Ikke alltid som vi tror...

Når vi opplever og ser hendelser blant mennesker rundt oss, er det nok ikke alltid slik vi kan finne på å tro at det er.

Ei venninne var uten gressklipper, og fikk hjelp av en venn til å klippe plenen. Han kom velvillig med sin gressklipper i varebilen, og en nabo i grenda der kjørte forbi akkurat i det klipperen ble losset av varebilen. Naboen tenkte, selvsagt ut fra det han observerte i forbifarta, at hun skulle flytte. Naturligvis. Selvfølgelig. Og tre uker senere møttes de, naboen og hun, og han uttrykte sin forbløffelse: ”Åh! Er du her fortsatt? Jeg trodde du hadde flyttet!”

Jeg gikk en gang på folkehøgskole. En av lærerne ble utover høsten kjent for å være litt gnien. Han spinket og sparte – spesielt på blide smil og vennlige ord. Ingen sløsing av den slags hygge der i gården, nei.

I spisesalen på internatet satt jeg som nærmeste nabo til kveldsmatbordet. Full av ungdommelig eplekjekkhet, vippet jeg bakover på stolen og strakk ut en lang arm for å hente en kniv fra serveringsbordet bak meg. Kniver og gafler sto i firkanta plastbeholdere med runde hull i. Knivene sto med de tunge skaftene opp. Beholderen var, uten å overdrive, direkte overtung. Jeg fikk tak i en kniv og vippet kjapt tilbake til brødskiva foran meg.

Bak meg, i s-a-a-a-k-t-e kino, vippet resten av knivene overende. Alle stålknivene raste i flisgolvet med et øredøvende rabalder som ga gjenklang langt utenfor spisesalen. Vår tidligere nevnte lærer sto uvitende rett ved siden av og forsynte seg fredelig med kveldsmat. Så brøt det løs... Latterbrølene, heiaropene og jubelen runget gjennom spisesalen. ALLE ” så” og alle ”visste” jo at det var læreren som hadde tabbet seg ut. Alle, unntatt læreren og undertegnede. Det alle de andre IKKE visste, var at de pep og lo av læreren for noe han ikke hadde gjort…

Jeg er av den typen som rødmer lett. Avslørende lett, vil jeg si. Læreren så med et megetsigende blikk og tydelig øyenbrynheving, fra knivkaoset på gulvet og til meg, flere ganger. Og jeg? Jeg satt bøyd over brødskiva, superflau og ildrød i ansiktet, og ristet av tilbaketrengt latterkrampe. Derfor gikk det etter hvert opp for de rundt meg hva som faktisk hadde hendt. Denne ganga ble førsteinntrykket av hendelsen rettet opp raskt, og latteren tilfalt snart rette vedkommende.
Hva med alle de gangene vi lar førsteinntrykket lede oss til å dømme andre? Alle de gangene vi ikke har peiling på hva vi ser - i forhold til hva som egentlig skjer? Alle de gangene vi tror det verste om det beste – og noen ganger også motsatt.

Hva hvis du og jeg slutter å tro om ting vi ikke vet? Hva hvis vi kan huske at saker oftest er noe helt annet enn vi tenker og tror utfra oppståtte rykter og førsteinntrykk.

Ting er ikke alltid som vi tror. HELDIGVIS :o)