Smile med øynene

Barna våre kan lære oss kule ting om livet, dere. For vi voksne tror jo så ofte at vi vet alt. Haha, hva med noen ramsalte påminnelser, dere?

BARNA VET ALT. De har nemlig ikke rukket å lære av oss store å lyve for seg sjøl og andre enda. Ei heller lar de seg bremse av at det vi store TROR ikke går. ALT kan prøves. Barna TØR å være ærlige. De utforsker og snakker og spør om det vi voksne feier under tepper og lukker øyne og ører for. Ikke fordi vi nødvendigvis gjør det i verste mening eller tenker å være uærlige. Vi er bare så inmari ”flinke” og har lært oss tonnevis med at: ”Slik er det, bare.”

Ei lita jente på 14 mndr. stablet tomme returglass oppå hverandre, og jeg sa selvsagt snusfornuftig at: ”Det dèr går ikke, vennen, de kommer til å ramle ned og knuse.” Hun så rolig opp på meg med kloke øyne, og satte deretter det øverste glasset pent oppå i vakker og enkel konsentrasjon. Det gikk kjempefint. Og jeg? En forutinntatt dust.

For eksempel kan vi være veldig flinke til å putte ”blonder” på tilværelsen og lage den finere enn den er. Ei lita jente på tre hadde en mamma som var irritert. En ”flink” mamma som ville skjule irritasjonen sin. Hun smilte og snakket til jentungen med hyggelig stemme og forklarte og var så grei, så... Jentungen så med klart blikk på mammaen sin og sa enkelt og greit: ”Du må smile med øynene også, Mamma.”

Ei anna lita jente på tre, møtte meg i døra og så på meg med sitt åpne, kloke blikk den første gangen jeg møtte henne. Og før vi voksne rakk å begynne med presentasjoner og si våre ”hei” og ”så hyggelig” osv, sa veslejenta til meg: ”Mamma er sint.” Ja, ikke at hun freste av sinne akkurat da jeg kom inn døra, men sint nok generelt, til at jentungen hadde behov for å opplyse om det.

Det virker ikke som barna dømmer på noen måte. De bare observerer og konstaterer fakta. De vet. Vi kan ikke lure dem. Og vi voksne skvetter inni oss og er livredde for at noen skal oppdage hvordan vi egentlig har det, og tenker ”Jeg som er så stor og flink og snill, kan da ikke være SÅ trist eller SÅ sint på omgivelsene mine. Kjærevene-huffamei, alle må jo tro at jeg er ei sippe eller et hissigtroll.” Men de små vet at det bare er livet. De liker heller at vi er ærlige og lar være å smile, hvis vi ikke kan smile med øynene også…

Det går farlig fort over i veslevoksenhet for de små. I hvert fall sånn i fire-fem års alder. Da er de unge håpefulle i full gang med apekattleken og papegøyeherminga si. Aper og hermer modig etter oss voksne. Suger inn hvordan en ”liksom” skal oppføre seg, og plutselig VET de ALT på en voksen måte i stedet for på en umiddelbar måte.

Min veslevoksne tantejente forkynte oppgitt i fjor, etter at lillebror på 14 mndr. i sin utforskertrang hadde kastet en full dorull nedi do: ”Herregud, Pappa, han måtte jo forstå at DÈT ikke gikk an...!” Haha, visst gikk det an, han hadde jo akkurat gjort det. Og hvordan i all verden skulle han finne ut hva som skjedde, hvis han ikke prøvde?

Og så femåringen som var oppe grytidlig. Pappaen sto opp en stund senere, og kommenterte forsiktig: ”Svært så tidlig du var oppe i dag?” Poden svarte velsevoksent: ”Ja, den som legger seg tidlig om kvelden, kommer seg opp om morran.”

JAAA til å smile med øynene også! Hvorfor ikke, forresten?