The dead is not the end

Livet går framover uansett, men vi kan nårsomhelst ta en titt bakover
(MMSfoto:Marianne Lovise Strand)

Det finnes en tid for alt. Noen ganger finnes det tunge tider. Tider der man mister noen, enden fordi de går fra en eller fordi de dør. Forrige uke var vi i begravelse til min datters oldemor.
Hun gråt og sa " Nå har jeg ingen oldemor mer". Jeg svarte " Men du er heldig som har hatt en så lenge". Solen kom akkurat på lynvisitt det øyeblikket, det var kaldt klart vintervær da vi fulgte bårebilen over frossen jord på kirkegården. Sakte, sakte gikk følget framover.
Sakte nok til at jeg og min datter oppdaget en blåklokke. Tenk - EN LYS LEVENDE BLÅKLOKKE stå der, midt mellom det snødekte gresset. Den levde! Vår datter plukket den, og la den ved siden av oldemors grav, ved siden av alle de andre, store bukettene og kransene.
Den vesle blåklokka svaiet i vinden, som om den ville danse. For oldemor og for oss.
Vi så på hverandre, klemte handa og smilte gjennom tårene. Livet går alltid videre.
Noen ganger er det slik at det er godt for den som dør å få dø. Vi må ikke glemme det.

Samme dag som min manns bestemor ble begravet var jeg innom min eldste onkel.
Han fylte nylig 95. Kjørte bil til han var 93. Mekket bil til han var 91.
Det var nesten vondere å se han enn å være i begravelsen. Han, som var en pratsom og samtunnsengasjert mann, lå som et lite barn i sykehjemssengen sin. To pleiere la dynen over han. Han er så trøtt, sa de. Men bare prate litt med ham.
Jeg klemte han, en klem fra lillesøsteren hans, min mamma. En fra meg. Og en fra min datter.
Jeg holdt onkel i handa. Han sa ingenting, og øynene var så trette, så trette. Men han smilte et lite smil da jeg hilste fra lillesøsteren hans på 84. Min kjære mamma. Som bor for langt unna til å kunne besøke han. Og jeg kjente at han klemte meg lett i hånden.
Han har bodd hjemme til i sommer. Og nå sitter han i en stol og sover. Eller ligger i en seng og sover. Han har bare lyst til å sove, og det virker ikke som om han har lyst å prate. Kanskje har han sagt nok ord. Han vet. Vi vet. Og mine tårer kom da jeg dro fra onkel. Jeg følte det var et farvel. Men han var rolig. Visste det sikkert også, at det ikke er så mange dager igjen.
Han har levd et langt, godt og strevsomt liv. Da må vi unne ham å hvile.
Barndomsminner fra solfylte somre rullet over min indre kinosal. Onkler fra Tromsø som kom i Mercedesbiler på besøk til oss på Andenes. Vi hadde ikke bil, og jeg syntes det var stor stas at det sto flotte biler utenfor huset vårt.
Årene går, og også jeg blir eldre. Flere jeg kjenner dør. Begravelsene kommer tettere.
Men sånn er livet, for de aller fleste. Derfor, og nettopp derfor, er det så viktig å bruke livet. Leve i øyeblikket, her og nå. Gjøre det beste ut av dagen. Gjøre noe for noen. Og ikke minst, huske å gjøre dagen god for deg selv. Dans! Spill en vakker sang, spill en rocka sang, syng av hjertet syng. Eller gråt, når det er over. Eller underveis. Det er du som kjenner oppskriften.
Men en ting må jeg si, helt til slutt. Ikke gi deg over. Det er helt, helt sikkert. Både du og jeg kommer til å bli glad igjen.

Nick Cave og Kylie Minouge synger vakkert "The dead is not the end". Ta deg tid!
www.youtube.com/watch?v=frNI0rMeiF8&feature=related