Gleden over å ha lyst på no'...

Har du lyst på noe? Når kjente du sist suget over noe du VIRKELIG VIL? Med liv og lyst og glede?

Eller er du mett… Overfylt. Stappa. Og i tillegg litt sånn slækk og sliten. Altså NULL plass til å ha lyst på noe? NADA-NIKS lyst til noe som helst?

Hva gjør du - når for eksempel ferieryggsekken eller kofferten er fylt til randen, og du har mer du absolutt vil putte oppi? Jeg har jo sett på film og i tegneserier, at da hopper vi oppå med liv og lyst og bannskap og svette og røde kinn - for om mulig å komprimere - slik at vi får presset inn li-i-itt til. Og så litt til…

Men du? Hva gjør du – når søppelbøtta er overfylt? Når det ikke er plass til å skvise oppi et eneste karamellpapir eller en liten agurkskive til… Bærer ut søpla, ja. Se dét, ja. Smart som bare det, når det kommer til stykket: Selvsagt tømme ut noe, for å få plass til noe nytt.

Det fins en vitsetegning, hvor legen lyser inn i øret på pasienten og teksten lyder slik:
”Her var det fullt med spam (søppel-e-post). Er det lenge siden du har tømt innboksen?”

Hvis jeg småspiser hele tiden, NÅR skal jeg noen gang rekke å føle meg sulten? Hvis jeg fyller hvert eneste minutt med alt jeg har å gjøre, NÅR skal jeg rekke å kjenne etter hva jeg har lyst til? Hvis jeg smådrikker vann fra flaske hele dagen, NÅR skal jeg rekke å kjenne gleden av å slukke tørsten? Hvis jeg har hvit støy, maskindur og annen lyd inn i øret hele min våkne tid, når skal jeg oppleve den enorme gleden og lettelsen av å kjenne at det er heeeelt stille? Og hvis jeg bærer på tonnevis av ting som jeg tror jeg MÅ, hvor skal lysten overhodet finne en bitteliten sprekk til å komme inn?

Fra en gammel barnebok, husker jeg en familie nord i USA som drev med kalkunoppdrett. Og for alle de fem barna i familien var det høytid og stor stas og fest hver gang de fikk kalkun til middag. Hurra! Det var livretten deres! På slutten av en hard og snørik vinter var det skikkelig mangel på penger og matressurser på gården. Resultatet var at de måtte spise av oppdrettskalkunene sine for å overleve vårknipa. Etter to og en halv måned med kalkun til frokost, middag og kvelds, var selvsagt gleden over kalkun som livrett ødelagt…

Jeg bare undrer: Hvis vi aldri tar oss tid til å opparbeide oss lyst på no’, hvis vi alltid er overfylte av alt annet - hvor i all verden skal lysta komme fra da? Og hvordan skal barna våre lære seg gleden over å ha lyst til noe, hvis vi ikke engang tar oss tid til det sjøl?

Og helt på andre kanten igjen, hvis vi har mer enn nok tid, hvorfor fyller vi da opp den ledige tida med klaging og syting? Tenk, så kult hvis vi i stedet fylte opp tida med noe vi VIRKELIG har lyst til? For hvem skal fylle livet vårt med lyst, hvis vi ikke gjør det sjøl?

Jeg bare undrer… Sånn mellom all overmettheten, overfyltheten og alle MÅ’ene, hva har DU lyst til, da?

JAAA til ta tilbake gleden over å ha lyst på noe! Hvorfor ikke, forresten?