Totalt antall sidevisninger

mandag 28. desember 2009

Musikk og kunst


Å, dere. Det er så mye å bli glad av i denne verden. Ja, faktisk. Det er det. Det kryr av bittesmå og store og større ting som kan fylle hjertet med takknemlighet. Mat for sjela.
Tenk bare på hvor flink mange mennesker er blitt til å dele gode opplevelser.
Gjennom internett går dette fortere enn noensinne. Karusellene surrer, og vi sitter på.
Men vi kan velge å gå av innimellom, ta noen pcfrie juledager. Eller la mobilen ligge i en skuff.
Alt går an. Egentlig.
Hvert år i desember får jeg adventskalender på mail fra min gode venn Svein Spjelkavik. Han er en ekte Advenn, som han sier det sjøl. Elsker advent og jul. Alt som hører med.
I en av de siste lukene før julaften kom det en link til en fantastisk ung artist fra Senja. Pål Moddi Knudsen. Oi oi oi. Dere som har forelsket dere i Nordnorsk julesalme i Trygve Hoff versjon, vil bli stormforelsket når dere hører stemmen til Pål Moddi Knudsen.
Tar du sjansen finner du noen av låtene hans på www.myspace.com/moddimusikk
For åtte kroner kan du laste ned hans versjon av den fantastiske julesalmen på Itunes.
Og slik begrunner Svein dette:


Tre grunner til at du skal gå til iTunes og laste ned Nord-Norsk julesalme.

  1. Fordi det, ved siden av Kråkesølv, ikke kommer noe mer spennende fra bygdene nå til dags enn Pål Moddi.
  2. Fordi sangen er blant de tre flotteste nord-norske julesangene noen sinne (sammen med Ola Bremnes sin splitter nye Stjerneliv og Terje Nilsens klassiker Hjem til jul. Og dette er den ultimate innspillingen.
  3. Fordi du fortjener noe fint til jul

Har du lyst å se ham på så spanderer Lydverket NRK en video med musikk, filmet ute i deilige omgivelser. Hør den deilige senjadialekten.... sukk !

Er du hekta nå?
http://www.youtube.com/watch?v=riS6dc7Y_vM&feature=related

Siden det er jul ennå spanderer jeg et bilde tatt i det fantastiske glassblåseriet Blås Idè på Sommarøy, Myre. Jeg var der en tur i desember, og ble så fascinert.

Foto og tekst: Marianne Lovise Strand



Tanker rundt årsskiftet

Starte på nytt
Kronblader bitte små
ennå ikke ferdigvokst
klynger seg stramt
rundt kjernen av livskraften
innerst i blomsterknoppen
-
Inni blomsterknoppen
er litt som menneskekroppen
til de engstelige vesen blant oss
Der er åletrangt og bittesmå kår
for utfoldelse og vekst
-
Hvis èn fot tråkker på gassen
og èn fot på bremsen
samtidig
er det ikke rart at vi
blir utbrent og lukter svidd
Ikke rart i det hele tatt
-
Kan vi parkere en stund
ruse motoren forsiktig i fri
før vi starter helt på nytt
myk overgang i cluchlamellene
ny fløyelsaktig flyt
-
Ta foten av bremsen
starte i første gir
la stramheten rundt kjernen
få løse seg opp
gi kronbladene plass
til å folde seg ut
-
Kjøre turtallet i harmoni
med drivstofftilgangen
motorens kapasitet
forholdene på veien
god oversikt alle veier
-
Naturligvis går det an
Det går fint helt sikkert
Det blir jo vår hvert år

fredag 25. desember 2009

Rom for alle

Gode Maria Solheim sang for sin far på boklansering på Sortland hotell i høst. Vakkervakkert:) ( Foto:Marianne Lovise Strand).


I disse tider har jeg Takknemlighet i hjertet mitt . Takknemlighet sitter på fanget mitt, og Takknemlighet spiller julemusikk for meg døgnet rundt, nesten.
For virkelig. Jeg har så mye, så uendelig mye å være glad for, og det har virkelig gått opp for meg i det siste. Når det etter uker med hektiske, lange dager endelig er Ro i huset, Fred i sjela - og Jul. Minner. Tradisjoner. Familie samlet. Alt som betyr noe.
Jeg er takknemlig. Og samtidig uendelig klar over at det ikke er alle som har noen å være ilag med, idag - og i resten av jula. At det ikke er alle som har noen å lese julekort fra. Og som slett ikke spiser hjemmelaget kjøttrull med noen. Som bare har Ensomheten og Fortvilelsen til bords.
Kanskje vet du om noen du kan glede med et besøk - eller en telefon. Eller sette deg ned å skrive et nyttårsbrev eller kort, sende det til noen du ikke har hatt kontakt med på lenge - eller noen du liker å ha kontakt med. Gjør det som er godt for deg å gjøre - det gjør som regel godt for andre.
Ta deg tid til denne gode sangen som min venninne Maria Solheim har laget, og her fremfører helt uendelig fantastisk sammen med Hank von Helvete. Takk for god sang og musikk:)


tirsdag 22. desember 2009

Ta en liten musikkpause :)

the one that i like best from Jessica Bigarel on Vimeo.


Jeg fant, jeg fant. Så hyggelig med alt som finnes på nettet - alle de mange overraskelser som dukker opp mens man leter i "en skuff" eller "et skap" etter noe annet. Herlig, dere:) Nå mens jula nærmer seg. Musikk passer alltid. Denne kan jo være en avbrekk til julemusikken som spilles i alle butikker, på alle radioer og i alle hjem for tida. Fint med julemusikk, det er det absolutt, jeg føler bare jeg har fått en liten overdose i dag:)

Marianne Lovise

mandag 21. desember 2009

Himmelen er ei snøskuffe

Tenk å være 3 år og få snøskuffe i gave. Noen store mennesker ville kanskje vært skuffet over ei slik skuffegave, men ikke denne vesle store karen.

Ung ivrig herremann observert i fysisk utfoldelse tidlig og sent. Digger den nye snøskuffa hemningsløst.

Måke først. Før alt. Før barnehagen. Før middag. Før vi går inn. Bare måke litt først, jeg!

Naturmaterialer

Ei venninne fortalte at hun hadde hørt at barn med stor uro i kroppen (og antakelig voksne også, tenker jeg), fikk et roligere liv hvis de heller brukte klær av naturmaterialer over hele kroppen. At klærne var rolige, og relativt like i materialvalg. Det gjelder sikkert også sengetøy?

Jeg har lyst til å undersøke mer om hvor disse tankene kommer fra, og enn så lenge har jeg lyst til å dele tipset med dere her.

At syntetiske klær blir statisk elektriske, vet vi jo. Kanskje de varme og rolige naturmaterialene som lin, hamp, bomull og ull kan bidra til å lage fred inni kroppene våre? Enkel fysikk, og kanskje godt å ha med seg i tankene når du skal handle klær til familien og deg sjøl neste gang?

Her er tips til noen meget dyktige designere og produsenter som satser på naturmaterialer. Hura, og tusen takk for at slike fins! :o)

www.sirri.fo

www.designperler.no

www.klerogsann.no

www.hotnok.no

Enjoy! :o)

lørdag 19. desember 2009

Sjekk denne herlige bloggen da dere:)


Noen er veldig flinke med interiør og design - og her finner du noen gode tips. Og for tida, julemusikk mens du titter innom:) Koselig.


http://hespe.blogspot.com/?expref=next-blog

Use your moments

if you believe in life, life will believe in you. Therefore, enjoy your magic moment today, as this moment will not be here tomorrow (Paulo Coelo). Foto: Marianne Lovise Strand

fredag 18. desember 2009

Værsågod!

I dag gir jeg deg dyprøde roser. Fløyelsmyke kronblader, som kiler fingertuppene varsomt når du stryker over dem. Varme roser inne - mens regn og snø pisker vannrett ute.

Hvis jeg kunne gi deg duften av roser samtidig, hadde det vært prikken over i'en. Men du får et smil sammen med det lille hjertet på dekorasjonen :o)

torsdag 17. desember 2009

Driving home for christmas

Winter times... soon christmas. Foto:Marianne L. Strand


Chris Rea får igrunnen sagt det veldig fint i sin sang:
Ta en pause og lytt :

Og til alle dere som skal ut å kjøre. Kjør vakkert og varsomt:)

Marianne Lovise Strand

tirsdag 15. desember 2009

Alle gode ting er tre:)

Skjønnheten i naturen, sier jeg bare. Helt gratis, dere!
Kråkeboller er sjarmerende, jeg bare digger dem.
(Foto:Marianne Lovise Strand)

mandag 14. desember 2009

Jeg ønsker meg...

Jeg kjenner at jeg ønsker meg en katt, jeg ønsker det så inderlig. Men - jeg er allergisk mot alle dyr unntatt sau - så jeg har parkert ønsket. Men når jeg ser slike små kattunger, smelter jeg.
Vår datter elsker dyr, og hun ønsker og ønsker og ønsker. Det er fint med ønsker, de er gratis.
En gang for lenge siden, da jeg var seks år, fikk jeg meg en kattunge. Jeg ser for meg det hele med barndommens rosa slør - ser for meg hvordan alle ungene i nabolaget kom innom for å se på min nye venn. Jeg var attpåklatt, og mine storesøsken bodde i hovedstaden. Ønsket om å ha noen å være større en, var kjempesvært.
Den gleden jeg kjente da kattungen ble min, var ubeskrivelig. Jeg klarer ennå å framkalle følelsen. Men så er det akkurat slik som Kahlil Gibran skriver, at det som en gang gav oss glede, også kan komme til å gi oss sorg.
Bare to-tre dager varte kattelykken. Jeg ble kjempeallergisk, hovnet opp i øynene og nesen rant i ett sett. Dermed måtte kattungen bort.
Det var en stor sorg for en liten jente. Jeg kan også fremkalle den følelsen.
Livets lære.
Så hva svarer jeg så når verdens beste jente spør om hun kan få en katt, en hamster, en kanin eller hva det nå er hun ønsker seg mest i øyeblikket.
Jo, da må jeg svare at dessverre så kan vi ikke ha dyr.
Men, sier jeg med et optimistisk smil. Du er egentlig heldig, for du tåler alle dyr og har mange venner å besøke som har dyr. Og du kan kose så masse du vil med dyrene.
Ja, mamma, svarer hun.
Likevel vet jeg at ønsket er stort og varmt inni henne. Hun er nemlig også attpåklatt, og har så lyst å være noens "storesøster".




fredag 11. desember 2009

Desemberfølelsen

...er en følelse av mørketidslys over himmelen og havet, kvitt melisdryss på fjella, fyr i peisen, hint av kongerøkelse, rolig julestemningsmusikk og TID TIL Å LAGE JULEPOST.

I to år har jeg ivrig skrevet julepost med tanke på venner og familie rundt om. Julepost som overraskende plutselig havnet inn i romjula, før den ble ferdig. Fint med romjulspost, tenkte jeg. Det ble visst med tanken. For juleposten ble raskt "nyttårspost, ja, det blir bra!" Og så, utpå nyåret fabulerte jeg noen korte øyeblikk på "jaaaa, kanskje et januarbrev ville vært hyggelig...?"

I to år har den ferdigskrevne juleposten havnet i returpapirsekken i slutten av januar. Jeg har til og med bunker med ferdigskrevne konvolutter i skuffen, som jeg har tatt vare på. Helt sant!

Og i år, hvor det har vært mer fart og færre timer i døgnet enn på lenge - har allerede halvparten av juleposten kommet i konvolutter og ligger i gangen klar for levering på posten. Slå den dere! :O)

Lage julepost, dét er desemberfølelse, dét.

torsdag 10. desember 2009

Takk til Ingrid og Jokke!

Her kommer vintern - her kommer den kalde, fine tida!

Nyt vinteren - i år vakrere enn noensinne (Foto:Marianne L. Strand)

Nyt denne fantastisk fine sangen til kaffen denne utrulig vakre desemberdagen i Vesterålen.
Fremført av Ingrid Olava som jeg syns synger den enda bedre enn han som opprinnelig laga "Her kommer vintern" - nemlig avdøde Jokke & Valentinerne.


Ingrid Olava er en fantastisk musiker - som blant annet varmet opp for Sivert Høyem forrige gang han holdt konsert på Sortland.
Vite mer om Ingrid? DU kan besøke henne på:


Nyt vintern, og adventa:) Musikk er livets brød.

Marianne Lovise

onsdag 9. desember 2009

Vårres jul


Det går i jul for tida. Uansett hvor jeg ser, hva jeg leser eller hører - så handler det meste om jul.
Jeg har bestemt meg for å ikke la meg stresse av alle ting som burde vært gjort. Alle må gjøre, skal forvandles til "det har jeg lyst til å gjøre".
Idag er det 15 dager igjen til jul. Julerøde gardiner fikk jeg hengt opp første søndag i advent, og vi har lilla duker med lys, adventsstake og julestjerner i begge vinduer mot veien.
At de henger akkurat i de vinduene, kan man jo spekulere i. Men det er vel tradisjon å dele julestjernegleden med forbipasserende. På bordet står ei rød, levende julestjerne som en venninne har gitt oss.
Og så har vi Prinsessens kalendere. Tre i tallet. Alle gode ting er tre, sies det.
Hver dag starter hun med å åpne ei luke i papirkalenderen fra Røde Kors. Nu, etter 9 dager har ho fått for seg at ho ikke kommer til å vinne noe der. Men vi støtter en god sak, sier jeg - og mener det. Røde kors gjør veldig mye bra.
Så går hun til den billige sjokoladekalenderen. Alle barn av idag vet at slike kalendere kan man få for 10 kroner. Det er så billig at de har råd til å kjøpe tre stykker om de vil, for lørdagspengan. Vi har en med motiv fra filmen Biler, for det er en kul film.
Aller sist går hun til hovedkalenderen, den med pakker i ulike fasonger, pakket inn av mamma og pappa siste dag i november. Hun begynner å ane fortsettelsen, etter som hun har fått flere fine trestempel og stempelpute, samt klistremerker - alt sammen med julemotiv. Innimellom de uspiselige gavene har vi lagt noen som bare kan nytes på flekken.
Det er artig å glede et barn. Nå er det snart på tide å lage julemerkelapper, vi liker å lage våre personlige, og i år blir det med trykte stemplede, med klistremerker og glitter og hva vi ellers finner på.

Men som om ikke tre kalendere var nok, har hun laget sin egen også. Den bakte hun på besøk hos sine gudforeldre i helga. Hvite spekkelasihjerter som nå har fått røde spiselige tall påskrevet. Ingen av hjertene er like. De er litt ujevne i kantene, akkurat som oss mennesker.
Hver morgen inntas en nytt hjerte. Og på julaften venter en megahjerte. Det er så stort at vi sikkert kan regne med å få smake. Alle hjerter gleder seg.

Men tilbake til advents- og juleforberedelser. Du kan være sikker på at det er alltid noen som er ferdige med å kjøpe julegaver allerede før 1. november, og som forteller deg det.
Det er alltid noen som har sju sorter ferdigbakt før første uka i desember har gått. Og som liker å fortelle deg det. Akkurat sånn at det begynner å småprikke på ryggen, og en liten stemme inni oss begynner å si "skal ikke du begynne snart".
Joda, jeg skal begynne snart. Og jeg har skjønt at for å unngå stress må oppgavene fordeles utover de dagene vi har.
Nå får vi jo for øvrig også vite enda mer om hvor langt alle er kommet via Facebook.
Jeg vet ikke om det egentlig er bra. Jeg liker å se på Facebook når folk deler gode sitater, lenker til flott musikk på Youtube eller kule bilder de har tatt.
Og det er helt greit at de forteller hva de har spist til middag eller hvor de planlegger å reise. Jeg har bare ikke behov for å vite det. Nå mens jeg sitter her og skriver vil jeg ta en stikkprøve for å se hva mine facebookvenner har skrevet om jula idag.
Men idag - 9. desember er de fleste opptatt med UFO/russisk rakett eller hvadetvarfornoe som ble sett i morges ved åttetiden. Jeg må faktisk lete litt nedover for å finne julete ting.
Men så finner jeg noen:)

"Hjemme og bake/vaske til jul idag"
"Kunstpause med pepperkakebaking"
"Hva er det med sukat - det står i oppskrifta at det skal være sukat i julebrødet, men bare navnet gjøra t folk får frysning. Stakkars sukaten!"

Haha - det er jo underholdende, det må man jo bare innrømme. Faktisk.
Men nå, dere, nå skal jeg slett ikke bake eller vaske. Jeg skal gå ut til Lyset. Jeg skal gå tur mot Lyset. Jeg skal samle Lyset i meg - se naturens under - se havet som er helt orange på nært hold. Jeg må ut! Nå vil jeg ha en datafri dag restena av dagen.
Her skal det bli andre boller!

Marianne Lovise Strand

mandag 7. desember 2009

Den som venter på no godt...

Se..det har personlighet...
En håndlaget glede (Foto:Marianne Lovise Strand)
- Æ har en pakke te dæ, heime hos mæ, sa ho og gratulerte meg så mye med overstått runddag.
Men du må komme på besøk førr å få deinn, la ho til, og smilte. Vi gav hverandre en klem, og jeg lovet at det skulle jeg gjøre.
Så har tida gått i rekordfart, og bare tre-fire ganger på disse årene har vi møttes. Hver gang har hun smilt lurt og sagt "æ har en pakke te dæ, men husk at du må komme på besøk heim te mæ førr å få deinn".
Ho e en tidligere kollega og god venn. Hver gang æ va i nærheten av der ho bor, gikk tida mi te å besøke nærmeste familie og gjøre oppdrag. Et par ganga stoppa æ bilen utfør huset hennes, hadde virkelig løst te å sjå ho igjen og prate kjenning om ting fra de fine arbeidsåran vi hadde delt.
Men då va ho ikkje heime.
Som sagt så går tida fort. Og innimellom alle de timan og dagan som rase avgårde e der masse små gyldne øyeblikk. Innimellom har æ tenkt på invitasjonen - og gaven som lå der å venta på mæ. Æ har alltid likt å få gava, men æ lika ikkje å åpne dem med det samme. Lika å se på papiret, båndet og kortet og liksom ha forventninga der mellom fingrene og i hjertet.

Plutselig, i forrige uke, mens æ va på et oppdrag - då kom ho smilanes og blid bort te mæ. Æ blei varm om hjertet og vi gav hverandre en klem.
- Nu har æ tatt deinn med, gaven din, sa ho med et skikkelig lurt smil.
Den va fint innpakka, en liten gave med knitrende papir og søtt rosa bånd med masse fine krøller. Åh.. endelig sku æ få se ka ho hadde kjøpt te mæ, deinn gongen for fem og et halvt år sia.
Inni gaven lå et smykke i sølv. Et aldeles fantastisk fint smykke, med masse små mennesker på. Aldri sett makan. Æ blei så glad.
- Æ har kjøpt det hos en indianer i en stamme æ besøkte mens æ va på reise, forteller ho. Han har handlaga hver eneste lille mann.
Det e jo bare heilt utrolig, sa æ og ble nesten blank i øynene.
- Og du, du lika jo så godt folk, la ho te og smilte igjen.
Jo, ho har rett i det. Æ lika folk.
Æ tok smykket i bruk allerede dagen etter, og hver gang jeg har det på meg blir jeg i så godt humør. Jeg har fått mange kommentarer også, for det er et sjeldent stykke håndarbeid.
Jeg ser på hver bitte lille mann eller dame... de skinner så fint i sølv, der de henger på rekke og rad.
- Se mamma, sa Prinsessen vår forleden. Har du sett at de har både øyne og munn, de smiler...

Er det ikke eventyrlig, ja så veit ikkje æ. Æ har venta på gaven, på å finne tid til å besøke. Det e akkurat som om forventninga har bygd sæ opp og gleden blei dessto større nu når æ fikk deinn.
Takk kjære venn, for at du tenkte på mæ. Detta smykket vil alltid minne mæ om dæ:)

Æ skal bruke det når æ har lyst å være sosial!

Marianne Lovise Strand

lørdag 5. desember 2009

Nei, goddag, lenge siden sist! Ka du gjør førr nokka en lørdags ettermiddag? Nei, gjør og gjør. Lite, for en gangs skyld lite, og det er knalldeilig, likevel nærmer dagen seg grensa tel å være kjedelig. Leita etter nån klea i skapet som æ kunne stryke eller nokka, men de få skjorten æ stryk, støyk æ forrige gang æ hadde lite å gjøre. Og de har ikkje vært brukt sia, og det er lenge sia. Nu er ikkje nystøkne klær det æ hefte meg mest med her i verden, men, det er nu artig når de heng ferdig og slett i skapet.
Gikk ut på trappa en tur, oppdaga månen, den er merkelig nu i mørtna, det heng liksom en slags regnbue på undersida, og hadde det ikkje vært så kalt ute, og så tidlig på vintern at æ ikkje har psyka meg opp tel å hente fram varmedressen, så hadde det vært en yppelig kveld å sette på trappa i ullteppe og bevernylondress og drekke kaffe og konjakk, og sedd på månen i lamme nån, men nu blei det nu ikkje tel det da. I mett liv e det sånn at æ må gå ut på trappa førr å komme mæ i vaskekjellarn, og dermed så oppstår sånne bittesmå øyeblikk av magi, før man må sprenge ned resten av trappa før man byjnne å fryse.
Vaske klea, ja, er det ikkje en fantastisk opplevelse for å holde kjedsomheten unna, førr ei stund? Og nøttig. Veldig nøttig. Og så er det artig å snike seg videre innover kjellerromman for å se korsen det står tel med vinen! Omtrent i dissan dagan har det slutta å boble i gjærlåsen, det blir jo knallspennanes å se ka det blir slags resultat av vinhøsten! Rød er den, og laga på urmåten av hagens egen avling, midt i Harstad. Vinhage, det er tingen!
Nei, nu er æ ferdig med å snakke med mæ sjøl. Av og tel er en sånn samtale ganske greit, så bi det i hvert fall ikkje nokka krangling.
Livet er ikkje det værste man har, sånn er det bære, god kveld!

torsdag 26. november 2009

Hva var livet uten kaffe...

Dere har sikkert både hørt og sunget "Kaffevise" i barndåp, bryllup eller runddager.
Husker ikke hele sangen, men det er noe sånt som "Hva var livet uten kaffe, kjære venner gi et svar?" Hvis jeg ikke husker aldeles feil da. Hvem vet...

Kaffe er en følelse. Det samme er sjokolade. Du kan leve uten, men du verden, det er godt å leve med. Enten en eller følge Ole Brumm metoden - ja takk, begge deler

Har du begge deler, blir det mer enn dobbelt så deilig:) Det er heeelt sant.

Jeg har ei anbefaling når det gjelder sjokolade med stor S.
Lofoten Sjokolade - produsert på Værøy av ei virkelig dyktig dame.
På den lekre nettsida kan du lese mer:

Der er også nettbutikk, der du kan bestille eksklusiv sjokokade til alle som har alt.
Glem ikke å kjøpe ei plate til deg selv.
Du får også kjøpt denne vidunderlige sjokoladen på Sortland, på den sjarmerende og hyggelige kaffebaren Miscela. Like ved torget på Sortland. Under biblioteket.

Dit er det alltid godt å komme inn. Et rolig sted for de gode samtaler over en kopp kaffe. Presskannekaffe, kaffedrikker. Eksotisk te fra mange land.
Du kan også kjøpe deg noe godt å spise. Både sunne ting, og litt sånn "nårviskjeierutkaker".
Og - Lofoten Sjokolade, hvis du virkelig skal kose deg.

De alltid smilende innehaverne er Det gode Vertskap. For meg betyr det veldig mye at det er sjel og atmosfære i en kafe. Og at de man handler hos er tilstede. Det er damene på Miscela.

Jeg skal sørge for å ta et bilde av dem neste gang jeg besøker kafeen, som har blitt min favorittkafe på Sortland. Men det er godt med ulike kafeer, til ulike formål.
Alt etter hvem du går på kafe med. Noen har sveler og horn, og noen ganger vil man ha det.
Andre har det ikke.
Journalist Kristina Johnsen i Bladet Vesterålen laget en fin oversikt tidligere i år - og her er en link til artikkelen hennes: http://www.blv.no/lokalsider/sortland/article4525340.ece

Har lyst til å lage mer informasjon om hyggelige kafeer, både i Vesterålen og ellers.
Men det må bli en annen dag.

Ha en god kveld. Og nyt morrakaffen når du står opp igjen.

Marianne Lovise Strand

onsdag 25. november 2009

En rosa drøm

Helt "tilfeldig" fikk jeg servert en hjemmelaget fantastisk rosa luftig drøm av en rips-iskrem hjemme hos ei flott jente på forsommern. Jeg spurte om jeg kunne få oppskrifta, hun hadde sett den på TV eller på internett, jeg husker ikke riktig... og oppskrifta - den fikk jeg! :o)

Nå er jeg så inderlig frekk og freidig at jeg legger den ut her. Dette er ingen iskrem. Dette er en opplevelse! For meg er det en frisk superdessert etter litt kraftig mat, eller som en smak av sommer hele året...

Den deles herved villig vekk. Nyt!

RIPS-ISKREM
5 dl rips (friske eller frosne, tines etter oppmåling)
2 dl sukker
2 eggehviter
1 knivsodd salt
Vispes godt, minimum 10 minutter

3 dl kremfløte
1 ts vaniljesukker
Piskes

Bland bærmassen og kremen.
Fryses enkelt i isbokser e.l.

tirsdag 24. november 2009

Uten mørke, intet lys

Det finnes alltid, alltid lyspunkt
(Foto:Marianne L. Strand)


Et mørkt teppe har lagt seg over oss. November teller på sine siste dager. Sola har dratt på en lang ferie. Vi er igjen. Men Mørket er ikke bare mørkt. Og uten Mørket ville ikke vi satt pris på Lyset. Men vi kjenner at det er tyngre å stå opp om morgenen, at kroppene vil være igjen der, under dyna, noen ekstra minutter. Men slapp av dere. Det er under en måned til Sola snur, og starter på sin reise tilbake til oss igjen. Og desember er en lysfest.
Mye å glede seg til. Husk bare å ikke stress i desember. Ikke gjør at du syns du MÅ. Gjør mindre. Besøk noen du liker. Be noen på krydderkake eller middag. Gå tur i fjæra og tenn et mørketidsbål. Tenn mange lys inne, og sett på din yndlingsmusikk. Dans. Dikt. Les.
Og bestem allerede nå at du har lyst å samle noen til juleverksted eller felles julebaking.
Det er godt å være sammen, i mørket.

mandag 23. november 2009

Se opp for isroser

eller....skal jeg si se ned på isroser.
(Foto:Marianne Lovise Strand)

For fire dager siden kjørte jeg til Bø, vakre, eventyrlige Bø i Vesterålen . Sju minusgrader
og vips så "vokste" det opp isroser overalt. Denne befant seg på noen steiner. Glitrende fine, og bare til å beundre.
Tips. Når det er slike kalde, vakre dager, dager med isroser i gresset, på busker, trær eller steiner - pass på å SE. Stopp litt da vel, og nyt synet. Isroser does not last forever.
Idag er de borte.
Marianne Lovise

fredag 20. november 2009

Vaffelkakefredag

Vi har hatt supersnekkere innleid her en periode i høst. Jeg syns de skal få litt godt stell, disse flinke, muntre menn. Menn som balanserer i bjelkelag, løper opp og ned stillaser, bærer tungt og banker store spiker - mens de lager gode og solide trebokser som kan huse og varme mennesker når vinterstormene herjer.

De fortjener hjerteformede fredagsvafler og hjemmelaget jordbærsyltetøy.

Hver dag, egentlig.

En ettermiddagsfundering med utropstegn

En fargerik ettermiddag i november funderer jeg fortsatt på hvordan en hel nasjon kan løpe skoene av seg for en stakkars influensa. Sååå mye spalteplass. Sååå mange nyheter rundt svineriet. Er det virkelig nødvendig?

Har vi mennesker fjernet oss så langt fra det ekte livet, at vi trenger en media-hauset og pengestyrt influensa for at vi skal kjenne at vi er til?

Hvor mange av dere som er utenfor risikosonen har tatt vaksinen? Ingen? Det var jamen bra, må jeg si! ;o)

Jeg spurte forsiktig en som kan medisin, og vedkommende mente at det totalt sett var mange ganger større mulighet til å dø av en vanlig influensa enn dette svinehysteriet. Og at den informasjon som spres i media, hverken er nøktern eller gir særlig rom for valg.

Unnskyld til alle som er i risikosone, med svakt immunforsvar etc., at jeg uttaler meg så fritt. Dere skal selvsagt gjøre det som dere vet er riktig for dere. MEN hva med alle oss andre, da?

Jeg kjenner at jeg kan bli så indignert og opprørt, at jeg kan finne på å lage sterke filmreportasjer inni hodet mitt - hvor jeg levende ser for meg at jeg saksøker media og vaksineprodusenter for skrekkpropaganda mot redde mennesker. Vanlige, snille, flinke og oppegående mennesker som ikke klarer å høre sin egen magefølelse lenger på grunn av all skrikingen aviser, TV og radio utfører.

Hvor er sakligheta? Hvor er menneskets egenvilje? Hvor er vår sunne fornuft?

Hvis media kjørte en nøktern linje, tror jeg langt færre ville bli redde og/eller sjuke. Rett og slett fordi fokuset ikke ble så stort og oppjaget.

Hver og en må selvsagt gjøre som hver og en vil. Forstå meg rett. Så skal jeg sitte her og fundere litt til, mens jeg lengter etter en bitteliten smule enkel normalitet midt oppi det hele.... fra helsemyndigheter og media.

God helse, folkens! De fleste av oss er ved god helse, og tåler en liten influensa hvis det skulle bli slik. Det går helst bare godt! :o)

fredag 13. november 2009

Sweet memories of summer

Min søsters tulipaner (Foto:Marianne L. Strand)

November har så langt vært fortryllende og nydelig. Vi har fått tildelt dag etter dag etter dag med det vakre, spesielle LYSET som har strålt opp bak fjellrekka jeg våkner til, på andre siden av sundet hver morgen. Sola synger på siste verset for i år, men klamrer seg fast i dagene.
De klare, fine dagene. Det er så vakkert at man nesten ikke kan tro det.
Vi er mange som digger Vesterålen i slikt vær. Det er umulig å ikke legge merke til det.
Barfrost, kaldt, for tida borti 7-8 minus, lager de vidunderligste kunstverk på bilruter og i det som en gang var bare sølepytter. Til og med gresset blir som krystaller og diamanter.
Igår kveld, mens himmelen der oppe hang over oss og viste fram sitt fineste stjerneteppe, og nordlyset dirret i nord, gikk jeg og vår Prinsesse en bitteliten tur. Forundret så vi hvordan hele vår verden skinte og glitret. Som diamanter. Skinnende diamanter, helt gratis.
Derfor må vi huske å se ned også, på dager som dette. Se opp, se ned, se hit, se det. Resten kan du sikkert huske:)
Men likevel - nå som mørketida rykker stadig nærmere, og enda så lys som den har vært til nå likevel - er det godt å ta en titt på sommerlige bilder. Se på minner.
Min søster og hennes mann har en eventyrlig hage - med mange flotte blomster og vekster.
Jeg knipset disse tulipanene en gang i sommer, de er litt rocka og kule, er de ikke?

Så ønsker jeg deg en novemberisk helg, husk å se ned, se opp - se hit eller dit - og smil gjerne. Om så du går alene:) Et smil smelter de kaldeste dager.

Skriver jeg, mens Cat Stevens pluselig kom på radioen for å synge en av mine yndlingssanger "Father and son". Jammen sa jeg smør - dagen er allerede GUL OG GYLDEN!

Marianne Lovise : )

fredag 6. november 2009

Musikalske hjerteknusere

Foto: Espen Hofsmo Steen (pressefoto)

Noen mennesker spiller på sine instrumenter, kjenner tonene og følger notene.
Noen leker med instrumentene, danser med de, spiller på mer enn strengene, ja kaster sågar instrumenter på cellostørrelse i lufta, blåser og banker på gitarer og tromboner og fløyter - og lar tonene fly veggimellom sånn at publikum sitter nesten får bakoversveis. Det er ikke så ofte man opplever sånt, kanskje nesten aldri. Og det til tross for at jeg har vært på svært mange konserter. Men heldigvis, heldigvis var jeg på rett sted til rett tid i går kveld.
Etter en maratonuke på veldig mange måter, lå torsdagskveldens konsert på Stedet og lokket som en diger gulrot. Jeg hadde riktignok aldri hørt disse gutta spille før. Men jeg hadde hørt om dem - flere ganger. Hver gang med en innstendig oppfordring fra min søster: Neste gang de er i Vesterålen MÅ du gå på konsert.
Jeg kunne ikke ha angret mindre. Jeg syns bare enda litt synd på alle de som ikke var der, som ikke denne saftige dose vitaminer og gledestabletter. Helt sikkert bedre enn noen svineinfluensavaksine - for etterpå - og i hele dag har jeg kjent at immunforsvaret har danset i pur glede.
Soldatene i kroppen har laget sitt eget musikkrom- med fransk, engelsk og norsk String Swinger-musikk.
Nå skal jeg komme til poenget. GAVEN som ble meg til del, var seks menn med hvert sitt instrument. CSSE er forkortelsen. Om du ikke gjetter det, om du ikke har den ringeste anelse om hva forkortelsen står for skal jeg røpe det nå.
Musikkfyrverkeriet, som har reist land og strand rundt, sunget og spilt i avkroker og storbyer - og som til og med har sunget russerne varme i Barentsburg, heter Christianssand String Swing Ensemble. Jeg kommer aldri mer til å lure på om jeg skal på konsert med dem.

Heldigvis kjøpte jeg med meg den nyutgitte plata deres, som er bandets jubileumsplate. I 10 år har de seks spilt sammen. Makan til musikkglede er sjelden å se. Plata er så absolutt en god trøst når man ikke har anledning å fotfølge bandet på deres turene.

Det er en betryggelse at de har holdt sammen så lenge, og gitt ut tre album. Da er sannsynligheten stor for at de kommer tilbake, til nord. Og at de også vil lage mer musikk.
"Ta fram baguetten, nå skal vi til Paris" ropte den fantastiske vokalisten Miquel Emilio Dobrodenka fra Kristiansand. Den eneste vaskeekte sørlendingen i bandet. Den fødte frontfigur. Med hatt.
"
Inni det sjarmerende coveret står det mye interessant. Bare hør: "De fleste opplever øyeblikk i livet da alt synes å klaffe. Det er de gode stundene når vi synes å lykkes med noe, vi får det til, selvfølelsen strutter og resultatene strømmer på. Det kan skje for den enkelte. Og det kan skje for to. Sjeldenere opplves det av en hel gruppe mennesker i felleskap. Og enda sjeldnere varer følelsen over flere år".
Ja, slik står det skrevet. For Christianssand String Swing Ensemble har det klaffet i 10 år, og lite tyder på at det er over. Takk og pris for det. Bandet har holdt omtrent ett tusen onserter rundt om i hele landet.

Det står videre, i cd-coveret: "Det klaffer. De lykkes, de får det til. Når de spiller sammen forløser de hos hverandre en felles kraft."

Etter konserten - og etter en dag med gjentatte spillinger av nyplata - er jeg ikke i tvil.
Når mennesker spiller med HJERTET - det er da det skjer. Man får lyst til å danse, man synger og danser.
Publikum kan ikke lures. Når det er ekte, så er det vaskeekte.

Velkommen tilbake - musikalske hjerteknusere!

Var du ikke der? Da kan Youtube være en trøst, faktisk. Mens vi venter på at de skal komme tilbake, forhåpentligvis til neste år.

Se bare hva BBC har laget om dem da de spilte i Barentsburg.
Marianne Lovise Strand

torsdag 5. november 2009

Thank you for hearing me!


Denne installasjonen ble laget under et installasjonskurs ved Prosjektskolen kunstskole i Oslo høsten 2009. Tittelen 'Thank you for hearing me' er tatt fra sangen med samme tittel av Sinnead O'Connor som blir spilt baklengs, og er en del av installasjonen.
Verket omhandler i hovedsak en slags forvirring eller fortapthet innenfor religion.
Hva kan tilbees, og hva kan ikke? Det kan med andre ord kalles et alter. I
tilegg er det flere selvbiografiske underliggende elementer.
Det ble brukt veldig mange ulike materialer og gjenstander, noen som jeg fant, kjøpte, eller hadde fra før av.
Blant annet stjernelys, røkelse, små dyre skulpturer, steiner, skjell, tøyblomster, og en okseskalle.


Lisa Cecilie Elstad - står bak installasjonen og også har tatt bildet:)

onsdag 4. november 2009

November

November på Kleiva i Sortland (Foto:Marianne Lovise)



November

Flyet
tegner
parallelle rosa streker
på novemberhimmelen
Ja, to streker
under Svaret
Men spørsmålet
er åpent
som himmelen
Havet kledt i blåblek kjortel
for anledningen
Bak fjellene
ligger Sola
og ser dagen an

Marianne Lovise :)

søndag 1. november 2009

Alt du vil ha


En gang for lenge, lenge siden. Tidlig på 80-tallet var det, da hørte og så jeg Bjørn Eidsvåg for første gang på tv. Det var Melodi Grand Prix,og han deltok med sin låt "Vertigo". Lite visste jeg for en enorm betydning han skulle få for meg - og for veldig mange andre. Jeg har hatt gleden av å se han live på tre vidunderlige kirkekonserter, og jeg har også sittet og pratet med ham en kveld "ombord" på Isqueen på Stokmarknes. Han og de hyggelige gutta i bandet. Mangt og meget er sagt om han Bjørn. For meg er han bare styrke. Han gir styrke, hans tekster og hans musikk gir påfyll, det er livsenergi jeg snakker om.
Den gangen jeg ble skilt, var han også blitt separert - og tekstene traff meg rett i hjertet.De handlet om det jeg også opplevde. Han hadde en som het "pappa uten barn" - og jeg kan huske at fordi jeg spilte cden så ofte, så lærte også de små gutta mine sangene utenat. Det rare var at minstemann nettopp falt for den, pappa uten barn, der han gikk og var fire år og savna sin pappa som han så bare en gang i måneden. Han sang den om og om igjen. Det var gripende.
Jeg har vel de fleste albumene hans. Og før helga kunne jeg ikke dy meg. Da jeg så "De beste", en dobbelt-cd med det han anser for å være sine beste låter - ja da var det bare å legge den på disken på Statoil. Nå har den vært meg meg mange mil i bilen. 40 sanger for hjertet, 10 av dem lot han fansen velge ved avstemming på nettet.

Trenger du noe å varme deg på denne høsten så skal du bruke et par hundrelapper på denne platen. Det er en skatt. En stor skatt. Det er så mange av tekstene hans som betyr noe for meg at det er rent vanskelig å velge. Men "Alt du vil ha" har mange bunner. Han skrev den til sin tenåring - og mange tenåringsforeldre vil kunne kjenne igjen følelsene. Det å ikke klare å gjøre sitt barn glad. Men den kan også brukes som voksentekst. Det er ikke alltid man klarer å gjøre noen glad, hvis de er langt nede. Men man kan være der. Man kan vandre ved siden, gi en klem, holde i hånden. Gi et smil. Alt det fortelles i den velkjente "Eg ser".
Men kos deg nå med denne. Den er ALT DU VIL HA:)
Nå er det bare å prøve å få med seg en av konsertene i høst. Det er sjelebot!!!!
-Mariane Lovise

Bjørn Eidsvåg - Alt du vil ha Songtext, Lyrics und Videos auf Songtexte.com
Alt du vil ha
Hvis eg ber på mine kner,
hvis eg love deg solskinn og strålande ver.
Hvis eg gir deg alt du vil ha,
vil du då bli glad, vil du då bli glad.
Hvis eg love og ver snill
hvis du alltid får lov til og gjør så du vil,
hvis eg gir deg alt du vil ha
vil det då bli bra

Du sitte der og seie ingenting
eg blir snart galen virre rundt i ring,
Hvis du ikkje ler snart blir eg fortvila,
ka kan eg gjør for og få deg te å smila

Hvis eg ber på mine kner,
hvis eg love deg solskinn og strålande ver,
hvis eg gir deg alt du vil ha
vil du då bli glad, vil du då bli glad
hvis eg love og ver snill
hvis du alltid får lov te å gjør så du vil
hvis eg gir alt du vil ha vil det då bli bra

Nå har eg gjort alt det går an og gjør.
Håve e varmt og hjerta blør
du skjemme meg ut eg e klar te ø deala,
for du e kjent for å få folk te å smila.
Du har det så fælt eg har lyst å brøla
det e feigt at unga kan bli så forkjøla

Hvis eg ber på mine kner
hvis eg love deg solskinn og strålande ver
hvis eg gir deg alt du vil ha
vil du då bli glad, vil du då bli glad
hvis eg love og ver snill
hvis du alltid får lov te å gjør så du vil
hvis eg gir deg alt du vil ha
vil du då bli glad

Hvis eg ber på mine kner
hvis eg love deg solskinn og strålande ver
hvis eg gir deg alt du vil ha
vil du då bli glad vil du då bli glad
hvis eg love og ver snill
hvis du alltid får lov te å gjør så du vil
hvis eg gir deg alt du vil ha
vil det då bli bra
BJØRN EIDSVÅG - en av de beste låtskrivere jeg vet om
LYTT OGSÅ PÅ YOUTUBE:

Turnelisten høsten 2009
Ilen kirke
02.11 TRONDHEIM 19.00
Ilen kirke
03.11 RØROS 19.00
Røros kirke
07.11 EGERSUND 19.00
Egersund kirke
09.11 STAVANGER 19.00
Stavanger Domkirke
10.11 STAVANGER 19.00
Stavanger Domkirke
11.11 NÆRBØ 19.00
Nærbø kirke
14.11 ARENDAL 19.00
Trefoldighetskirken
15.11 GRIMSTAD 19.00
Grimstad kirke
16.11 KRISTIANSAND 19.00
Krs. Domkirke
17.11 KRISTIANSAND 19.00
Krs. Domkirke
18.11 MANDAL 19.00
Mandal kirke
22.11 STORD 19.00
Stord kyrkje
23.11 BERGEN 19.00
Johanneskirken
24.11 BERGEN 19.00
Johanneskirken
27.11 RINDAL 19.00
Rindal kirke
28.11 MOLDE 20.00
Molde Domkirke
29.11 VOLDA 19.00
Volda kyrkje
30.11 ÅLESUND 19.00
Ålesund kirke
01.12 ÅLESUND 19.00
Ålesund kirke
04.12 HALDEN 19.00
Immanuel kirke
05.12 LIER 19.00
Frogner kirke
07.12 HAUGESUND 19.00
Vår Frelsers kirke
08.12 HAUGESUND 19.00
Vår Frelsers kirke
11.12 FREDRIKSTAD 19.00
Fr.stad Domkirke
12.12 LILLESTRØM 19.00
Lillestrøm kirke
13.12 SKIEN 19.00
Skien kirke
14.12 BÆRUM 19.00
Helgerud kirke
15.12 BÆRUM kl. 19.00
Helgerud kirke
16.12 OSLO kl. 19.00
Frogner kirke
16.12 OSLO kl. 16.30
Frogner kirke




lørdag 31. oktober 2009

Søvn



Første gang jeg så henne, sov jeg. I drømmen min var det natt, og et tog med tordenrytme passerte meg. Det hadde ett av de skiltene ’Ikke i trafikk’. Opplyste vinduer og tomme seter. Det overdøvende maskineristøyet, nådde ikke ørene mine da jeg så den enslige skikkelsen der inne. Håret var så rødt, og huden var nesten gjennomsiktig. Det jeg allikevel husker best er den intense grønnfargen i øynene. Jeg våknet brått første gang jeg hadde drømmen. Det begynte å bli ganske urovekkende da drømmen bare fortsatte å gjenta seg.

Nå er hun her. Jeg ser huden, håret, og øynene hver eneste dag. Det er ingenting urovekkende ved det, har aldri vært så rolig faktisk. Hun våkner alltid veldig sakte, det virker nesten som hun kommer ut av en transe. Drømmene er fortsatt malt over ansiktet hennes, mens hun forteller meg dem. Det er spesielt en som hun har ganske ofte.

”Jeg pleide å tro at hjertet mitt var grått og hadde en slags askekonsistens, noen ganger føltes det også som små nåler stakk tvers gjennom det, men drømmen viste meg hvordan det egentlig er. Jeg kan se gjennom meg selv, og det eneste jeg ser er hjertet. Det ser ut som noen har tent et lite stearinlys på innsiden av det, jeg er alltid veldig varm når jeg våkner igjen” hun smiler på den litt fjerne måten. ”Jeg har et glødende hjerte.”


Skrevet og tegnet av Lisa Elstad :)

fredag 30. oktober 2009

Naturens visker

Selv på grå oktoberdager finnes gyldne øyeblikk. . .
hvis du bare husker å se:) Bleikstranda i Andøy
(Foto:Marianne Lovise Strand)

tirsdag 27. oktober 2009

Vær oppmerksom på lydene i stillheten

Synes du det er helt, helt stille? Er det egentlig det.
Og på grå dager. Er du sikker på at det er helt, helt grått?
Jeg sitter på mitt hjemmekontor og skriver. Jeg er helt alene. Det er stille. Bare lyden fra fingrene som danser over tastaturet på min Mac. En glad Macdans, fordi jeg har ord inni meg som jeg har lyst til å dele.
Plutselig hørte jeg noe.. hva var det? Litt sånn skrapelyder, men veeeldige forsiktige.
Jeg skriver videre. Men - der kom lyden igjen. Noe på vinduet, utenfor ?
Jeg reiste meg fra stolen og så ut. De store bjørketrærne så vintergrå og kjedlige ut. Litt sånn oppgitte, liksom. Bare nåen få blader klamrer seg fast på enkelte greiner. Ikke akkurat et fruktfat, nei. Men så så jeg noe på greinene. De rørte seg. Greinene var fulle av små, små fugler.
Jeg synes de gjorde seg til for meg. De hoppet og spratt som var det det letteste i verden - å fly fra grein til grein - eller mellom trær for den saks skyld.
Jeg åpnet vinduet, for å høre Sangen. Jovisst, de sang. Korsang i trærne utenfor mitt vindu.
Mildt ute, og nesten litt vår. Plutselig så jeg at bak det grå, fantes farger. Småfuglene var i perlehumør. Både de og fargene og lydene er der. Bare vi husker å lytte til Sangen i Stillheten.
Den er der. Alltid. I en eller annen dimensjon.
What a wonderful world: Kos deg gjerne med denne fine musikken og de vakre bildene:
Når tante Vår ikke er på besøk må vi kanskje oppsøke henne?


Ha en oppmerksom og lyttende dag kjære leser.
Gladhilsen fra Marianne Lovise

mandag 26. oktober 2009

Førr et deilig syn...

Hurtigruta i Risøyrenna (Foto:Marianne)

Ho kommer enda kver dag - førr et fint syn. Æ e hurtigrutedigger, må innrømme det.
Ha en fin dag. Ka med å ta hurtigruta en kortdistanse, sånn som fra Risøyhamn til Sortland - og buss tilbake. Eller Sortland - Stokmarknes - evt Svolvær - og så bytte til ei anna hurtigruta å ta nordover igjen. Du e heime igjen samme dag - full av nye opplevelser eller rolig til sinns. Alt etter hva du velger. Drar du helt til Lofoten får du to-tre timer i Svolvær også.
Marianne

lørdag 24. oktober 2009

The return to innocence

Trenger ingen ord. Musikken og de vakre bildene - inkludert nydelige nordlysbilder - sier det meste her. Ha en riktig magisk og fin helg dere blogglesere:)

www.youtube.com/watch?v=9_ALElMLpRA

Marianne :)

fredag 23. oktober 2009

Prøv en nordlysdusj da vel!

Foto:Marius Birkeland - Sortland 22/23 oktober 2009.

Himmel og hav. Ja, jeg må bare si det igjen. Himmel og hav for en opplevelse jeg hadde igår kveld rundt midnatt.
Jeg hadde vært på besøk hos en venninne, og hun fulgte meg ut da jeg skulle dra hjem etter noen hyggelige timer. Da oppdaget vi det. Nordlyset danset for oss.
Min venninne har aldri sett nordlys på ordentlig før, bare på Youtube.
Vi var begge trøtte og skulle tidlig opp. Men vi valgte å kjøre til et mørkt jorde - uten gatelys som forstyrret nattehimmelen. Vi dusjet oss i nordlys, og for et nordlys.
Jeg har sett nordlys mange ganger i mitt liv, men det vi opplevde inatt var helt fantastisk.
Min venninne ringte til sine venner - enda så sent det var. Dere må gå ut å se på nordlyset, sa hun entusiastisk. Øynene hennes strålte, hun fulgte det dansene grønnhvite og blå lyset som laget stadig nye skulpturer foran øynene på oss. Og vi så stjerneskudd. Først ett, så ett til.
Vi vekket hennes lillesøster, og tok henne med til jordet. Sammen sto vi og var vitne til at nordlyset danset på himmelen, mest av alt danset det mot nord. To stjerneskudd til så vi.
En helt gratis opplevelse som det er bare å fylle hele seg med. Himmelen var fortsatt full av stjerne. Fjellene sto majestetiske og var vitne til det hele.
Å oppleve den GLEDEN disse to jentene utstrålte fylte meg med energi og glede. Dette var ekte glede.
De opplevde det for aller første gang, og sa. "Vi kommer aldri, aldri til å glemme denne kvelden" Det vil ikke jeg heller. Vi har bestemt oss for å dusje igjen. Så fort nordlyset kommer tilbake skal vi kle oss godt å gå ut i natten. Sove kan vi gjøre en annen gang.

Så kjære bloggvenner, det er klarvær i Vesterålen, sola skinner fabelaktig, og lyset - både tidlig på morgenen og når sola går ned. Og om kvelden er det stjerneklart og nordlys. Superenergi som vi må ta inn og legge på lager til mørkere dager. Ta en nordlysdusj du også da vel!
:)
Hvis du akkurat nå ikke befinner deg i nærheten av et nordlysområde kan du nyte disse fantastiske filmene som er laget av Roy Samuelsen på Andenes.
Det er en såkalt "time-lapse" - en film sammensatt av en rekke stillbilder tatt med et visst mellomrom. Utrulig fascinerende det også!


Marianne Lovise Strand

onsdag 21. oktober 2009

Kule ting å gjøre - del 4

Her ute ved storhavet er det mye lyd. Forskjellig lyd. Når stormen legger seg, koker havet opp. Som om vinden ikke lenger kan presse havet flatere enn det sjøl vil. Bølgene eser. Og velter inn mot land.

I forigårs kokte det opp :o)

Jeg har funnet meg en trygg go'plass på et svaberg. Storhavet ruller inn her, og mellom meg og havet ligger et skjær som bryter de grønne vannmassene. Her kan jeg sitte nesten nede ved vannflata, og bare 30 meter unna bryter bølgene og lager store vegger av vannfontener flere ganger høyere enn meg.

Med noen minutters mellomrom, kommer det gjerne 3 større bølger. Det er disse jeg venter på. Gang etter gang. Det er vanskelig å rive seg løs og tusle hjem igjen. Bare èn runde til. Vent litt nå. Eeen til. Og en til, bare. Og så en til. Bare må oppleves.

Sitter på svaberget og kjenner have drønne i fjellet. Som å sitte på toppen av en vulkan. Det rumler og rister i berget. Det lever veldig. De tre grønne vegger av vann velter innover og smeller med dump lyd i skjæret, og sender kaskader av kvitt skum rett til værs.

Det gjør meg lattermild og boblende ellevill innvendig, og samtidig overveldende takknemlig for å være til på denne bittelitte planeten.

Naturens bass. Verdt å vente på.

tirsdag 20. oktober 2009

Hvis du eier tusen plommer...

(Foto:Marianne Lovise Strand)

Hvis du eier tusen plommer
kan du leve hele året.
Har du hull i dine lommer
kan du klø deg selv på låret.

Jeg har hverken tusen plommer
eller hull i mine lommer
Jeg har bare godt humør
og jeg klør meg hvis det klør.

Denne glade livsfilosofisangen lærte min storesøster Janne meg da jeg var ganske liten - og jeg har nå lært den videre til min datter. Vi blir så inderlig glade av å synge plommesangen:)
Men aner ikke hvem som har laget den.

nattinattifra Marianne

onsdag 14. oktober 2009

The dead is not the end

Livet går framover uansett, men vi kan nårsomhelst ta en titt bakover
(MMSfoto:Marianne Lovise Strand)


Det finnes en tid for alt. Noen ganger finnes det tunge tider. Tider der man mister noen, enden fordi de går fra en eller fordi de dør. Forrige uke var vi i begravelse til min datters oldemor.
Hun gråt og sa " Nå har jeg ingen oldemor mer". Jeg svarte " Men du er heldig som har hatt en så lenge". Solen kom akkurat på lynvisitt det øyeblikket, det var kaldt klart vintervær da vi fulgte bårebilen over frossen jord på kirkegården. Sakte, sakte gikk følget framover.
Sakte nok til at jeg og min datter oppdaget en blåklokke. Tenk - EN LYS LEVENDE BLÅKLOKKE stå der, midt mellom det snødekte gresset. Den levde! Vår datter plukket den, og la den ved siden av oldemors grav, ved siden av alle de andre, store bukettene og kransene.
Den vesle blåklokka svaiet i vinden, som om den ville danse. For oldemor og for oss.
Vi så på hverandre, klemte handa og smilte gjennom tårene. Livet går alltid videre.
Noen ganger er det slik at det er godt for den som dør å få dø. Vi må ikke glemme det.

Samme dag som min manns bestemor ble begravet var jeg innom min eldste onkel.
Han fylte nylig 95. Kjørte bil til han var 93. Mekket bil til han var 91.
Det var nesten vondere å se han enn å være i begravelsen. Han, som var en pratsom og samtunnsengasjert mann, lå som et lite barn i sykehjemssengen sin. To pleiere la dynen over han. Han er så trøtt, sa de. Men bare prate litt med ham.
Jeg klemte han, en klem fra lillesøsteren hans, min mamma. En fra meg. Og en fra min datter.
Jeg holdt onkel i handa. Han sa ingenting, og øynene var så trette, så trette. Men han smilte et lite smil da jeg hilste fra lillesøsteren hans på 84. Min kjære mamma. Som bor for langt unna til å kunne besøke han. Og jeg kjente at han klemte meg lett i hånden.
Han har bodd hjemme til i sommer. Og nå sitter han i en stol og sover. Eller ligger i en seng og sover. Han har bare lyst til å sove, og det virker ikke som om han har lyst å prate. Kanskje har han sagt nok ord. Han vet. Vi vet. Og mine tårer kom da jeg dro fra onkel. Jeg følte det var et farvel. Men han var rolig. Visste det sikkert også, at det ikke er så mange dager igjen.
Han har levd et langt, godt og strevsomt liv. Da må vi unne ham å hvile.
Barndomsminner fra solfylte somre rullet over min indre kinosal. Onkler fra Tromsø som kom i Mercedesbiler på besøk til oss på Andenes. Vi hadde ikke bil, og jeg syntes det var stor stas at det sto flotte biler utenfor huset vårt.
Årene går, og også jeg blir eldre. Flere jeg kjenner dør. Begravelsene kommer tettere.
Men sånn er livet, for de aller fleste. Derfor, og nettopp derfor, er det så viktig å bruke livet. Leve i øyeblikket, her og nå. Gjøre det beste ut av dagen. Gjøre noe for noen. Og ikke minst, huske å gjøre dagen god for deg selv. Dans! Spill en vakker sang, spill en rocka sang, syng av hjertet syng. Eller gråt, når det er over. Eller underveis. Det er du som kjenner oppskriften.
Men en ting må jeg si, helt til slutt. Ikke gi deg over. Det er helt, helt sikkert. Både du og jeg kommer til å bli glad igjen.

Nick Cave og Kylie Minouge synger vakkert "The dead is not the end". Ta deg tid!
www.youtube.com/watch?v=frNI0rMeiF8&feature=related

Høstscene

I midten av september reiste jeg sørover 10 dager. Her nord var friske, grønne fjellsider og høsten hadde så vidt laget gule bjørkeblad på noen få flekker, der det var som tørrest i sommer.

Da jeg kom tilbake var alle fjellsidene gulorange og røde. Snakk om raskt sceneskifte av Fru Natur!

Nå nylig hadde melisen som hun ofte strør høyt oppi fjellene, drysset helt ned i fjæra. Et vakkert skue - disse vinterkvite fjell med gulorange fartsstriper. Det er meldt mye vind fra sørvest idag, så da forsvinner nok melisen igjen. Men ikke på bildene :o)

tirsdag 13. oktober 2009

Å leve på en rosa sky

... med beina på bakken samtidig. Det går også an!

Fredsparken

Ei venninne sendte denne linken:

www.fredsparken.no

Det skjer en hel bråte med kule ting i verden! :o)

Vannets natur

Synne Meland på Stave på yttersia av vakre Andøya, har oversatt en japansk barnebok om vann og hvordan vannet gjenspeiler livet. Utgangspunktet er Masaru Emotos http://www.hado.net/ som jeg har nevnt tidligere. Den med alle de fantastiske vannkrystallene... :o) Boka ligger foreløpig på web. Det hadde vært kjekt om den kom ut i perm også! Sjekk ut denne superkule boklinken:

Om Emoto Project:

"Prosjektet vil, gjennom hele tiåret, ha som mål å nå hvert barn på kloden med følgende budskap:

Vann er meg; vann er liv; fred i vann betyr fred i meg betyr fred i verden.

På denne måten vil barn rundt hele kloden – oppvokst i samklang med sin egen hellige natur som vann vesen, og hver vanndråpes hellige natur – bringe fred inn i verden."

http://www.emotoproject.org/english/picturebook/norwegian/cover.html

Jeg danser piruett og klapper hoppende av glede over at slike ting skjer!