Snart påske, dere. Herlig! Påsken vekker til live gode minner.Jeg er nemlig verdens heldigste heldiggris! Pappaen min er 70 år nå. Da jeg var lita, jobbet han på sagbruk. Han var nøktern og sparsommelig. Brukte gode gammeldagse epleknickers i vadmel eller ”æplenikkers i vømmøl”, som det heter i Østerdalen. Han hadde arvet dem av sin pappa. Og disse tilårskomne ballongbuksene brukte han både på jobb og privat.
Det var bikkjekaldt å jobbe ute på sagbruket om vinteren, men vømmøln holdt koken. Ikke så mye vind som fyker rett gjennom nikkersen der inni de dype skogene. Mer tørr kulde som får nesehåra til å fryse sammen når du drar pusten inn. Pussig følelse. Fra 16 minus og kaldere, oppstår fenomenet. Det har jeg testa.
Ja, altså: Han er en skogens og naturens mann, han pappaen min. Liker å være ute. Tok gjerne med søskenbarna mine og meg på skitur på søndagene. Store som små. Det gikk ikke så fort. Og det var ikke så langt. Men alle fikk være med. En fetter surva alltid, uansett hvor kort det var og hvor lett det gikk. Ei kusine gikk kjempefort, og var glad og fornøyd over alle hauger på null komma svisj. Det hendte vi var opptil 8 unger på tur sammen med pappa i sine særdeles uelegante, men lett gjenkjennelige æplenikkerser. Så fikk vi boller og kakao hos a’mor når vi kom inn igjen. Herlig. Kanskje slik som når unga langs kysten får være med på tur i fjæra?
Egentlig var faren min en bygdeoriginal allerede da, med de der posebuksene og mønsterstrikka knestrømpene. I alle fall inni mitt hode. Du kan kanskje levende forestille deg, som 13-åring, å skulle være med en vømmølsæplenikkerskledt pappa på butikken? Litt sånn lattermild-og-flau-på-samme-tid opplevelse.
Etter hvert ble vømmøln utslitt – men ut på ski bar det likevel. Oppover i ungdommen var jeg fortsatt kjempeheldig og fikk være med på fantastiske blåswixturer. Pappaen min har et slik mjukt og flott og gyngende Harald-Grønningen-fraspark på ski. Atskillig mer elegant å se til, enn når jeg gikk bak den sirumpa vømmølsnikkersen på butikken.
Sterkest i minnet, står turene på gnistrende blåswixføre over kvite fjellskogåser. Åser som glitret i sola. De dagene er fortsatt gullforgyldte... Vi gled leeenge på skia etter hvert mjuke fraspark. Vindtårer i øyekroken. Supergod glid. Mellom gamle gran- og furutrær nedtynget av snø og is, slik sidevind og vær hadde kledt dem. De så ut som troll og gamle koner og andre rare vesener, der de stavret seg av gårde. Krokryggete silhuetter mot knallblå himmel.
Utpå vinteren forsvant det lette blåswixføret. Vi smurte lilla og rødt under skia. I påsken ble det mange skiturer. I fjellet. Skarp isklisterskare på morran. Sugende bløt og råtten snø på ettermiddagene; perfekt for det seigeste gule klister du kan tenke deg. Vi tok små skiturer mens det ennå var hardt på morran - og av og til skaretur på sene kvelden under månelyset. Til og med uten lugger! Midt på dagen var det snøsmelting og store grove snøkorn, som mjuke små isbiter. Mot vår. Solvarm koievegg. Fregner og kvikklunsj. Kakao og appelsin. Lange deilige dager.
JAAAA! Det er lekende lett å lage enkle og gode, minnerike naturopplevelser! Hvorfor ikke, forresten?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar