Totalt antall sidevisninger

tirsdag 17. mai 2016

Når 17- mai følelsen endrer seg



Det er kvelden før nasjonaldagen. Hele Norges store bursdagsfeiring. Over hele landet møtes russ for å feste og feire. Noen står garantert og stryker skjorter og forkler. Jeg gjorde også det. Før. Men ikke lenger. For ungene er blitt voksne og de ligger ikke lenger våkne og forventningsfulle i sengene sine, spente på å stå opp til en dag med fløyter, flagg, russekort, tog og softis.


Jeg smaker litt på dette snevet av sentimentalitet, som plutselig dukker opp, denne kvelden før kvelden.
Jeg kjenner på minner som strømmer på, fra svært så hektiske morgener, med klargjøring av barn, klær, flagg og hvor i huleste var nå alle 17-mai sløyfene våre hen ? Bilen måtte være ren og pen. Jeg husker to smågutter som åpnet hver sine bakvindu og holdt flaggene ut, blafrende bortover bygdeveien. Disse to husets sønner er nå blitt voksne, selvstendige menn, med egne hjem og jobb og kjærester. Det er ganske fint å tenke på. Men jeg savner litt av den energien, som var i huset da barna var små.
Yngstedatteren, som gledet seg til syttendemai i så mange ulike kjoler, bunader og pynteplagg, forskjellige fra år til år. Og mens hennes mor brukte de siste minuttene før avmarsj til toget på å gjøre klar klær, mat eller finne flaggene, foretok hennes far fotografering foran det røde huset vårt. Flagg og fløyter hørte alltid med, de hun hadde arvet etter sine brødre.
Flagg slites sjelden ut. Skriver man navn på dem, så får man dem alltid tilbake, hvis de skulle gjenglemmes på ett eller annet bygdehus.

Men jeg må tilbake til sentimentaliteten. Den murrer litt fortsatt, må innrømmes.
17. mai er kanskje aller mest en festdag for barna. Du kan se det på øynene når de legger seg, kvelden før. Og du vet det i hvert fall når de våkner lenge før tida, på selve dagen, og spør om vi snart skal gå se toget og spise is. Masse is, mengder av softis med strø i alle regnbuens farger.

Vi kan legge oss, vel vitende om at vi ikke trenger å nå noe tog.
Vi må faktisk ingenting, men kommer kanskje til å kjøre en tur for å se på minst ett av togene i Vesterålen.
Hvor, trenger vi ikke å bestemme. Det går flere tog, bokstavelig talt.

Vi har friheten til å velge.

Jeg blar litt i hukommelsens utallige fotoalbum, det har vært så mange 17- mai før denne.
Også før jeg fikk egne barn. Nye klær, fin på håret og flagg i handa, spradet jeg og venninnene gjennom Andenes mange gater.
Toget tok tid og talene var lange. Jeg tror ikke jeg hørte så mye etter heller, men jeg merket meg at mange var glad og visste at etterpå kunne vi gå på gatekjøkkenet og stille i kø for å kjøpe årets første softis. Og så kunne vi delta på barnelekene, hoppe i sekk, springe med potet på skje eller spikre ivrig på en diger planke, om kapp med de voksne. Pappa hadde alltid hatt og frakk, mamma kjole og fin kåpe.

Det er mange som er alene på 17. mai.
Det er mange som ikke ønsker å gå ut å se på toget, men som holder seg hjemme foran tv eller radio. Eller går en tur i fjellet. Noen av dem er helt sikkert tilfreds med å ha det akkurat slik, mens en del mennesker kanskje lengter ekstra mye etter samhørighet denne familiedagen, etter som det i alle medier og på facebook fokuseres veldig mye på hva folk skal gjøre, hva ungene skal gjøre, det legges ut bilder av alle de gode kakene og pent dekkede bord til hele familien eller vennegjengen. Det er ikke noe galt i det, misforstå meg ikke. Men kanskje skulle det ikke så mye til for å være litt mer inkluderende. Kanskje be hjem en gjest eller to på middag, eller ut på softisspising ?

Vi har også mange nye landsmenn og kvinner, som ikke feirer denne dagen. Mange av dem sitter også alene denne dagen. Det er rom for alle i toget og på kafeer og gatekjøkken. Men det er ikke sikkert det føles bekvemt å komme. Hva vet jeg? Jeg vet bare at vi alle opplever 17. mai på forskjellig vis.

Jeg skammer meg allerede litt over egen sentimentalitet tidligere i kveld og kjenner at den har sluppet taket allerede. Heldigvis.

Jeg velger isteden å fokusere på TAKKNEMLIGHET. Det føles utrulig godt og riktig. Vi kan velge våre tanker. Heldigvis.

Jeg er takknemlig for alle de menneskene jeg har i familien og for vennene jeg har i livet mitt.
For at vi bor i et fritt land og har nok penger. Og selv om jeg slettes ikke er enig i alt det politiske som skjer, så er det også veldig mye godt som skjer, overalt i landet, hver eneste dag.

Ditt fokus er din virkelighet og du kan skape nasjonaldagen slik du ønsker at den skal være.

Jeg er takknemlig for at jeg kan velge å gjøre akkurat hva jeg vil i morgen.
Og jeg har bestemt meg.

Jeg vil ha softis, med surt jordbærstrø. Jeg vil gå en tur.

I tillegg vil jeg få med meg minst en 17. mai tale og høre ordentlig etter hva som blir sagt.
Om den blir live, på radio eller tv, er ikke så nøye. Men jeg lover å høre etter.

Er jeg blitt ordentlig voksen nå, eller ?

Til lykke med 17. mai. Husk å smile! Hipp, hipp hurra











tirsdag 1. mars 2016

Musikkbalsam fra Vesterålen



Musikk har alltid vært viktig for meg.
Musikk er som en lindrende hånd, som stryker over kinnet og gir sjelefred. Eller en fjær, som kiler deg under føttene. Men det kan like gjerne være heftige rytmer.
Musikk er magi og har absolutt ingen andre bivirkninger enn lykke. Fire ganger har jeg hatt gleden av å delta på kurs med  Ibo Sowe fra Gambia og bosatt i Hadsel. For å lære å afrikansk dans og en gang for å lære å spille djembetrommer.
Jeg husker godt hva han brukte å si " Hvis man er dårlig humør, så blir man bedre humør av å danse, spille eller synge. Hvis man er i godt humør, blir man i enda bedre humør, av å danse, spille eller synge".
Ibo har helt rett. Sånn er det. Heldigvis fikk jeg min egen djembetromme i bursdaggave for et par år siden.

Her i Vesterålen bor og arbeider det mange magiske mennesker, mennesker med nydelig stemme og som behersker flere instrumenter. Mennesker som danser med tonene, eller bare hvisker med dem, som en mild bris. Ta deg tid til å lytte. Naturen skaper også musikk og inspirerer mange.

For ett år siden anskaffet jeg meg den nye, fine cden som Irene Hessling på Fiskenes og Bjørg Thorhallsdatter har skapt sammen med komponist og musiker Bjørn Ole Rasch.
PUSTEROM - en meditasjons-cd. Denne plata skulle komme til å betyr mye for meg. Den er blitt en venn, som jeg lytter til hver uke. Irene har en nydelig stemme og hun leser meditasjonstekster som får meg til å slappe av og puste. Når ting i livet har føltes vanskelig, har jeg satt platen på og lagt meg på yogamatta eller i sofaen. Sporene heter : Pusterom, God morgen, "Røykepause", Øverste hylle og Ditt eget pusterom. Stemmen og musikken er som god skismøring. Et oppmuntrende klapp på skulderen og en trøsteklem for oppoverbakkene eller de alminneligedagene. En påminnelse om at dette klarer du, det kommer til å gå helt fint. Coveret er nydelig illustrert av kunstner Bjørg.
En desemberdag satt jeg på bussen mot Andenes, en impulsiv morgen der jeg bare fant ut at jeg ville reise til mamma og overraske henne. I Bjørnskinnkrysset kom det på en vakker kvinne. Noni.
Et godt menneske, en venninne jeg ble kjent med da jeg var 17 år. Det er disse livets veikryss. Nå er min yngste datter snart 17 år.
Vi pratet oss nordover øya, om livets mangt og meget. Det var svært hyggelig og bussjåføren Ivar var rausheta sjøl. Jeg sa jeg også skulle ut å kjøpe julegaver på Ainnes. Da anbefalte Noni meg å gå innom Nye Mode, for der selger de en vidunderlig cd som Irene Hessling har laga.
"Den har jeg jo og jeg er så glad i den" repliserte jeg. Og kom plutselig på hvem jeg skulle kjøpe den i gave til.
Det var en sånn fin gylden morgenbusstur og vi passerte rett etter Fiskenes, der min farmor vokste opp. Hun jeg aldri fikk møte. Nå bor Irene der og lærer andværingene om yoga og pust og glede.

En annen vakker dag i fjor, kjørte jeg vestersida av Andøya. Etter en vakker stund med kaffekruset på Sandvikastranda, kjørte jeg videre mot Nordmela for å se på den nye kafeen og butikken.
Utenfor der møtte jeg på musikerne Synne Meland og Arthur Pettersen og ble stående å snakke. De hadde vært på Sortland en tid før dette og spilt i Kulturfabrikken, til stor applaus. Jeg hadde gleden av å være til stede der og fikk vite at de skulle gi ut cd med eget materiale.
Jeg spurte derfor, der utenfor landhandleren på Nordmela, om det var lenge til den kom ut.
- Den er kommet ut, vi har den her i bilen vår", sa vakre Synne og sprang for å hente en til meg.
Da jeg kjørte videre mot Ainnes, forbi Skogvoll, Stave og Bleik, spilte jeg den nye plata.
Spesielt artig at jeg kjørte forbi landskapet akkurat der, hvor musikerne som har laget den, bor. Jeg vet at naturen inspirer dem også. Tittelsporet heter "Like me she had a dream to fly" - a musical flight in freedom. Teksten er nydelig, oppløftende.
For en fri og fin plate. Freebird er en dyktig duo og musikken løfter. Jeg har spilt den mange ganger siden. Takknemlig for å få en slik fin gave.

I fjor i februar hørte jeg for første gang Sigrun Tara Øverland spille og synge. Det var en opplevelse. Hun spiller mange instrumenter og flere typer harper og bruker stemmen på spennende måter i musikken. Heldigvis hadde hun også gitt ut en cd-plate sammen med musiker Eirik Dørsdal. Sammen utgjør de den sjarmerende duoen Picadae. Jeg fant dem på nettet og koste meg skikkelig med å lytte til dem : https://soundcloud.com/picidae
Lyre og andre strengeinstrumenter i kombinasjon med trompet og spennende stemmebruk, tar oss med i et spennende og behagelig musikalsk landskap.
Tara, som hun kaller seg til hverdags, flyttet til Rødsand i Øksnes med kjæresten sin og hun arbeider til daglig som produsent på Kulturfabrikken på Sortland. En allsidig og spennende musiker med mange talenter. Hun har som jeg sa, en meget vakker stemme som kan brukes på mange måter.
Den er balsam, virkelig. Sammen med sin kompis og musikervenn Eirik har hun også vært på turne i Japan med Picadae flere ganger. De har gitt ut en plate og til høsten kommer en ny.
Hurra ganger tre ! Imens nyter jeg den skjønne cd-plata jeg var så heldig å få i gave på et sjarmerende bygdehus i Strengelvåg for to-tre uker siden. Tara holdt minikonsert på markedet med oss kvinnene fra havet, spilte to ulike harper og sjarmerte oss alle. Det er bare å glede seg, til neste gang. Og til neste plate.

Alle gode ting er tre og mye mer enn det. Ja, nå har jeg gitt dere noen musikalske gleder jeg har. Kanskje inspireres dere til å lytte på disse flotte menneskene, dere også ?
Hvorfor ikke, forresten ? Som ho Berte Grindalen pleide å skrive, i gamledager på denne bloggen vår.
Sola skinner. Første marsdag er her. Det er nesten et år siden sist jeg skrev på bloggen.
Den gang var det glassblåserne på Blås Ide på Sommarøya som inspirerte meg sterkt.

Jeg håper jeg skal få skrevet flere ganger i år. Ja, hvorfor ikke, forresten ?

Ha en fin dag !

Ps. Sju sjur styrer med å rive greiner av bjørketrærne rett utenfor i hagen vår. Det er vår om noen uker, folkens. juhu :)