Her ute ved storhavet er det mye lyd. Forskjellig lyd. Når stormen legger seg, koker havet opp. Som om vinden ikke lenger kan presse havet flatere enn det sjøl vil. Bølgene eser. Og velter inn mot land.I forigårs kokte det opp :o)
Jeg har funnet meg en trygg go'plass på et svaberg. Storhavet ruller inn her, og mellom meg og havet ligger et skjær som bryter de grønne vannmassene. Her kan jeg sitte nesten nede ved vannflata, og bare 30 meter unna bryter bølgene og lager store vegger av vannfontener flere ganger høyere enn meg.
Med noen minutters mellomrom, kommer det gjerne 3 større bølger. Det er disse jeg venter på. Gang etter gang. Det er vanskelig å rive seg løs og tusle hjem igjen. Bare èn runde til. Vent litt nå. Eeen til. Og en til, bare. Og så en til. Bare må oppleves.
Sitter på svaberget og kjenner have drønne i fjellet. Som å sitte på toppen av en vulkan. Det rumler og rister i berget. Det lever veldig. De tre grønne vegger av vann velter innover og smeller med dump lyd i skjæret, og sender kaskader av kvitt skum rett til værs.
Det gjør meg lattermild og boblende ellevill innvendig, og samtidig overveldende takknemlig for å være til på denne bittelitte planeten.
Naturens bass. Verdt å vente på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar