Totalt antall sidevisninger

mandag 8. desember 2014

Et glasshjerte blir til

Vi kjører gjennom adventsblått landskap. Trærne er tynget av våt snø og ligner skulpturer. Det er trolsk stemning over fjellet. Meterologene og media har meldt om sørpeføre og sludd. 
Du trenger ikke reise langt for å få en fin opplevelse. På under en time er vi framme på Attsommarøya ved Myre i Vesterålen.

Et arbeidssomt og kreativt par driver firmaet Blås Ide. De arbeider med havet, himmelene og fjellet som kulisser utenfor verkstedet. 


 Desember. Ei dør står på vidt gap. For i glassblåsernes ovn er det mer enn 1000 grader.  
En tent lykt utenfor ønsker velkommen. Inne serveres pepperkake, pulverkaffe og Twist. 



- Jeg skal lage røde glasshjerter i dag, sier Robert og smiler imøtekommende. Vi får bli med inn i den skapende prosessen. Glass er magi. Å betrakte den varme, blanke kula og se den varmes til en glødende klump der inne i ovnen, er fascinerende. 



Med vante bevegelser former han den litt etter litt, dekker den med flere runder pulver for å oppnå den rødfargen han ønsker. Etter hver gang varmer han glasskula opp igjen. 




 I hyllene rundt om står fargerike glassugler, glassnisser, glassfat, glass-sopp. I vinduet mot sør henger innbydende glassfisk. 



En unik glass-elg stirrer lystig på gjestene. 








Jeg glemmer nesten å drikke opp kaffen. Å se hvordan glasset gradvis formes til et hult hjerte, iaktta håndverkeren konsentrerte arbeid, gir en deilig ro. Å betrakte dette sammen med min kjære mann, gjør det til en nydelig totalopplevelse. Oppslukt og i flyt. Ingenting haster. I denne blå, fine mandagen har vi tid til å se.

Glassblåserens kone, Hilde, er også glassblåser. Hun smiler til ham og til oss.
De to blåser hjerter, ofte.
Til andre og kanskje noen ganger til hverandre? De blåser mye annet også. Inspireres av naturen og hverandre.

Det er varmt og godt verkstedet. Ikke bare på gradstokken. Alle som kommer blr  godt tatt imot.


- Velkommen tilbake.
- Takk

Jeg  lover meg selv å minne meg på alle de fine, kortreiste opplevelsene her i Vesterålen, oftere.

Jeg vil tilbake til glassblåser-verkstedet så snart om mulig og er takknemlig for at det finnes slike mennesker. Verden trenger dem som våger gjøre noe annet, Mennesker som skaper unike ting som gleder andre.

I dag fikk jeg oppleve fødselen til et glasshjerte.

Vil du også dit ?
https://da-dk.facebook.com/pages/Bl%C3%A5s-Ide/178145465559496

Marianne Lovise <3 br="" nbsp="">





lørdag 11. oktober 2014

Følelser og sannhet

En følelse er ingen sannhet
Men en følelse er din

Når du er glad
vibrerer hjertestrengene
i harmoni

Men på dager der du 
kjenner deg alene
og litt glemt

Når sårbarhetsstrengene
vibrerer og spiller 
en blå melankolivals
fordi du tror 
at ingen bryr seg om deg

Skal du vite
en følelse er ingen sannhet
Men der og da oppleves
det ekte, for deg

Ta det inn
Men ikke for lenge.

Pust det ut
Blås det vekk

Vit og erkjenn
du har følt slik før
mange ganger
Følelser varer ikke evig
hverken lykkefølelser
eller sorgfølelser

De er balansen
Vektskålene
i våre liv
Ta de inn
men ikke så lenge
Pust de ut
Pust

Du er levende, menneske 
Når du føler
er du

  
Marianne Lovise Strand,

Skrevet på hurtigruta MS Finnmarken, 10.10.14, på nord mellom Tromsø og Sortland. 


torsdag 19. juni 2014

Plutselig pilegrimsvandring






I dag gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. Jeg gikk pilegrimsvandring. Da jeg våknet i morges ante jeg ikke noe om at jeg skulle komme til å gjøre dette. Klokka fem i ettermiddag titta jeg innom nettavisa her, Vesterålen online. Det skulle være pilegrimsvandring, sto det. Jeg så på klokka. En halv time til start. Middagen sto akkurat på bordet. Jeg slukte den og heiv meg i bilen. Det er jeg veldig glad for nå.

Du vet de gangene du har valg. Du tenker.. ja, det hadde jo vært artig, men jeg har ikke tid nå.
Eller, det er sikkert gøy men jeg er for sliten. I dag var jeg sliten, men etterpå var jeg pigg og opplagt.

Da jeg ankom campingplassen på Stokmarknes, så jeg en rekke av mennesker på vei inn i marka. Ei vennlig dame sa til meg at hun skulle gå sist, så jeg smatt forbi henne på den smale stien.
Samtidig med meg ankom en ung mann fra Eritrea. Vi hadde til felles at vi aldri hadde gått pilegrimsvandring før.
" Plukk en stein dere, den skal vi bære med oss på denne vandringen. Den skal symbolisere det vi har å bære på i livet".
Jeg så bare en stein, den var ikke fin og den var kantet. Men jeg plukket den opp og holdt den i hånda under hele turen. Men er ikke livet litt kantete av og til da?



Vi ble også bedt om å fokusere på takknemlighet mens vi gikk. Det ble litt småprat underveis. En kjentmann fortalte om ulike steder underveis. Hustufter etter søsterhuset, der sykesøstrene hadde pleid å være. Vi fikk se en stor, spesiell stein.

Jeg så på stien og tenkte. Her har det faktisk gått ganske mange før meg, også langt tilbake i tid. Noen har kanskje gått for å feire bryllup, andre til begravelse. Mennesker med tanker om mye og mangt.
Nå var vi et perlekjede av 27 mennesker som tråklet oss framover stien.

Med ett følte jeg meg fylt av takknemlighet. For at jeg hadde muligheten til spontant å sette meg i bilen å kjøre. For å gå her med så mange mennesker jeg ikke kjente, bare noen få visste jeg om fra før.
Vi gikk samme stien, men hadde sikkert 27 ulike opplevelser og utallige tanker. Det var ikke stille hele tida, kanskje skulle vi vært det ? Men det ble noen fine prater om alt fra kunst til barn som vokser fort.

Det er fint i marka i juni, terrenget var greit å ta seg fram i. Etter halvannen times vandring kom vi til ei rødmalt grind. Her fikk vi legge fra oss steinene, det ble en liten haug med byrder vi kunne kvitte oss med. Jeg kjente at det føltes godt å bli kvitt kantesteinen min.

Varme og glade ankom vi Hadsel kirke, der presten sto klar. Det ble sang, bønn og en fin preken der budskapet var å fokusere mer på de gode tingene og kanskje ikke bry oss så mye om det negative.


Har du tenkt på at du av og til opplever veldig mye bra, men så kan en liten negativ ting føre til at du blir i dårlig humør. At den opplevelsen får mye mer av din energi enn den er verdt ? Enn det positive.
Det var fint å sitte der, bare roe ned og lytte.


Etterpå var det ut igjen, og bort på et tun like ved den flotte prestegården. En varm takknemlighet bredte seg i hjertet mitt. Jeg sto i kø og fikk servert varm saft og nygrilla kotelett. Kaffe var det også å få.
Jeg tenkte ekstra over det. Så godt dette var. Noen hadde vært her før oss, pynta bord, satt i stand. Satt vakre villblomster fra junis flora på trebordene. Ordna med varm mat.



Skyene over oss var sterke, blå himmel og solgløtt innimellom. Samhørighet.
Pilegrimsvandring er fint. Jeg fikk også med meg noen gode, nye ord. Det finnes alltid noe nytt å lære, hver eneste dag. Selv en liten pilegrimsvandring kan gi store indre opplevelser.

Men jeg bærer ennå på drømmen om en dag å gå Santiago de Compostela. Og vet du hva det fine er ?
Alt er mulig. Det umulige tar bare litt lengre tid.
Jeg trenger dessuten ikke å gå hele veien. For meg holder det om jeg går noen dager. Skulle jeg så få behov for å fullføre hele turen kan jeg jo bare reise tilbake en gang. Ja, hvorfor ikke forresten ?

Hvis du av en eller annen grunn ikke kan gå en fysisk pilegrimsvandring oppfordrer jeg deg til å foreta en liten vandring innover i deg selv. Du kan bli overrasket over det du finner, bare du tar deg tid.

God sommer, juni er herlig.

Marianne Lovise Strand









søndag 8. juni 2014

En dag - mange fantastiske øyeblikk!

Fra tid til annen har jeg hørt noen si : "åååå, kor kjedelig. Her skjer jo iiiingen verdens ting".
Vi har alle dager som er bare sånn passe. Vi har alle dårlige dager. Men vet du hva, selv disse dagene finnes det gode øyeblikk. Hvis de ikke finnes, tror jeg vi kan oppsøke dem, eller skape dem selv.

Jeg har tenkt mye på dette med bevissthet den seneste tiden. På tilstedeværelse. Oppmerksomhet. For tiden også kalt mindfullness. For meg har det alltid vært slik at jeg observerer. Helt fra jeg var lita har jeg lagt merke til detaljer, ja, også de bitte små tingene. Ting jeg vet at mange andre bare haster forbi.
De siste årene har jeg blitt enda mer bevisst å være til stede når gode øyeblikkene er der. Virkelig ta det inn og tenke " Så godt, så fantastisk".

Før helga åpnet Sortland bibliotek i splitter nye, flotte lokaler i Kulturfabrikken. Jeg dro dit litt for tidlig, og ble stående utenfor sammen med en drøss barnehagebarn. Så forventningsfulle og spente de var, der de sto med små ryggsekker. Jeg så ned på ei lita jenta med et vidunderlig hår, lyse korketrekkere virret fram og tilbake når hun lo. Så bøyde jeg meg ned, helt ned. Noen sa ikke et ord, men så bare beskjedent på meg. Andre spurte hvem jeg var.

Så møtte jeg plutselig to som jeg er tante til, midt i denne herlige flokken. To blide femåringer kom bort og delte ut gode klemmer. For en god start !

Så slapp vi inn og det vrimlet av barn og voksne i foajeen. Biblioteksjef Kirsten ønsket velkommen, iført blå kulturfabrikk-tskjorte. Hun så nesten euforisk lykkelig ut. Jeg tror faktisk hun var det. Denne dagen har hun og kollegene ventet lenge på og jobbet steinhardt for. Gleden sto å lese i øynene deres idet snora ble klippet av ei lita jente og ungene strømmet inn for å oppleve biblioteket for første gang.

Nye tider for lånerne. Nye tider for oss alle. Tenk så mange spennende rygger som finnes der inne, fylt av ord. Bare til å forsyne seg å ta med hjem.


Å observere ungenes begeistring og oppdagerkraft, er en sann glede. Raskt fant de seg bøker og satte seg til rette i nye, artige møbler. Inni en sirkel satt disse herlige ungene og bladde i boka de akkurat hadde funnet. Unger er veldig flinke til å være til stede i øyeblikket. Vi har mye å lære av dem.


Å gå rundt å se alle disse barna, være til stede mengder av små øyeblikk, gav meg lykkefølelse.
Ved et lite bord satt disse to. Legg merke til at den lyshårete lille jenta holder en liten løvetann hun har plukket med seg på veien fra barnehagen til biblioteket. Nydelig !

På det nye biblioteket har de lagt til rette for et nordnorsk skattkammer. Ei egen avdeling med litteratur av nordnorske forfattere samlet. Bord og små stoler, hvor det går an å sette seg ned å spise også.
Der inne var lærere Torgeir Steinsland sammen med en håndfull elever fra åttende klasse.
"Se ka æ fainn", sa han. Og vise fram en årbok fra sine hjemlige trakter på Hamarøya.
I boka sto det første diktet han hadde skrevet. Han var 14 år den gangen, nøyaktig samme alder som elevene han hadde med !

Så får vi høre at han hadde hørt om en diktkonkurranse de hadde utlyst på det mest populære ungdomsprogrammet på radioen den gangen, Etter skoletid. Han ble inspirert, sendte inn diktet og vant. Han ble intervjuet på radio, kom i lokalavisa og diktet havnet i ordboka. Elevene smilte og lyttet.
Det finnes mange uoppdagede skatter på et hvert bibliotek. Ting som kan påkalle gode minner.

    Torgeir Steinsland fra Skutvik på Hamarøya fant årboka med bilde av seg seg som 14-åring og diktet han skrev den gang som fikk nasjonal oppmerksomhet.


   "Kan du ikke synge, Torgeir", sa en av jentene rundt bordet. Pliiis, du er så flink til å synge.
 Han smilte. Så fortsatte å "mase". Syng for oss! Værsåsnill.

Da stemte han i noen strofer fra en låt av  Cornelis Vreeswijks.... "somliga går i trasiga skor", det medfølger en liten historie fra eget liv. Enda et godt øyeblikk i biblioteket.

Jeg har satt meg ned sammen med jentene, får vite at de har valgfaget sal og scene. En av dem peker på en av de andre. "Hun er kjempeflink til å synge" .

Kan dere ikke synge for meg da, spør jeg. De ser på hverandre. Smil og ettertanke, et øyeblikk igjen.
Så med ett, begynner to av dem å synge. Unge, vakre stemmer fyller denne lille stunden rundt bordet i det nye biblioteket. Gleden bobler i hjertet. Uten at de kjenner meg, har de gitt meg en sang i gave.
Det får meg til å tenke på sangen som pappa alltid sang for meg om kveldene. "Blåveispiken".
I den sangen er det en strofe jeg ikke helt skjønte dypet av da jeg var jentunge. Men jeg elsket å høre pappa synge for meg, om jentene som kom med en blåveis til en mann. "Og hvis jeg vil kan jeg bare ta den, sier hennes øyne, de store blå". 
Først mange år senere, etter at jeg fikk egne barn, forsto jeg teksten fullt ut.
"Hun løper fra meg med takk i blikket, hun danser lykkelig på livets vei. Hun løper fra meg og aner ikke... at det var hun som var god mot meg. "

Enda et godt øyeblikk. Jeg takket dem og dro tilbake på kontoret. Dette må jeg skrive om på bloggen min, tenkte jeg. Gode minner skal man ta vare på.

Jeg er helt sikker på at det kommer til å bli veldig mange gode øyeblikk i lokalene til Sortland bibliotek. Og i Kulturfabrikken. Under samme tak flyter ord og toner. Mennesker møter. Det er fint, det !

Tekst og foto: Marianne Lovise Strand






mandag 20. januar 2014

12 ting jeg ikke har gjort før

I år mekka jeg et litt annerledes nyttårsløfte. Til meg selv, fra meg selv.
Med den fantastiske sangen til Baz Luhrman i tankene, den som heter Sunscreen, der han blant annet sier " Do one thing every day thats scares you", og Pippi Langstrømpes "Det har jeg ikke gjort før, så det går sikkert bra " i bakhodet, bestemte jeg meg.

Hver måned skal jeg prøve minst en ny ting jeg aldri før har gjort. Hvis jeg lykkes har jeg ved utgangen av 2014 gjort minst 12 helt nye ting, og kanskje har jeg funnet noe som er så kronisk artig at jeg vil fortsette med det ?

I dag prøvde jeg å gå på skøyter. Det har jeg gjort før, men det var med kvite dameskøyter som hadde bremsefunksjon framme.
I dag med hockeyskøyter som jeg fikk låne, de var litt for store, iskalde og hadde ingen bremser.
Det var en vesentlig forskjell. Men jeg prøvde i det minste, selv om jeg var ganske redd for å slå på meg blåræv eller vrikke anklene.

Jeg tror vi blir litt engsteligere med årene. Derfor trenger vi å by frykten opp til dans, litt ofte.

Hvorfor ikke, forresten ?

Det er så vakkert ute. Isekaldt og vakkert. Sollysende om dagen og månelyst om kvelden og natten. Bruk naturens ladekabler. De kan du koble deg på når som helst. og det kommer ingen regning.

søndag 5. januar 2014

Hvor skal jeg gå?

5. januar 1989. I dag er det nøyaktig 25 år siden jeg begynte i min første journalistjobb. 25 år høres ufattelig lenge ut, samtidig som det ikke føles så lenge. Men imellom dagens dato og den nevnte, ligger det uendelig mange møter med mennesker. Jeg har skrevet ut mange avtalebøker. Jeg har møtt kverdagsmennesker og kjendiser, som igrunnen også som regel er kverdagsmennesker når man får dem på tomannshånd. 
Et nytt år er fem dager gammelt. Omtrent så lenge pleide de fødende å være på fødestua etter en fødsel. Med andre ord. Dette helt nyfødte året har stort sett bare tatt seg en dusj, hengt fra seg slåbroken og gått ut døra for å se seg om i livet. 
Hvor skal jeg gå ? Ingen sier meg hvor jeg skal gå. Synger Siri Nilsen i sangen sin. 
Ett jubileum - og samtidig et nytt år der jeg også kommer til å ha en såkalt runddag sånn cirka midt på sommeren i - får meg til å tenke litt ekstra over hva jeg skal bruke mine dager til framover. 
Det som er helt sikkert, er at jeg ønsker å bruke det på meningsfylte oppdrag. Jeg kommer heller aldri til å klare å slutte å formidle gode historier, enten det er skriftlig, muntlig, per lydopptak, film eller foto. Eller i form av et lite dikt, eller kåseri. Jeg er nok en samler av ord. 
Hvis jeg ikke skulle jobbe som journalist mer, hva kunne jeg brukes til da? undrer jeg meg. 
Det måtte vel gå an å gjøre noe annet ? Ja, sikkert, men hva da, spør jeg meg selv. 
For jeg vet ikke. 
Etter 18,5 år som selvstendig frilanser, der jeg må selge inn jobber hele tiden til ulike blader og aviser, kjenner jeg at det hadde vært litt deilig å være ansatt et sted. Men hvor da?
Kanskje skal jeg bare slå meg til ro med frilanstilværelsen. Det er godt, utrulig godt, å bestemme dagene sine selv. De er travle nok uansett hva jeg velger. 
Jeg har lyst til å lage flere reportasjer, være mer ute, bruke naturen enda mer, og møte enda flere artige, spennende og interessante mennesker. Skrive om sånt som betyr noe, særlig for kverdagsmennesker. Noe som kanskje utgjør en forskjell, om så bare for noen få. 

Hvilket betyr at jeg nok fortsetter som journalist, formidler og forteller videre inn i framtida. Slik ser det ut i min spåkule i dag.
 Men hvem vet, kanskje daler det plutselig ned en skinnende mulighet rett foran øynene på meg. I så fall skal jeg vurdere det. For det skal jeg ha. Jeg bruker ikke å være redd for å gjøre nye ting !