Det vakreste jeg vet

Jeg ser verden med mine øyne og på min måte. Du ser kanskje helt andre ”det-vakreste-jeg-vet” sider av livet enn meg? Det handler vel kanskje mer om å virkelig huske på å se og oppleve alt det vakre rundt oss. Eller hva tror du?

Det vakreste vakre fins jo rundt oss hele tiden. Men det er så - vips - lett å glemme det i travelheta og småkaoset som oppstår stadig vekk. Noen ganger kan det vakre bli helt usynlig. Selv om det er rett foran oss. Så mye annet kan oppta og overta tida og kreftene våre, hvis vi ikke følger med.

Hva med to lekende fargerike sommerfugler over blomsterenga en solskinnsdag. En rødkinnet toåring som betrakter deg stille fra dypet av sin uutgrunnelige og alvorlige visdom. To eldre mennesker, så lenge levd at deres hender er vakkert ikledd tynn og romslig hud, fanget i det øyeblikket de smiler et langt og hjertevarmt liv til hverandre.

Det vakreste jeg vet, kan være smilerynker og glimt i øyet, en lur go’blunk etter en velplassert humoristisk og lun kommentar. Eller som de svartkledde, sammensunkne, ikkehilsende ungdommene jeg møtte. Som hadde farget seg en ibenholtsvart hårgardin å gjemme seg bak. Ungdommer som noen gjerne grøsser litt av. Disse var godt skjulte eksperter når det gjaldt triksing på trampoline! Du skulle sett hvordan de plutselig så opp og ut gjennom hårgardina og lyste opp med hele seg, da jeg takket for oppvisningen og skrøt av dem. Innenfor et strittende og uvillig ytre, bor det glade og lekne ungdommer – som oftest rett under overflata. Hvis vi har lyst til å se det.

Mye er vakkert, allerede fra første øyekast og opplevelse. For eksempel de silkeaktige rynkete kronbladene på en solfylt storvalmue. Eller hva med turkisgrønnfargen i en algefylt fjord? Og den spesielle regnbuen en midnattssolnatt. En svulmende orangerød multe. Fregnedrysset over et blidt fjes. Edderkoppspinnet som glinser med morgenduggdråpene som sola ennå ikke har dampet vekk. Den første gangen du holder et nyfødt barn i armene. Fargeskimmeret i tiurens fjærdrakt. Stillhetens uendelige øyeblikk i vanndråpens ferd fra bladet mot vannspeilet. Mønsteret på rullesteinen i fjæra.

Men tenker du noen gang over at, hvis det ikke hadde vært for alle de andre nøytrale og litt kjedelige gråsteinene, hadde mønsteret i akkurat DEN spesielle fjæresteinen vært vanskelig å se? At hvis det ikke var for gråspurven og alle de andre småfuglene som et bakgrunnsteppe, så ville ingen lagt spesielt merke til ørna?

Vi lar oss så lett blende av havets glitrende overflate, men uten at resten av havet fungerte som bakgrunnskontrast, ville vi aldri kunne nyte glitteret på overflaten. Vi legger lett merke til et par staselige, kritthvite svaner. Men uten kontrasten mot alle de mindre prangende fuglene i naturen, ville vi kanskje aldri tenkt over at svanen var spesielt staselig?

Det vakre er der. Alltid. Også i menneskene. Men noen ganger er det lurt å oppdage bakgrunnskontrasten, for bedre å virkelig kunne se det.

JAAA til å se det vakre i alt! Hvorfor ikke, forresten?