Har du kjent en som n'Johan?

Jeg kjenner en flott ung kvinne som heter Marianne. Hun er god på jobben sin. Flink med unga. Glad i kjærstn sin. Digger å være i aktivitet utendørs. Jeg opplever henne som et allsidig og levende og sunt menneske.

Marianne fortalte meg en historie fra sin oppvekst i Østerdalen. En dag da hun var sju, fikk hun være med de store hestejentene opp til en eldre kar som drev med hest. De skulle få ri!

Slik ble hun kjent med n'Johan. Han og go'pusen bodde i ei skogskoie. Han henta klart vatn i kaldkjellbekken, fyrte med ved og hadde utedo. Koia hass Johan hadde sengebrisker langs vegga. Vedovnen midt utpå gulvet hadde ring på ring, som kunne løftes vekk når han skulle koke kaffe eller lage mat. Bordet ved vinduet hadde blomstrete voksduk med rutemønster, og sukkerbitene sto framme. Alltid lå en kortstokk der, så en kunne ta et slag Rakker eller ti.

Han Gamle-Johan hadde noe inni seg som mange yngre i dag glemmer i sin iver og flinkhet. Han hadde roen. Og han hadde tid. Tid til å la livet komme som det komme vil. Og de store, grove og værbitte arbeidsnevene fortalte historier om et levet liv.

Han Johan drev med hest i skogen. Opp gjennom årene fikk Marianne være med å stelle hesta. Hun fikk være med å lunne tømmer i skogen. De lunnet batting og slip. Og lump til ved. Sæletøyet hang til tørk rett innafor koiedøra. Koielukta var en gammelkjent blanding av hestevått lær og arbeidskar.

Han Johan hadde alltid åpen dør. For alle. Enten det var jentene som ville ri eller en kar som fiska nedi elva. Alle fikk komme inn. Var de sultne, fikk de mat óg.

Min unge venninne syklet gjerne de 12 kilometerne til koia i helgene, for å kunne være hos'n Johan og hesta. Johan og det livet han levde, dro henne avsted til koia i skogen. Parafinlampe og vedfyring. Og en ro og trygghet som minnet henne om de fineste tinga i livet; det ekte og jordnære. En rolig kaffekopp med sukkerbit attåt rundt bordet. Hundrevis av runder med Rakker på voksduken. Få være med å stelle hesta. Få være med i skogen. Være nær naturen. Fri fra TV og faste aktiviteter. Få lov å leve livet som det kommer.

Han Johan kalte alle kvinner, unge som gamle, for «hu snuldra». Marianne var alltid «Veslesnuldra». Den yngste. Da hun var 13 år, skilte Mariannes foreldre seg. Verden slik hun kjente den, falt i grus. Mange barn og unge føler det jo slik når de voksne skiller lag, og det er nok en helt normal sorgprosess i en slik stor omveltning. Hun fortalte meg at n'Johan på en måte var «dominobrikken som aldri falt» i denne kaotiske perioden av livet hennes. Ga henne en trygg og god base å vokse videre på. De var gode, gode venner i mange år, Veslesnuldra og n'gamle-Johan. Helt til han gikk ut av tida og døde nå i januar.

For en vakkervarm ære å ha kjent en som n'Johan, og blitt vist de viktige tinga. Og tenk så godt å kunne ha ham i hjertet sitt for alltid, sjøl om han er borte fra dagliglivet.

Kanskje flere av oss har vært heldige og kjent en som n'Johan. Det er fortsatt mange unge som trenger et solid anker med fred og ro i seg. Og tid...

Tusen takk, Johan.

.

Bildet har Marianne tatt. Han gamle-Johan med hennes vesle-Johan på fanget - og pusen, så klart.