,

enn hvordan

vi HAR det.

Han sa det

Jan Erik Landgangen, tidligere sjef i et stort forsikringsselskap:

"Jeg har gjennomlevd mange kriser, men ingen av dem inntraff."

Jeg lurer på...

De spør alltid hvor vi var,

da Oddvar Brå brakk staven?

Hvorfor er det så nøye

å vite dét, da?

Et slag og en stor innsikt

Kjære dere! Via gode venner har jeg fått vite om wesiden TED, som legger ut superkule verdt-å-få-med-seg taler fra fantastiske mennesker rundt om i verden.

Her kommer linken til en sterk tale fra hjerneforskeren som fikk slag - hun deler store innsikter som skaden resulterte i. Den tar rundt et kvarter, akkurat passe til en lærerik kaffepause...

Enjoy :O)

http://www.ted.com/talks/view/id/229