En håndlaget glede (Foto:Marianne Lovise Strand)
- Æ har en pakke te dæ, heime hos mæ, sa ho og gratulerte meg så mye med overstått runddag.
Men du må komme på besøk førr å få deinn, la ho til, og smilte. Vi gav hverandre en klem, og jeg lovet at det skulle jeg gjøre.
Så har tida gått i rekordfart, og bare tre-fire ganger på disse årene har vi møttes. Hver gang har hun smilt lurt og sagt "æ har en pakke te dæ, men husk at du må komme på besøk heim te mæ førr å få deinn".
Ho e en tidligere kollega og god venn. Hver gang æ va i nærheten av der ho bor, gikk tida mi te å besøke nærmeste familie og gjøre oppdrag. Et par ganga stoppa æ bilen utfør huset hennes, hadde virkelig løst te å sjå ho igjen og prate kjenning om ting fra de fine arbeidsåran vi hadde delt.
Men då va ho ikkje heime.
Som sagt så går tida fort. Og innimellom alle de timan og dagan som rase avgårde e der masse små gyldne øyeblikk. Innimellom har æ tenkt på invitasjonen - og gaven som lå der å venta på mæ. Æ har alltid likt å få gava, men æ lika ikkje å åpne dem med det samme. Lika å se på papiret, båndet og kortet og liksom ha forventninga der mellom fingrene og i hjertet.
Plutselig, i forrige uke, mens æ va på et oppdrag - då kom ho smilanes og blid bort te mæ. Æ blei varm om hjertet og vi gav hverandre en klem.
- Nu har æ tatt deinn med, gaven din, sa ho med et skikkelig lurt smil.
Den va fint innpakka, en liten gave med knitrende papir og søtt rosa bånd med masse fine krøller. Åh.. endelig sku æ få se ka ho hadde kjøpt te mæ, deinn gongen for fem og et halvt år sia.
Inni gaven lå et smykke i sølv. Et aldeles fantastisk fint smykke, med masse små mennesker på. Aldri sett makan. Æ blei så glad.
- Æ har kjøpt det hos en indianer i en stamme æ besøkte mens æ va på reise, forteller ho. Han har handlaga hver eneste lille mann.
Det e jo bare heilt utrolig, sa æ og ble nesten blank i øynene.
- Og du, du lika jo så godt folk, la ho te og smilte igjen.
Jo, ho har rett i det. Æ lika folk.
Æ tok smykket i bruk allerede dagen etter, og hver gang jeg har det på meg blir jeg i så godt humør. Jeg har fått mange kommentarer også, for det er et sjeldent stykke håndarbeid.
Jeg ser på hver bitte lille mann eller dame... de skinner så fint i sølv, der de henger på rekke og rad.
- Se mamma, sa Prinsessen vår forleden. Har du sett at de har både øyne og munn, de smiler...
Er det ikke eventyrlig, ja så veit ikkje æ. Æ har venta på gaven, på å finne tid til å besøke. Det e akkurat som om forventninga har bygd sæ opp og gleden blei dessto større nu når æ fikk deinn.
Takk kjære venn, for at du tenkte på mæ. Detta smykket vil alltid minne mæ om dæ:)
Æ skal bruke det når æ har lyst å være sosial!
Marianne Lovise Strand
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar