En smak av Italia..

Ei snill stund med gode ganeopplevelser(Foto:Marianne L. Strand)
Og italiensk kaffe med skum te dessert. Ummm:)
(Foto:Marianne L. Strand)


Noen ganger for man overraskende opplevelser. Det varmer langt inn i sjela når noen gjør noe uventet for en. Ofte skal det ikke så mye til for å snu en dag for noen.
Jeg var heldig igår. Fikk lokalprodusert skinke fra Umbria i Italia med parmesan og grove speltrundstykker attåt. Olivenolje, fersk basilikum og cherrytomater. Ummmmmbria. Der har jeg jo vært. Grønne, fantastiske frodige Umbria som setter seg i hjertet for alltid.
Og igår satt jeg der, her, i Vesterålen, og spiste et helitaliensk måltid. Med goooood italiensk
kaffe attåt. Med Andrea Boccelli på høyttaleren. Mens maiuværet herjet vilt utenfor vinduene.
Det angikk oss ikke. Vi så på kort og maleri, og var i flyt. Glemte tid og sted. Vi var til stede i
øyeblikket. Og klokka gikk, uten at vi visste det. Fantastisk. Husk å skape slike stille rom for noen eller for deg selv - litt oftere. Hvorfor ikke forresten?

30 mai på Kleiva i Vesterålen

Tidlig morgen - det regner heftig - godt å
sitte inne å se på - gjennom vinduet:)
(Foto:Marianne L. Strand)

Det gjelder å...

..plukke en bukett av de "blomster" som er innen rekkevidde.
Rema hadde friske jordbær, vi har en ildtopp i stua, vips så var det bare å tenne et telys,
ble regnværsdagsfrokosten riktig så koselig.(Foto:Marianne L. Strand)

Dårligværsforslag

Det er alltid noe å finne på. Alltid. Som nå, når det er så dårlig vær ute, hvorfor ikke stille kamera i mobilen på en annen måte - og leke litt med fargene? Melonen ble helt annerledes, fant vi ut:)
(Fotos:Marianne L. Strand)

Og slik kan ferdig spiste melonbiter bli seende ut - gode var de også:)

Og vi gleder oss med deg, Susan...:)

Tenk så fint:
http://www.youtube.com/watch?v=MgVulS0aMq8&feature=related

She had a dream - and it came through:)

(Marianne L. Strand)

En smilende og lysegrønn samtale

(Foto:www.nidar.no)

Uken har hatt ulike kulører. De har vært grå, gråere, enda gråere, lysesvart og så ble det heldigvis lysegrønt utpå gårdagen. Det begynte med dama jeg traff. Den unge 83 årige dama på kaia.
Jeg har sett henne før, hun smiler alltid. Det er som hun er i konstant lykkerus. Hun smiler og vinker. Og hun deltar på det hun kan.
Vi ble stående ilag å vente på hurtigruta på kaia. Eller rettere sagt, inni en velfylt terminal. Døren ut til kaia, herlige kaia og havet, var stengt helt til hurtigruta var vel fortøyd. Det er nye tider, gitt.
Men hun kom bort til meg. La meg kalle henne Smilende Engel.
Hun kjente meg igjen, fra en gang for lenge siden. 10-12 år minst. Er det Marianne, spurte hun prøvende?
Joda, bekreftet jeg.
Så hoppet ordene fram og tilbake. Hun fortalte om sin glede for den nye rulatoren, den var rød og veldig praktisk. Hun fortalte også om legen som syns hun var litt dristig som hadde spilt fotball med barnebarnet, med den dårlige hofta.
Hun lo godt og lenge da hun fortalte dette. Tydeligvis var det verdt litt smerte, å leve med glede i sitt hjerte.
Hun fortalte med glede og innlevelse om ting hun deltok på, om barn og barnebarn. Og om å ta hver dag som en glede, en skinnende mulighet til å gjøre noe bra for seg selv og andre.
- Æ lika å gjøre teng, det gjør mæ glad, sier hun med overbevisning i det hurtigruta legger til kai og dørene åpnes. Folk skynder seg ut.
Vi følger på.
- I dag e æ bære her for å ønske noen velkommen te Sortland. Ja, de e ikkje mine gjesta, men æ ville de sku føle at det va noen på kaia.
Er det ikke deilig med sånne mennesker, tenker jeg. Og smiler mens jeg ser etter den røde rulatoren i mengden. Den med det største smilet over.

Marianne - med mosegrønn genser og fredagskveldsmil

O'herlige sommer!

Haha, jeg har hatt telefoner sørfra idag, hvor det ble meldt om herlig sommer og visstnok fare for 26 grader! Jeg kan melde at her nord i havgapet er det frisk stiv kuling fra sørvest nå. Disse struttende tulipanene som jeg puttet i jorda i fjor høst, har i vår stått til knes i snø og trosset gråkalde dager og digget de mange solvarme dagene innimellom. Vokst og vokst.

Så etterhvert utover i mai har det gått seg til, og de har fått mer farge og virkelig fått strekt seg mot sola og liksom bare GLEDET seg over å endelig nærme seg blomstring.

Og de siste dagene før kulingen satte inn (først fra nordøst og så fra sørvest, som om det er vanskelig å bestemme seg fra hvilken kan han skal ta det...) så foldet de seg endelig ut med sine friske farger og sin villighet.

Jeg syns de er noen helter disse blomstene! Til tross for skarpe vindrosser og tversover regnpisking, klarer de likevel å stå han av, og unngå å brekke eller visne bort i vindens jag.

De strutter og blomstrer og vaier i vinden, og virkelig VIL disse her. Mine fantastiske hverdagshelter! Stille og rolig blomstrer de til tross for humper i finansene og uvær rundt øra. Ekte fredsarbeid, folkens! Det må jeg si! :O)

Når det blir krøll på dagen

Alle har dager der ting bare ikke går som planlagt. Noen ganger er det som om det ene etter det andre skjærer seg - lurer på hva som EGENTLIG skjer da?
En ulykke kommer sjelden alene, heter det i et gammelt ordtak.
Denne uka starta med blåmandag. Så fortsatte det med gusjegrønntirsdag og svartgråonsdag.
Ja, det er helt sant. Jeg må si at jeg misliker sterkt å plages. Men jeg takler det. Bare det ikke skjer dag etter dag etter dag.
I min jobb har jeg noen verktøy som er helt uunværlig. Pc. Internett. Kamera. Kortleser. Telefon.

Først døde pcen. Det skjedde for minst en uke siden. Jeg har ennå ikke kjøpt meg ny. Fordi jeg fikk for meg at den var sikkert ikke heeeelt død. Jeg lirket og lurte med strøminntaket, og vips - jo der slo den seg saaakte på. Den har vel strengt tatt varslet lenge om at den følte seg litt influensisk. Og hva har jeg gjort? Jo fortsatt å trykke på den. Du orker vel litt til, bare liiiitt til? Joda, vi skal fikse deg, lette litt på trykket. Men jeg har utsatt det.

Så kom en gedigen strømregning på kontoret mitt. Jeg bare lo, en god kaffelatter faktisk. For jeg trodde helt sikkert det var noe feil.
Jeg ringte strømleverandøren og sa at "her har dere nok tastet litt feil, ja".
I ett helt år har jeg trodd at det kostet cirka så mye i strøm per måned. Joda.
"Vi har ikkje hatt kontakt med målarn din, og har dessverre stipulert førr lite heile det siste året"
" Jammen, jeg har jo bare hatt dette kontoret i et drøyt år, det kan umulig stemme at det blir såååå mye for et lite kontor med en liten panelovn og lysrør i taket?"
Damen begynner så å lese opp en del fagspråkfaser fra kilowattspråket og går tilbake i tid - jeg prøver å få med meg hva hun sier - men jeg forstår bare halvparten.
" Joda, det er nok rett. Men du kan få dele opp regningen, kvitrer hun videre og beklager sånn halvveis - og joda, dette er nok deres skyld men de har jo ikke kapasitet til å følge opp alle målere som de ikke har kontakt med og beklager at jeg har stipulert feil sju ganger....
Jeg kjenner at strømmen, kraften renner ut av meg jo mere ord hun klarer å si.
Vennlig, jo, det er ikke det. Men lite forståelse, sånn egentlig.

Det var blåmandag det. Jeg spurte meg selv - hva skal jeg lære av dette?

Så opprant tirsdag. Som etter hvert ble gusjegrønntirsdag. Hodepine og splitter pine.
Vi hadde bare bedt Telenor bytte om til analog telefon. Fra ISDN. Fordi vi ikke lenger hadde bruk for to linjer hjemme på hustelefonen. Vi fikk brev om at fra denne dato skulle det bare være å plugge inn en analog telefon hjemme. Og vips så var alt i orden.
Men vips så var det hverken hustelefonsignal eller internett hjemme.
Dette oppdaget jeg akkurat fem minutter etter at kundetjenesten hadde stengt for kvelden.
Jeg hadde et påtrengende behov for å skrive og levere en sak. Men var uten pc og nett.

Og så, den tredje dagen. Gråsvartonsdag. Ingen telefonsignal. Ingen internett hjemme.
Jeg fikk liv i pcen, såvidt. Men da virket ikke det mobile bredbåndet. Hallo! Vel, hvis jeg ikke får skrevet den saken jeg skal idag, får jeg bare dra ut å lage en ny.
Så fikk jeg tips om en gladsak. Joda, den ville lokalavisen ha. Deadline samme dag.
Jeg fikk låne meg en pc hos velvillige kolleger som akkurat den dagen flyttet ut av kontoret.
Etter å ha mast meg til passord, og deretter internettforbindelse, fant jeg ut at pcen ikke hadde skriveprogram. Så jeg skrev saken i en mail - webmail.
Det gikk glatt, endelig på nett, endelig på pc. To minutter over deadline og klar til levering - da skulle jeg bare legge til bildet fra min kortleser. Hurra!!!
Da låste systemet seg. Mailen jeg hadde skrevet, altså teksten - ble B. O. R. T. E.
Hva skulle jeg lære av dette?

TTT. TING TAR TID.

Dette er et hjertesukk, og slett ingen kaffelatter.
Men etter at jeg innså at ingen skriverier kunne leveres fra min side den dagen heller, gikk jeg med tunge skritt ut av kontoret. Jeg sendte tekstmelding til en god venn. Heldigvis virka mobilen fortsatt:)
Bare kom, svarte hun.
- Skal vi gå å ta oss en is - og en kaffe? spurte jeg
- Å ja, det hadde vært godt, sa hun.

Noen ganger er det innmari alright å ha gode venner samtidig som kaffe og softis.
Den gråsvarte onsdagen ble en nyanse lysere.
Idag er det torsdag. Jeg har bestemt meg for å gjøre den lysegrønn:)
Hvorfor ikke, forresten?


Hilsen "tante turkis alias Marianne Strand)

Å sammenligne

- dét er vi gode til, det! Disse to pinseliljene minner meg om en episode fra noen år tilbake: Ei venninne sto og kikket på to lilla krokuser som tittet opp utenfor husveggen min i Nyksund og bredte kronbladene sine blidt utover.

Hun var helt stille en lang stund, der hun beundret det lille vakre våreventyret og sollyset som glitret i de blanke kronbladene. Omsider sa hun stille: "Tenk, hvis menneskene hadde gjort som krokusen - ikke sammenliknet og målt seg slik med hverandre - men bare blomstret i skinnende glede over bare å være til!"

Gleden over å ha lyst på no'...

Har du lyst på noe? Når kjente du sist suget over noe du VIRKELIG VIL? Med liv og lyst og glede?

Eller er du mett… Overfylt. Stappa. Og i tillegg litt sånn slækk og sliten. Altså NULL plass til å ha lyst på noe? NADA-NIKS lyst til noe som helst?

Hva gjør du - når for eksempel ferieryggsekken eller kofferten er fylt til randen, og du har mer du absolutt vil putte oppi? Jeg har jo sett på film og i tegneserier, at da hopper vi oppå med liv og lyst og bannskap og svette og røde kinn - for om mulig å komprimere - slik at vi får presset inn li-i-itt til. Og så litt til…

Men du? Hva gjør du – når søppelbøtta er overfylt? Når det ikke er plass til å skvise oppi et eneste karamellpapir eller en liten agurkskive til… Bærer ut søpla, ja. Se dét, ja. Smart som bare det, når det kommer til stykket: Selvsagt tømme ut noe, for å få plass til noe nytt.

Det fins en vitsetegning, hvor legen lyser inn i øret på pasienten og teksten lyder slik:
”Her var det fullt med spam (søppel-e-post). Er det lenge siden du har tømt innboksen?”

Hvis jeg småspiser hele tiden, NÅR skal jeg noen gang rekke å føle meg sulten? Hvis jeg fyller hvert eneste minutt med alt jeg har å gjøre, NÅR skal jeg rekke å kjenne etter hva jeg har lyst til? Hvis jeg smådrikker vann fra flaske hele dagen, NÅR skal jeg rekke å kjenne gleden av å slukke tørsten? Hvis jeg har hvit støy, maskindur og annen lyd inn i øret hele min våkne tid, når skal jeg oppleve den enorme gleden og lettelsen av å kjenne at det er heeeelt stille? Og hvis jeg bærer på tonnevis av ting som jeg tror jeg MÅ, hvor skal lysten overhodet finne en bitteliten sprekk til å komme inn?

Fra en gammel barnebok, husker jeg en familie nord i USA som drev med kalkunoppdrett. Og for alle de fem barna i familien var det høytid og stor stas og fest hver gang de fikk kalkun til middag. Hurra! Det var livretten deres! På slutten av en hard og snørik vinter var det skikkelig mangel på penger og matressurser på gården. Resultatet var at de måtte spise av oppdrettskalkunene sine for å overleve vårknipa. Etter to og en halv måned med kalkun til frokost, middag og kvelds, var selvsagt gleden over kalkun som livrett ødelagt…

Jeg bare undrer: Hvis vi aldri tar oss tid til å opparbeide oss lyst på no’, hvis vi alltid er overfylte av alt annet - hvor i all verden skal lysta komme fra da? Og hvordan skal barna våre lære seg gleden over å ha lyst til noe, hvis vi ikke engang tar oss tid til det sjøl?

Og helt på andre kanten igjen, hvis vi har mer enn nok tid, hvorfor fyller vi da opp den ledige tida med klaging og syting? Tenk, så kult hvis vi i stedet fylte opp tida med noe vi VIRKELIG har lyst til? For hvem skal fylle livet vårt med lyst, hvis vi ikke gjør det sjøl?

Jeg bare undrer… Sånn mellom all overmettheten, overfyltheten og alle MÅ’ene, hva har DU lyst til, da?

JAAA til ta tilbake gleden over å ha lyst på noe! Hvorfor ikke, forresten?

Fjellets ansikt..

...forteller sin historie gjennom sine værbitte smilerynker og bergsprekker. Lurer på hva disse bergene har opplevd i sin tid, der de skuer ut over havet - åpne for sol og regn og vind, og fri for moderne beskyttelse som solfaktor og regnhyre. Fargerike på sin egen skala - og vakre på sin egen måte, lever de sitt langsomme liv langs veien ved havet.

Og hvis dere lurer på hvordan det ser ut der Berthe holder poikurs...

SPOR! Foto:Marianne Lovise Strand


.... ja -så se bare her. Skipsand i Øksnes -den lille vandringens godbit:)
Om poikurs, les lenger ned på bloggen - og se hvordan poier ser ut. KUUUULT:)

Hjerteklem

(Foto:Marianne Lovise Strand)

Ja, jeg har en forkjærlighet for hjerter, i alle slags materialer.
Aller best er jo levende, bankende hjerter - og menneskene som de banker for.
Noen ganger byr naturen også på hjerter - det gjelder å se etter:)
Blå kveldshjertehilsen fra Marianne

Fargeglade poier

Jeg er definitivt på POI'ern om dagen! Disse fargeglade poiene sydde jeg ferdig i helga. Moro! Og i går hadde jeg med noen lekne mennesker på stranda og poiet. Vi koste oss visst litt alle sammen. Det er nemlig noe helt, helt spesielt når du endelig - etter å ha øvd og øvd - får til en øvelse. Mestringsfølelsen i kroppen kan ikke sammenliknes med noe annet.

Akkurat det øyeblikket når hodet endelig skrur seg av og tar pause og kroppen plutselig får slippe til med alt den kan. Må ha det. Bare må ha det!

Helga 30. og 31. mai holder jeg POI-kurs på Skipssand i Øksnes. Se www.lookbeyond.no og klikk på Kurs for mer info.

Hvis du ønsker å få tak i utstyr til POI, kan du kjøpe mye forskjellig moro på internett hos www.homeofpoi.com eller www.salza.se eller www.joypoi.com. Eventuelt kan du kjøpe en av mine hjemmelagete one-of-a-kind fargerike poier :o)

Sommern er her!

Hallo, hallo. Jeg tror sommeren har kommet! Plutselig er bjørka GRØNN. Det er ikke lenger bare et skjær av lysegulgrønt over ei brunfarget fjellside, det har blitt kålmarkgrønt! Jeg blir liksom litt rasket over, så fort går det.

Og igår smilte disse multeblomstene freidig og blidt i forbifarten, da vi var på vei hjem fra Skipssanden, hvor vi hadde vært og poiet.

Den jordiske kjærligheten

(Foto:Marianne L. Strand)

Kjærleiken gjer våre lemer tunge
som om vi nettopp steig opp av havet

Kjærleiken gjer våre lemer lette
så vi kjenner oss i slekt med fuglane

Kjærleiken kaster oss fra seg utbrukte
slik at vi anar kva døden er

Kjærleiken lærer oss å tru
at vi ser det inste lys i livet

Drepande og livgivande er kjærleiken
Eitt med den høge SOL!

Fra Marie Takvams diktsamling "Falle og reise seg att" fra 1980
som dukket opp på et loppemarked nyss.

Innlagt av Marianne Lovise:)

Endelig alene...

(Foto:Marianne Lovise Strand)



...eller-hvor er resten av flokken?
Gås er et syn - er vi egentlig klar over den luksusen vi opplever hver eneste vår når gåseplogene flyr over hodet på oss, lander på jordene -badet i havet - så samstemt, så samstemt.
Og når bøndene skyter skremmeskudd, letter de - samstemt.
Vi skulle gjort det til en turistattraksjon.
Hvorfor ikke, forresten?
::)

Oh du fantastiske synkronitet...

Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne da jeg slo på pcen for å skrive dagens blogginnlegg. De to siste dagene har jeg tenkt på å skrive om vårens vakre gule hoder - Primulaen.
Jeg har fotografert den på vakre Andøya for å dele den med bloggens lesere.
Og hva får jeg se?
Jo at to sjeler har samme tanke. Berthe -du digger jo Primula du også?
Ikke bare digger. Du har skrevet om den. Delt gleden:)
Først tenkte jeg - kult! Og at jeg skulle droppe å skrive om den.
Men så tenkte jeg -nei. Da kan jeg skrive om synkronitet samtidig.
Du vet, de gangene du opplever at andre du kjenner gjør de samme tingene, tenker de samme tankene, har sett den samme filmen - eller ringer den idet du skal til å ringe deg.
Er vi bloggbertene blitt så synkrone at vi tenker en tanke - og vips - så er den i hodet til de andre av oss? Man kan saktens lure. Filosofere. Flire. Deilig er det i alle fall.
Kanskje er det så enkelt. Eller kanskje er det bare slik at vi er flere som lar oss sjarmere i senk av vårens kule Primulaer som vokser vilt overalt nå.
Små gule hoder som står og dirrer i sola og danser i vinden.
For meg vil de alltid minne meg aller mest om mamma. Hun har alltid elsket Primula og hagen hennes er fulle av primulaer. Mest gule, men også noen lilla.
Hun plukker, setter dem i små syltetøyglass oppover trappa - i gangen - på kjøkkenbenken og bordet. Og hun tar dem også med til kirkegården, setter dem i glass på pappas grav. De pynter så fint opp, uansett hvor de står. Når de visner er det bare å bytte vann og plukke noen nye. Den store plukkelykken...
"- Jeg går ikke og kjøper blomster på denne tida av året når de står her gratis, disse nydelige små" sier mamma og smiler.
Forleden besøkte jeg henne, og gledet meg inderlig over at hun fortsatt gjør disse vante tingene. Primulaene på trappa hilste meg velkommen. Jeg ble varm i hjertet.
Og jeg gikk tur -langs gresskledte berg langs verdens fineste fjæra - eller strand. Alt etter som.
Det er vakkert ute på Andøya. Vilt og vakkert. Og også der vokser primulaene vilt.
Bare til å plukke.... Våren er fantastisk!

På randen..

..av sommer. Våren sprenger seg vei mot sommer i den uryddige liksomhagen min. Fru Primula er nordnorges svar på sørnorges Frøken Hvitveis. Fru Primula strutter lysegult overalt i hagene der jeg trodde det bare var villniss og gras. Tenk at en så skjør plante kan være så tidlig ute, så sterk og vekstvillig og frodig og lysende vakker?

Kanskje er det slik med mennesker også? At det lurer uante potensielle mengder med livskraft og blomstrende glede også i de skjøreste og forsiktigste av oss?

Mitt liv som plastikkpose

Ja, sææærlig! Et liv som PLASTIKKPOSE? Hva slags skrullerier er det nå som kommer, tenker du kanskje?

Tja. Si det? Tenk om livet vårt kan sammenliknes med plastikkposer? Kanskje noen er som en sånn gul pose, altså ”garantert billig”… Eller at noen er som en sånn hvit pose med rødblått på, altså enkel og grei, for det ”enkle er jo det beste”?

Nåja, ikke akkurat slik. Jeg tenkte mer på det at vi mennesker består av livsenergi. Sjekk bare med den moderne kvantefysikken, så ser du at vi faktisk er laget av dansende vibrasjoner, sånn i bunn og grunn. Når vi bare deler oss opp i små nok biter, og ser fort nok, i stort nok mikroskop.

Hva hvis min mengde livsenergi passer akkurat inni min kropp? Den der superfantastiske kroppen vi bor i, som består av hud, muskler, ben, kjertler, hjerte, evne til å nyte livet og evne til å tenke og gråte og le osv. Og hvis jeg vil være frisk og rask, glad og fornøyd, så er det vel sikkert lurt at min mengde livsenergi er akkurat passe stor nok til at jeg kan leve slik?

Ofte tenker jeg på oss mennesker som plastikkposer. Noen har bittesmå sunne og friske sirkulasjonshull i bunnen av posen som energien sildrer ut gjennom. Det betyr at det hele tiden lages plass til ny og frisk energi som kan fylles oppi fra toppen. Altså en pose med akkurat passe sirkulasjon til at vi kan være friske og fornøyde.

Noen har kjempestore hull, nesten som digre revner, som energien fosser ut av. Det betyr at det nesten alltid er tomt i posen, fordi det er umulig å fylle opp nok - uansett hvor mye vi prøver. Andre har litt stivnet energi i bunnen av posen sin, slik at alt står stille, ingen sirkulasjon og ingen form for påfyll.

Tenk så forskjellige vi er. De aller, aller fleste har jo i utgangspunktet sunn og frisk sirkulasjon av livsenergi i posen sin. Men så skjer det ting i livet, som gjør at hullene bare blir større og større. Og samtidig glemmer vi selvsagt å fylle oppi med ny frisk livsenergi. Det henger ofte sammen, det der. DA blir det fort tomt, da! Gjør ditt eget eksperiment med å ha store revner og dermed tom pose en stund, og samtidig vær glad og frisk og fornøyd. Hvis du får dét til, er jeg veldig interessert i å vite hvordan!!!

Eller la livsenergien stivne og krympe, og legge seg på bunnen av posen, slik at sirkulasjonshullene tettes igjen. Og så lar du være å fylle opp, og vips, så skjer det rett og slett frustrerende lite eller ingen ting i livet ditt, ikke sant? Det flyter ikke, akkurat…

Kjære deg, hva når hullene er store og vi glemmer å fylle oppi? Jeg tenker at vi da kan snu det. Lett som en lek. Vi kan minske hullene til sunn størrelse igjen, og vi kan fylle oppi mer livsenergi. H V I S vi bare roer ned tankekaoset og følelsesstormene våre, og for eksempel lar humla suse litt og legger oss i lyngen og kikker på skyene som flyr lett over himmelen en stund, og samtidig puster frisk glede inn i posen vår.

Hva skjer hvis vi har god sirkulasjon i posen, og fyller oppi så det renner over kanten på posen? Mer enn du trenger sjøl for å være frisk og glad og fornøyd. Altså et livsenergioverskudd. Det ville vært kult, det. Ja, rett og slett herlig!

JAAA til å lage friske, sunne sirkulasjonshull i posen og ta seg tid til å fylle oppi mer enn nok! Hvorfor ikke, forresten?

Ledig rom i nymalt hus

Ennu en lykke, siste husveggen blei plutselig ferdig malt, av nån andre enn meg. Og så står det ledige rommet tomt. Hvis du vil dele kjøkken og bad og ha eget rom, kan du leie hos meg i et koselig hus i Harstad. I perioder. Og jeg ønsker meg en bobil, og den skal være gratis... Kanskje vi skulle bytte? Nu ligg i alle fall en heil sommer foran oss, og utfordringa blir å oppleve noe uventet. Noe uventet, det kan være akkurat det som får livet inn på nye spor, og i min verden kalles det kvantesprang og er skaperkrafta her i verden. Siden det er såpass tidlig på morran, og hodet ikke er helt våkent ennå, skal jeg bare fortelle om den siste, helt fullstendige lykken, og så slå av pc'en: to hardkokte måsegg, sterk kaffe og brødskiva med meierismør! Ha en fin dag,

Spor

Til minne om fiskere omkommet på havet utfor Andenes

Spor

Båtan stevna ut fra land

mannskap sjænka med litt dram

Mørke skya i mot nord

men allikavel, full ut-ror

Året det va 1821, dagen 6.februar

tøffe daga førr en feskar

Havet gir - og havet tar

Han kom norrana med han, med styrke orkan

30 mann kom sæ ikkje i land

Storskaden ramma så hardt og brutalt

enken fikk ikkje gjelda betalt

Vi fikk 100 farlause barn

i en og samme orkan

Går det an?

Forlis og uløkke følge i feskerans spor

det har vært fakta her vi bor

Mange e dæm som har møtt si grav

i detta ville, men gode hav

som skjenka oss rikdom og gode kår

gjennom fleire hundre år

Tida går.....

Vi står han a, det va det de sa

Og sånn har de fulgt de gamle spor

de feskeran som nu e ombord

Med bedre båta og kvotefangst

har feskarkjerringa fått mindre angst

Må Andnes bli den gode havn

der kvær en feskar kjæm trygt på land!

.

Edel Skogvoll

NÅ

Tilstedeværelse i hverdagen.

En deilig bok av Michael de Vibe & Ragnar Karem. Ser ut til å være utgitt på eget forlag med ISBN 978-82-303-0900-1. Inni permen står det at du kan bestille den på www.yogaundervisning.no eller sende e-post til mdevibe@online.no

En norsk bok om dette temaet, er kult i seg sjøl. Boka er en oase av vakre og gode stunder. Til å varme seg på, rett og slett!

ka har skjedd?

Ja, skal vi se. Kan jeg klare å ramse opp en masse ting å være takknemlig for, sånn nu, midt på morran etter 17. mai-feiringa? Tenkte jeg kunne gjøre det, bare for å bevisstgjøre meg selv, og deg kanskje. Da jeg kom opp fra postkassen i 7-tida, med avisen, så jeg at de endelig hadde trykket en artikkel jeg skrev for et par uker siden, da ble jeg fornøyd. Så var det på med kaffen, og selv om ingen fra andre byer har forbarmet seg over meg og sendt Zoega-kaffe i posten, har jeg funnet en på Rema som kan drikkes, den er faktisk ikke så værst. Så var det ut på balkongen med kaffekanna og koppen og avisen og solbrillan og solhatten, og tøflan. Solhatten er for å være glad seinere i sommer, når håret ikke er helt inntørket av sola, sparer liksom en glede til da. Og balkongen er min store morgenglede, den er helt min, har rød matte og henger fast på huset som også er mitt, jeg har tilogmed klart å betale ned et par avdrag på det avdragsfrie lånet mitt, det kjennes suverent ut. Og på balkongen henger nå blomsterkassen med potterosene som har overlevd hele vinteren, det er nesten et under i seg selv!
I dag ringte snekkeren og sa han fikk tid å hjelpe meg med huset denne uka, og da slipper jeg å gruble mer på hvordan jeg skal få fikset noe stygt laaangt der oppe på husveggen. Ogs så har jeg en goood is i frysern, den ble rett og slett til overs etter 17.mai, det var så mye god mat å få at jeg glemte den helt av. En utsatt glede, altså. Kommer du innom snart, skal du få en porsjon!
Ka meir? Jo, heile huset er nyvaska, vedboden nettopp helt fylt med gratis brensel, plenen er raket, sola skinn, i går ryddet jeg bort snøskuffene og vinterdekkene (godt å slippe å se dem ei stund). Nei, nu orke æ ikkje å være positiv lenger....

Snusfornuften..

..er no’ tull i grunn. Jeg er helt enig med Arne Næss der. Vi er stappa fulle av Snusfornuft. Kanskje skikkelig hardstappa, også. Som en sprekkeferdig striesekk? Hvem vet.

For SNUSFORNUFT er noe helt annet enn SUNN FORNUFT. I hvert fall slik jeg tenker. Sunn Fornuft fins i hjertene våre. Mens Snusfornuften er de der innlærte, stramme, strenge og fordømmende tankene som overtar styringa av livet. Særlig når vi lever blindt etter reglene uten å tenke over hvem som har laget dem og hvorfor. Jeg bare minner meg sjøl og alle andre om at regler lages AV deg og meg (altså mennesker) - og FOR deg og meg. Og kan også lages VEKK igjen av oss. Selvfølgelig!

Snusfornuften vinner, når det blir viktigere å følge reglene blindt, enn å finne ut av hvorfor regelen er laget og hvor den vil. Kanskje har den etter hvert blitt helt udugelig og utgått på dato. I hvert fall syns jeg vi mennesker er veldig gode til å ha regel-blindhet. Eller er det kanskje bare meg?

Kan hende vet vi litt om halve regelen. Eller vi har liksom sett snurten av den. Og så tror vi at denne snaue halvparten, eller glimtet av noe, er en hel sannhet. For det har vi lest i avisa, eller hørt på et program på TV, eller Noen har sagt det.

Hvor mange kan med ”hjertet i hånden” virkelig si at de undersøker en regel (skrevne og uskrevne) for å finne ut hva den egentlig forteller? Ikke jeg, i hvert fall. Snusfornuften sier kjapt og litt lettvint inni hodet at ”Ja, slik er det, sikkert”, og så tror vi på våre egne tanker…

Hi-hi, de tankene våre er noen rare greier, dere. Noen ganger er det skikkelig Sunn Fornuft å tenke med hjertet FØR vi gjør, sier eller tror ting. For oftest er det jo kjempelett å bare snakke rett ut fra Snusfornuften, uten å ta en liten indre prat med hjertet og Sunn Fornuft først.

Arne Næss sa at Snusfornuften bor i hodet. Arne Næss var kul. Han visste at tankene våre ikke alltid vet best. Jeg syns hjertet er kult. Det vet best. Der bor Sunn Fornuft.

Snusfornuften repeterer bare gammelt snerperi. Den veier og måler oss opp og ned med strengt blikk og blir sjelden fornøyd. Snusfornuften digger misfornøydhet og tungsinn.

Sunn Fornuft i hjertet vet kloke ting. Sunn Fornuft gjør så godt den kan, og vet at det er helt perfekt. Sunn Fornuft er fornøyd og glad og elsker livet og varmen og gleden. Sunn Fornuft sier fra når det er nok, der Snusfornuften tror den MÅ alt mulig rart.

JAAA til mindre Snusfornuft i hodet og mer Sunn Fornuft i hjertet! Hvorfor ikke, forresten?

Vårplog...

...er noe helt annet enn snøplog. Når gåseplogene sørpå flyr videre mot nord, da har de en av sine rasteplasser her. Beiter i store flokker på jordene langs fjorden. Flyr videre i fantastiske ordnete ploger på sin vei til hekkeområdene lenger nord og på Svalbard. En utrolig samkjørt reisemåte. Et av vårens vakreste eventyr å få oppleve.

Et annet vårens vakreste eventyr er snøspurven. Da den lille nesten-helt-kvite snøspurven i sin lekenhet var på farten opp til Svalbard i fjor vår, stoppet store flokker av den på Skagen flyplass (Stokmarknes i Vesterålen). All flytrafikk ble dirigert til Andenes på Andøya noen mil lenger nord.

.

Tusen takk til menneskene for at de tar hensyn når slike ting skjer. Det er sånt man blir glad av å tenke på!

Når vi sover

har måsene fest på jordet
danser kråkene på campingbordet
sitter spurvene klare
er harene ufattelig snare

Når vi sover
lister lammene seg ømmere
snurrer sommerfuglene skjønnere
gror gresset grønnere


Grønnere enn hvor da?
Grønnere enn på den andre siden, min venn

(nattord, Marianne Lovise )

Her er en liten sak

...som jeg skrev for snart 20 år siden :O)


en dag i tidenes morgen
tenkte vi ikke
tanker
av kvernhuskaraktér

mat og daglige smågleder og sorger
var aktuelle
forekomster i livets
korte løp

nå tenker vi og forstår
og tiden løper
med raske steg
opp og ned blånene

et sted på veien
glemte vi kosen
og gleden
vi kjøpte lykken
i hesblesende tempo
og fant ut sannheten
da det var for sent

livskvalitet er et banalt
ord
men hvem sa vi ikke
hadde lov...

Raining i Roma

Hva gjør man når det regner, lyner og torner på tvers og
man bor i fjerde etasje på et flott hotell altfor langt fra Roma sentrum?
Man fotograferer:)
(Foto:Marianne L. Strand)

Fargerik kaffeglede i Italia

Det er så man blir i regnbuegodt humør av å besøke kaffebutikkene i Roma:)
(Foto:Marianne L. Strand)

Betatt av filmen "Briller"

- Snakker dere om filmen "Briller", spør den damen i syttiårsalderen som kommer ut fra det ene dametoalettet. Ja, svarer jeg og den andre fremmede damen i kor, der vi står og vasker hendene.
Det var som om vi simpelthen ikke klarte å la være å snakke. Vi kjente at vi måtte DELE denne gode fantastiske filmopplevelsen. Film er best på kino, heter det, og noen filmen er definitivt bedre enn andre.
Jeg gikk alene for å se filmen "Briller" -eller"Megane" som er den utenlandske tittelen. På Klingenberg kino i Oslo. Drøyt halvannen times sann nytelse.
Ordet underfundig er sagt om denne filmen. Og det er det den er.
Den eldste damen ser på oss to andre med et stort smil. Vi smiler allerede.
- Jeg så den for andre gang i dag, og det blir definitivt ikke den siste, sier damen begeistret.
Jeg så den for første, og kjente at jeg allerede lengtet etter å se den om igjen. Som om jeg ville skru den langsomme tiden tilbake.
Filmen handler om langsomhet. Om å være. Om å skumre. Filmen handler rett og slett om å skumre?
Vet du ikke hva det er? Det gjorde heller ikke professordamen som dro på ferie til et sted utenfor allfarvei i Japan for å koble ut. Hun visste ikke hvor til de grader utenfor allfarvei hun kom. Ingen mobildekning. Greit nok.
Men skal det ikke skje no, lurer hun på?Ingen ting å oppleve i nærheten?Nei.
Ingen severdigheter?Nei, svarer hotellverten uforståelig.
Min eneste anbefaling er at du bare må se denne filmen. Jeg skal kjøpe den hvis den kommer på dvd.Det er en japansk komedie - men det er ingen som ler høyt. Derimot sitter man konstant og smiler i en lykkelig tilstand. Alt annet er veldig langt borte. Man er I filmen.
Filmen handler om å være - hvorfor skal man hele tiden gjøre ?
"Briller " - og det å se verden med andre briller - er en annerledes film. Sakte, ja. Men man ønsker ikke at filmen skal slutte. Man vil bare skumre med.
Jeg elsker denne filmen. Og har bestemt meg for å skumre oftere. Jevnlig skumring, vil jeg si.
Vi skumrer altfor sjelden. Filmen er utrolig. Den pirrer nysgjerrigheten på en sjelden måte.
For hvem er egentlig karakterene i filmen. Hva vil de - hvor kommer de fra?
De er bare der. På samme lille hotell i paradisiske omgivelser, turkisblått hav, myk sand. En liten isbod. Filmen er veldig sanselig - og man føler at man spiser maten som tilberedes av hotelleieren mens man ser filmen.
Trenger du en pause fra virkeligheten. Eller å minnes om hvor bra det er å sette av tid til å skumre litt jevnlig?
Det eneste jeg fant på internett av denne snutten- den yter ikke filmen rettferdighet men gir noen gode bilder likevel:
http://www.youtube.com/watch?v=5AFvUOOMrKs
Sett av Marianne i Oslo på Klingenberg kino -med briller:)

Er vi fortsatt herlige spill levende mennesker...?

En god venn reflekterte litt over livet, og lurte på hva som har skjedd med menneskene de siste ti-årene. Da han var ung, så de ”Derick” på TV-detektimen. Woo-hoou! Det var MER ENN skummelt nok for en ungdom. Antakelig også for resten av befolkningen?

Vi hørte et smell. Så fikk vi se en person som lå der. Ikke noe blod. Rent og greit. Og ALLE visste hva som hadde skjedd. Ingen trodde at ”panget” kom av en dørsmell i gjennomtrekken, eller at noen stakk nåla i en oppblåst ballong. Det var skummelt NOK. I tillegg fikk fantasien fortsatt gleden av å utfolde seg litt den også, siden alt blod og gørr ikke ble utførlig malt ut i hver minste grusomme detalj i saaakte film…

Så lurte min gode venn videre: Har det skjedd noe inni barn, ungdom og voksne mennesker på 20-30 år? Noe som gjør at vi tåler så mye bedre alle grusomheter som blir vist nå? Er vi ikke fortsatt mennesker? Sprellende spill levende mennesker?

I nyhetene er det jo stadig sterkere scener. I barn og ungdoms våkne tid. Og i voksnes våkne tid… Voksne er heldige. De kan slå av. De bestemmer sjøl. Enten de vet det eller ei.

Barn og ungdom er sultne på alt som smaker av grensesprenging. Mange av dem ser gjerne på skumle, ekle, grusomme saker. De tror de digger at følelsene blir frynsete. De tror de digger verst mulige scener. Og de fleste TV-kanalene våre gir dem også slik versting-”mat”. For eksempel i nyhetene. Voldsomme scener som i en grøsser-action.

Har vi mennesker plutselig forandret oss og fått andre måter å håndtere livet på? Eller har vi blitt så numne – umerkelig over lang tid - at vi ikke lenger kjenner hvor pyton kroppene våre har det med redslene vi fôrer dem med?

Det som er fascinerende, er at alle jeg snakker med er enige i at det ER voldsomme nyheter i beste sendetid. Videre er alle jeg snakker med, enige i at det ER flott at fantasien får lov å utfolde seg. Alt trenger ikke å være utførlig skviset og smæshet og griset utover i sakte film.

Ja, og så da…?

Når alle er så hjertens enige, hvorfor er det da stadig flere unge som har former for psykiske lidelser og utagerende adferd? Hvordan kan vi tro at barn ”tåler helt greit” å se Ringenes Herre-filmene? Hvis jeg hadde sett Ringenes Herre da jeg var ni år, er jeg ikke sikker på om sjelefreden min hadde tålt det. Egentlig holdt det lenge med Pippi Langstrømpe, Saltkråkan og gode gammeldagse fantestreker i leken ute blant andre niåringer. Og det var herlig å bli lest høyt for - eller få lese sjøl – slik at fantasien kunne få spille fritt inni meg. Ikke bli begravd under filmatiserte ferdigmalte grusomheter i langsomme og detaljerte farger. Hvordan er det med deg?

Så kan jeg jo lure litt på hvem som har ansvaret for barns og ungdoms sjelefred? Er det vi voksne, eller er det barna sjøl?

.
JAAA til å få være herlig sprellende spill levende! Hvorfor ikke, forresten?

Mer om poi

Kjære dere. Jeg syns poi er kult.

Når jeg poier, blir jeg glad. Rett og slett. Det er som om det blir lett rundt meg. Og så gir det en fantastisk koordinasjon i kroppen og balanse mellom hjernehalvdelene. Å poie er lett å lære når jeg bare skrur av hodet og lar kroppen få lov å gjøre det. Kul opplevelse.

.

I gamledager poiet de for å skremme bort onde ånder. De brukte ild. Har du lyst til å se, kan du bla tilbake til 23.april og se videolinkene "Freestyle firepoi" (fristil ildpoi) og maorier som poier med sine dusker i snorer. På andre typer poi, er det påsydd sløyfer som imiterer ilden. Vakkert å se på.

Av og til syr jeg slike poier med sløyfer og pyntebånd på. Riktig sånne stas- og festpoier. Det har jeg lært av ei venninne som heter Anne-Lise. Det er forresten hun som er på bildene idag med poiene sine. Hun lager poikurs i Oslo-området. Se http://www.joypoi.com/ for flere bilder og info.

Og så har jeg kjøpt inn ferdigproduserte treningspoier, både fra "Home of Poi" og fra svenske "Salza". En type poi kan jeg trene ildpoi med. De har mer tyngde og ildfaste materialer i seg. Og så noen enkle poier til å øve inn nye triks med, som ei lang strømpe med en tennisball inni. Moro!

Jeg har lyst til å poie! Har du? I sommer lager jeg poikurs på strender rundt omkring i Vesterålen. Råherlig! Har du lyst til å lære, kan du samle noen venner og ta kontakt med meg - så lager vi kurs der du er.

Eller du kan følge med på http://www.lookbeyond.no/ under knappen "Kurs" - så setter jeg opp kurs på ei strand (eller på gress) når været ser bra ut på langtidsvarselet ;o)

O'la-la, for en stemme!

Denne linken kom fra ei venninne. Nyt stemmen hennes og la det blaserte få seg en på tygga:

http://www.youtube.com/watch?v=9lp0IWv8QZY

Sagt om bevissthet...

Ei jente jeg en gang traff, svarte på spørsmålet om å være bevisst i livet:

"Jeg har ikke lyst til å være bevisst, for da kan jeg jo ikke lenger være lykkelig uvitende!"

På den annen side, som en kompis av ei venninne sa:

"Hurra! Det er jo morsomt å være på Jorda, til og med når jeg er bevisst!"

Det du sender ut, får du tilbake

Tenk så fantastisk flott, dere. At alt det du og jeg sender ut, kommer tilbake til oss. Eller så kan det jo være litt ille, også… Hva tror du?

Rosemary Kennedy sa en gang ”What goes around, comes around.” Oversatt kan det bety omtrent: Det som går rundt omkring, kommer også rundt omkring. Eller: Det du sender ut, går i ring tilbake til deg. Og hva i all verden jeg mener med det? Hmm... Det er jo sagt på mange andre måter også. Smil til verden og verden smiler tilbake. Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Eller på andre felter av livet, er det for eksempel sagt: Vold avler vold.

Det er på en måte enkel og grei fysikk, det der. Hvis du og jeg forstår at det ikke bare gjelder på smilefronten, men på ALLE fronter i livet. At vi husker det. Har det i minnet vårt hele tiden. Ikke bare sånn rett før julenissen og julegratialet kommer, eller bare en kort-kort stund etter at noe godt og stort har hendt oss.

Jeg tenker at alle mennesker er som en slags radio. Vi tar i mot og sender signaler til og fra verden rundt oss. Altså, hvis jeg - på min personlige radiofrekvens - sender ut skepsis, motstand, gjerrighet, sure kommentarer, giftige tanker, sukk og uff og stønn, så vil jo omgivelsene automatisk sende akkurat det samme tilbake til meg?

Hvis jeg på min personlige radiofrekvens sender ut åpenhet, velvilje, raushet, hyggelige kommentarer, fredelige eller nøytrale tanker, latter og gode historier, så vil jo verden automatisk sende akkurat det samme tilbake til meg?

Hvis jeg hele tiden bekymrer meg for at det er for lite, får jeg selvsagt for lite tilbake fra verden. Hvis jeg aldri er fornøyd og bare vil ha mer og mer – så vil verden heller ikke være fornøyd med meg, og vil selvsagt på en eller annen måte kreve mer og mer av meg.

Hvis jeg tenker at det går bra og at det er nok til alle, så er det akkurat det verden sender tilbake til meg. Hvis jeg alltid er takknemlig og er fornøyd og glad for det jeg har – så vil verden være takknemlig tilbake og sende mer å bli fornøyd og glad av til meg.

Jeg har lyst til å spørre deg om du noen gang tenker over hva du sender ut? Har du hørt etter hva du egentlig sier i løpet av en dag? Er du kanskje av den typen som, uten å være klar over det, syter og uffer deg mye mer enn du ante? For jeg vet av erfaring at det er lett å falle inn i slike vaner.

Eller - er du av den typen som ser det beste i alle situasjoner? Ha-ha, for det går nemlig heldigvis an å falle inn i slike vaner òg. Ser du etter løsningene eller problemene? Ser du deg sjøl litt på avstand noen gang? Observerer hva du sier, gjør og tenker på? Slik at du er klar over hva du sender ut. Og får tilbake?

Tenk en liten stund på: Hvis vi verken kan gi eller kan ta i mot ros, hvor blir det av rosen da?

.
JAAA til å være klar over hva jeg sender ut, slik at jeg får det jeg har lyst til å få tilbake. Hvorfor ikke, forresten?