Når 17- mai følelsen endrer seg

Det er kvelden før nasjonaldagen. Hele Norges store bursdagsfeiring. Over hele landet møtes russ for å feste og feire. Noen står garantert og stryker skjorter og forkler. Jeg gjorde også det. Før. Men ikke lenger. For ungene er blitt voksne og de ligger ikke lenger våkne og forventningsfulle i sengene sine, spente på å stå opp til en dag med fløyter, flagg, russekort, tog og softis.


Jeg smaker litt på dette snevet av sentimentalitet, som plutselig dukker opp, denne kvelden før kvelden.
Jeg kjenner på minner som strømmer på, fra svært så hektiske morgener, med klargjøring av barn, klær, flagg og hvor i huleste var nå alle 17-mai sløyfene våre hen ? Bilen måtte være ren og pen. Jeg husker to smågutter som åpnet hver sine bakvindu og holdt flaggene ut, blafrende bortover bygdeveien. Disse to husets sønner er nå blitt voksne, selvstendige menn, med egne hjem og jobb og kjærester. Det er ganske fint å tenke på. Men jeg savner litt av den energien, som var i huset da barna var små.
Yngstedatteren, som gledet seg til syttendemai i så mange ulike kjoler, bunader og pynteplagg, forskjellige fra år til år. Og mens hennes mor brukte de siste minuttene før avmarsj til toget på å gjøre klar klær, mat eller finne flaggene, foretok hennes far fotografering foran det røde huset vårt. Flagg og fløyter hørte alltid med, de hun hadde arvet etter sine brødre.
Flagg slites sjelden ut. Skriver man navn på dem, så får man dem alltid tilbake, hvis de skulle gjenglemmes på ett eller annet bygdehus.

Men jeg må tilbake til sentimentaliteten. Den murrer litt fortsatt, må innrømmes.
17. mai er kanskje aller mest en festdag for barna. Du kan se det på øynene når de legger seg, kvelden før. Og du vet det i hvert fall når de våkner lenge før tida, på selve dagen, og spør om vi snart skal gå se toget og spise is. Masse is, mengder av softis med strø i alle regnbuens farger.

Vi kan legge oss, vel vitende om at vi ikke trenger å nå noe tog.
Vi må faktisk ingenting, men kommer kanskje til å kjøre en tur for å se på minst ett av togene i Vesterålen.
Hvor, trenger vi ikke å bestemme. Det går flere tog, bokstavelig talt.

Vi har friheten til å velge.

Jeg blar litt i hukommelsens utallige fotoalbum, det har vært så mange 17- mai før denne.
Også før jeg fikk egne barn. Nye klær, fin på håret og flagg i handa, spradet jeg og venninnene gjennom Andenes mange gater.
Toget tok tid og talene var lange. Jeg tror ikke jeg hørte så mye etter heller, men jeg merket meg at mange var glad og visste at etterpå kunne vi gå på gatekjøkkenet og stille i kø for å kjøpe årets første softis. Og så kunne vi delta på barnelekene, hoppe i sekk, springe med potet på skje eller spikre ivrig på en diger planke, om kapp med de voksne. Pappa hadde alltid hatt og frakk, mamma kjole og fin kåpe.

Det er mange som er alene på 17. mai.
Det er mange som ikke ønsker å gå ut å se på toget, men som holder seg hjemme foran tv eller radio. Eller går en tur i fjellet. Noen av dem er helt sikkert tilfreds med å ha det akkurat slik, mens en del mennesker kanskje lengter ekstra mye etter samhørighet denne familiedagen, etter som det i alle medier og på facebook fokuseres veldig mye på hva folk skal gjøre, hva ungene skal gjøre, det legges ut bilder av alle de gode kakene og pent dekkede bord til hele familien eller vennegjengen. Det er ikke noe galt i det, misforstå meg ikke. Men kanskje skulle det ikke så mye til for å være litt mer inkluderende. Kanskje be hjem en gjest eller to på middag, eller ut på softisspising ?

Vi har også mange nye landsmenn og kvinner, som ikke feirer denne dagen. Mange av dem sitter også alene denne dagen. Det er rom for alle i toget og på kafeer og gatekjøkken. Men det er ikke sikkert det føles bekvemt å komme. Hva vet jeg? Jeg vet bare at vi alle opplever 17. mai på forskjellig vis.

Jeg skammer meg allerede litt over egen sentimentalitet tidligere i kveld og kjenner at den har sluppet taket allerede. Heldigvis.

Jeg velger isteden å fokusere på TAKKNEMLIGHET. Det føles utrulig godt og riktig. Vi kan velge våre tanker. Heldigvis.

Jeg er takknemlig for alle de menneskene jeg har i familien og for vennene jeg har i livet mitt.
For at vi bor i et fritt land og har nok penger. Og selv om jeg slettes ikke er enig i alt det politiske som skjer, så er det også veldig mye godt som skjer, overalt i landet, hver eneste dag.

Ditt fokus er din virkelighet og du kan skape nasjonaldagen slik du ønsker at den skal være.

Jeg er takknemlig for at jeg kan velge å gjøre akkurat hva jeg vil i morgen.
Og jeg har bestemt meg.

Jeg vil ha softis, med surt jordbærstrø. Jeg vil gå en tur.

I tillegg vil jeg få med meg minst en 17. mai tale og høre ordentlig etter hva som blir sagt.
Om den blir live, på radio eller tv, er ikke så nøye. Men jeg lover å høre etter.

Er jeg blitt ordentlig voksen nå, eller ?

Til lykke med 17. mai. Husk å smile! Hipp, hipp hurra

Musikkbalsam fra Vesterålen

Musikk har alltid vært viktig for meg.
Musikk er som en lindrende hånd, som stryker over kinnet og gir sjelefred. Eller en fjær, som kiler deg under føttene. Men det kan like gjerne være heftige rytmer.
Musikk er magi og har absolutt ingen andre bivirkninger enn lykke. Fire ganger har jeg hatt gleden av å delta på kurs med  Ibo Sowe fra Gambia og bosatt i Hadsel. For å lære å afrikansk dans og en gang for å lære å spille djembetrommer.
Jeg husker godt hva han brukte å si " Hvis man er dårlig humør, så blir man bedre humør av å danse, spille eller synge. Hvis man er i godt humør, blir man i enda bedre humør, av å danse, spille eller synge".
Ibo har helt rett. Sånn er det. Heldigvis fikk jeg min egen djembetromme i bursdaggave for et par år siden.

Her i Vesterålen bor og arbeider det mange magiske mennesker, mennesker med nydelig stemme og som behersker flere instrumenter. Mennesker som danser med tonene, eller bare hvisker med dem, som en mild bris. Ta deg tid til å lytte. Naturen skaper også musikk og inspirerer mange.

For ett år siden anskaffet jeg meg den nye, fine cden som Irene Hessling på Fiskenes og Bjørg Thorhallsdatter har skapt sammen med komponist og musiker Bjørn Ole Rasch.
PUSTEROM - en meditasjons-cd. Denne plata skulle komme til å betyr mye for meg. Den er blitt en venn, som jeg lytter til hver uke. Irene har en nydelig stemme og hun leser meditasjonstekster som får meg til å slappe av og puste. Når ting i livet har føltes vanskelig, har jeg satt platen på og lagt meg på yogamatta eller i sofaen. Sporene heter : Pusterom, God morgen, "Røykepause", Øverste hylle og Ditt eget pusterom. Stemmen og musikken er som god skismøring. Et oppmuntrende klapp på skulderen og en trøsteklem for oppoverbakkene eller de alminneligedagene. En påminnelse om at dette klarer du, det kommer til å gå helt fint. Coveret er nydelig illustrert av kunstner Bjørg.
En desemberdag satt jeg på bussen mot Andenes, en impulsiv morgen der jeg bare fant ut at jeg ville reise til mamma og overraske henne. I Bjørnskinnkrysset kom det på en vakker kvinne. Noni.
Et godt menneske, en venninne jeg ble kjent med da jeg var 17 år. Det er disse livets veikryss. Nå er min yngste datter snart 17 år.
Vi pratet oss nordover øya, om livets mangt og meget. Det var svært hyggelig og bussjåføren Ivar var rausheta sjøl. Jeg sa jeg også skulle ut å kjøpe julegaver på Ainnes. Da anbefalte Noni meg å gå innom Nye Mode, for der selger de en vidunderlig cd som Irene Hessling har laga.
"Den har jeg jo og jeg er så glad i den" repliserte jeg. Og kom plutselig på hvem jeg skulle kjøpe den i gave til.
Det var en sånn fin gylden morgenbusstur og vi passerte rett etter Fiskenes, der min farmor vokste opp. Hun jeg aldri fikk møte. Nå bor Irene der og lærer andværingene om yoga og pust og glede.

En annen vakker dag i fjor, kjørte jeg vestersida av Andøya. Etter en vakker stund med kaffekruset på Sandvikastranda, kjørte jeg videre mot Nordmela for å se på den nye kafeen og butikken.
Utenfor der møtte jeg på musikerne Synne Meland og Arthur Pettersen og ble stående å snakke. De hadde vært på Sortland en tid før dette og spilt i Kulturfabrikken, til stor applaus. Jeg hadde gleden av å være til stede der og fikk vite at de skulle gi ut cd med eget materiale.
Jeg spurte derfor, der utenfor landhandleren på Nordmela, om det var lenge til den kom ut.
- Den er kommet ut, vi har den her i bilen vår", sa vakre Synne og sprang for å hente en til meg.
Da jeg kjørte videre mot Ainnes, forbi Skogvoll, Stave og Bleik, spilte jeg den nye plata.
Spesielt artig at jeg kjørte forbi landskapet akkurat der, hvor musikerne som har laget den, bor. Jeg vet at naturen inspirer dem også. Tittelsporet heter "Like me she had a dream to fly" - a musical flight in freedom. Teksten er nydelig, oppløftende.
For en fri og fin plate. Freebird er en dyktig duo og musikken løfter. Jeg har spilt den mange ganger siden. Takknemlig for å få en slik fin gave.

I fjor i februar hørte jeg for første gang Sigrun Tara Øverland spille og synge. Det var en opplevelse. Hun spiller mange instrumenter og flere typer harper og bruker stemmen på spennende måter i musikken. Heldigvis hadde hun også gitt ut en cd-plate sammen med musiker Eirik Dørsdal. Sammen utgjør de den sjarmerende duoen Picadae. Jeg fant dem på nettet og koste meg skikkelig med å lytte til dem : https://soundcloud.com/picidae
Lyre og andre strengeinstrumenter i kombinasjon med trompet og spennende stemmebruk, tar oss med i et spennende og behagelig musikalsk landskap.
Tara, som hun kaller seg til hverdags, flyttet til Rødsand i Øksnes med kjæresten sin og hun arbeider til daglig som produsent på Kulturfabrikken på Sortland. En allsidig og spennende musiker med mange talenter. Hun har som jeg sa, en meget vakker stemme som kan brukes på mange måter.
Den er balsam, virkelig. Sammen med sin kompis og musikervenn Eirik har hun også vært på turne i Japan med Picadae flere ganger. De har gitt ut en plate og til høsten kommer en ny.
Hurra ganger tre ! Imens nyter jeg den skjønne cd-plata jeg var så heldig å få i gave på et sjarmerende bygdehus i Strengelvåg for to-tre uker siden. Tara holdt minikonsert på markedet med oss kvinnene fra havet, spilte to ulike harper og sjarmerte oss alle. Det er bare å glede seg, til neste gang. Og til neste plate.

Alle gode ting er tre og mye mer enn det. Ja, nå har jeg gitt dere noen musikalske gleder jeg har. Kanskje inspireres dere til å lytte på disse flotte menneskene, dere også ?
Hvorfor ikke, forresten ? Som ho Berte Grindalen pleide å skrive, i gamledager på denne bloggen vår.
Sola skinner. Første marsdag er her. Det er nesten et år siden sist jeg skrev på bloggen.
Den gang var det glassblåserne på Blås Ide på Sommarøya som inspirerte meg sterkt.

Jeg håper jeg skal få skrevet flere ganger i år. Ja, hvorfor ikke, forresten ?

Ha en fin dag !

Ps. Sju sjur styrer med å rive greiner av bjørketrærne rett utenfor i hagen vår. Det er vår om noen uker, folkens. juhu :)

Vektløs og vidunderlig i Vesterålen

Forleden fikk jeg oppleve hvordan det føles å være vektløs. Neida, jeg har ikke vært ute i verdensrommet på svevetur. Jeg kjørte bare til Andenes, der Vesterålens eneste floatingtank befinner seg.

Det er flere år siden jeg første gang hørte om floating, som en nyere terapiform i Norge.
Den gang fantes bare floating-muligeheter et par steder i Norge, langt unna Vesterålen. Nå har vi det her.
For et par år siden sørget fantastiske Irene Hessling for at fiskeværet Andenes fikk et slikt tilbud. HURRA for det :)

Jeg har alltid elsket å bade, å være i vann og bare nyte er en fantastisk form for rekreasjon.

Det jeg visste fra før om floating, var at man ligger inni en stor tank, fylt med 25 centimeter dypt vann tilsatt så mye salt at man flyter. Nesten som et lite Dødehavet, helt for seg selv.

Trude Oftedal, som driver Aurora Frisør i Storgata på Andenes, leier ut og betjener floatingtanken.
Hun forklarer hvordan det fungerer og hva jeg skal gjøre.
Ørepropper er viktige, slik at man ikkke får det svært salte vannet inni øregangene. Aller først må man dusje og vaske håret, før man klatrer man inn gjennom en luke i tanken og legger seg til rette i mørket.

En svak, meditativ musikk, står på. Dampen fra det varme vannet, gir meg raskt en deilig velværefølelse.

Jeg legger meg med armene litt ut fra siden. Med ett kjennes en vidunderlig letthetsfølelse, nesten litt ubeskrivelig. Det er som om stress og tanker forlater kroppen i løpet av de første ti minuttene.

Fred og ro i sjela. Alene i mørket. Det føles så godt og trygt. Ingen kan forstyrre meg her inne.
Jeg tenker, men tankene kjennes så lette. De svever avsted, som om de flyter ved siden av meg oppå det salte vannet.
Det sies at floating skal ha positiv effekt på mange livsstilssplager, musklersykdom, blodtrykksproblematikk, stress, søvnløshet, migrene eller jetlag.
Det hevdes også at hjernefrekvensen under floatingen forandres til noe som kalles tetabølge-frekvens, som normalt kun oppnås gjennom dyp meditativ tilstand.

I 50 minutter flyter jeg rundt i et herlig ingenmannsland. Skal ingenting. Må ingenting. Endelig, bare meg og det varme vannet. Vannet omslutter meg. godt.

Floating er egentlig ikke nytt, i verdenssammenheng. Vannterapi har vært velkjent gjennom mange hundre år.

Det beste er egentlig den behagelige stillheten. Et lite øyeblikk holder jeg visst på å sovne, men lyden av min egen pust idet jeg holder på å begynne å snorke, vekker meg. Men jeg døser og tiden opphører.
Hva er klokka ? tenker jeg, og feier tanken bort. Hvorfor er det viktig hva klokka er.
Trude har sagt at etter 50 minutt banker hun på døra, for å si at tiden er over.

Floating stammer opprinnelig fra USA og har eksistert siden 50-tallet, NASA utviklet teknikken for å studere astronauter i vektløs tilstand.

Hallo, så kult. I`m an astronaut. Fra Ainnes.
Jeg smiler. Dette er fantastisk.

 Etter en liten time i tanken, er tankene rolige og jeg kjenner meg avslappet og tilfreds når jeg går i dusjen.
Det er ikke vitenskapelig bevist, men det hevdes likevel at en time i tanken tilsvares omlag fire timers dyp søvn. Kroppen min likte seg i hver fall, her i flytende modus. Jeg er sikker på at den husker, fra før jeg kan huske. Kanskje fra før jeg ble født ?

Jeg har bare en konklusjon etter min første floatingopplevelse. Dette vil jeg gjøre igjen, så snart som mulig. Anbefaler deg også å prøve. Det fine er, at hvis du planlegger litt kan du bestille time til hodebunnsmassasje eller hårklipp etterpå. Hos Aurora Frisør/Andøy Floating senter er det bare å si ja takk, begge deler.
Her kan du finne dem:

https://www.facebook.com/pages/Aurora-fris%C3%B8rAnd%C3%B8y-floating-senter/311166292411037?fref=photo

Men altså. Floating. Vektløs. Vidunderlig. Du vil vel prøve, du også ?


Takk for at det finnes mennesker som sørger for at vi får sånne fine opplevelser her i regionen.

Marianne Lovise Strand

Et glasshjerte blir til

Vi kjører gjennom adventsblått landskap. Trærne er tynget av våt snø og ligner skulpturer. Det er trolsk stemning over fjellet. Meterologene og media har meldt om sørpeføre og sludd. 

Du trenger ikke reise langt for å få en fin opplevelse. På under en time er vi framme på Attsommarøya ved Myre i Vesterålen.

Et arbeidssomt og kreativt par driver firmaet Blås Ide. De arbeider med havet, himmelene og fjellet som kulisser utenfor verkstedet. 

 Desember. Ei dør står på vidt gap. For i glassblåsernes ovn er det mer enn 1000 grader.  

En tent lykt utenfor ønsker velkommen. Inne serveres pepperkake, pulverkaffe og Twist. 

- Jeg skal lage røde glasshjerter i dag, sier Robert og smiler imøtekommende. Vi får bli med inn i den skapende prosessen. Glass er magi. Å betrakte den varme, blanke kula og se den varmes til en glødende klump der inne i ovnen, er fascinerende. 

Med vante bevegelser former han den litt etter litt, dekker den med flere runder pulver for å oppnå den rødfargen han ønsker. Etter hver gang varmer han glasskula opp igjen. 

 I hyllene rundt om står fargerike glassugler, glassnisser, glassfat, glass-sopp. I vinduet mot sør henger innbydende glassfisk. 

En unik glass-elg stirrer lystig på gjestene. 

Jeg glemmer nesten å drikke opp kaffen. Å se hvordan glasset gradvis formes til et hult hjerte, iaktta håndverkeren konsentrerte arbeid, gir en deilig ro. Å betrakte dette sammen med min kjære mann, gjør det til en nydelig totalopplevelse. Oppslukt og i flyt. Ingenting haster. I denne blå, fine mandagen har vi tid til å se.

Glassblåserens kone, Hilde, er også glassblåser. Hun smiler til ham og til oss.
De to blåser hjerter, ofte.
Til andre og kanskje noen ganger til hverandre? De blåser mye annet også. Inspireres av naturen og hverandre.

Det er varmt og godt verkstedet. Ikke bare på gradstokken. Alle som kommer blr  godt tatt imot.

- Velkommen tilbake.
- Takk

Jeg  lover meg selv å minne meg på alle de fine, kortreiste opplevelsene her i Vesterålen, oftere.

Jeg vil tilbake til glassblåser-verkstedet så snart om mulig og er takknemlig for at det finnes slike mennesker. Verden trenger dem som våger gjøre noe annet, Mennesker som skaper unike ting som gleder andre.

I dag fikk jeg oppleve fødselen til et glasshjerte.

Vil du også dit ?
https://da-dk.facebook.com/pages/Bl%C3%A5s-Ide/178145465559496

Marianne Lovise <3 br="" nbsp="">

Følelser og sannhet

En følelse er ingen sannhet

Men en følelse er din

Når du er glad

vibrerer hjertestrengene

i harmoni

Men på dager der du 

kjenner deg alene

og litt glemt

Når sårbarhetsstrengene

vibrerer og spiller 

en blå melankolivals

fordi du tror 

at ingen bryr seg om deg

Skal du vite

en følelse er ingen sannhet

Men der og da oppleves

det ekte, for deg

Ta det inn

Men ikke for lenge.

Pust det ut

Blås det vekk

Vit og erkjenn

du har følt slik før

mange ganger

Følelser varer ikke evig

hverken lykkefølelser

eller sorgfølelser

De er balansen

Vektskålene

i våre liv

Ta de inn

men ikke så lenge

Pust de ut

Pust

Du er levende, menneske 

Når du føler

er du

  

Marianne Lovise Strand,

Skrevet på hurtigruta MS Finnmarken, 10.10.14, på nord mellom Tromsø og Sortland. 

Plutselig pilegrimsvandring

I dag gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. Jeg gikk pilegrimsvandring. Da jeg våknet i morges ante jeg ikke noe om at jeg skulle komme til å gjøre dette. Klokka fem i ettermiddag titta jeg innom nettavisa her, Vesterålen online. Det skulle være pilegrimsvandring, sto det. Jeg så på klokka. En halv time til start. Middagen sto akkurat på bordet. Jeg slukte den og heiv meg i bilen. Det er jeg veldig glad for nå.

Du vet de gangene du har valg. Du tenker.. ja, det hadde jo vært artig, men jeg har ikke tid nå.
Eller, det er sikkert gøy men jeg er for sliten. I dag var jeg sliten, men etterpå var jeg pigg og opplagt.

Da jeg ankom campingplassen på Stokmarknes, så jeg en rekke av mennesker på vei inn i marka. Ei vennlig dame sa til meg at hun skulle gå sist, så jeg smatt forbi henne på den smale stien.
Samtidig med meg ankom en ung mann fra Eritrea. Vi hadde til felles at vi aldri hadde gått pilegrimsvandring før.
" Plukk en stein dere, den skal vi bære med oss på denne vandringen. Den skal symbolisere det vi har å bære på i livet".
Jeg så bare en stein, den var ikke fin og den var kantet. Men jeg plukket den opp og holdt den i hånda under hele turen. Men er ikke livet litt kantete av og til da?

Vi ble også bedt om å fokusere på takknemlighet mens vi gikk. Det ble litt småprat underveis. En kjentmann fortalte om ulike steder underveis. Hustufter etter søsterhuset, der sykesøstrene hadde pleid å være. Vi fikk se en stor, spesiell stein.

Jeg så på stien og tenkte. Her har det faktisk gått ganske mange før meg, også langt tilbake i tid. Noen har kanskje gått for å feire bryllup, andre til begravelse. Mennesker med tanker om mye og mangt.
Nå var vi et perlekjede av 27 mennesker som tråklet oss framover stien.

Med ett følte jeg meg fylt av takknemlighet. For at jeg hadde muligheten til spontant å sette meg i bilen å kjøre. For å gå her med så mange mennesker jeg ikke kjente, bare noen få visste jeg om fra før.

Vi gikk samme stien, men hadde sikkert 27 ulike opplevelser og utallige tanker. Det var ikke stille hele tida, kanskje skulle vi vært det ? Men det ble noen fine prater om alt fra kunst til barn som vokser fort.

Det er fint i marka i juni, terrenget var greit å ta seg fram i. Etter halvannen times vandring kom vi til ei rødmalt grind. Her fikk vi legge fra oss steinene, det ble en liten haug med byrder vi kunne kvitte oss med. Jeg kjente at det føltes godt å bli kvitt kantesteinen min.

Varme og glade ankom vi Hadsel kirke, der presten sto klar. Det ble sang, bønn og en fin preken der budskapet var å fokusere mer på de gode tingene og kanskje ikke bry oss så mye om det negative.

Har du tenkt på at du av og til opplever veldig mye bra, men så kan en liten negativ ting føre til at du blir i dårlig humør. At den opplevelsen får mye mer av din energi enn den er verdt ? Enn det positive.
Det var fint å sitte der, bare roe ned og lytte.


Etterpå var det ut igjen, og bort på et tun like ved den flotte prestegården. En varm takknemlighet bredte seg i hjertet mitt. Jeg sto i kø og fikk servert varm saft og nygrilla kotelett. Kaffe var det også å få.
Jeg tenkte ekstra over det. Så godt dette var. Noen hadde vært her før oss, pynta bord, satt i stand. Satt vakre villblomster fra junis flora på trebordene. Ordna med varm mat.

Skyene over oss var sterke, blå himmel og solgløtt innimellom. Samhørighet.
Pilegrimsvandring er fint. Jeg fikk også med meg noen gode, nye ord. Det finnes alltid noe nytt å lære, hver eneste dag. Selv en liten pilegrimsvandring kan gi store indre opplevelser.

Men jeg bærer ennå på drømmen om en dag å gå Santiago de Compostela. Og vet du hva det fine er ?
Alt er mulig. Det umulige tar bare litt lengre tid.
Jeg trenger dessuten ikke å gå hele veien. For meg holder det om jeg går noen dager. Skulle jeg så få behov for å fullføre hele turen kan jeg jo bare reise tilbake en gang. Ja, hvorfor ikke forresten ?

Hvis du av en eller annen grunn ikke kan gå en fysisk pilegrimsvandring oppfordrer jeg deg til å foreta en liten vandring innover i deg selv. Du kan bli overrasket over det du finner, bare du tar deg tid.

God sommer, juni er herlig.

Marianne Lovise Strand

En dag - mange fantastiske øyeblikk!

Fra tid til annen har jeg hørt noen si : "åååå, kor kjedelig. Her skjer jo iiiingen verdens ting".
Vi har alle dager som er bare sånn passe. Vi har alle dårlige dager. Men vet du hva, selv disse dagene finnes det gode øyeblikk. Hvis de ikke finnes, tror jeg vi kan oppsøke dem, eller skape dem selv.

Jeg har tenkt mye på dette med bevissthet den seneste tiden. På tilstedeværelse. Oppmerksomhet. For tiden også kalt mindfullness. For meg har det alltid vært slik at jeg observerer. Helt fra jeg var lita har jeg lagt merke til detaljer, ja, også de bitte små tingene. Ting jeg vet at mange andre bare haster forbi.
De siste årene har jeg blitt enda mer bevisst å være til stede når gode øyeblikkene er der. Virkelig ta det inn og tenke " Så godt, så fantastisk".

Før helga åpnet Sortland bibliotek i splitter nye, flotte lokaler i Kulturfabrikken. Jeg dro dit litt for tidlig, og ble stående utenfor sammen med en drøss barnehagebarn. Så forventningsfulle og spente de var, der de sto med små ryggsekker. Jeg så ned på ei lita jenta med et vidunderlig hår, lyse korketrekkere virret fram og tilbake når hun lo. Så bøyde jeg meg ned, helt ned. Noen sa ikke et ord, men så bare beskjedent på meg. Andre spurte hvem jeg var.

Så møtte jeg plutselig to som jeg er tante til, midt i denne herlige flokken. To blide femåringer kom bort og delte ut gode klemmer. For en god start !

Så slapp vi inn og det vrimlet av barn og voksne i foajeen. Biblioteksjef Kirsten ønsket velkommen, iført blå kulturfabrikk-tskjorte. Hun så nesten euforisk lykkelig ut. Jeg tror faktisk hun var det. Denne dagen har hun og kollegene ventet lenge på og jobbet steinhardt for. Gleden sto å lese i øynene deres idet snora ble klippet av ei lita jente og ungene strømmet inn for å oppleve biblioteket for første gang.

Nye tider for lånerne. Nye tider for oss alle. Tenk så mange spennende rygger som finnes der inne, fylt av ord. Bare til å forsyne seg å ta med hjem.


Å observere ungenes begeistring og oppdagerkraft, er en sann glede. Raskt fant de seg bøker og satte seg til rette i nye, artige møbler. Inni en sirkel satt disse herlige ungene og bladde i boka de akkurat hadde funnet. Unger er veldig flinke til å være til stede i øyeblikket. Vi har mye å lære av dem.

Å gå rundt å se alle disse barna, være til stede mengder av små øyeblikk, gav meg lykkefølelse.
Ved et lite bord satt disse to. Legg merke til at den lyshårete lille jenta holder en liten løvetann hun har plukket med seg på veien fra barnehagen til biblioteket. Nydelig !

På det nye biblioteket har de lagt til rette for et nordnorsk skattkammer. Ei egen avdeling med litteratur av nordnorske forfattere samlet. Bord og små stoler, hvor det går an å sette seg ned å spise også.
Der inne var lærere Torgeir Steinsland sammen med en håndfull elever fra åttende klasse.
"Se ka æ fainn", sa han. Og vise fram en årbok fra sine hjemlige trakter på Hamarøya.
I boka sto det første diktet han hadde skrevet. Han var 14 år den gangen, nøyaktig samme alder som elevene han hadde med !

Så får vi høre at han hadde hørt om en diktkonkurranse de hadde utlyst på det mest populære ungdomsprogrammet på radioen den gangen, Etter skoletid. Han ble inspirert, sendte inn diktet og vant. Han ble intervjuet på radio, kom i lokalavisa og diktet havnet i ordboka. Elevene smilte og lyttet.
Det finnes mange uoppdagede skatter på et hvert bibliotek. Ting som kan påkalle gode minner.

    Torgeir Steinsland fra Skutvik på Hamarøya fant årboka med bilde av seg seg som 14-åring og diktet han skrev den gang som fikk nasjonal oppmerksomhet.


   "Kan du ikke synge, Torgeir", sa en av jentene rundt bordet. Pliiis, du er så flink til å synge.
 Han smilte. Så fortsatte å "mase". Syng for oss! Værsåsnill.

Da stemte han i noen strofer fra en låt av  Cornelis Vreeswijks.... "somliga går i trasiga skor", det medfølger en liten historie fra eget liv. Enda et godt øyeblikk i biblioteket.

Jeg har satt meg ned sammen med jentene, får vite at de har valgfaget sal og scene. En av dem peker på en av de andre. "Hun er kjempeflink til å synge" .

Kan dere ikke synge for meg da, spør jeg. De ser på hverandre. Smil og ettertanke, et øyeblikk igjen.
Så med ett, begynner to av dem å synge. Unge, vakre stemmer fyller denne lille stunden rundt bordet i det nye biblioteket. Gleden bobler i hjertet. Uten at de kjenner meg, har de gitt meg en sang i gave.
Det får meg til å tenke på sangen som pappa alltid sang for meg om kveldene. "Blåveispiken".
I den sangen er det en strofe jeg ikke helt skjønte dypet av da jeg var jentunge. Men jeg elsket å høre pappa synge for meg, om jentene som kom med en blåveis til en mann. "Og hvis jeg vil kan jeg bare ta den, sier hennes øyne, de store blå". 
Først mange år senere, etter at jeg fikk egne barn, forsto jeg teksten fullt ut.
"Hun løper fra meg med takk i blikket, hun danser lykkelig på livets vei. Hun løper fra meg og aner ikke... at det var hun som var god mot meg. "

Enda et godt øyeblikk. Jeg takket dem og dro tilbake på kontoret. Dette må jeg skrive om på bloggen min, tenkte jeg. Gode minner skal man ta vare på.

Jeg er helt sikker på at det kommer til å bli veldig mange gode øyeblikk i lokalene til Sortland bibliotek. Og i Kulturfabrikken. Under samme tak flyter ord og toner. Mennesker møter. Det er fint, det !

Tekst og foto: Marianne Lovise Strand