Denne ganga tenker jeg mest på oss som har noen år på baken. Som har barn, barnebarn og ungdommer rundt oss i dagliglivet vårt. Vi som er lys levende eksempler og forbilder for den oppvoksende framtida vår: Barn og ungdom som skal prøve å finne ut av det å leve livet sitt… som lærer av å kopiere vår levevei, uansett hvor god eller dårlig den er. Wow! Litt av et ansvar, ikke sant?
Er vi klissent og vassent vissvass-forbilde? Jeg mener, er vi mer opptatt av f eks egen jobbkarriere og muligheter til å få tatt en fyllefest på hyttta/i campingvogna, enn å være trygge foreldre og voksenpersoner for barn og ungdom vi har i huset? Er vi mer opptatt av å skrive meldinger, prate i telefonen med venner eller se på TV, enn å være forelder? Lukker vi øyne og ører og tror at alt går bra? Eller TØR vi å følge opp?
Hmmm. Hva er Å FØLGE OPP? Er det å kjøpe mobil til veslejenta på åtte i et anfall av klissen snillisme? Er det å være selvutslettende hotellvert for en ungdom som ikke har lyst til å bidra i huset? Er det å kjøpe seg fri fra dårlig samvittighet og manglende tilstedeværelse med flotte gaver og bittelitt såkalt ”kvalitetstid” i ny og ne? Det vil jeg kalle direkte skivebom. Da er det på tide med en real omstart, folkens.
HELDIGVIS er det fantastisk mange som virkelig følger opp og TØR å være tydelige trygge forbilder. Jeg ser dem overalt. Til dere er det bare å si: HEIA - HEIA - HEIA! Jeg jubler over at dere fins! Fortsett med det dere gjør for framtida vår. Flott at dere tør å lage tydelige regler og følge opp med sunne konsekvenser. At dere tør å være litt ”pain in the ass”. At dere ikke vanner ut deres egen voksenrolle med vassent og klissete vissvass. At dere har øynene åpne. At dere lager trygge barn og ungdommer.
Hvis du ser barn som slåss med hverandre. Hva gjør du da? Er du av de som spør hva som skjer og rydder opp i bråket på en real og grei måte, eller er du av de som sniker deg forbi mens du ser en annen vei og håper det går bra? Som ”driter i det”, for å si det på en annen måte. To tolvåringer gnur en annen tolvåring stygt ned i snøen. Hvordan kan vi gå forbi noe sånt?
Men det er faktisk det vi gjør. Vi overser barna og ungdommene våre. Vi sniker oss feigt rett forbi, og ser glatt til en annen kant. Vi er totalt fraværende for dem. Når vi er mer opptatt av å få tatt den liksomveltfortjente helgedrammen(e) vår, enn å være tydelig og trygt til stede. Når vi ikke er kjørbare, og ikke har mulighet til å hente dem inn hvis noe uforutsett hender. Når vi setter 13-åringen igjen hjemme alene over helga med litt penger til mat og ”håper det går bra”... "Han er jo så moden for alderen."
Barne- og ungdomstida er ei sårbar tid for våre flotte unge medmennesker. Framtida vår. Men hvor er VI? Vi som er forbilder? Er vi som barn sjøl? Mer opptatt av egen forlystelse enn å være tydelig tilstede i de sårbare årene i de unges liv?
Sånn i inngangen til påsken, vil jeg gjerne spørre deg hva du har tenkt å gjøre i ferien? Vil du være vassent vissvasseksempel med drammen din foran TV’en – eller vil du være tydelig og trygg voksen sammen med de unge håpefulle? Hva med en felles tur på kino, kanskje? Noen slag kort, monopol eller mimelek? Ut på tur eller grille pølser i fjæra? Være med å mekke sykkelen eller mopeden klar for våren? Bygge plankehytte i hagen? Bake sjokoladekake sammen? Herlig dagstur på snowboard/slalom? Pilke på isen? Gjøre noe sammen. Noe givende.
JAAA til å være tydelige trygge forbilder! Hvordan kan vi noe annet, forresten?
(Illustrasjonsfoto ble havtåka som visker ut landskapet - slik tydeligheten vår forsvinner hvis vi er for vasne...) ;o)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar