Er det ikke herlig at det finnes så mange flotte, hjertevarme, glade og trivelige mennesker? Som setter pris på livet. Som undrer seg og gleder seg over alle små og store mirakler vi har rundt oss hver dag. Som er nysgjerrige og åpne og vil dele det gode liv. Som lar andre leve sitt liv uten å dømme dem.
Og så er der jo noen av den mer engstelige, skeptiske og forutinntatte sorten. Som tilsynelatende vet, uten å vite noe som helst:
For noen år siden bodde jeg i et vakkert beliggende, nyrestaurert våningshus på en nedlagt gård utenfor Oslo. En solrik vårkveld gikk jeg til naboen for å snakke om felles postkassestativ, etter pålegg fra Posten. Fornøyd og blid over en sjanse å hilse på vår nærmeste nabo, ringte jeg på. Fruen i huset åpnet døren. Hun så ut til å være en vakker kvinne sent i 50-årene. Frisyren var platinablondtbleket og godt lakkert. Klærne besto av et vårlig hageantrekk av beige nikkers og ditto lammeullsgenser, vattert marineblå vest og dertil matchende hagehansker. Ansiktet bar en reservert mine og hun hadde en viss grad av stramhet om sine smale leppestiftlepper. Etter min åpne og imøtekommende hilse-i-hånden-og-si-hva-jeg-heter-og-hva-det-gjelder, fnyste hun faktisk til meg. Med hevede øyenbryn, mønstret hun meg nedlatende fra topp til tå: ”Jasså, du bor i dèt huset, ja – man vet jo godt hva slags pakk som pleier å holde til der!”
Du verden! Jeg tenkte vel egentlig på meg sjøl mer som en relativt hyggelig og grei, gjennomsnittlig normal og vettug person. Men her ble jeg med et øyekast forhåndsdømt til ”pakk”. Hva nå det måtte være…
Tenk om den vakre damen hadde lagt til side sine gamle fordommer mot tidligere naboer. Tenk om hun hadde vært NØYTRAL i det minste. Og TENK om hun hadde smilt og vært åpen, hyggelig og imøtekommende. Det gjaldt jo bare et postkassestativ...
Jeg lo jo inderlig høyt og godt av det hele etterpå. Annet kunne jeg jo ikke. Men der og da ble jeg ganske paff. Stum over alle hennes pigger. Overrasket over at hun oppførte seg som ”ei sur bikkje i for kort lenke” og tydeligvis ikke et øyeblikk tenkte over at hun brukte et ukjent medmenneske som verbal søplebøtte for tidligere frustrasjoner.
Kjære gode medmenneske. Jeg er helt FOR å gi alle rundt meg en åpen fair sjanse. Er du? Jeg mener, - rett og slett kaste alle gamle fordommer og starte helt på nytt. Med alle. Hver dag. Det gjør susen, gitt. Og det gjør meg hoppende glad.
JAAA til å gi alle mennesker en ny fair sjanse. Hvorfor ikke, forresten? :o)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar