Foreldrene til ei venninne av meg er blitt pensjonister. De er av og til på besøk i været, og de er liksom litt ekstraforeldre til mange av oss her. Men aller mest tenker jeg på dem som venner. Blide, velvillige, trivelige mennesker, som ønsker godt for andre.Da jeg ble 25, ønsket min 17 år gamle lillebror meg freidig "Velkommen inn i middelalderen!" Han mente at mellom 25 og 35 var jeg middelaldrende, og etter fylte 35 var alt håp ute... Riktig så eplekjekk og bratt i nakken han var, der på toppen av verden - i en fersk alder av "snart myndig etter norsk lov" ;o)
Min liksombestemor, altså samboeren til bestefar, ble 75 for mange år siden. Hun sa litt oppgitt til meg - etterfulgt av en trillende latter: "Åh, Berthe. Jeg blir så skuffet når jeg ser meg i speilet! For inni meg er jeg fortsatt 17 år. Jeg glemmer at tia har gått. Og når jeg ser meg i speilet, blir jeg like overrasket hver gang!" Vi lo hjertelig godt alle sammen.
Venner har ingen tidsklassifisering. De kan være unge og de kan være gamle. Både i sinn og i skinn.
Den tidligere nevnte faren til venninna, skriver hver uke sine betraktninger om livet medfulgt av et valgt dikt. Han sender dette ut til sitt nettverk, og jeg er heldig og får også tilsendt disse. Sist helg sendte han ut et vakkert dikt av Halldor Skard som jeg har lyst til å gjengi her:
DINE SMYKKER
Rynkene er dine smykker,
linjer skapt av vær og vind.
Historiske minnesmerker.
Personlighetsbølger i landskapet
som forsterker dine smil -
tankestreker og utropstegn
på kryss og tvers
med kunstnerisk nerve.
De vakre rynkene dine.
Foto: En rynkegoblunk :o)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar