Kjærlighetssteinen

Foto:Marianne Lovise Strand (copyright)


Det var en tidlig julidag. Ferien var akkurat startet, og temperaturen i Nordens Paris var såvidt 8 grader. Men ferie er ferie, og det var bare å låne seg vinterjakke, skjerf, lue og hansker så vi kunne komme oss på fjæratur. Nordavinden la strå og gule sommerblomster langflate.
Men fjæra er spennende året rundt. Helt fra jeg var liten, og mine foreldre tok meg med i fjæra på mitt barndomssted på Andøya. Eller på Kvaløya utenfor Tromsø, der min mamma kom fra. Fjæra er en egen verden, og man finne spennende ting som er rekt i land.
Denne julidagen gikk jeg hand i hand med min datter på 10 år - vi trosset vindet og smilte oss bortover. Sprang fort forbi noen illsinte måser som hadde fått unger. Så mistet jeg skjerfet mitt.
Da jeg bøyde meg ned for å ta det opp, så jeg den. Hjertesteinen. For en stein.
Jeg trodde først den ikke var ekte. Men den er så ekte som en kjærlighetsstein kan bli. Svarte og hvite asymmetriske hjerter rommet denne lille steinen. Den er så liten at jeg kan gjemme den i handa mi. Antakelig har den ligget der i årtusener, hva vet jeg. Men den ble plukket og vi nøt begeistret synet :)
Den ble med oss resten av ferien rundt om i landet, og nå har den fått plass på et turkis fat hjemme på kjøkkenbordet sammen med noen vidunderlige kråkeboller. Også de små kunstverk som ligger der helt helt gratis. Helt fantastisk er det.

Plutselig idag, kom jeg på noe vesentlig. Der jeg fant steinen, det var i fjæra nedenfor huset der min mann trødde sine barndomssko. Kanskje har han sprunget over den mange ganger med nakne smågutteføtter, uvitende om hvem han skulle få til kone? Kanskje har kan kjørt med mopeden sin, rett over den. Kanskje lå den under en meter med sand, og var usynlig.

Jeg har plukket med meg steiner fra mange steder i verden. Mange ulike steiner. Mange vakre steiner.
Symbolsk er det i alle fall for meg, å tenkte på at jeg fant den fineste steinen jeg noengang har sett, akkurat der min mann er oppvokst. For et sterkt tegn!.
Den bare ventet på å bli funnet, kjærlighetssteinen vår. Vi deler gleden over steinen. Selv om det var jeg som fant den. For delt glede gir mangedoblet glede.

Fredagstanker fra Marianne Lovise Strand