Foto:Marianne Lovise Strand
Det har dirra i fengran mine i det siste. Dirra av lengsel etter å plukke bær, særlig blåbær. Æ plukka sjelden med plokkar, synes det er halve sjarmen å ta i bære, putte i munnen så masse æ vil underveis, spise mæ mett på bær, la nokka havne i spainna. Idag va æ stressa. Etter en lang deilig ferie med masse fine opplevelsa, så har jobbvirkeligheta inntatt kroppen. I starten er man jo i et annet modus, nesten på en annen planet. Men sakte men sikkert skjønner kroppen at den må sto opp litt tidligere, tenke litt mere, ringe litt mere og være på nett. Men samtidig har jeg gått med denne lengselen etter å komme meg i marka. Har vært ilag med mye folk i sommar. Herlig det også. Men ingenting gir mer og raskere indre ro enn en tur i naturen. Idag kjente æ det. Trengte berre sju små minutter innimellom trær og lyng, trengte berre å kjenne smaken av blåbær - oppdage noen multer helt uten at det var forventet, de sto der, nokså nær bebyggelsen faktisk. Og lyste goransj i dagen min. Gjorde den søt og god. Etter en time kom regnet, som varslet. Jeg brydde meg ikke om det, tuslet rundt og ble våt som en unge mens tunga ble stadig blåere - det samme ble hendene. All verdens tanker forsvant og jeg var i ett med naturen. Og etterpå, etterpå gleden over å vende hjem med bær i spann - og over å strø sukker og fløte over og spise seg mett på blåbær. Før jeg til slutt i kveld har rensket meg ferdig og laget syltetøy. Årets første glass er i boks, for å si det litt sånn smør på flesk. Framover nå blir det mange turer, uansett vær. Å tenk, marka er full av bær, de står der heilt gratis. Det slutter aldri å fascinere meg. Aldri. Og soppen kommer også snart, deretter er det tyttebærtid. Å sommar - kor herlig:)
Marianne Blåbær Strand
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar