Hva… Tenke med hjertet? Du må’kke komme her og komme her! Er det ikke nok ”å bruke hue”, da?
Må bare svare med et spørrende og smilende; tja-ha, ja...? Jeg lurer egentlig på om det er NOK ”å bruke hue”? Jeg har vært skikkelig flink til ”å bruke hue” mitt opp gjennom livet. Tenkt mye og lenge og lengre enn langt, over alle mulige og umulige saker. Tenkt de samme tankene om og om igjen, og så enda én gang til. Pliktoppfyllende. Punktlig. Firkantet. Dømmende. Kjedelig.
Men så oppdaget jeg noe smart. Jeg begynte å ta meg et stille mellomrom - hver dag. Et stille tanketomt mellomrom. Uten å tenke de gamle tankene jeg hadde tenkt tusener på tusener av ganger før. Et vakuum inni hodet. Uten å gruble på kjente tankerekker, som aldri kom særlig lengre enn forrige gang den samme tankerekka ble tenkt. Ok, kanskje av og til en bitteliten millimeter lenger, men knapt nok dét.
Ha-ha, jeg må le godt, når jeg nå husker tilbake. I de stille tanketomme mellomrommene, skjedde det etter hvert mer enn bare ingen ting. Jeg kunne høre hjertet tenke! Bare le av meg, men jeg er sikker på at det var det som skjedde. Og det som var kult, var at hjertet tenkte mye, mye klokere enn hodet mitt. Klokere, kjappere, smartere, snillere, morsommere og gladere.
Og livet ble lettere og lettere. I løpet av bare et halvt år. Sakte, men sikkert. På en nesten umerkelig og uforklarlig måte. Jobben og forholdet til menneskene rundt meg ble mindre dramatisk, mindre beregnende, mindre mistenksomt, mindre misunnelig og mindre strevsomt. Alt rundt meg ble mer fredelig, åpent, rikere, gladere, større og lettere.
Jobben ordnet seg nesten helt av seg selv! De jeg skulle ta kontakt og avtale opplegg med, ringte og tilbød seg nettopp den tjenesten vi trengte. Kommunikasjonen med kollegaer gled lettere. Jeg ble flinkere til å lytte. De rundt meg ble også mye ærligere, og turte komme fram og fortelle om sine ideer og tanker. Totalt sett gikk prosjektene jeg jobbet med lettere. Og alle som var involvert, virket mer fornøyde enn tidligere.
Og jeg er sikker på at det skyldtes at jeg brøt de gamle trauste tankerekkene med litt tanketom stillhet hver dag. At jeg laget mellomrom hvor jeg var rolig og stille lenge nok til å kunne lytte til hjertet mitt. Banalt enkelt. Og samtidig ga livet meg så mye mer tilbake, enn da jeg kun tenkte med mitt veloppdragne hode.
Nå sitter jeg her og lurer på. Om det hadde vært en idè, for alle velvillige ledere og alle andre gode medmennesker i lokalsamfunnene våre, å teste ut noe så banalt enkelt som å:
TENKE MED HJERTET. Ja, hvorfor ikke, forresten?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar