Er vi fortsatt herlige spill levende mennesker...?

En god venn reflekterte litt over livet, og lurte på hva som har skjedd med menneskene de siste ti-årene. Da han var ung, så de ”Derick” på TV-detektimen. Woo-hoou! Det var MER ENN skummelt nok for en ungdom. Antakelig også for resten av befolkningen?

Vi hørte et smell. Så fikk vi se en person som lå der. Ikke noe blod. Rent og greit. Og ALLE visste hva som hadde skjedd. Ingen trodde at ”panget” kom av en dørsmell i gjennomtrekken, eller at noen stakk nåla i en oppblåst ballong. Det var skummelt NOK. I tillegg fikk fantasien fortsatt gleden av å utfolde seg litt den også, siden alt blod og gørr ikke ble utførlig malt ut i hver minste grusomme detalj i saaakte film…

Så lurte min gode venn videre: Har det skjedd noe inni barn, ungdom og voksne mennesker på 20-30 år? Noe som gjør at vi tåler så mye bedre alle grusomheter som blir vist nå? Er vi ikke fortsatt mennesker? Sprellende spill levende mennesker?

I nyhetene er det jo stadig sterkere scener. I barn og ungdoms våkne tid. Og i voksnes våkne tid… Voksne er heldige. De kan slå av. De bestemmer sjøl. Enten de vet det eller ei.

Barn og ungdom er sultne på alt som smaker av grensesprenging. Mange av dem ser gjerne på skumle, ekle, grusomme saker. De tror de digger at følelsene blir frynsete. De tror de digger verst mulige scener. Og de fleste TV-kanalene våre gir dem også slik versting-”mat”. For eksempel i nyhetene. Voldsomme scener som i en grøsser-action.

Har vi mennesker plutselig forandret oss og fått andre måter å håndtere livet på? Eller har vi blitt så numne – umerkelig over lang tid - at vi ikke lenger kjenner hvor pyton kroppene våre har det med redslene vi fôrer dem med?

Det som er fascinerende, er at alle jeg snakker med er enige i at det ER voldsomme nyheter i beste sendetid. Videre er alle jeg snakker med, enige i at det ER flott at fantasien får lov å utfolde seg. Alt trenger ikke å være utførlig skviset og smæshet og griset utover i sakte film.

Ja, og så da…?

Når alle er så hjertens enige, hvorfor er det da stadig flere unge som har former for psykiske lidelser og utagerende adferd? Hvordan kan vi tro at barn ”tåler helt greit” å se Ringenes Herre-filmene? Hvis jeg hadde sett Ringenes Herre da jeg var ni år, er jeg ikke sikker på om sjelefreden min hadde tålt det. Egentlig holdt det lenge med Pippi Langstrømpe, Saltkråkan og gode gammeldagse fantestreker i leken ute blant andre niåringer. Og det var herlig å bli lest høyt for - eller få lese sjøl – slik at fantasien kunne få spille fritt inni meg. Ikke bli begravd under filmatiserte ferdigmalte grusomheter i langsomme og detaljerte farger. Hvordan er det med deg?

Så kan jeg jo lure litt på hvem som har ansvaret for barns og ungdoms sjelefred? Er det vi voksne, eller er det barna sjøl?

.
JAAA til å få være herlig sprellende spill levende! Hvorfor ikke, forresten?