Ho gamle Marte var veid å sjå,med store stikkjar i fjetten.
Ho gjeng der og vaggar
så kvikk og grå,
med hælve drutten på smetten.
Ååå, Stålstein som sveinen
so heitande heit,
heve hæppen foran
og putten på spreitt.
…fritt etter hukommelsen fra Harald Heide Steens figur Sylfest Strutle. Han brukte melodien og klangen i språket vart til å deklamere dikt med konstruerte ord som fikk det til å høre ganske lattermildt ”koffert-aktig” ut. Han klarte å høres grov ut, uten å være uttalt grov. Fasinerede med språk, dere!
I det norske språk fins det mange ord og ordtak som beskriver at det fins mer i og rundt oss enn bare kjøtt og blod. Jeg blir glad når jeg tenker på alt mennesker uttrykker om tilværelsen, ved å lytte til dem.
Alle har vel hørt om å ”følge magefølelsen”. Han var ”sjeleglad”. Det var så spennende at jeg frøs nedover ryggen. Musikken var så vakker at jeg fikk rypehud (gåsehud). Hun var så spent at hun hadde sommerfugler i magen. Hjertet mitt banker for deg. Gledestårer. Lykkerus. Forelskelsens sødme. Jeg har det på følelsen. Stor stemning. Stemningen var til å ta og føle på.
Optimistiske eller beskrivende ordtak kan være: Aldri så galt, alt det ikke er godt for noe. Når lykka er bedre enn forstanden. Å snakke rett fra levra. Kalle en spade for en spade. Gå som katten rundt den varme grøten. Over skyene er himmelen alltid blå.
Vi kan si om mennesker at de bærer tungt på noe, og de ser gjerne også krumbøyde ut. Det er jo ikke synlig det de bærer på. Vi beskriver vel helst noen tunge følelser. Vi kan også si at noen løper som en vind, lett som en fjær. ”Hun var hoppende glad.” Det betyr jo ikke at vedkommende har vinger og flyr som en fugl, det forteller mer om lett sinnstemning og overskuddsglede som gir kraft til livet.
Hvordan vi uttrykker oss, sier mye om hvordan vi har det inni oss. Utilfredse og sinte mennesker uttrykker seg sjelden i varme, rosende og positive ordelag. Og motsatt vil glade og fornøyde mennesker sjelden uttrykke seg med sviende bannskap og sure oppgulp. Språket vårt avslører jo også grunntonen i livet vårt. En traust østerdøl uttrykker seg helt forskjellig fra en fargerik nordlending! Likevel syns jeg at det flotteste med nordnorsk ”bainnskap”, er at den ikke bare brukes som uttrykk for irritasjon og tungsinn, men like gjerne som kraftfull forsterker av gode beskrivelser. Hurra og heldigvis for det!
Jaaa til alle de blomstrende ordene som beskriver det ubeskrivelige! Gjerne på godt! Hvorfor ikke, forresten?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar