(Foto:www.nidar.no)Uken har hatt ulike kulører. De har vært grå, gråere, enda gråere, lysesvart og så ble det heldigvis lysegrønt utpå gårdagen. Det begynte med dama jeg traff. Den unge 83 årige dama på kaia.
Jeg har sett henne før, hun smiler alltid. Det er som hun er i konstant lykkerus. Hun smiler og vinker. Og hun deltar på det hun kan.
Vi ble stående ilag å vente på hurtigruta på kaia. Eller rettere sagt, inni en velfylt terminal. Døren ut til kaia, herlige kaia og havet, var stengt helt til hurtigruta var vel fortøyd. Det er nye tider, gitt.
Men hun kom bort til meg. La meg kalle henne Smilende Engel.
Hun kjente meg igjen, fra en gang for lenge siden. 10-12 år minst. Er det Marianne, spurte hun prøvende?
Joda, bekreftet jeg.
Så hoppet ordene fram og tilbake. Hun fortalte om sin glede for den nye rulatoren, den var rød og veldig praktisk. Hun fortalte også om legen som syns hun var litt dristig som hadde spilt fotball med barnebarnet, med den dårlige hofta.
Hun lo godt og lenge da hun fortalte dette. Tydeligvis var det verdt litt smerte, å leve med glede i sitt hjerte.
Hun fortalte med glede og innlevelse om ting hun deltok på, om barn og barnebarn. Og om å ta hver dag som en glede, en skinnende mulighet til å gjøre noe bra for seg selv og andre.
- Æ lika å gjøre teng, det gjør mæ glad, sier hun med overbevisning i det hurtigruta legger til kai og dørene åpnes. Folk skynder seg ut.
Vi følger på.
- I dag e æ bære her for å ønske noen velkommen te Sortland. Ja, de e ikkje mine gjesta, men æ ville de sku føle at det va noen på kaia.
Er det ikke deilig med sånne mennesker, tenker jeg. Og smiler mens jeg ser etter den røde rulatoren i mengden. Den med det største smilet over.
Marianne - med mosegrønn genser og fredagskveldsmil
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar