Har du det bra, kjære leser? Jeg mener, hvis du kjenner godt etter. Helt innerst inne. Eller har du noe å klage over? Noe å være misfornøyd med. Sånn bittelittegranne, kanskje...?
Ei venninne av meg jobbet i en produksjonsbedrift. Det var samlebåndsproduksjon, og du måtte ha et våkent blikk og et kvikt hode og følge godt med. På hennes avdeling arbeidet en del voksne på 50+. De fleste var kvinner. Og nesten alle var spesialister. På klaging.
Min venninne er en vennlig og tålmodig sjel, men til slutt sa hun opp jobben. Hun orket ikke høre på sytinga fra kremtopp-dessert-generasjonen mer. De har det jo ”skikkelig fett”. De har tak over hodet, nok mat og nok klær. Og hva holdt de på med hele dagen? Jo – de klaget over ingen ting. De klaget over INGEN VERDENS TING! Smådetaljer ble forstørret opp til store tema, og deretter repetert til det kjedsommelige. Helt uforstyrrelig holdt de på. Hentydende kommentarer og forsiktige spørsmål om nødvendigheten av sytinga, prellet av som vann på gåsa.
Og her lever vi i et luksusland; du og jeg og alle på produksjonsbedriften sørpå. Heldiggriser er vi. Vi har alt! Hauger av mat, varme hus og nok klær til aldri å fryse en millimeter på kalde dager. I et fredelig hjørne på toppen av vår vakre Jordklode. Jeg lurer på om ikke en del mennesker i Norge har utviklet seg i en merkelig retning, og blitt helt virkelighetsfjerne...
Kort forklart: 1 milliard mennesker bor under uverdige forhold i slum utenfor store byer. Det er krig og ufred mange steder på planeten. Utallige mennesker må hver dag gå lange veier for å bære hjem nødvendig brensel til matlaging og vann. Her oppe i vårt arktiske paradis er det fred. Nok ressurser til alle. Vann i springen. Strøm. Ved. Kokemuligheter. Og et sosialt system, som hjelper de som mister alt og ingen ting har. Kan det bli stort bedre?
Jeg tror pinadø mange mennesker i Norge har gått seg bort i all luksusen. Lukket øynene for alt de har å sette pris på og være takknemlig for. Glemt at de lever midt i smørøyet. På toppen av kransekaka. Vi bor jo i et land fylt av heldiggriser! Og det tror jeg sannelig en del av oss rett og slett har glemt. Eller…?
Hva skjer rundt oss, hvis du og jeg slutter å klage og slutter å forstørre smådetaljer og uvesentlig smårusk? Og hva skjer hvis vi i stedet er takknemlige for det vi allerede har? Hvis vi ser det flotte i menneskene rundt oss. Setter pris på god mat. Er takknemlig for vakker og ren natur. Ler av gode fortellinger. Gir bort et kompliment eller sju. Verdsetter freden. Lager god stemning med naboen og ”svigers”. Forteller eller viser minst èn person hver dag, at vi setter pris på ham/henne. Smiler til sola og oss sjøl, og er en hyggelig overraskelse for medmennesker.
JAAA til å aldri mer klage over ingen ting, og JAAA til å sette pris på livet! Hvorfor ikke, forresten?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar