Totalt antall sidevisninger

torsdag 19. juni 2014

Plutselig pilegrimsvandring






I dag gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. Jeg gikk pilegrimsvandring. Da jeg våknet i morges ante jeg ikke noe om at jeg skulle komme til å gjøre dette. Klokka fem i ettermiddag titta jeg innom nettavisa her, Vesterålen online. Det skulle være pilegrimsvandring, sto det. Jeg så på klokka. En halv time til start. Middagen sto akkurat på bordet. Jeg slukte den og heiv meg i bilen. Det er jeg veldig glad for nå.

Du vet de gangene du har valg. Du tenker.. ja, det hadde jo vært artig, men jeg har ikke tid nå.
Eller, det er sikkert gøy men jeg er for sliten. I dag var jeg sliten, men etterpå var jeg pigg og opplagt.

Da jeg ankom campingplassen på Stokmarknes, så jeg en rekke av mennesker på vei inn i marka. Ei vennlig dame sa til meg at hun skulle gå sist, så jeg smatt forbi henne på den smale stien.
Samtidig med meg ankom en ung mann fra Eritrea. Vi hadde til felles at vi aldri hadde gått pilegrimsvandring før.
" Plukk en stein dere, den skal vi bære med oss på denne vandringen. Den skal symbolisere det vi har å bære på i livet".
Jeg så bare en stein, den var ikke fin og den var kantet. Men jeg plukket den opp og holdt den i hånda under hele turen. Men er ikke livet litt kantete av og til da?



Vi ble også bedt om å fokusere på takknemlighet mens vi gikk. Det ble litt småprat underveis. En kjentmann fortalte om ulike steder underveis. Hustufter etter søsterhuset, der sykesøstrene hadde pleid å være. Vi fikk se en stor, spesiell stein.

Jeg så på stien og tenkte. Her har det faktisk gått ganske mange før meg, også langt tilbake i tid. Noen har kanskje gått for å feire bryllup, andre til begravelse. Mennesker med tanker om mye og mangt.
Nå var vi et perlekjede av 27 mennesker som tråklet oss framover stien.

Med ett følte jeg meg fylt av takknemlighet. For at jeg hadde muligheten til spontant å sette meg i bilen å kjøre. For å gå her med så mange mennesker jeg ikke kjente, bare noen få visste jeg om fra før.
Vi gikk samme stien, men hadde sikkert 27 ulike opplevelser og utallige tanker. Det var ikke stille hele tida, kanskje skulle vi vært det ? Men det ble noen fine prater om alt fra kunst til barn som vokser fort.

Det er fint i marka i juni, terrenget var greit å ta seg fram i. Etter halvannen times vandring kom vi til ei rødmalt grind. Her fikk vi legge fra oss steinene, det ble en liten haug med byrder vi kunne kvitte oss med. Jeg kjente at det føltes godt å bli kvitt kantesteinen min.

Varme og glade ankom vi Hadsel kirke, der presten sto klar. Det ble sang, bønn og en fin preken der budskapet var å fokusere mer på de gode tingene og kanskje ikke bry oss så mye om det negative.


Har du tenkt på at du av og til opplever veldig mye bra, men så kan en liten negativ ting føre til at du blir i dårlig humør. At den opplevelsen får mye mer av din energi enn den er verdt ? Enn det positive.
Det var fint å sitte der, bare roe ned og lytte.


Etterpå var det ut igjen, og bort på et tun like ved den flotte prestegården. En varm takknemlighet bredte seg i hjertet mitt. Jeg sto i kø og fikk servert varm saft og nygrilla kotelett. Kaffe var det også å få.
Jeg tenkte ekstra over det. Så godt dette var. Noen hadde vært her før oss, pynta bord, satt i stand. Satt vakre villblomster fra junis flora på trebordene. Ordna med varm mat.



Skyene over oss var sterke, blå himmel og solgløtt innimellom. Samhørighet.
Pilegrimsvandring er fint. Jeg fikk også med meg noen gode, nye ord. Det finnes alltid noe nytt å lære, hver eneste dag. Selv en liten pilegrimsvandring kan gi store indre opplevelser.

Men jeg bærer ennå på drømmen om en dag å gå Santiago de Compostela. Og vet du hva det fine er ?
Alt er mulig. Det umulige tar bare litt lengre tid.
Jeg trenger dessuten ikke å gå hele veien. For meg holder det om jeg går noen dager. Skulle jeg så få behov for å fullføre hele turen kan jeg jo bare reise tilbake en gang. Ja, hvorfor ikke forresten ?

Hvis du av en eller annen grunn ikke kan gå en fysisk pilegrimsvandring oppfordrer jeg deg til å foreta en liten vandring innover i deg selv. Du kan bli overrasket over det du finner, bare du tar deg tid.

God sommer, juni er herlig.

Marianne Lovise Strand









søndag 8. juni 2014

En dag - mange fantastiske øyeblikk!

Fra tid til annen har jeg hørt noen si : "åååå, kor kjedelig. Her skjer jo iiiingen verdens ting".
Vi har alle dager som er bare sånn passe. Vi har alle dårlige dager. Men vet du hva, selv disse dagene finnes det gode øyeblikk. Hvis de ikke finnes, tror jeg vi kan oppsøke dem, eller skape dem selv.

Jeg har tenkt mye på dette med bevissthet den seneste tiden. På tilstedeværelse. Oppmerksomhet. For tiden også kalt mindfullness. For meg har det alltid vært slik at jeg observerer. Helt fra jeg var lita har jeg lagt merke til detaljer, ja, også de bitte små tingene. Ting jeg vet at mange andre bare haster forbi.
De siste årene har jeg blitt enda mer bevisst å være til stede når gode øyeblikkene er der. Virkelig ta det inn og tenke " Så godt, så fantastisk".

Før helga åpnet Sortland bibliotek i splitter nye, flotte lokaler i Kulturfabrikken. Jeg dro dit litt for tidlig, og ble stående utenfor sammen med en drøss barnehagebarn. Så forventningsfulle og spente de var, der de sto med små ryggsekker. Jeg så ned på ei lita jenta med et vidunderlig hår, lyse korketrekkere virret fram og tilbake når hun lo. Så bøyde jeg meg ned, helt ned. Noen sa ikke et ord, men så bare beskjedent på meg. Andre spurte hvem jeg var.

Så møtte jeg plutselig to som jeg er tante til, midt i denne herlige flokken. To blide femåringer kom bort og delte ut gode klemmer. For en god start !

Så slapp vi inn og det vrimlet av barn og voksne i foajeen. Biblioteksjef Kirsten ønsket velkommen, iført blå kulturfabrikk-tskjorte. Hun så nesten euforisk lykkelig ut. Jeg tror faktisk hun var det. Denne dagen har hun og kollegene ventet lenge på og jobbet steinhardt for. Gleden sto å lese i øynene deres idet snora ble klippet av ei lita jente og ungene strømmet inn for å oppleve biblioteket for første gang.

Nye tider for lånerne. Nye tider for oss alle. Tenk så mange spennende rygger som finnes der inne, fylt av ord. Bare til å forsyne seg å ta med hjem.


Å observere ungenes begeistring og oppdagerkraft, er en sann glede. Raskt fant de seg bøker og satte seg til rette i nye, artige møbler. Inni en sirkel satt disse herlige ungene og bladde i boka de akkurat hadde funnet. Unger er veldig flinke til å være til stede i øyeblikket. Vi har mye å lære av dem.


Å gå rundt å se alle disse barna, være til stede mengder av små øyeblikk, gav meg lykkefølelse.
Ved et lite bord satt disse to. Legg merke til at den lyshårete lille jenta holder en liten løvetann hun har plukket med seg på veien fra barnehagen til biblioteket. Nydelig !

På det nye biblioteket har de lagt til rette for et nordnorsk skattkammer. Ei egen avdeling med litteratur av nordnorske forfattere samlet. Bord og små stoler, hvor det går an å sette seg ned å spise også.
Der inne var lærere Torgeir Steinsland sammen med en håndfull elever fra åttende klasse.
"Se ka æ fainn", sa han. Og vise fram en årbok fra sine hjemlige trakter på Hamarøya.
I boka sto det første diktet han hadde skrevet. Han var 14 år den gangen, nøyaktig samme alder som elevene han hadde med !

Så får vi høre at han hadde hørt om en diktkonkurranse de hadde utlyst på det mest populære ungdomsprogrammet på radioen den gangen, Etter skoletid. Han ble inspirert, sendte inn diktet og vant. Han ble intervjuet på radio, kom i lokalavisa og diktet havnet i ordboka. Elevene smilte og lyttet.
Det finnes mange uoppdagede skatter på et hvert bibliotek. Ting som kan påkalle gode minner.

    Torgeir Steinsland fra Skutvik på Hamarøya fant årboka med bilde av seg seg som 14-åring og diktet han skrev den gang som fikk nasjonal oppmerksomhet.


   "Kan du ikke synge, Torgeir", sa en av jentene rundt bordet. Pliiis, du er så flink til å synge.
 Han smilte. Så fortsatte å "mase". Syng for oss! Værsåsnill.

Da stemte han i noen strofer fra en låt av  Cornelis Vreeswijks.... "somliga går i trasiga skor", det medfølger en liten historie fra eget liv. Enda et godt øyeblikk i biblioteket.

Jeg har satt meg ned sammen med jentene, får vite at de har valgfaget sal og scene. En av dem peker på en av de andre. "Hun er kjempeflink til å synge" .

Kan dere ikke synge for meg da, spør jeg. De ser på hverandre. Smil og ettertanke, et øyeblikk igjen.
Så med ett, begynner to av dem å synge. Unge, vakre stemmer fyller denne lille stunden rundt bordet i det nye biblioteket. Gleden bobler i hjertet. Uten at de kjenner meg, har de gitt meg en sang i gave.
Det får meg til å tenke på sangen som pappa alltid sang for meg om kveldene. "Blåveispiken".
I den sangen er det en strofe jeg ikke helt skjønte dypet av da jeg var jentunge. Men jeg elsket å høre pappa synge for meg, om jentene som kom med en blåveis til en mann. "Og hvis jeg vil kan jeg bare ta den, sier hennes øyne, de store blå". 
Først mange år senere, etter at jeg fikk egne barn, forsto jeg teksten fullt ut.
"Hun løper fra meg med takk i blikket, hun danser lykkelig på livets vei. Hun løper fra meg og aner ikke... at det var hun som var god mot meg. "

Enda et godt øyeblikk. Jeg takket dem og dro tilbake på kontoret. Dette må jeg skrive om på bloggen min, tenkte jeg. Gode minner skal man ta vare på.

Jeg er helt sikker på at det kommer til å bli veldig mange gode øyeblikk i lokalene til Sortland bibliotek. Og i Kulturfabrikken. Under samme tak flyter ord og toner. Mennesker møter. Det er fint, det !

Tekst og foto: Marianne Lovise Strand