Tomme tanker svirrer rundt omkring

Hallo? Er det noen der ute som ikke har en eneste fordom? Som er helt bombesikre på at de aldri lager tanketing om folk? Tanketing om personer de egentlig ikke vet noe om? For den eneste vi kan vite noe om, er oss sjøl. Vi kan jo ikke vite noe om alle de andre?
Er det noen som med hånda på hjertet kan si at de aldri snakker til andre om tanketingene de så ”uvitende” lager? Så fint! Da starter de jo heller aldri ”rykter på bygda”? Kremt…åh, det er ikke alltid helt slik, nei?

Ja, det er mange skjulte måter å lage tomme tanketing på. En varm sommerkveld for noen år siden ringte jeg til et trivelig vennepar som har tre barn. Han tok telefonen. Hun var ute. Jeg kom da med min eplekjekke-litt-vitseaktige, men selvsagt meget korttenkte konklusjon: ”Jasså, du er barnevakt i kveld!?!” ”Du, Berthe” - svarer han sindig - ”det er UNGA MINE. Jeg er vel ikke barnevakt for mine egne unger!”

Ooups, der gikk jeg rett i baret, gitt! Som en slapp fis av en nyttårsrakett, sank min eplekjekke tone til jorden. Helst under jorden. Jeg ønsket det usagt. Jeg fikk heldigvis min egen fordomsfullhet midt i fjeset. Og det hadde jeg jammen godt av! Han var en klok mann. Utrolig grei og våken, som svarte slik han gjorde. Han lærte meg MYE på et øyeblikk der!

Helt umerkelig sniker samfunnstanker seg inn i oss. Samfunnstanker som har mer preg av båssetting, korttenkthet og ubegrunnede fordommer, enn av åpen romslighet og varme. Tenk, hvor frekk jeg egentlig var mot pappaen til de tre små englene! Vi er fortsatt gode venner og ler jo godt av idiotutsagnet mitt i dag, men jeg kan ennå være flau – inni meg. Over å være så til de grader avslørt som korttenkt fordomsfull stut. Godt at vi kan slutte med slike tanker, når vi skjønner at det er bare tull vi holder på med.

Hvor ofte tror vi at vi vet noe om noen? Helt uten at vi tenker ordentlig etter. Bare på grunnlag av slike inngrodde kjønnsrolletanker jeg gikk i baret med - og selvsagt alle andre inngrodde tanker om livet og om mennesker. Tanker som umerkelig har sneket seg inn og sitter som tåkedotter i hjernen vår. Hvis du ser to gode venner møtes til trivelig lunsjprat på kafè, har du da tenkt tanken om at: ”Jasså - noe på gang?” Og blir det ikke veldig lett ubegrunnede rykter hvis noen sitter på et fang, eller smiler en gang for mye?

Åååh, vi er så gode på å lage nesten usynlige tankefordommer. Det kryr av dem. Ser du noen på butikken på dagtid, så er de jo ”sikkert sykemeldte, ikke sant”? Men visste du at vedkommende faktisk akkurat har skiftet jobb og har kveldsvakt denne uka - eller kanskje avspaserer i dag. Åååh, vi er så utrolig lettlurte inni oss! Eller kanskje er det bare meg?

JAAA til å slutte å lage tomme tanker som svirrer rundt omkring! Og JAAA til å tenke før jeg snakker! Hvorfor ikke, forresten?

(Foto viser et av mine malerier.)

Shine your light!

Our deepest fear is not that we are inadequate.
Our deepest fear is that we are powerful beyond measure.
It’s our light, not our darkness that most frightens us.
Your playing small does not serve the world.
There is nothing enlightened about shrinking so that other people won’t feel insecure around you.
We are all meant to shine, as children do.
It is not just in some of us, it is in everyone.
And as we let our own light shine, we unconsciously give other permission to do the same.
As we are liberated from our own fear, our own presence automatically liberates others.
- Marianne Williamson/Nelson Mandela

Er ikke helt sikker på om var Nelson Mandela eller Marianne Williamson som skrev dette opprinnelig. Jeg tror de tilgir meg begge to, uansett hvem av dem det var. Ordene er viktige og store. Det fins også en norsk oversettelse...

Kaffe og rødvinsmusikk

Kan jeg få lov å introdusere dere for et nytt musikkbekjentskap?

Da kan venninne Inger Karlsen i Oslo kanskje være et hyggelig og godt møte:) Hennes vakre soloalbum "Forventning" kom ut i 2007 og fortjener så absolutt flere lyttere.
Her tolker Inger låter som går fra jazz, blues, country, til pop.

Inger er opprinnelig fra Forfjord i Andøy, men har bodd mange år i Oslo. Hun synger veldig vakkert, og er også ei vakker jente. Både utenpå og inni:)
Inger er lillesøsteren til en annen vakker og god venninne av meg.
Du kan lytte til noen av Ingers sanger på :
http://www.myspace.com/ingerdkarlsen
Bestille kan du gjøre direkte til:
Inger Karlsen
mail: idk.inger@hotmail.com

Sangene på cden er blitt gjort kjent av artister som Elin Rosseland, Bonnie Raitt, Eddie Reader, Gillian Welch, Jennifer Warnes, Randy Newman og Sting. Artister som hun selv er en stor beundrer av.

Musikere som er med på platen:

Geir Bremer Øvrebø, piano

Tommy Berre, gitar

Marius Reksjø, kontrabass
Helge Andreas Norbakken, perc/trommer


Musikkkveldshilsen fra Marianne :)

Akkurat nå!

”Inte visste jag at livet var ögonblickerna som kom och gick.”
(etter et av Karin Boyes vakre dikt om livet.)

Å leve akkurat nå. Midt i tida. Har du prøvd det noen gang? Jeg mener, ikke bare drømme om det som skal skje i ferien. Ikke planlegge neste uke i detalj. Øyeblikket er akkurat nå. Ikke før. Ikke senere. Har du opplevd det noen gang? Jeg mener, ikke gruble og fundere over alt som har skjedd den siste tida eller i gamle dager. Ikke leve kun på drømmer som en gang var. Eller drømme drømmer som aldri ble. Ikke leve FØR eller ETTER tida. Jeg mener, bare helt enkelt skru av tankene en liten stund og leve akkurat nå?

OK, det er jo godt å glede seg til det som kommer og det som har hendt også! For eksempel: Neste vår skal jeg igjen kjenne lukten av solvarm lyng når snøen forsvinner. Neste jobb blir bra. Neste gang et av barna viser meg noe fint, skal jeg ta meg tid til å se ordentlig. Neste gang skal jeg… Eller hva med: Sist jeg var hos Bestemor på besøk, så hun så godt ut. Sist jeg var på tur, var det fantastisk vær. Sist jeg var på trening, ble jeg skikkelig god-og-sliten-fornøyd etterpå. Sist…

MEN, du gode medmenneske, jeg må nok innrømme at jeg har en ørliten mistanke om at en god del av oss benytter de fleste øyeblikkene til å gruble over og vurdere det som har hendt - i stedet for å glede oss over det vi lærte og ta med det beste videre. Og jeg tror mange bekymrer seg langt mer enn nødvendig for det som er foran oss, i stedet for å glede seg til det! Jeg forstår jo at det er lurt å planlegge dagen i familien eller dagen på jobben, men jeg er likevel freidig og våger påstå at altfor mange bruker langt flere timer på bekymringer om framtida enn på enkel planlegging for at dagliglivet skal gå lett!

”Jeg har gjennomlevd mange kriser, men ingen av dem inntraff”, sa en leder i næringslivet en gang. Mitt liv er tusen ganger mer fornøyelig når jeg husker å sette pris på alle øyeblikk som kommer og går - i stedet for å gruble bakover og bekymre meg framover! Kanskje det er så enkelt? Prøv, da vel!

JAAA til å sette pris på små og store øyeblikk mens de er her! Hvorfor ikke, forresten?

F for Fredrik

"Hvorfor må det alltid et problem til for å vise noen hvor bra de har det?"

Har akkurat lest "F for Fredrik" - boka laget fra blogen til Fredrik Stave fra Andenes som døde i kreft for omlag et år siden nå. Sterk lesning. Evige gode påminnelser. Fantastisk at Fredrik fortsatt minner mennesker om livet! :o)

Anbefales!

ISBN 978-82-91984-12-4

Pang pang i et melkespann

Det gjelder som sagt å ikke bare gå forbi når man går tur. Ved å stoppe litt, puste dypt... og se litt kan man oppdage ting man ellers fort kan komme til å stresse rett forbi. Dette melkespannet var litt beskutt, kan man si.
Likevel fikk det meg til å minnes bestemors og bestefars gård, de varme kuene, hesjene, siladråpe, melkerampen, fjæra, sauene og min barndoms grønne verden på vakre Kvaløya utenfor Tromsø.
sukk......heldigvis er minner gratis og superenkle å fremkalle:)
Godnatt fra Marianne (Foto:Marianne Lovise Strand... Lovise direkte oppkalling fra min mormor, som melka kua, sånn at melka kunne slås i slike spann som dette)

Real iskunst, ikke sant?

Slik kan ei trerot som har frosset i en sort balje med vann ta seg ut - fantastisk fint, ikke sant?
Det er små mirakel på alle kanter, bare vi husker å se etter...
Foto:Marianne Lovise Strand

Forvirring

Jeg er gleden i min sang
men nå er jeg ganske tom
Se meg sitte skrive dikt
skulle heller vasket litt
Men slik vasker jeg litt lort
ut fra egen galeport
Og så vet jeg også at
lille venn du er så lat
Nemlig det å finne ut
om jeg selv er vasket ut
Se å finn en klut
Jeg?

Kaffeallergi

Ei venninna, og medarbeider, er allergisk mot kaffe. Faktisk. Kaffe.

Eller koffein.

Hun går omkring med en button som lyder «Add no coffein». Det er ikke energien hun frykter, ei heller den store skjelven over for store doser, selv om det også er slitsomt. Nix. Det hun ikke vil oppleve er den reine onskapen som syder ut av henne ved inntak av kaffe.

Min venninne er nemlig svært mild. Vel, hun har lyst til å være mild. Mmmild. Som ei sild, he, he. Hun er egentlig ikke det. Men, har relativt god selvkontroll. Helt til hun drikker kaffe. Og går fatalt av skaftet. Dette er slikt jeg ler av, men som hun sikkert ikke syns er så morsomt.

En gang vi jobbet intenst mot slutten av en premiere syntes hun nemlig det var en god idé å drikke et-par esspresso, for å holde ut en sen og travel kveld.

Allergien slo ut; selvkontrollen var ute og flaug med måsen, og alle fikk lide! Det sydet og glødet av hva man på godt trøndersk kan kalle «shear bitchiness». Og da alle innen en radius av en kilometer hadde fått passene påskrevet i en slik grad at de nesten tok fyr idømte hun seg selv husarrest. Dermed måtte hun melde arbeidet pass likevel, og møtte flau opp neste morgen.

Dette mmmiiilde vesen. Knis.

Selv har jeg en lei rødvinsallergi, men, det kan vi ta en annen gang?

(Gjesteskribent Siri Therese Thuen fra Tromsø)

Overraskelser

Jeg elsker overraskelser.
Noen ganger kommer de mest
fantastiske hilsener - fra oven.
Som disse snøkrystallrosene
på postkassestativet vårt -
en invitasjon til å poste noe
til en venn kanskje?

Liker du å skrive og få kort?
Da kan du vite at jeg har ei side på Facebook kalt Postkortets venner.
Foreløpig er det ikke så mange der.
Verden er blitt elektronisk.
Men sms og mms er lett å slette.
Du brenner ikke postkortene
dine etter hvert, gjør du vel?
Håndskrevne ord er mer personlig,
og det kortet du fikk sier noe om den personen som sendte det - og
antakelig også noe om hvor dette
mennesket befant seg
da det fikk lyst å sende DEG
en hilsen.
La oss ta opp igjen den gode
tradisjonen med å sende ting i posten.
Det trenger ikke å være enten eller.
Det kan være både og.
Selv er jeg storbruker av sms.
Likevel elsker jeg postkort.
Sånn er det bare.
Og nå er det bloggen -
herlige gode bloggen vår:)
Noen du skulle ha skrevet til?
Tenk. Kok kaffe. Skriv. Post.
Herlig, ikke sant?

Home, sweet home

En kald, klar, vakker, vidunderlig februardag på Andenes MÅTTE jeg bare ned til havna for å SE. Ta inn luktene, kjenne isvinden på kinnene, beundre båtene og lysene. Og som det sto på russekortet til min gode venninne en gang på åttitallet: Ka sk vi ha gjort utan havet - sku vi ha bært båtan?? Problemet var bare at hun gikk på skole sørpå et sted, og trykkeriet hadde gjort en feil. Så da ble det "Ka sku vi ha gjort uten havet, sku vi ha bært batan? Akkurat den var det ingen der som forsto - men vi har ledd av det mang en gang:) Skal så lite til, ikke sant?
En god latter, liten eller rungende, forlenger livet. Husk å smil litt da, det er ikke farlig:) Kaffekopphilsen Marianne:)

Så som i himmelen

Hvis du enda ikke har sett den svenske filmen "Så som i himmelen" fra 2004 - anbefaler jeg en god og trivelig filmstund for hele familien med denne helt spesielle, vakre, kloke og menneskevarme filmen.

Jeg tror jeg har sett den 6 ganger, og jeg tar gjerne flere visninger. Den ligger i filmbunken hjemme, blant de DVD'ene som virkelig er verdt å ta vare på.

Hjertegaver er digg!

Jeg fikk HJERTER til jul - deilige sjokoladehjerter i fint rødt papir. Og selv om jeg for lengst har spist sjokoladen - - - så har jeg minnet om den fine hjertegaven fra min sønn og hans kjæreste.
Alle hjertene lå i en hjerteformet boks med hjerteformet lokk. En hjertelig hilsen - med goooood nougatkaffe til. Og akkurat nå skulle jeg ønske at jeg hadde nykokt kaffe og sjokolade - selv om det er sent på kveld. Jeg tror jeg skal legge meg og drømme om det, jeg....:)
Godnatt fra Marianne

Floating tank

Juhu! I går var jeg i floating tank! Åååååhh...det var herlig, det, dere! Legger inn dette bildet fra Andenes som en illustrasjon, bare fordi fargene minner meg om innsiden av floating tanken :o)

Westbytunet i Nordkjosbotn har laget et deilig "Delfinen Spa" nede i kjellern. Lekkert, lunt og vakkert.

Floating? Ja, det gjør jeg oppi et digert badekar, med supersalt kroppstemperert vann. Vannet er så salt (av magnesiumsalt, også kalt epsomsalt eller engelsk salt,) at det nesten kjennes tjukt ut mellom fingrene. Mens jeg flyter oppi det varme saltvannet, blir grensene mellom vannet og kroppen visket ut. Ingen vonde trykkpunkter for slitne kropper å ligge på, da hele kroppen hviler i oppdrifta av saltvannet.

Jeg dupper som en kork. Det er saltere enn Dødehavet, hvis det sier deg noe... Vannet i tanken er bare ca 25-30 cm dypt, likevel er det umulig å nå bunnen pga flytekorkeffekten. Tanken har et lett lokk jeg senker over meg, slik at det blir som å være inni et digert egg. Det gjør at varmen forblir rundt meg og ikke forsvinner ut i badeværelset.

Jeg kan velge om jeg vil ha musikk eller ei der inne. Om jeg vil ha lys rundt meg eller helt mørkt. Må innrømme at helt stille og helt mørkt er fantastisk for min del. Hvis jeg er sliten i kroppen, kan jeg nesten kjenne at kroppen suger til seg salt og reparerer seg fortere enn jeg kunne ane. Hvis jeg er i god form, er det en utrolig behagelig måte å ha en stille og vakker rolig stund med meg selv.

God som ny på null komma svisj!

Anbfales mer enn gjerne. Hvis du er forbi Nordkjostbotn eller et annet sted i Norge hvor floating fins, så prøv herlighetene. Blant de stedene jeg har floata til nå, kommer Mysen og Nordkjosbotn på hederlige topplasseringer.

God bok til kaffen

Har akkurat lest "La meg synge deg stille sanger" av Linda Olsson. En vakkervakker fortelling om to kvinner av ulik alder som møtes - og som forsiktig, i hverandres selskap, åpner seg for livet igjen.

En historie like sart som kronbladene på en valmue, og like sterk som fargen dens.

Anbefales :o)

Gaven

Emil kom hit til vår gode jord
Han er en såkalt "liten bror"
Jeg takker for gaven, ja for at du kom!
Mitt hjerte smeltet og jeg ble from

Men lykken var ikke gitt av seg selv
og vi måtte jobbe fra morgen til kveld
Med søknad og avslag og Gud vet hva
For deg kjære Emil vi håpet og ba

Så fant din mor et bedre hjem
Der dere fikk komme og bli hos dem
som ville så vel og forsto hvem du var lille venn
Og jeg fikk avskjedsklem

Du i sør og jeg i nord
veldig rart for bestemor
Nå ser jeg lykken også i det
Når du har gleden har jeg fått fred

Ha takk alle dere som reiste fra mor
Jeg vet jo du måtte, du blir jo snart stor
Men håpet det har jeg for alle dem
som ønsker seg et bedre hjem


Edel Skogvoll

Å være livskunstner

Kai Fjell var en kjent billedkunstner på mine hjemtrakter. En av sønnene fortalte i et avisintervju at hans kloke far hadde sagt at du ikke behøver å være anerkjent billedkunstner eller dyktig musiker for å være kunstner. Å være kunstner handler ikke om hva du GJØR. Det handler om DIN INNSTILLING til det du gjør.
Sveiser du sterke rene stålsømmer i solide båtkonstruksjoner på slippen, kan du tenke at; ”det er da bare et skarve arbeid for å få tak i penger til salt i maten…” Eller du kan vite inni deg at du bruker dine enestående evner og gode hender til å lage sjødyktige, livreddende båter. Om den er ny eller du reparerer eller bygger om en eldre båt, spiller ingen rolle. Dine gode evner til å lage solid og vakker kunst av stål gjør livet lett for fiskeriene. Jeg har prøvd å sveise en stålgrå pen søm som jeg håpet skulle ha alle regnbuens farger i seg, slik bare nysveiset stål kan ha. Det ble ikke helt slik, kan du si! Jeg kan bare ta av meg hatten: Sveising er stor kunst!
Er du fisker, kan du tenke at; ”det er da bare et skarve arbeid for å få tak i mer penger enn naboen…” Eller du kan vite inni deg at du er en dyktig jeger som jakter på det du ikke kan se der nede i havet. En som jobber hardt og godt i team for å skaffe mat til mange, mange mennesker, ofte under heftige værforhold. Dine unike evner til å håndtere båt og maskineri, til å jakte og skaffe mat, og til å være ute på urolig hav i timesvis og dagesvis tett sammen med de andre i mannskapet, gjør at jeg bøyer meg respektfullt i støvet. Jeg sender en glad takk til alle fiskere! Det er stor kunst å være fisker!
Er du frisør, kan du tenke at; ”det bare er et skarve arbeid for å få tak i penger til husleia...” Eller du kan vite inni deg at du bruker dine enestående evner og dine flinke, gode hender til å lage vakkert og praktisk hår for medmennesker. Dine evner til å forme ansiktets innramming med saksa, til å framheve det unike ved hver enkelt person, er en gave for alle oss andre. Jeg prøvde å klippe gutta på skolen, med vekslende hell for å si det pent. Det er bare å si med stor ydmykhet: Hårforming er stor kunst!
Uansett hva du gjør, handler det om å se kunsten i det du utfører. Vite at DITT unike talent og dine enestående evner og bidrag, betyr hele forskjellen i samfunnet. Vite at du kan velge å være hele forskjellen! Din respekt for deg sjøl og din verdsetting av det unike bare du kan bidra med, samt respekt og verdsetting av menneskene rundt deg, er hele forskjellen. Da blir alt du gjør en kunst i livet.
JAAA til å være fornøyd og glad livskunstner! Hvorfor ikke, forresten? :o)

Vintersola...

...dukker igjen ned i havet på utsia av fjella. Hver solnedgang er et nytt kunstverk.

Om kjærlighet og sånn...

Bjørg Thorhallsdottir, en fantastisk grafiker, har laget et bilde som hun har kalt

"En forfriskende samtale."

Jeg var på en av hennes utstillingsåpninger, hvor akkurat dette bildet ble utstilt og omtalt av kunstneren sjøl. Bakgrunnen for bildet var en vakkervakker påminnelse om de viktige hverdagstingene i livet:

Å fortelle (eller vise) de vi bryr oss om at vi er glade i dem. Så ofte som mulig. Mens de er her, inne blant sekundene og minuttene, sammen med oss.

Klikk på linken for å se bildet:

http://www.bjorg.info/graphics_19/05.html

Året har 365 muligheter...

(Foto:Marianne Lovise Strand)

Blåtimene...

...er bare én av de mange fantastiske oppfinnelsene på Jorda.

Gi alle en fair sjanse

Er det ikke herlig at det finnes så mange flotte, hjertevarme, glade og trivelige mennesker? Som setter pris på livet. Som undrer seg og gleder seg over alle små og store mirakler vi har rundt oss hver dag. Som er nysgjerrige og åpne og vil dele det gode liv. Som lar andre leve sitt liv uten å dømme dem.

Og så er der jo noen av den mer engstelige, skeptiske og forutinntatte sorten. Som tilsynelatende vet, uten å vite noe som helst:

For noen år siden bodde jeg i et vakkert beliggende, nyrestaurert våningshus på en nedlagt gård utenfor Oslo. En solrik vårkveld gikk jeg til naboen for å snakke om felles postkassestativ, etter pålegg fra Posten. Fornøyd og blid over en sjanse å hilse på vår nærmeste nabo, ringte jeg på. Fruen i huset åpnet døren. Hun så ut til å være en vakker kvinne sent i 50-årene. Frisyren var platinablondtbleket og godt lakkert. Klærne besto av et vårlig hageantrekk av beige nikkers og ditto lammeullsgenser, vattert marineblå vest og dertil matchende hagehansker. Ansiktet bar en reservert mine og hun hadde en viss grad av stramhet om sine smale leppestiftlepper. Etter min åpne og imøtekommende hilse-i-hånden-og-si-hva-jeg-heter-og-hva-det-gjelder, fnyste hun faktisk til meg. Med hevede øyenbryn, mønstret hun meg nedlatende fra topp til tå: ”Jasså, du bor i dèt huset, ja – man vet jo godt hva slags pakk som pleier å holde til der!”

Du verden! Jeg tenkte vel egentlig på meg sjøl mer som en relativt hyggelig og grei, gjennomsnittlig normal og vettug person. Men her ble jeg med et øyekast forhåndsdømt til ”pakk”. Hva nå det måtte være…

Tenk om den vakre damen hadde lagt til side sine gamle fordommer mot tidligere naboer. Tenk om hun hadde vært NØYTRAL i det minste. Og TENK om hun hadde smilt og vært åpen, hyggelig og imøtekommende. Det gjaldt jo bare et postkassestativ...

Jeg lo jo inderlig høyt og godt av det hele etterpå. Annet kunne jeg jo ikke. Men der og da ble jeg ganske paff. Stum over alle hennes pigger. Overrasket over at hun oppførte seg som ”ei sur bikkje i for kort lenke” og tydeligvis ikke et øyeblikk tenkte over at hun brukte et ukjent medmenneske som verbal søplebøtte for tidligere frustrasjoner.

Kjære gode medmenneske. Jeg er helt FOR å gi alle rundt meg en åpen fair sjanse. Er du? Jeg mener, - rett og slett kaste alle gamle fordommer og starte helt på nytt. Med alle. Hver dag. Det gjør susen, gitt. Og det gjør meg hoppende glad.

JAAA til å gi alle mennesker en ny fair sjanse. Hvorfor ikke, forresten? :o)

I går morrest så jeg på "god morgen norge" på tv2, men jeg nøt morrakaffen. O glede, det finnes altså noen som har tatt tak i det der med at noen barn rett og slett er litt "lengere fremme" enn gjennomsnittet! Særlig rørte det meg, fordi jeg også har "indigobarna" i tankene. Det er mange som registrerer at vi har en mengde barn rundt oss som virker utrolig "ettellerannet". Jeg vet ikke hva man kan kalle det, feil blir det uansett, i og med at vi ikke vurderer noen som mer verd enn andre. Det er bare det at noen barn faktisk har skarpere sanser, eller er superflinke med tall og bokstaver. Får ikke disse rett oppfølging i skolen, hender det rett som det er at resultatet blir et urolig og sint barn, og det kan jo ikke være meningen? Hvis du klikker deg inn på internett, på lykkelige barn dot no, så finner du de som har lagt ned litt arbeid for barn med ekstra høy iq. Sissel

Hvorfor ikke investere i noen myke minutter

All forskning viser at meditasjon reduserer stress. Når du mediterer settes det i gang prosesser i kroppen som gjør deg både roligere og psykisk sterkere.
Visste du at blodtrykket senkes og kroppen slapper av på en helt spesiell måte. Og - søvnen skal visstnok bli bedre av regelmessig meditasjon.
Har ikke tid, sier du? Alle har tid. Ikke alle har like mye tid, men alle har noen meditasjonsminutter hver dag - hvis de velger det.
Noen lurer på hvordan det gjør det, hvordan mediterer man egentlig, hvordan vet man at man er kommet i den rette tilstand?
Det er ikke slik at man blir helt borte vekk når man mediterer - eller hypnotisert.
Man hører det som skjer i rommet, i skogen, i fjæra eller hvor du nå enn velger å meditere. Det kan gjøres mange steder, det er det som er så fint. Du registerer lydene rundt deg, men du trenger ikke å tenke over dem - eller ta stilling til hvorfor de er der. Så lenge du vet.
Du kan meditere alene eller sammen med noen du føler deg komfortabel sammens med.
Fellesmeditasjon kan gi ekstra gode meditasjonsopplevelser - syns noen. Andre klarer bare å gjøre det alene. Det er du som velger. Det er du som kjenner hva som er riktig for deg.
Jeg har meditert mange ganger. Naturen er et utmerket sted for meditasjon. Du kan også meditere etter musikk. Klassisk er utmerket i så måte.
Det er ikke sånn at man må meditere så og så mange minutter eller for den saks skyld timer for å oppnå effekt.
At du velger å invester i deg selv ved å tildele deg noen myke minutter, helst hver dag, ei stund der alle tanker som måtte komme bare sendes videre - akkurat der og da trenger du dem ikke. De kan du tenke videre på etterpå. Om du skal handle, den bursdagen du skal bake til og så videre og så videre. Du trenger bare å være. Glem alt du skal gjøre. Sånn er det.
Okey, er du klar?

Marianne Lovise

Mer god hjertemusikk

Greske Yannie har mer enn en gang løftet sjela mi:)
Hør litt du også da vel: Hvis du har 10 minutter... nesten.
Ha en fin kveld dere.
http://www.youtube.com/watch?v=hYRJPYO_k44&feature=related

Enjoy!

Musikk kan definitivt berøre og åpne hjerter :o)

http://www.youtube.com/watch?v=bEo5bjnJViA

Snøenglefristelser...

...er heldigvis vanskelige å motstå. Når det ÅPENBARER seg en halvmeter med ubrukt lekker puddersnø over store flater, så skjønner du vel at jeg bare må...

Altså ikke den engelen som er på bildet her, da. Den laget jeg i kun 15 cm dagenderpåpudder i Nyksund som en illustrasjon nå. Jeg mener snøengelen i går ettermiddag.

Det kom enormt med snø i Øksnes på null komma svisj. En hel gårdplass var urørt. Superferskt pudder. Da er det ikke så nøye om jeg har ullgenser som all snøen sitter fast i. Snusfornuften forsvinner som ånd i en fillehaug og lekelysta overtar friskt og freidig.

Ååhhh, kan du tenke deg noe så herlig som å falle bakover å bli tatt mjukt i mot av et lag deeeeiiiiliiig snøpudderbomull? Det kunne jeg.

Jeg lot meg falle bakover i salig henrykkelse og leken forventning.

Det sa "BOMP" da jeg falt til bakken. Gjennom pudderet. Så lang jeg var. En diger sky superlett snø forsvant i lufttrykket under meg og havnet umiddelbart oppå meg. "Huhhh..." - du vet sånn lyd vi lager når lufta blir lett banket ut av kroppen et lite sekund. Det ble kaldt i ansiktet, og jeg åpnet øynene og så kun kvit snø.

Så begynte latterboblene. Klarte ikke stoppe. Du vet sånn latter som er litt teit å le hvis du må veldig, veldig tisse. Naturlig magemuskeltreningslatter. Klarte til slutt lage engelen. Den ble skikkelig djup der nede i pudderet et sted. Kom meg til slutt opp, også, tross latteren.

Kult å være sitt eget muntrasjonsråd, ikke sant?

Lenge siden du laget snøengler, eller....?

...noen dager er bare mer gyldne...

Fryd... helt fri for skrekkblanding

Har du forsøkt det noen gang?

I min verden er det nemlig heeelt trygt. Det går an! Og i stor undring, ser og hører jeg mennesker rundt meg stadig riste på hodet og snakke formanende, hodeklokt og depressivt om finanskrisa.

Ouwæhæ, sier de.
Farlig, sier de.
Den store, stygge finansulven kommer og tar oss, sier de.

Reddfiser....

I min verden er det slik, at hvis alle mennesker lot være å tro på finanskrisa, så gikk den fortere og lettere over. Det blir «smoothere», mjukere og lettere. Mindre kaos. De som er uredde, vil ikke bli affektert av den på samme måte som de som virkelig er redde. En underlig kontrovers, så klart. Jo tryggere og roligere menneske, jo færre og mindre kriser. Jo uroligere og reddere menneske, jo mer kaos og krise.

Hvis jeg ymter frampå til de deprimerte reddfisene, at i norsk sammenheng, har vi fortsatt tak over hodet og mat. Hva klager dere over? Da ser de hoderystende og strengt på meg og sier at jeg tar alt for lett på livet. Det er farlig, det! Og så fortsetter de med krisemaksimeringa si. Upåvirkelige for andre innspill. Totalt krisefokuserte. De lager seg stabil utforbakke. Antakelig uten å ane det.

Mennesker jeg møter og mennesker i media hauser opp krisa slik at den når abnormt oppblåste og karikerte proporsjoner. Hvor er balansen i framstillinga? Finnes det virkelig ikke en eneste god ting som skjer i kjølvannet av en slik finans-ustabilitet?

Krisepropaganda? Jeg vet sannelig ikke hva jeg skal mene. I min verden fungerer det nemlig alltid slik at: Hvis jeg er helt trygg og rolig, og VET tvers gjennom hele meg at jeg har nok hele tiden – så inntreffer det aldri store kriser i mitt liv. Jeg har nok hele tiden.

Mulig det er en justering av verdensøkonomien som skjer nå. Mulig er det så ustabilt med all økt åpenhet på Jorda, at dette er en av de nødvendige justeringer til det bedre for menneskene på Jorda - totalt sett. Det får vi nok vite en gang. Av kvalifiserte gjettere. I etterpåklokskapens ånd.

Men du? Hva hvis du og jeg og alle andre som leser dette, slutter å hause opp kriser stadig vekk. Hvis vi i stedet er høggende rolig og trygge inni oss. Hvilken effekt tror du krisestoffet som spres i media har på oss da? Og hvilken effekt har vi på våre omgivelser?

Hvis du og jeg slutter å drive kvalifisert, statistisk gjetning basert på tidligere økonomiske opp- og nedganger. Hvis vi ser etter bak i kulissene hva som VIRKELIG skjer nå. Kanskje er det på tide at den rike, hvite, besserwissermann begynner å dele med resten av verden, og slutter å blande seg inn i andre land i den hensikt å drive økonomisk vinning. Kanskje er det på tide at mennesker begynner å forstå at de har påvirkning på sitt eget personlige liv, uavhengig av hva media sprer. Dersom de forstår hva de LAGER.

Bli med på et forsøksprosjekt, da vel. Vær skikkelig UREDD! Se hva som skjer. Drit i alle krisemeldingene. Skru av tankene. Vær superstabil og urokkelig rolig og sikker på at du har nok mat og tak over hodet hele tiden, uansett hva som skjer i verden. Og se hva som skjer da?
Kanskje du faktisk superlett kan komme deg gjennom krisa som en glad og lykkelig person, istedet for en grublende og hoderystende bidragsyter til at den blir verre en den strengt tatt trenger å bli.

JAAA til å lage hull i bunnen av krisegrumset, slik at grumset renner ut - og vi kan se hva som egentlig skjer. Kanskje til og med sette pris på det. Sett med våre medmenneskelige langsiktige verdensfordelingsøyne. Media og vi har nemlig slike øyne også, hvis vi gidder bruke dem! :o)

Glede på 59 sekunder

Hvis du ikke har så mye tid.. men har lyst å se noen danse til "Neste sommer" - følg linken:


http://www.youtube.com/watch?v=fH2IxHz9yyo&feature=related

I hildringstimen...

(Foto:Marianne Lovise Strand)
En gang møtte jeg Erik Bye. Jeg glemmer aldri den klemmen. Den gode, lange klemmen. De svære gode armene hans. Mildheten i blikket. Latteren som runget. Og stemmen som sang.
I dag, da jeg så dette vidunderlige skuet i Sortlandssundet, kom jeg til å tenke på ham. På en av sangene hans. "I hildringstimen". Det er godt med ting som dukker opp og minner om gode øyeblikk, er det ikke? Dette vil jeg dele med dere:)

Hildringstimen
Erik Bye
I hildringstimen er det godt å seile.
En kaffekjeft og stomp med sirup på.
Du åpner med et smell ditt rorhusvindu
og stikker nesa ut og snuser mot det blå.
Ja, se den gamle gullsmed, morgensolen,
har atter hamret havet til et fat
der Skaperen med ødselhet har drysset
en håndfull holmer som nå bader i karat


Og se mot styrbord, gjennom hildringsdisen: -
de fjerne øyer svever! Fjell kan fly!
Nå aner du hva salig Adam skuet
da han ble purret ved det aller første gry.
I slikt et lys, da blir alt mørkt et minne,
du hviler hånden rolig mot ditt ratt
og gnukker tommelen mot midtskipsmerket,
og vet, for denne gang, din kurs var riktig satt.

Du møter kuttere på vei mot feltet,
et solbrent fjes, som spytter brunt i le.
En fiskerneve hilser fra et rorhus
og gjør din glade hjemreis dobbelt rik ved det.
For ennå er din skute langt av lande,
men aldri var deg mennesket mer nært
enn nettopp nå, i denne gyldne time
som lar deg fatte alt du har å holde kjært.

I hildringstimen er det godt å seile
og favne lys til kraft for blod og ben.
Og vite at, i netter som skal komme
så fins en kurs imot et land av sang og sten.

Lattermilde såpebobler

Noen såpebobler, og vips, så er er det gjort.

Jeg leste en gang at latter er sterkt undervurdert. Pinadø godt sagt.

Dagens kaffelattertips: Være mindre sjølhøytidelig, og le mer av meg sjøl!

.

Foto: Caroline Meier

Hva ville du gjøre, hvis du ikke var redd?

Kanskje svarer du at: ”…da ville jeg ligge på sofaen heeele dagen og drikke cola og spise potetgull.” Haha, vil du ikke det, sier du? Likevel er jeg ganske sikker på at en og annen - i humoristisk protest - ville svare akkurat dét. Men etter tre uker på sofaen, er det muligens en bitteliten sjanse for at vedkommende også er ”godt fornøyd” av horisontalt inntak av ensidig kost og mangel på sosiale stunder? Ok, la oss komme til saken:

Når jeg spør hva du vil gjøre hvis du ikke var redd, tenker jeg selvsagt ikke på tankeløse kortslutninger, som å gjøre ting med fare for andres liv eller regelrett blåse i hva du gjør med dine medmennesker. Jeg går automatisk ut fra at du utmerket godt forstår konsekvenser av dine handlinger og vet forskjell på lov og ikke lov, vett og uvett osv.

Jeg tenker mer over på den lyse side. Jeg lurer på hvilken drøm DU ville sette ut i livet? Og for de som knapt våger å drømme en drøm, langt mindre sette ord på den til andre…, tenker jeg fortsatt på den spennende, gode, vakre eller store drømmen du har. Innerst inni i den fine skattekista i ditt gode hjerte. Den som du nesten ikke tør tenke.

For jeg tror til og med den som ikke tør å drømme en drøm engang, har et og annet hemmelig ønske gjemt innerst inni der. Bak alt det redde. Innunder lokket på skattekista. Nederst baki der, godt gjemt blant alle edelsteinene og alt gullet ditt.

En amerikaner sa til meg: Hvis du realiserer 5% av drømmene dine, har du gjort det bra i livet. Da tenkte jeg at det må være lurt å ha mer enn èn drøm. Har jeg 100 drømmer og gjennomfører 5 av dem, så er det stort. Har jeg én drøm, og setter bare 5% av den ut i livet, så blir det jo ikke mye…

Kjære medmenneske: Hva hvis du ikke var redd? Aldri redd for hva andre mente om deg. Aldri redd for å bli skuffet. Aldri redd for at noen skal le av deg. Aldri redd for å mislykkes. Aldri redd for janteloven. Aldri redd for at det er for lite. Aldri redd for å være ærlig. Aldri redd for at du ikke er god nok. Ikke redd for at det er farlig. Ikke redd for hvordan det går med verden. Ikke redd for noe som helst? Hva ville du gjøre da?

Tenk at du er HELT sikker og trygg. At ingen kan gjøre deg noe. Tenk at selv om du har opplevd noe annet, så er det faktisk mulig å bli helt trygg. At det er nok til alle. At det er lov å drømme drømmer. At drømmer er til for å leves. At enten du er 18 eller 81, så er det bare du som kan leve drømmen din. Det er din menneskerett. Ingen andre enn DU kan stoppe deg.

Hva ville du gjøre hvis du ikke var redd? Jeg gleder meg til å se.

JA til å være helt trygg. JA til å sette store og små drømmer ut i livet. Hvorfor ikke, forresten?

Eplemeditasjon

(Foto:Opplysningskontoret for frukt & grønt)

Rødt

Glatt

Godt å ta på

Godt å lukte på

En gang hørte jeg ei dame

fortelle at hun øvde seg på

å spise et eple

på lengst mulig tid

Rekorden var på

to timer og tretten minutter

Inspirert tar jeg en bit

tygger sakte

med skall og det hele

Lukker øynene

regnet blir borte

gradestokken stiger

I mitt indre landskap

skuer jeg epletrær i blomst

I Hardanger

I Harstad

eller Holmstaddalen

Hvor spiller ingen rolle

Smaken brer seg

utover tunga.

Jeg nyter

Tar en ny bit

Og tygger

i vel fire minutter

Jeg øver

på å spise et eple

så sakte som mulig

uten å tenke på noe annet

Lett er det ikke

men øvelse gjør mester

Tolv minutter senere

nærmer jeg meg kjernen

Min personlige rekord

Med eplets søtsyrlige ettersmak

dets gode grønne vibrasjoner

slipper jeg tankene fri

Mannen fra Loftet….

Tenk at en mann kan ha slik en innflytelse på et rom, en parkeringsplass, en gang, eller for den sagts skyld en inngang! Denne mannen har gitt mange mennesker latter og glede...

Det hele startet med ei opprydding på Pizzaloftet, hvorav hele mannspersonen lå på hau i en søppelkonteiner. Han ble oppdaget, og fikk unnslippe til en mer fredelig plass , og lever nå i et fotostudio sammen med bilder og musikk fra Buddah Bar .
I tillegg fikk han æresplass i vindusutstillinga sammen med vår legendariske Mossa.
Mannen som i sin tid levde et liv på Pizzaloftet som inngangsportier, mistet ei hand i et basketak på et mørkt loft. Det var tilfeldig, en arbeider som ikke helt skjønte at dette ikke var et menneske av kjøtt og blod, slo til i ren refleks .(Historia sier ingenting om hvem sin hand som hadde det verst…)
Hehe, vi kan le av det, men vi fikk iallefall avklart hvorfor Mannen har ei avkuttet arm eller hand….
Mannen fra Havet holder til i Bø mens Mannen fra Loftet kommer fra…ja hvem vet hvor.?
Ifølge noen kilder skal han tilhøre 50 tallet og være fra et utland, jeg vet ikke.
Han er iallefall en gledesspreder, noe de Bakeriansatte i underetasjen kan skrive under på vil jeg tro…Den dagen jeg bestemte meg for å flytte han en etasje ned, utafor ytterdøra, ble det mildt sagt stor latterfaktor blant de ansatte .Da bakeren kom på jobb natten etter,( mens vi ennå lå i vår dypeste søvn- og det fremdeles var mørkt,) ble han litt bekymret. Han lurte svært på hvilken kar som sto ved ytterdøra, og historien sier han faktisk ble litt skremt han og….
Jeg plasserte han inn i yttergangen da jeg kom på jobb, men det var da det hele begynte .
Jeg hørte latter og skrål i flere måneder, jeg så han utkledd i lange mopper til hår, jeg hørte folk rope og skvette til, men det var så mye mer latter enn vanlig… Jeg tenkte, denne karen er faktisk en gledesspreder. Og hva er vel bedre enn det? Det gledet meg at andre kunne ha det morsomt på hans bekostning…
Mannen sto til og med parkeringsvakt ute innimellom ….Etter noen måneder nede i yttergangen , ble det vel nok, han ble stående ensom blant vaskebøtter og brødformer. Jeg følte det var på tide å få han ”heim” igjen.
Jeg snakker med han hver dag. Her forleden hadde vi det riktig så hyggelig, og kledde på han et saueskinn til hår. I et fotostudio kan man gjøre sånt innimellom. Det var morsomt for oss, og gav oss en god latter i en ellers så regnskapsfull januar. Jeg kan ikke påstå at regnskap og bilag er det beste jeg vet, men når mannen stirrer på meg, vet jeg at det bare må gjøres…..
Han holder stien ren for kreativ bokføring, for å si det sånn…

janew

Hvordan ble verden til?

(Foto: Caroline Meier)
For en stund siden fant noen dikt jeg hadde laget for leeeenge siden. Og det kuleste av dem kommer her:

Jeg trodde jeg var det største

som hadde hendt menneskeheten,

helt til jeg leste Tommy og Tigern...

-lattermild Berthelig hjertelig

Intuitiv maling..åhhh. herlig:)

Må bare dele gleden over å være så heldig å gå på malekurs.
Intutitiv maling, det digger jeg.
Jeg ser mye rart her - gjør dere?
Godnatt fra Malemarianne

Kjøp mer

Noen huskelapper er mer
sjarmerende enn andre.
For å si det sånn.
Det enkle er ofte det beste.
Tenåringssønner kan også
være svært oppfinnsomme.

Pøs på med rosiner - i hverdagene dine.
Sørg for få få det som rosinen i pølsa.

Noen grunn til å ikke ha det like bra da?
Ha en strålende onsdag.
Og for all del. Husk rosiner.

PS.Tenk deg det livet de hadde da de hang i solskinnet og ble helt på druen....

Hei, æ e ei sånn som sykle. Trur æ i alle fall. Har sykla masse, hatt med telt og primus og hardt liggeunderlag, og nokka mat som overleve uttafør et kjøleskap.... Men egentlig, egentlig var ikkje sykkelen ute av boden i heile fjor sommer, æ førstår ikkje korrsen det kunn ha skjedd? Korrør stod han der, stakkars? Det e jo ikkje så artig å kjøre rundt i en gammel bil, heller, sånn bestandig, i solnedgangen, og tell butikkan. Ka slags unnskyldning skal æ kunne finne på å komme med, som æ kan kan akseptere, sånn heil førr mæ sjøl? Latskap. Rett og slett latskap. Hverken meir eller mindre. Og så e det jo litt slitsomt å ballangsere på to hjul mellom alle bilan, trangt faktisk, ja æ skal faktisk koste på mæ å skylde på trafikken.

Men nu e det kanskje håp om å få bedre og fleire sykkelstia, så det nu ikkje skal stå på det, eller? På Grønn Hverdag sine nettsider fant æ denna gladnyheta:
"EN HALV MILLIARD TIL NYE SYKKELVEIER! Regjeringens krisepakke medfører en dobling av sykkelbudsjettet for 2009. Les mer: http://www.gronnhverdag.no/artikkel.php?artikkelid=4000 ".
Tja, da får vi bære håpe. Tru ka det betyr i praksis her i nærområdan? Og vil det hjælpe på latskap? Hvesst du vil se et bilde, må du klikke på linken til Grønn Hverdag.

Mamma ,mamma…

Annie Lennox synger av full hals på kjøkkenet mens etpar brød står til hevings…..Klokken er halv ni og min snart 3 årige datter er fremdeles oppe….Hun må gå på ”tikken ” å handle sier hun og triller dukkevogna inn i stua….Hun har heldigvis kviknet til etter en febernedsettende stikkpille. Det er ikke så greit med små barn og sykdom, man må liksom bare stoppe opp …..
Hun springer med raske skritt rundt omkring, hun som for en time siden bare lå helt slapp på sofaen….Ja slik er det, og slik er ofte livet. Det ene øyeblikket nede, det neste i glede .
Min ”psykolog” sier jeg må lære meg å puste riktig, noe jeg glemmer , og ofte må jeg ta meg en ekstra runde med det. Jeg innbiller meg at jeg skal bli bedre av det…
Men det var så mye jeg skulle gjøre, og det ropes mamma i flere etasjer. Oppe sitter en dataspillende tenåring på 15 som lover meg hver dag at leksene er gjort. Ikke vet jeg om det er sant, men det er i alle fall sant at han må vekkes opptil fire ganger hver morgen for å komme seg på skolen.
-Sånn går nu dagan, tenker jeg, med mye av det samme innhold, av og til lurer jeg på hvor livet egentlig ble av? Årene går bare fortere og fortere, og det kan ofte føles som om det er langt mellom de store begivenhetene, Men nettopp det…det er slik det skal være ettersom jeg forstår. Vi skal leve i nuet og bare kjenne etter hva som skjer.
I noen livsfaser skal man bare være, og når også den tiden har passert har vi faktisk lært noe av det også. Det høres merkelig ut i en tid der alt skal være så opplevelsesrikt og utviklende . Men hva er tid? Jo, det er i øyeblikket…. Ta vare på den, sjøl om den ofte virker noe triviell er der noe som kommer godt med for sjel og sinn. Hva gir ikke et lite barn på snart 3, og en tenåring på snart 16? Ikke bare bekymringer, men også en følelse av å være levende hele tiden, og å være i nuet. Er det ikke det vi skal i følge åndelig lærdom? Livet har større sammenheng enn det vi opplever, vi ser det ikke før det er gått endel år kanskje. Vi kan si til oss sjøl, jo da det var jo nødvendig der og da, jeg lærte noe om meg selv- om det å gi og få.
Hva mener du? Jo, det som er jordas viktigste kilde, Kjærlighet…..Det er jo egentlig det som er det viktigste tross alt. Det heter så fint at ”størst av alt er kjærligheten,” og det er nok noe mange glemmer i hverdagslivets jag. Takk kjære tilværelse for at jeg får lov å bare være akkurat nå, slik at jeg sammen med musikken til Annie Lennox kan kjenne på ordene ”stop the world, just shut it down….

janew

Ikke mist panikken!

Uansett hva du enn gjør: Ikke – mist – panikken! Jeg mener hvis du virkelig vil ha panikk, altså.

Vil du være surmugge, teiting, surpump, surk, grinebiter og gjerrigknark? Eller vil du være blid, åpen, imøtekommende, gavmild, raus, hjertevarm og glad?

Valget er ditt, bare velg ordentlig. Tvers gjennom.

Jeg mener, skal du ha noe igjen for å være en surpeis, må du jo stå på litt – krumme ryggen, lute deg framover og sørge for å se intenst og grundig på skoa dine når du går. Ha bistert drag over ansiktet, og en snerpete geip rundt munnen. Ikke glem å knipe øynene mistenksomt sammen mot verden. For all del, hils ikke på noen – vent i det minste til de har hilst på deg først. Husk å ha henda djupt nedi lommene i konsentrert og god nærkontakt med frynsene i fôret. Ikke smil. ALDRI. Vær nebbete, kravstor og uspiselig mot alle du møter, hjemme som ute. Stå på! Send dritten din ut i verden! Få det ut!

Eller – vi kan åpne opp fra våre innelukkede tankekverner og se utover og sende snille, milde og vennlige tanker til menneskene vi møter hjemme i familien og ute i nærmiljøet. Hvordan har de det i dag? Hvem er de innerst inne? Hva kan du og jeg bidra med, som gjør at vi og de rundt oss får en herlig dag? Kanskje se opp på fuglene og huske hvorfor de kvitrer så fornøyd. Vi hadde kvitret vi også, om vi fløy så lett som de!

Hvorfor ikke rett og slett ta av litt, og fly opp og ut i livet ditt! Ikke bokstavelig med vinger og fjær, kanskje – men ha en følelse av å fly lett gjennom livet på bare føtter mens sommerbrisen stryker varmt over kinnet, eller kjenne latterboblene sprenge seg fram når det er skikkelig rivende vinteruvær som rusker i hele kroppen. Hva med å rette deg grasiøst og kraftfullt opp og spre gleden din raust utover omgivelsene.

Våre små hverdagsdrama ofte er helt ubetydelig i den store sammenhengen. Om et av barna, en partner, en kollega eller en forelder ikke er akkurat slik vi skulle ønske hele tiden, så har det faktisk ingen betydning for norsk travsport på lang sikt. Ei heller for at Jorda snurrer rundt og sola står opp hver dag for den saks skyld. Har vi helse og godt humør, har vi alt.

Livet er fylt av små og store undre for de som ser etter! Hva ser du?

-berthelig hjertelig :o)

Føtter på fjell

Siluetter ved Uværshula i Hadsel
(Foto:Marianne Lovise Strand)

Bjørn Eidsvåg har en sang som heter Føtter på fjell. Den er vidunderlig.
Takk for fjell og hav og vinder. Takk for sol og gleder. :)
Marianne i søndagskveldsmodus

Har du en venn..

Foto:Marianne Lovise Strand


Så gå ofte dit. Både ved sommer- og vinterstid. Hvis ikke vil veien gro igjen. Og ugrass og krattskog gjemme den.
Et ordtak jeg lærte som barn. Så sant som det er skrevet.

tenk så mange vakre strender det fins...

På Bleiksstranda i Andøy kan du vandre kilometer etter kilometer langs kritthvit sand, høre bølgeskvulp, se fuglefjellet, båter i horisonten, tenke gode tanker.
(Foto:Marianne Lovise Strand)

Mange slags reiser

Hva er egentlig lengsel? Kan man lengte etter et land man bare har besøkt et par ganger?
Jeg er overbevist om det. Jeg har vært to ganger i Italia. Og en del av meg lengter tilbake dit. For å oppleve mer. Som om jeg har fått en liten bit sjokolade... og resten av den ligger der på vent, reservert for meg. Den første gangen jeg dro til Italia fikk jeg oppleve gårdsturisme i Toscana. Agriturismo, som det kalles. Da vi dro sa vi at vi skulle komme tilbake. Det kjennes fortsatt slik ut, fem år etter. Jeg husker at vi tenkte, da vi så de grønne åsene. Det ligner på Vesterålen, det er så grønt i Vesterålen også. Vi så beitende sauer mens bussen snirklet seg opp bratte fjell og gjennom dype daler. Vi visste at gode måltider, god vin og god prat ventet på oss hver kveld. Nye verter, men gode smil og mye latter. Glede. Varme. Fremmede ved bordet, som vi gradvis ble mer kjent med. Å prate med et nytt menneske gir nesten alltid rom for refleksjoner og nye tanker. En fantastisk guide fortalte levende om alt vi passerte på vår vei. En dag kjørte vi forbi barndomshjemmet til Andrea Bocelli. En sanger jeg holder meget av.
Han har en gripende historie.
http://www.youtube.com/watch?v=rOC9GqbNHlQ&feature=PlayList&p=DC280E6AF0D2097A&index=3&playnext=3&playnext_from=PL

Den andre gangen var jeg i Umbria. Også denne gang omgitt av fremmede mennesker. I et 1000 år gammelt munkekloster. Munkene var ikke der lenger. Frans av Assissi hadde en gang bodd en natt på klosteret, og hatt en stor, hellig opplevelse der. Vi dro til hans by, Assissi, for å få vite mer. Vi skrev og skrev... ordene kom lett der inne under de høye takhimlingene.
Verden fantes bare der. Vi var i verden. De fremmede ble etter hvert også venner, noen mer enn andre. Delte ord. Delte musikk. Delte latter. Det er godt å reise bort og komme tilbake å kjenne at det er godt å komme hjem. For å få akkurat den følelsen er man nødt til å reise bort i ny og ne.
Jeg har en god film å anbefale hvis du ikke har mulighet til å reise akkurat nå.
Motorsykkeldagbøkene. En dag må jeg også til Sør-Amerika, kjenner jeg...
Har du ikke lyst å se film heller kan du reise i ditt indre. Det er helt gratis:)
Godnatt fra Marianne