Himmelblå...

...og jeg har date. Ligge-på-ryggen-i-lyngen-pusterom og se skyene seile sin egen kurs.

Augustklarblå himmel med lette strøk av gjennomskinnelig hvitt som duver i brisen. Sjekk det dype himmelblå oppe i høyre hjørne av bildet. Påfyll. Bare må ha det... :o)

Sommerfuglfredag og Tingeling om ting og tang

Jeg blir så glad av å lese Berthes ord - og jeg elsker sommerfugler. Har aldri før sett så mange sommerfugler på en gang som på prestekragebilde. DIGG!!!:) På nettet kan man finne på moroting når man har ledige øyeblikk - en gang i fjor var jeg inne på siden www.faceinhole.com og tulletøyset litt - med nettopp sommerfugler... og litt med selveste Tingeling. Jeg kunne ha fått det mer realistisk om jeg hadde brukt litt mer tid, men det ble litt morsomt i alle fall... tihhhi... ha en god sommerfuglfredag dere - sola er oppe i Vesterålen og varmer oss godt på slutten av august også - - og det er har dukket opp mange sommerfugler - innimellom alle de sommerslitne vepsene vi ser.... bzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzklem fra Marianne

En bukett sommerfugler!

Jeg telte 10 sommerfugler i prestekragene! Her er 8 av dem øyeblikksfestet digitalt og herved høytidelig delt med deg :O) ...august er fortsatt en deilig måned!

Kule ting å gjøre - del 3

Høyt henger de og helt stille flyr de.

En klar høstdag for 3 år siden fikk jeg gleden av å vinne i lotto. Ikke sånn pengelotto. Du kan heller si at jeg trakk vinnerloddet for hva som går an å få til av kule opplevelser!

En med tandem-paraglider tok meg med på tur. Ikke en helt vanlig 15 minutters tur. Neida. En skikkelig laaangtuuur.

Akkurat passe stabil vind. Akkurat passe fart for en fersking som meg. Akkurat passe tyngde. Akkurat passe løft. Akkurat passe varmt i vinterklærne. Akkurat passe alt sammen. Helt knirkefritt. Haha, det vil si KOLONORMT FANTASTISK, sånn i all beskjedenhet.

Jeg har sett naturfilmer. Actionfilmer. Helikopterfilming rett over skarpe fjellegger og dype juv. Som tar pusten fra en. Ikke slik som når magen hopper i akkurat DEN svingen i Flåklypa, du vet. Mer storslagent. Mektig. Overdådig. Men ikke slik overdådig som amerikanske bløtkaker kan være. Mer naturlig overdådig...

Vi tok av i nærheten av Nyksund og fløy 1,5 time langs fjellrekka innover mot Myre. Vi har ville, forrevne og vakre fjell 4-700 meter rett opp i fra fjæresteinene langs veien til Myre.

Det var stille der oppe. Ingen motordur som i et fly eller et helikopter. Ingen vindstøy som under et fallskjermhopp. Vi hadde rolig og stødig vind. Lite rundtomtull i termikken eller hva det heter. Det var en behagelig tur. Lite humping.

På veien sørover fjellrekka kunne vi innimellom være så høyt at vi så over fjella østover mot Klo og Gisløya og enda lenger nordøstover til Andøya. Underveis tellet vi 10 ørner som fløy med oss. Ikke samtidig, men tilsammen. Unge som gamle. Over, under og på siden. Helt stille svevde de med oss. Kanskje noen av dem var innom oss flere ganger.

Villsau med sine karakteristiske bøyde horn og bølgepels, beitet i bratteste bratta. Der hvor mennesker som meg må ha klatreutstyr for å ferdes. Lekende lett spretter de rundt i brattura. Født til det, antakelig... Og de får sprette helt i fred for bærplukkere som iherdig har rumpa i været lenger nedi bærbakkene. Menneskene så ut som litt store maur der nede i de flatere områdene.

Vi fløy langs ei spiss egg utover mot havet. Nedunder oss var en nesten loddrett fjellvegg. Så rundet vi hornet/enden av egga ytterst og fløy innover igjen på andre sia. Her var et platå med gras hvor et par villsaubukker beitet. Da vi kom på vår stille ferd luntet rolig de få metrene helt opp på kanten av juvet, hvor de stilte seg i silhuett og sto bom rolig som statuer og kikket bort på oss. Jeg tror vi var bare 50 meter unna. Mektig.

Det føltes som å være i Himalaya eller Alpene, slik jeg har sett på film. Bare at akkurat her var vi rett over og ved havet. En underlig og fascinerende kombinasjon av hva som er mulig å oppleve i en kropp på Jorda. Rett utafor døra ytterst i Vesterålen.

Jeg kjenner flere som er med i Vesterålen Hang- og Paragliderklubb. De virker aktive og kjører PG-kurs for nybegynnere hver sommer. Du kan sikkert bli med, hvis dette er noe for deg.

Prøv gjerne en tandemtur først, kanskje? Jeg kan anbefale det. Det er rett og slett vakkert.

Foto: Irene Hessling.

Knopper

Karin Boyes ord "det gjör ondt när knoppar springer..." kan kanskje beskrive vår redsel for endringer. Jeg vet at hvis det skal skje noen endring i livet mitt, - hvis jeg skal bli litt klokere, litt mer MEG - så gjør det vondt noen ganger.

Med oss mennesker som med rosen: Knopper er utrolig vakre. Roser i fullt utspring er fullkomne og fullendte. Naturens sang i sin mest fargerike frodighet.

Jeg vil våge å flytte meg dit hvor jeg blomstrer :o)

Vakre august

Vakre august er et lystig knippe solskinnsnikkende hoder i blomsterbedet og klarblå himmel å bade blikket i :o)

Mobilt telefoni

Jeg observerer menneskene. Alle disse flotte, oppreiste og underlig tobente skapningene - uten pels på kroppen og med stort tenkehode på toppen. Som lever sine forskjellige liv rundt omkring i vårt vakre land. Og vet du hva? Jeg ikke bare ser disse menneskene. Jeg HØRER dem også meget TYDELIG!

Menneskene har så merkelige måter å bruke mobilen sin på. Ja, altså ikke hustelefonen. Men MOBILEN… Du vet den som er sånn helt trådløs og helt MOBIL. Slik at vi faktisk kan flytte oss omkring mens vi bruker den?

Jeg var på tur langs Norge. Det er underlig, at på et hotell under frokosten, sitter 40-års mannen ved nabobordet og ringer UT fra sin mobil. I spisesalen. Og når han treffer kona sovende hjemme, snakker han tre ganger så høyt som alle oss andre til sammen. Han beklager at han vekket henne og at han skal ringe tilbake senere. Tror han at vi er veldig interesserte i hans privatliv? Hvorfor ringer han ikke heller når han er alene? Hvorfor prater han sååå høyt, at alle vi andre MÅ høre på? Rimelig ego, spør du meg...

Eller på kafèen, hvor 8 unge mennesker ved nabobordet spiser felles hyggelig middag. En fyr i selskapet sitter plutselig med telefonen til øret mens maten hviler på tallerkenene… Er det bare jeg som syns det er utidig overfor resten av selskapet?

På toget sitter jenta på 24 og snakker høyt og tydelig med sin venninne. Om hvor teit en annen jente har oppført seg i fylla. Legger ut sine arrogante ”besserwisservibber” i hele kupeen. I en familiekupè med barn som hopper rundt omkring. Er det virkelig jeg den eneste i verden som ikke klarer å lukke ute eller stenge av alle disse høytsnakkende mobilstemmene?

Jeg observerer at de aller, aller fleste snakker mye høyere i mobilen enn de gjør til vanlig. Jeg observerer også at de aller, aller fleste blir helt ”alene hjemme” og forsvinner inni sin egen verden når de snakker i mobilen. De glemmer tid og sted. Glemmer at alle andre MÅ ta del i deres samtale. Hvorfor går de ikke unna? Hvorfor er det så vanskelig å være bittelittegranne MOBIL og GÅ UT av lydsonen en stund med den MOBILE mobiltelefonen?

Og så lurer jeg på hvorfor så få har lest bruksanvisningen og lært seg funksjonen LYDLØS på mobilen? Det går faktisk helt fint å sette mobilen på lydløs, eller skru den helt av, når vi er sammen med andre mennesker. Hvorfor er vi så megaviktige, at vi tror at alle andre har lyst til å delta i våre samtaler? Det ringer gnagende ringelyder og plinger høyt og lenge inn meldinger overalt hele tiden. Har du noen gang virkelig hørt etter hvor mye støy det er rundt deg av mobilbruk? Haha, jeg ler godt! Ofte har de voksne jeg observerer, et mye høyere støynivå i mobilbruken sin, enn mange av ungdommene våre noen gang har tenkt å ha. Mange ungdommer har bare en liten lydsvak pip for melding. HVIS de har lyden på…

Og du? Hvorfor sitter voksne mennesker rundt bordet i selskap med gode venner og tekster meldinger på mobil? Er vennene rundt bordet virkelig sååå kjedelige? Hvorfor kommer disse tekstskrivende menneskene i selskap? Siden de egentlig ikke er til stede der. De er stort sett bare inni mobilkommunikasjonen sin?

GÅ UT! GÅ VEKK! Det er derfor det heter MOBIL!

Og dessuten syns jeg fortsatt mobilen er en privatsak, ikke et offentlig kommunikasjonsmiddel. Det er buss og tog og fly som er dét. Gled dine omgivelser og bruk mer enn gjerne lydløs-funksjonen.

JAAA til omtanke for våre medmennesker og JAAA til lydløst og mobilt telefoni!

Hvorfor ikke, forresten?

Beskyttelsen

Foto:Marianne Strand
Det går mot skolestart, eller andre starter i livet. Nye begynnelser. Jeg kom til å tenke på denne fantastiske teksten som Kari Bremnes har skrevet, den er på plata 11 ubesvarte anrop. Og er ikke den eneste gode teksten der. Men den er spesiell. Les og tenk. Særlig syns jeg begrepet bevernylonvilje er sjarmerende. (Marianne Lovise)

BESKYTTELSE

Æ trudde lenge på beskyttelse
at den va der, som en sinnets paraply
Æ trudde lenge på beskyttelse
at den va der
Va der

Æ va et heldig barn
Æ hadde gode ting omkring mæ
Gode tanka, gode stemma,
bevernylondress
Æ levde lenge uten fare
ingen slanga venta på mæ, skjult av gress

Æ vokste opp med mor og far og søsken, snille menneska, de ga mæ mat,
lekte med mæ,
passa på så æ ikkje blei brent av sol og flamme, ikkje sulta, ikkje
tørsta,
gjorde gode valg, valg som va te det beste for mæ. Æ trudde denne
beskyttelsen va kommet for å bli,
va te å stole på, skulle vedvare et heilt liv. At når deres daglige
omsorg ikkje lenger va der,
va det oppstått ei hinne av beskyttelse omkring mæ, skapt av deres
omsorg og kjærlighet,
ihvertfall så æ hadde lært å oppsøke det gode, det sunne, det
riktige, jo takk du!
Den mest rystende erkjennelsen æ har fått nångang e den at der e
ikkje beskyttelse,
de voksne har gått sin vei og beskyttelsen e opphørt.Du har fakta
bare en beskytter her i verden
og den hete vilje. Og da blir det jo som med løven og lammet i
Bibelen, de skal sove side om side,
men lammet skal ikke få megen søvn. Hvis viljen blir borte, ka har du
da?
Ja, du har bare instinkta igjen, drifter, følelsa som ska velge for
dæ, har du ingen vilje
har du heller ingen beskyttelse, har du tenkt på det?
Overlevelsesdrakten din heter vilje,
og hvis den passa dæ e du heldig. Det e fort gjort å få utdelt feil
størrelse der,
man sku fått prøve viljen på før man tok den ibruk, for å være sekker
på at den passa.
Kor kan æ få kjøpt ny vilje, min gamle e så slitt, har du en pent
brukt vilje,
den må være seig, bevernylonvilje?
Nån har svak vilje og sku trengt en sterk, nån har en sterk de aldri
får bruk for,
livet gjør det ikkje nødvendig.

Æ trudde lenge på beskyttelse
at den va der, som en sinnets paraply
Æ trudde lenge på beskyttelse
at den va der
Va der
Lyrics and music by Kari Bremnes

Et fantastisk foredrag...

Fotodikt: Marianne Lovise Strand

Gro Dahle er ei fantastisk dame. Jeg har selv vært på skrivekurs med henne - og glemmer det aldri. En inspirator jeg aldri har opplevd maken til - på sin unike, gode, spennende måte.
Jeg kom over et utrolig spennende foredrag, lest av forfatteren selv, på internettet nå i natt. Om Asberger syndrom. Hun har det selv, og to av hennes barn har det.
Hennes innfallsvinkel er til å ta av seg hatten for. Ingen mennesker en nemlig like. Heller ikke Gro Dahle og hennes barn. Måten å tenke på, om syndromer som dette, er god å lytte til. Vi trenger at noen sier ting på en måte vi forstår, ser fordelene og mulighetene istedenfor å problematisere. Vi skal ikke alle være like. Det er ikke meningen det!
Vi har alle vår ting, eller våre ting, som vi er gode og mindre gode på. Enten vi er et menneske eller et tre. Eller mose. Ja, mose. Lytt bare.
Bruk en lunsjpause eller ei kveldsstund til å lytte til Gro. Det er det verdt, jeg lover. Du blir glad i hjertet av dette.
www1.nrk.no/nett-tv/klipp/429188
Marianne L. Strand

Mennesker behøver kunst - kunst behøver mennesker

Frida inspiserer de herlige skulpturene utenfor Hålogaland
Teaters nye bygg i Tromsø (Foto:Marianne L. Strand)

Kjærlighetssteinen

Foto:Marianne Lovise Strand (copyright)


Det var en tidlig julidag. Ferien var akkurat startet, og temperaturen i Nordens Paris var såvidt 8 grader. Men ferie er ferie, og det var bare å låne seg vinterjakke, skjerf, lue og hansker så vi kunne komme oss på fjæratur. Nordavinden la strå og gule sommerblomster langflate.
Men fjæra er spennende året rundt. Helt fra jeg var liten, og mine foreldre tok meg med i fjæra på mitt barndomssted på Andøya. Eller på Kvaløya utenfor Tromsø, der min mamma kom fra. Fjæra er en egen verden, og man finne spennende ting som er rekt i land.
Denne julidagen gikk jeg hand i hand med min datter på 10 år - vi trosset vindet og smilte oss bortover. Sprang fort forbi noen illsinte måser som hadde fått unger. Så mistet jeg skjerfet mitt.
Da jeg bøyde meg ned for å ta det opp, så jeg den. Hjertesteinen. For en stein.
Jeg trodde først den ikke var ekte. Men den er så ekte som en kjærlighetsstein kan bli. Svarte og hvite asymmetriske hjerter rommet denne lille steinen. Den er så liten at jeg kan gjemme den i handa mi. Antakelig har den ligget der i årtusener, hva vet jeg. Men den ble plukket og vi nøt begeistret synet :)
Den ble med oss resten av ferien rundt om i landet, og nå har den fått plass på et turkis fat hjemme på kjøkkenbordet sammen med noen vidunderlige kråkeboller. Også de små kunstverk som ligger der helt helt gratis. Helt fantastisk er det.

Plutselig idag, kom jeg på noe vesentlig. Der jeg fant steinen, det var i fjæra nedenfor huset der min mann trødde sine barndomssko. Kanskje har han sprunget over den mange ganger med nakne smågutteføtter, uvitende om hvem han skulle få til kone? Kanskje har kan kjørt med mopeden sin, rett over den. Kanskje lå den under en meter med sand, og var usynlig.

Jeg har plukket med meg steiner fra mange steder i verden. Mange ulike steiner. Mange vakre steiner.
Symbolsk er det i alle fall for meg, å tenkte på at jeg fant den fineste steinen jeg noengang har sett, akkurat der min mann er oppvokst. For et sterkt tegn!.
Den bare ventet på å bli funnet, kjærlighetssteinen vår. Vi deler gleden over steinen. Selv om det var jeg som fant den. For delt glede gir mangedoblet glede.

Fredagstanker fra Marianne Lovise Strand

Rosen ved havet

Vi har ei buske med røde, vakre roser på. Den blomstrer fort. Best å nyte der og da. Etterpå er det er over. Men da har havet, det grønne og jeg heldigvis gode minner om en lekker fargeklatt.

Til vi sees. Neste sommer :o)

Feriestemning

Har vi god feriestemning, folkens? Jeg mener, skikkelig drømmegod feriestemning - tvers gjennom?

En venn av meg satt fredelig fornøyd på verandaen en solskinnskveld. Med beina på rekkverket, hygget han seg med en pause fra puslearbeid rundt huset. Så sa han ettertenksomt: Tenk så godt å være helt fornøyd med å sitte et par timer på verandaen. At jeg ikke trenger reise langt av gårde i 2-3 uker for å være lykkelig! Akkurat da skinte sola blidt, løvet raslet forsiktig i vinden, småfuglene kvitret og lekte rundt omkring i de nærmeste trærne, det luktet godt av kaffe og grønt gress og livet var rett og slett helt prima.

Andre venner fortalte om en utrolig stemning da de kjørte hjem fra Bø en kveld. Tåkedotter svevet over vannene etter en varm dag og en meget flott solnedgang. Der, med ett, ”fløt” en stor, grasiøs elg rolig over veien foran dem. Et øyeblikk å bli takknemlig og glad av.

Dagen før var det gullskimrende og lakserosa solnedgang uti havet. Lyset brant rødt oppunder de lette skyene. I det samme fløy 14 hegrer stolt og stille forbi, akkurat der hvor sola hadde gått ned like før. En stemning du vanskelig kan gjengi på foto. Det må oppleves.

Samme natta ble jeg vekket av summing. En veps hadde forvillet seg på innsiden av soveromsvinduet. I det jeg slapp den ut, oppdaget jeg at sola hadde stått opp igjen og skinte knallrosa på det lette sløret av skyer over fjellene. Jeg kikket mot sør, og der lå Skogsøya og badet seg i orange-rosa morgenlys. Uti havet var det lette knallrosa regnbyger, og en pastellfarget regnbue omkranset det hele. En ubeskrivelig vakker stund, midt i natten.

Formiddagen etter, da jeg var ute en tur, fløy 4 kritthvite og vakre svaner forbi i elegant formasjon, mens en av dem hilste med et lite rop.

Nå sitter jeg her jeg lurer på hva feriestemning kan være? Er det å være lykkelig? Er det å stresse ned? Er det å oppleve store øyeblikk? Er det da freden senker seg? Hvis noe av dette er feriestemning, så er jeg i feriestemning. Akkurat her. Akkurat nå. Uten lange reiser og dyre ferieutgifter, midt i Vesterålens utrolige storhet, opplever jeg slike stunder hver dag. Det er så jeg ikke har hjerte til å reise vekk. Hver dag her er full av utrolige øyeblikk med lys, lyd, lukter, vakker natur og gode opplevelser. Øyeblikk som gjør meg lykkelig. Når jeg bare husker å få det med meg.

Kanskje skriver jeg for å minne deg og meg på å ta med oss det beste i fra feriestemninga videre inn i hverdagen. Stoppe opp og trekke pusten dypt med jevne mellomrom. Kikke opp noen sekunder av og til, og få med alle små og store øyeblikk: En herlig kommentar fra et barn, en go’latter sammen med en kollega, ei linerle som vipper lekent for deg, den beste musikklåta i et spesielt øyeblikk, at sola blinker til deg i et vindu,- eller rett og slett bare tenke litt på den aller, aller beste stunden du kan huske og smile til deg sjøl.

JAAA til god feriestemning hver dag! Hvorfor ikke, forresten?

Å det e meir dær det kjem fra - hurra!

Foto:Marianne Lovise Strand



Det har dirra i fengran mine i det siste. Dirra av lengsel etter å plukke bær, særlig blåbær. Æ plukka sjelden med plokkar, synes det er halve sjarmen å ta i bære, putte i munnen så masse æ vil underveis, spise mæ mett på bær, la nokka havne i spainna. Idag va æ stressa. Etter en lang deilig ferie med masse fine opplevelsa, så har jobbvirkeligheta inntatt kroppen. I starten er man jo i et annet modus, nesten på en annen planet. Men sakte men sikkert skjønner kroppen at den må sto opp litt tidligere, tenke litt mere, ringe litt mere og være på nett. Men samtidig har jeg gått med denne lengselen etter å komme meg i marka. Har vært ilag med mye folk i sommar. Herlig det også. Men ingenting gir mer og raskere indre ro enn en tur i naturen. Idag kjente æ det. Trengte berre sju små minutter innimellom trær og lyng, trengte berre å kjenne smaken av blåbær - oppdage noen multer helt uten at det var forventet, de sto der, nokså nær bebyggelsen faktisk. Og lyste goransj i dagen min. Gjorde den søt og god. Etter en time kom regnet, som varslet. Jeg brydde meg ikke om det, tuslet rundt og ble våt som en unge mens tunga ble stadig blåere - det samme ble hendene. All verdens tanker forsvant og jeg var i ett med naturen. Og etterpå, etterpå gleden over å vende hjem med bær i spann - og over å strø sukker og fløte over og spise seg mett på blåbær. Før jeg til slutt i kveld har rensket meg ferdig og laget syltetøy. Årets første glass er i boks, for å si det litt sånn smør på flesk. Framover nå blir det mange turer, uansett vær. Å tenk, marka er full av bær, de står der heilt gratis. Det slutter aldri å fascinere meg. Aldri. Og soppen kommer også snart, deretter er det tyttebærtid. Å sommar - kor herlig:)
Marianne Blåbær Strand

Magentasommer

Naturen lager farger. Utfolder seg sterkt og klart. Geitramsen er liksom et hakk dypere i fargen her nord, enn det jeg er vant med fra Østlandet. Jeg kan velte meg i overdådig nytelse. Suge inn fargen, slik at den er på lager, og kan rekke hele vinteren :o) ...heldiggrisen meg!

Kule ting å gjøre - del 2

I min bakgård fins det multer. Og utsikt. Det er fascinerende å plukke multe og se havet. Samtidig.

Lettskyet søndag. 16 grader og sørvestlig bris. Super utetemperatur hvis du har LITT klær på.

Vi i nord er nemlig blitt ekstraordinært godt behandlet siste tia. Vi har fått en helt fantastisk sommer og vi jubler over den. En slik sommer mistenker jeg at noen nede på Østlandet lett kan ta som en selvfølge? Det betyr altså at vi har vennet oss til å gå sommerlettkledde i over 22 varme grader her oppe. Og i går var det altså litt kjøligere for første gang på lenge, men likevel varm nordnorsk sommer, så jeg tok langbukser og langarmet genser på og for avgårde oppi bærbakkene og hadde en perfekt tur :o)

Og i bakkene er det strødd med gull. Det lyser rødoransjegult i det grønne. Jeg har gått over samme område 3 ganger, og andre har gått der innimellom mine turer - og enda er det flere store, deilige, flotte multer på gang. Det er nok til alle, det er helt sikkert!

Det er morsomt å møte folk. De fleste er lykkelig og meget fornøyde over all multa og koser seg på tur og gleder seg over rikdommen. Mens en og annen klarer å rynke på nesa i all herligheten. For eksempel når jeg spurte et menneske "Er det ikke flott?", så fikk jeg et litt sånn furtent svar: "Ja, men det er så lite modent..."

Hæh...?

Når hele fjellet har multedrakt på, så klarer noen altså likevel å finne på noe å være litt snurt for. Vi mennesker er rare dyr, dere, jeg kan jo ikke annet enn smile.

Men i alle fall, multekremdessert og multegull på skiva til vintern er kult. Tennene jogger allerede i vann til over anklene ved tanken.

Og nå begynner blåbæra å bli moden ;o)

Se, den kan fly!

Hysj! Ikke si til humla at noen har funnet ut at den ikke skal kunne klare å fly. Det er visst stikk i strid med naturlovene, har jeg hørt. Uten at jeg egentlig har sjekka om det er tilfelle at noen har funnet ut akkurat dét...

Når humla kan, kan du og jeg óg! Det er jeg helt sikker på!

La humla suse og fly i vei, sier jeg bare - i det jeg suser meg ut på en liten multetur i sommerdagen :o)

Å tygge tyggegummi

Vitenskapen forsøker hele tiden å forklare utrolige fantastiske ting om livet på Jorda og Universet. Jeg lurer nå litt på, jeg… Er det egentlig er mulig?

Går det an å forklare den enorme og fascinerende livskraften som gjør at en hestehov etter sju år som frø, endelig sprenger seg vei opp gjennom asfalten og smiler til deg en tidlig vårdag? Går det an å forklare den store lattermilde gleden som bobler i magen og hele kroppen, når drømmen går i oppfyllelse eller andre kule ting skjer? Går det an å forklare det nye livet i et nyfødt barn?

Går det an å forklare magefølelse? Går det an å forklare god og dårlig ”kjemi” mellom mennesker? Går det an å forklare vardøger og at du bare VET. Går det an å forklare sanne drømmer? Går det an å forklare SELVE livet?

Går det an å forklare visdom? Forstå meg rett, for jeg mener at KUNNSKAP kan du alltids lese deg til. Men hva med VISDOM? Den lune, tålmodige, tidløse visdommen en del eldre kloke mennesker har. Kan matematikken forklare den?

Kvalifisert gjetning, basert på statistikk og erfaringer, kan du forklare. Men hva med intuisjon? Er det mulig å forklare intuisjon med kjemi og fysikk? Jeg vet at mange er gode på å bruke vitenskap til å forklare hvorfor en del ting IKKE er mulig. Men hvordan kan vitenskap forklare noe den ikke har kunnskap god nok eller visdom stor nok til å forklare? Nicola Tesla oppdaget magnetisme for 120 år siden – og før det, var det ingen som tenkte så mye over at den var der. Den var jo usynlig. Men magnetismen kom vel ikke sånn plutselig til Jorda på slutten av 1800-tallet, den har jo alltid vært her, ikke sant? Det var bare ingen som hadde sett etter eller skjønt hvordan de skulle se etter det tidligere…

I en låt jeg hørte, er det ei strofe som oversatt til norsk blir noe sånt som: ”Å bekymre seg, er like dumt som å løse likninger ved å tygge tyggegummi.” Altså, ingen vits i det. Tekstforfatteren og han mannen som synger der, han liker jeg. Det er jo bare fantastisk godt sagt. Jeg tenker det samme om livet: At å forsøke å forklare livet er også som å forsøke å løse likninger ved å tygge hubbe-bubba!

Vitenskap forklarer mye. Den kan for eksempel forklare hva som skjer både fysisk, kjemisk og elektrisk i kroppen, når du blir forelsket. Men kan den forklare kjærligheten? For eksempel sånn kjærlighet som varer. Som er der alltid. For barna dine. For partneren For gode venner. For livet generelt. Jeg ser lattermildt for meg, at vitenskapen har minst sju-åtte DOBLE hubba-bubbaer å tygge på der. Samtidig.

Likevel er det utrolig fascinerende at vitenskapen, tross sine begrensninger, har iver og vilje til å forsøke og forsøke å forklare det vi ikke kan forstå - med hodet. Selve livet kan bare hjertet og den usynlige visdommen som bare ER der, vite noe om. Akkurat som lufta og magnetismen og kjærligheten. Usynlig – men absolutt til stede.

Jeg minner likevel alle sammen på at noen ganger er det best å si: JAAA til å tygge tyggegummi! Hvorfor ikke, forresten?

I siste Ildsjelen skriver psykolog Rune Amundsen to artikler og inviterer til samling i Harstad i høst. Kommer du også? Les mer på www.runeamundsen.no .

"Utdanningskurs i Progresjonsterapi.
Dette utdanningskurset baserer seg på den nye fysikk og studiet av menneskesinnet i vanlige og ekstrordinære tilstander,
og ikke minst,
på at helbredelse og livsutfoldelse er naturlig.
Kurset er rettet inn mot terapeuter, men er,
som alle våre aktiviteter ellers, åpent for alle.
Muligheter for å starte opp dette kurset 3.-6. september 2009", hilser Rune.

Kontaktperson i Harstad, Sissel Aronsen, tlf 48027033

Ekte solnedganger...

...lar seg ikke feste på film. Men det kan være en ganske god etterlikning, lell :o)

Det vakreste jeg vet

Jeg ser verden med mine øyne og på min måte. Du ser kanskje helt andre ”det-vakreste-jeg-vet” sider av livet enn meg? Det handler vel kanskje mer om å virkelig huske på å se og oppleve alt det vakre rundt oss. Eller hva tror du?

Det vakreste vakre fins jo rundt oss hele tiden. Men det er så - vips - lett å glemme det i travelheta og småkaoset som oppstår stadig vekk. Noen ganger kan det vakre bli helt usynlig. Selv om det er rett foran oss. Så mye annet kan oppta og overta tida og kreftene våre, hvis vi ikke følger med.

Hva med to lekende fargerike sommerfugler over blomsterenga en solskinnsdag. En rødkinnet toåring som betrakter deg stille fra dypet av sin uutgrunnelige og alvorlige visdom. To eldre mennesker, så lenge levd at deres hender er vakkert ikledd tynn og romslig hud, fanget i det øyeblikket de smiler et langt og hjertevarmt liv til hverandre.

Det vakreste jeg vet, kan være smilerynker og glimt i øyet, en lur go’blunk etter en velplassert humoristisk og lun kommentar. Eller som de svartkledde, sammensunkne, ikkehilsende ungdommene jeg møtte. Som hadde farget seg en ibenholtsvart hårgardin å gjemme seg bak. Ungdommer som noen gjerne grøsser litt av. Disse var godt skjulte eksperter når det gjaldt triksing på trampoline! Du skulle sett hvordan de plutselig så opp og ut gjennom hårgardina og lyste opp med hele seg, da jeg takket for oppvisningen og skrøt av dem. Innenfor et strittende og uvillig ytre, bor det glade og lekne ungdommer – som oftest rett under overflata. Hvis vi har lyst til å se det.

Mye er vakkert, allerede fra første øyekast og opplevelse. For eksempel de silkeaktige rynkete kronbladene på en solfylt storvalmue. Eller hva med turkisgrønnfargen i en algefylt fjord? Og den spesielle regnbuen en midnattssolnatt. En svulmende orangerød multe. Fregnedrysset over et blidt fjes. Edderkoppspinnet som glinser med morgenduggdråpene som sola ennå ikke har dampet vekk. Den første gangen du holder et nyfødt barn i armene. Fargeskimmeret i tiurens fjærdrakt. Stillhetens uendelige øyeblikk i vanndråpens ferd fra bladet mot vannspeilet. Mønsteret på rullesteinen i fjæra.

Men tenker du noen gang over at, hvis det ikke hadde vært for alle de andre nøytrale og litt kjedelige gråsteinene, hadde mønsteret i akkurat DEN spesielle fjæresteinen vært vanskelig å se? At hvis det ikke var for gråspurven og alle de andre småfuglene som et bakgrunnsteppe, så ville ingen lagt spesielt merke til ørna?

Vi lar oss så lett blende av havets glitrende overflate, men uten at resten av havet fungerte som bakgrunnskontrast, ville vi aldri kunne nyte glitteret på overflaten. Vi legger lett merke til et par staselige, kritthvite svaner. Men uten kontrasten mot alle de mindre prangende fuglene i naturen, ville vi kanskje aldri tenkt over at svanen var spesielt staselig?

Det vakre er der. Alltid. Også i menneskene. Men noen ganger er det lurt å oppdage bakgrunnskontrasten, for bedre å virkelig kunne se det.

JAAA til å se det vakre i alt! Hvorfor ikke, forresten?