Ååå, det er så vanskelig for meg! Ååå, jeg får ikke til! Ååå, alt er så lett for deg!
Ja, jeg tror alle kan kjenne seg li-i-itt igjen? Hva er det som gjør at noen ser ut til å synes at alt er vanskelig og tungt og trått, mens andre ser ut til å ta alt lekende lett, fulle av godt humør og latter?
Hvorfor ser noen ut til å vandre i en lang rekke av tragedier, gang på gang, år etter år? Hvorfor ser noen ut til å gå gjennom livet på steder der hvor gledene står i kø? År etter år?
Hmm….Kanskje det har noe med INNSTILLINGEN vår å gjøre? Hvis jeg har en innstilling om at alt er lekende lett – så blir det akkurat slik. Hvis jeg har en innstilling om at alt er et forferdelig slit – så blir det akkurat det. Og siden det fungerer på den måten for meg, tenker jeg freidig og fritt at det gjerne kan fungere slik for andre også.
Fra Østen kommer en sterk historie om en elefantunge som skulle dresseres til å frakte tømmer. Helt fra den var bitteliten, ble den festet i en tung lenke til et stort tre over natta. Hver gang den ikke var på arbeidstrening, sto den og rev og slet i lenka si, helt til den ga opp… Elefantungen forsto til slutt at den satt fast, uansett hvor mye den dro i lenka. Da den ble voksen, var elefanten helt inngrodd i forestillingen om at den satt fast i en tung lenke til et stort tre. Helt sikker på at den ikke kunne komme noen vei. Vokterne kunne da binde den fast i et tynt tau til en liten påle. Den kunne ha revet seg løs, så lett som ingen ting. Kun et lite napp i foten. Men elefanten var sikker på at den satt bom fast, det hadde den jo lært som liten, så den forsøkte derfor aldri å slite seg løs.
Forestillingen elefanten hadde, stemte ikke med virkeligheten lenger. Den hadde en innlært forestilling om at det var umulig å komme løs. ”Her er det bare å gi opp først som sist…” Tenk hvis elefanten kunne snu på forestillingen sin og forstå at det er lett. Kjempelett! Den ville kommet seg løs på null komma svisj!
Slik er det jo med oss mennesker også, er det ikke? Hvis jeg ved gjentatt erfaring har lært at livet er vanskelig og tungt, ja, da er jo enkelt å tro slik om alt - resten av livet. Jeg kan finne på å tro at det er umulig å snu… Og da kan det jo ofte se ut som at alt er så veldig lett for de andre, og tenke: ”Ååå, hvorfor er det så vanskelig for meg?”
Har jeg derimot en inngrodd forestilling om at livet er godt og lett, ja, da er det akkurat slik jeg møter alt på min vei. Enkel fysikk. Enkel kjemi. Tenker jeg stort og lett, blir det stort og lett. Tenker jeg snevert og trist, blir det dèt.
Hvordan er våre inngrodde forestillinger om forskjellige ting i livet? Er vi bundet i en tynn hyssing i urokkelig tro på at det er en diger kjetting? Eller har vi allerede sett tvers gjennom det vi tror vi sitter fast i, og nappet oss sjøl løs – med et lite rykk?
Jeg tenker at det er kjempelett! Hvorfor ikke, forresten?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar