Stortinget og Nyksund...

Hva har de til felles?

Denne løven står oppe på toppen ved Kråkeneset, på veien ut til Nyksund, og skuer ut over skipsleia og resten av verden.

Ei som er fastboende i Nyksund, gjorde meg oppmerksom på den da jeg flyttet dit. Jeg syns det er superflott at portalen ut til Nyksund er ei STAS-LØVE. Stortinget kan gjerne kose seg med sine kunstferdig utformede etterlikninger av denne praktløven som naturen selv har laget ;o)

Fargene i havet

Havet forteller sin uendelig og foranderlige historie gjennom året utenfor min dør.

Ovenfra og ned finner du: Månelys. Klar vårdag i skyggen av fjellet. Solnedgangsgull. Storm. Etter stormen. Midnattsol. Solen skinner gjennom sprekker i skydekket. Hav over kvit sand. Grå og stille sommerdag. Soldiamanter. Vårdag. Hint av sjøgrønt. Klar vår. Småvinder leker seg.

VÅR!

På vei hjem for vel en uke siden. Han tok nesten sikta fra oss, som de sier her nordpå. Hurra, det er vår ...eh, snart ;o)

Dagen etter på veien ut til Nyksund. Vakker vinter midt i våren.

PRINSESSE VÅR for to dager siden. Rødsildras bittesmå smykkeblomster er en favoritt, der de klorer seg fast i nesten nakne berget.

Åffer det, da? Ja, åffer ikke?

Alle de unge vitebegjærlige menneskene jeg har møtt, kan det der med å spørre. Og da tenker jeg mest på unge mennesker i en viss alder. Sånn fire-fem-seks-sju års alder. De KAN virkelig å spørre. Om alt som er mulig og umulig. Hele tida. Vel og merke når de ikke sover sin søteste englesøvn.

Ja, hva spør de om, disse unge, vitebegjærlige og oppvakte menneskene?

De spør om ALT. Det fins INGEN begrensninger i et nyfikent og ferskt tankeapparat. De spør åffer blomstene kommer. De spør åffer Bestemor er DAME? ”…jeg trodde hun var Bestemor, jeg!" De spør åffer mannen i månen ikke sier et eneste ord. De spør åffer sure nabo-Johansen bak hekken er så sur, og aller helst når han hører på med skarpe ører bak hekken sin, helt musestille for å kunne høre svaret ditt til poden din. De spør åffer fuglene ikke flyr mer opp-ned. ”DET hadde vært kult, det!” De spør og de spør. Og heldigvis for det!

Men så lurer jeg veldig på: Åffer spør voksne så innmari lite om de fine tingene? Har de glemt det underveis, sånn i farta - mens de vokste opp?

Mange voksne jeg kjenner spør bare om kjedelige, dagligdagse, praktiske ting. Som for eksempel: Hvorfor ble du så sen? Har du sett værmeldinga? Hvilken maskintype er best? Hvorfor ligger denne jakka på gulvet? Hvorfor har nabo-Nilsen gardinene lukket? Hvor la jeg nøklene mine?

Jeg mener, ærlig talt. Finn på noe annet å spørre om, da. Noe med litt fres i. Vær så snill?
Tenk hvis alle mennesker fortsatte å spørre om kule ting hele livet. Til og med etter at de passerte seks-sju år. Tenk om enkefru Jacobsen spør naboen åffer himmelen har så mange farger? Tenk om pappaen din spør mammaen din åffer såpebobler har regnbuer i seg? Eller at bestemor spør bestefar åffer hestehoven har så mange mjuke blomsterblad at den kiler under haka. Tenk om skolekompiser spør åffer vi har tid. Eller kollegaer på jobben spør åffer isbreer er blå, eller hvordan sjela di har det?

Og – tenk om alle voksne begynte å stille spørsmål til alle ”oppleste og vedtatte sannheter”! DET hadde vært kult, det!

For eksempel: Åffer setter vi ikke bare en tjukk strek over alle våre gamle regler og prosedyrer og krinkelkroker og motforestillinger? Åffer bygger vi ikke bare opp hele samfunnet ditt og mitt helt på nytt? Helt annerledes enn i dag. Enkelt. Visdomsfylt. Uten å forvente at andre mennesker er udyktige eller late eller tjuvradder eller snyltere eller offere eller åffer ikke…?

Ja, åffer ikke ta fram den djupe vissheten om at ALLE mennesker er kloke, hjertegode og ærlige vesener som ønsker å få bidra med seg og sitt på sin beste måte i verden. Åffer ikke bare la alle få mulighet til å vise det?

JAAA til å spørre ”åffer” til minst èn ting du trodde var sant. Hver dag. Åffer ikke, forresten?

.

(Illustrasjon: Utsnitt av såpeboblebilde fra Caroline Meier)

Stamsunds blå øyne

Gjennom hurtigrutevinduet hilser Stamsund velkommen
(MMS-foto:Marianne Lovise Strand)

Det var høg vannstand da hurtigruta MS "Trollfjord" anløp Stamsund denne uken. Morsomt med de blåmalte lemmene på kaibyggene. Legg merke til kunsten på bygget til venstre.
Et fint møte.
(Foto:Marianne L. Strand)

Velkommen til vintervårlandet!

Andøya april 2009 - vår og vinter møtes...
(Foto:Marianne Lovise Strand)




Mens vi vente på våren her nord... nyt himmelmøter:)
(Marianne)

Ekte livsglede i praksis

Jeg fikk nesten tårer i øynene, her jeg satt å så gjengen fra Røa Eldresenter på TV 2 programmet Norske Talenter i kveld. "Hvor gammel erru da, hvor gammel erru da" rap fremført av noen fantastiske mennesker. Alder er ikke så viktig dere. Det er hvordan vi har det INNI oss, er det ikke det alt koker ned til?
Se innslaget. Del med en venn. Det er til ettertanke. Glede har ingen aldersgrense.
http://www.youtube.com/watch?v=Y2sr0_QUToc
God helg alle sammen. Dans me. Le me. Drikk god kaffe. SMIL:)

(Marianne Lovise Strand)

Poi er kult!

Sjekk denne videoen, dere - superkul fellesoppvisning av maorier, poienes hjemland :o)

http://www.youtube.com/watch?v=_Hu2g5h0hNM

Og syns du at den lokale varianten var fin, så se videreutviklinga her - med ild også:

http://www.youtube.com/watch?v=2IjdnMvBW_A&NR=1

Og hu og hei, og hildrande du!

Ho gamle Marte var veid å sjå,
med store stikkjar i fjetten.
Ho gjeng der og vaggar
så kvikk og grå,
med hælve drutten på smetten.

Ååå, Stålstein som sveinen
so heitande heit,
heve hæppen foran
og putten på spreitt.

…fritt etter hukommelsen fra Harald Heide Steens figur Sylfest Strutle. Han brukte melodien og klangen i språket vart til å deklamere dikt med konstruerte ord som fikk det til å høre ganske lattermildt ”koffert-aktig” ut. Han klarte å høres grov ut, uten å være uttalt grov. Fasinerede med språk, dere!

I det norske språk fins det mange ord og ordtak som beskriver at det fins mer i og rundt oss enn bare kjøtt og blod. Jeg blir glad når jeg tenker på alt mennesker uttrykker om tilværelsen, ved å lytte til dem.

Alle har vel hørt om å ”følge magefølelsen”. Han var ”sjeleglad”. Det var så spennende at jeg frøs nedover ryggen. Musikken var så vakker at jeg fikk rypehud (gåsehud). Hun var så spent at hun hadde sommerfugler i magen. Hjertet mitt banker for deg. Gledestårer. Lykkerus. Forelskelsens sødme. Jeg har det på følelsen. Stor stemning. Stemningen var til å ta og føle på.

Optimistiske eller beskrivende ordtak kan være: Aldri så galt, alt det ikke er godt for noe. Når lykka er bedre enn forstanden. Å snakke rett fra levra. Kalle en spade for en spade. Gå som katten rundt den varme grøten. Over skyene er himmelen alltid blå.

Vi kan si om mennesker at de bærer tungt på noe, og de ser gjerne også krumbøyde ut. Det er jo ikke synlig det de bærer på. Vi beskriver vel helst noen tunge følelser. Vi kan også si at noen løper som en vind, lett som en fjær. ”Hun var hoppende glad.” Det betyr jo ikke at vedkommende har vinger og flyr som en fugl, det forteller mer om lett sinnstemning og overskuddsglede som gir kraft til livet.

Hvordan vi uttrykker oss, sier mye om hvordan vi har det inni oss. Utilfredse og sinte mennesker uttrykker seg sjelden i varme, rosende og positive ordelag. Og motsatt vil glade og fornøyde mennesker sjelden uttrykke seg med sviende bannskap og sure oppgulp. Språket vårt avslører jo også grunntonen i livet vårt. En traust østerdøl uttrykker seg helt forskjellig fra en fargerik nordlending! Likevel syns jeg at det flotteste med nordnorsk ”bainnskap”, er at den ikke bare brukes som uttrykk for irritasjon og tungsinn, men like gjerne som kraftfull forsterker av gode beskrivelser. Hurra og heldigvis for det!

Jaaa til alle de blomstrende ordene som beskriver det ubeskrivelige! Gjerne på godt! Hvorfor ikke, forresten?

Sommerfuglvingeeffekten

...en bitteliten endring i dag, gir uant effekt på sikt. Som et sommerfuglvingeslag som brer seg utover og utover - til det når rundt hele Jorda. Like vart - og like sterkt.

.

Foto: Jon Arne Løken

Å ikke bli skadet på arbeidsplassen sin
Aldri før har så mange tilsynsmyndigheter gått sammen om en så omfattende innsats for sikkerheten i norske virksomheter. Storaksjon om risikovurdering. For å sjekke hva bedriftsledere gjør for å kartlegge og redusere risiko i egen virksomhet, gjennomfører myndighetene en storaksjon over hele landet. I perioden 20.-24. april får nærmere 1000 bedrifter tilsynsbesøk. Les mer på SFT sine nettsider: http://www.sft.no/artikkel____43628.aspx
Fremgang for arbeidstakere, hilsen Sissel.

Har du kjent en som n'Johan?

Jeg kjenner en flott ung kvinne som heter Marianne. Hun er god på jobben sin. Flink med unga. Glad i kjærstn sin. Digger å være i aktivitet utendørs. Jeg opplever henne som et allsidig og levende og sunt menneske.

Marianne fortalte meg en historie fra sin oppvekst i Østerdalen. En dag da hun var sju, fikk hun være med de store hestejentene opp til en eldre kar som drev med hest. De skulle få ri!

Slik ble hun kjent med n'Johan. Han og go'pusen bodde i ei skogskoie. Han henta klart vatn i kaldkjellbekken, fyrte med ved og hadde utedo. Koia hass Johan hadde sengebrisker langs vegga. Vedovnen midt utpå gulvet hadde ring på ring, som kunne løftes vekk når han skulle koke kaffe eller lage mat. Bordet ved vinduet hadde blomstrete voksduk med rutemønster, og sukkerbitene sto framme. Alltid lå en kortstokk der, så en kunne ta et slag Rakker eller ti.

Han Gamle-Johan hadde noe inni seg som mange yngre i dag glemmer i sin iver og flinkhet. Han hadde roen. Og han hadde tid. Tid til å la livet komme som det komme vil. Og de store, grove og værbitte arbeidsnevene fortalte historier om et levet liv.

Han Johan drev med hest i skogen. Opp gjennom årene fikk Marianne være med å stelle hesta. Hun fikk være med å lunne tømmer i skogen. De lunnet batting og slip. Og lump til ved. Sæletøyet hang til tørk rett innafor koiedøra. Koielukta var en gammelkjent blanding av hestevått lær og arbeidskar.

Han Johan hadde alltid åpen dør. For alle. Enten det var jentene som ville ri eller en kar som fiska nedi elva. Alle fikk komme inn. Var de sultne, fikk de mat óg.

Min unge venninne syklet gjerne de 12 kilometerne til koia i helgene, for å kunne være hos'n Johan og hesta. Johan og det livet han levde, dro henne avsted til koia i skogen. Parafinlampe og vedfyring. Og en ro og trygghet som minnet henne om de fineste tinga i livet; det ekte og jordnære. En rolig kaffekopp med sukkerbit attåt rundt bordet. Hundrevis av runder med Rakker på voksduken. Få være med å stelle hesta. Få være med i skogen. Være nær naturen. Fri fra TV og faste aktiviteter. Få lov å leve livet som det kommer.

Han Johan kalte alle kvinner, unge som gamle, for «hu snuldra». Marianne var alltid «Veslesnuldra». Den yngste. Da hun var 13 år, skilte Mariannes foreldre seg. Verden slik hun kjente den, falt i grus. Mange barn og unge føler det jo slik når de voksne skiller lag, og det er nok en helt normal sorgprosess i en slik stor omveltning. Hun fortalte meg at n'Johan på en måte var «dominobrikken som aldri falt» i denne kaotiske perioden av livet hennes. Ga henne en trygg og god base å vokse videre på. De var gode, gode venner i mange år, Veslesnuldra og n'gamle-Johan. Helt til han gikk ut av tida og døde nå i januar.

For en vakkervarm ære å ha kjent en som n'Johan, og blitt vist de viktige tinga. Og tenk så godt å kunne ha ham i hjertet sitt for alltid, sjøl om han er borte fra dagliglivet.

Kanskje flere av oss har vært heldige og kjent en som n'Johan. Det er fortsatt mange unge som trenger et solid anker med fred og ro i seg. Og tid...

Tusen takk, Johan.

.

Bildet har Marianne tatt. Han gamle-Johan med hennes vesle-Johan på fanget - og pusen, så klart.

Hva gjør deg lykkelig?

Vi er jo så forskjellige, alle sammen. Sett på én måte. Tenk for eksempel på hvordan vi lever rundt om på Jorda vår. En masaikriger i bushen i Kenya. En garvet fisker i Vesterålen. En eldre kinesisk kvinne med sine sammensnørte føtter. En styrtrik sjeik i Dubayy. En indianer i en liten stamme et sted i Amazonas. En barnearbeider i Krung Thep. En verdensberømt ”jetset-modell” i Hollywood…

Sett på en annen måte, tenker jeg at vi mennesker er veldig like. Hvis du for eksempel sammenlikner menneske med ei høne. Eller med en isbjørn, kornblomst, sjiraff, blåskjell eller... I forhold til alt annet som fins i verden, er vi mennesker ganske like, ikke sant?

Hva gjør oss lykkelige? Det som gjør meg lykkelig, er kanskje noe annet enn det som gjør deg lykkelig. Og det som gjorde oss lykkelig for 1 eller 10 år siden, kan være helt noe annet enn i dag. Jeg lurer litt på - om du noen gang tatt deg ordentlig tid til å tenke over, eller skrive ned, alt stort og smått du kan komme på som gjør deg lykkelig?

Kanskje det er å blåse frøene av en løvetann? Løpe med lugger på skaren? Gape høyt mot ville stormen, og kjenne at hele verden blåser ned i magen og lager latterbobler. Kjenne gløden og varmen av huden til noen du er glad i. Smaken av solmodne jordbær. Knallblå himmel mot snøkvite fjell. Det flotte lyset den første soldagen. Være midt inni den beste musikken du vet om. Kjenne hvor utrolig glad kroppen er når du sitter foran peisen etter en god fysisk arbeidsdag eller fjelltur i frisk luft. Lukten av baby. Følelsen av vannet som renner langs kroppen når du dusjer. Synet av den myke buen ved halsen. Opplevelsen av fersk, nystekt småsei som krøller seg i stekepanna. En god samtale.

Eller kanskje du blir lykkelig av å tegne en tegning eller skrive et brev til noen du savner litt? Snekre hytte av onkels spiker- og plankerester fra garasjen? En herlig tilfredsstillende volleyballtrening. Kjenne fisken sprelle viltert på kroken. Se en glassmanet bryte sollyset i alle regnbuens farger nedi vannet. Hyggelige kunder i butikken din. Et varmt og snilt medmenneskeblikk. Fortelle en god historie som alle kan le hjertelig av. Lage fine og praktiske ting med hendene. Fnise med venninner. Skru moped med kompiser. Se morild lyse som stjerner i vannet en mørk kveld.

Lykken for noen kan være å stå på scenen og motta applaus etterpå, mens for andre er lykken å være publikum og få ta i mot en god forestilling. For noen er det lykke å ta et hårreisende ellevilt isbad iblandet gapskratt, mens for andre er den å bade i solvarme mjuke bølger i tropiske farvann. For noen kan det være ”sirkus”, for andre kan det være å sitte fredelig på en fjelltopp og hvile øynene langt avgårde. Eller - ja takk, begge deler.

Felles for alle lykkestunder, er øyeblikkets glede over å være til. Hvis du vil være lykkelig, er det kanskje lurt å lage seg flest mulig lykkestunder hver dag? For lykkestundene er der. Stille eller livlige. På rad og rekke. Ja, i kø – for de som vil. Uansett hvordan vi har det…
Lykken er en gave du har i deg. Den er din, og kan ikke bli tatt fra deg. Den må bare huskes på. Tas fram. Observeres. Oppleves. Nytes.

JAAA til å gjøre det som lager lykke i livet! Er det noen som helst grunn til å finne på noe annet?

Prompelatter...barnslig, men arti!:)

Jeg kan ikke dy meg. Vi fjerter alle sammen. Hver dag fiser vi gjennomsnittlig 10-15 ganger.
Personlige utslipp. Mengden fleredobles hvis vi spiser mat som fremmer gassproduksjon og halvannen liter er fullt mulig dere! På en dag:)

Små barn fiser fritt. Vi voksne prøver nå etter beste evne å holde fisen for oss selv.
Men selv Prinsesser og Dronninger fiser, dere. Heeeelt sant.
Jeg må bare dele denne lille filmsnutten med dere - tenk den stakkars svenske programdamen som fiste på direkte.....
Det kan du tenke på, neste gang du fiser i et stille rom med mange mennesker. Det blir i hvert fall ikke filma.
http://www.youtube.com/watch?v=vcTFdJxTtzM&feature=related
God natt - (tenk hva som skjer mens vi sover og ikke følger med tarmgassen vår?

Haha fra Marianne

Kamuflerte Masairumper og halvannalitere

Bruker dere Masaisko her? undret kunden. – Ja, har dokker ikkje sett for ei flott rumpe æ har fått etter at å begynte å bruke Masaisko på jobben, uttalte frisøren lattermildt. Og tittet skrått bort på sin kollega. Deretter gjorde hun en ekstra svung med bakstussen. Kunden fulgte henne med blikket. Alle lo. - Min nye stramme rumpe er et faktum, den er bare lettere kamuflert skjønner dere! Nå er ikke jeg sånn anlagt at jeg har det med å stirre spesielt lenge på damerumper, men ytterst i høyre øyekroken prøvde jeg likevel å ”se” nærmere på samtalens tema. Masairumpa. Forsiden på damebladet som lå foran meg lokket med artikkel om ”Hvordan få stram rumpe og flat mage på 21 dager”. Jeg hadde ikke en gang begynt å bla i det, slikt har man da hørt før. Dagens tema i salongen, var atskillig mer spennende. Kunden ved siden av så undrende og bittelitt skeptisk ut. Får man virkelig stram rumpe av å benytte skoene med det eksotiske navnet? Ja, jeg må si jeg lurte litt jeg også. Men jeg tidde stille med mine undringer. - Ja, det er helt sant, bedyret saksedamen som jobbet seg gjennom mitt hår. - Ja, men det hjelpe jo ikke når dine sko står parkert på bakrommet, kom det fra kollegaen. Latteren runget i salongen, som for øyeblikket kun var forbeholdt damer i ulik alder og fasong. Like greit, da menn neppe ville skjønt hva vi pratet om. Som sagt. Ikke har jeg det med å se på rumpene til andre damer, og ikke er jeg spesielt fokusert på fottøyet til folk heller. Enda jeg er dame. Unntakene må være når jeg ser folk som stilker seg sjanglende bortover parketten på svinhøye hæler som gir dem holdning som en gammel kalkun. Men jeg innrømmer det gjerne. Jeg ble litt nysgjerrig nå, og lot derfor som jeg skulle hente noe i vesken min, bare å få tatt undersåttene til min frisør nærmere i øyesyn. Jeg tittet bakover, på skrå under frisørstolen. Gummistøvler! Jaggu sto hun ikke der i lange, grønne gummistøvler. Det var altså sant at Masaiskoene hennes sto ubrukt på bakrommet. - Du merker det med en gang du begynner å bruke Masaiskoene, særlig rumpen og leggene, sa frisøren med gummistøvlene. Det er uvant for kroppen og stå slik å svaie, og man aktiverer andre muskegrupper… - Okey, jeg har hørt at de er bra for ryggen? - Ja, absolutt. Uten tvil, men de hjelper som sagt også på rumper og legger, kvitrer min frisør. Ja, når jeg bare husker å ta dem på… Jeg er egentlig veldig glad i støvler. I andre enden av salongen har nå en tredje frisør fanget opp temaet gjennom hårføhlerlyd og intens saksing. - Ja det er noe med disse kroppene, dere. Nylig møtte jeg en kar som ville vise meg six-packen sin. Og vet dere hva jeg svarte? Jo, at jeg for min del foretrakk nu halvannalitere! Det ble dørge stille i salongen. Føhnerne stilnet. Saksene falt nesten i bakken. Hva mente hun med halvannenlitere? Stillheten varte bare tre-fire sekund. Da oppfattet vi det. I mitt indre univers så jeg for meg både egne og andre bilringer. Ja, jeg innrømmer gjerne at min egen tidvis kan føles på den nevnte størrelsen. Jeg trakk den inn, under frisørkappen. Damebladet som lå foran meg ble med ett rasende interessant, og hurtig bladde jeg opp på side 14 der artikkelen om faste rumper og flate mager sto beskrevet. Der sto ingenting om Masairumper, men jeg vet råd nå for både det ene og det andre. Om 21 dager, da skal dere se meg! Med kamuflert Masairumpe og halvlitersmage. Sixpacken får vi snakke om en annen gang…

(Skrevet av Marianne Lovise Strand)

Jag vill känna at jag lever...

"Jag vill leva lycklig, førr at jag e jag..."

Må bare dele teksten til Gabriellas Sång fra den fantastiske filmen "Så som i himmelen".
(Marianne Lovise)

- Gabriellas Sång -

Det är nu som livet är mitt
Jag har fått en stund här på jorden
Och min längtan har fört mig hit
Det jag saknat och det jag fått

Det är ändå vägen jag valt
Min förtröstan långt bort om orden
Som har visat en liten bit
Av den himmel jag aldrig nått

Jag vill känna att jag lever
All den tid jag har ska jag leva som jag vill
Jag vill känna att jag lever
Veta att jag räcker till


Jag har aldrig glömt vem jag var
Jag har bara låtit det sova
Kanske hade jag inget val
Bara viljan att finnas kvar

Jag vill leva lycklig
För att jag är jag
Kunna vara stark och fri
Se hur natten går mot dag

Jag är här
Och mitt liv är bara mitt
Och den himmel jag trodde fanns
Ska jag hitta där nånstans

Jag vill känna att jag levt mitt liv

Bienes hemmelige liv

Siden jeg var ganske lita, har jeg vært en lesehest...

Foreldre er som kjent ganske fornuftige. Det måtte jo litt luring til, for å kunne lese etter sengetid. Velkjente triks er jo nattlommelykt under dyna, for ikke å bli oppdaget inne i de mest spennende delene av boka. Eller holde fingrene på sengelampeknappen, og på instinktrefleksen skru av lyset ved den minste lyd utenom det vanlige...

De senere årene har jeg ikke lest fullt så mye. Men en av de bøkene som sitter igjen i meg som en av de beste, er BIENES HEMMELIGE LIV. Har du gått glipp av denne opplevelsen, anbefaler jeg gjerne!

Forfatter er Sue Monk Kidd, utgitt på Bazar.

Våren starte i fjæra - hvorfor ikke gå dit idag?

Så mye vakkert å se, bare du fanger øyeblikket
(Foto:Marianne Lovise Strand)

1. 
   

Appelsinhyllest

Altfor lite påsketurer i år. Men appelsiner, det har vi:)
(Foto:Marianne Lovise Strand)

Det får værra som det vart, når det ikkje bei som det sku...

Underveis til noe...
Ferdig! (MMSfoto/maleri: Marianne L. Strand)
Ja så heter det, sånn omtrent i alle fall. Hadde gledet meg lenge til 2. påskedag. Etter en periode med oppussing av hus i bortimot tre uker, inkludert solrike dager på utsida av vinduet mens malekosten forandret fargen på vegger og lister, mens nytt gulv kom på plass, og taket fikk to nye strøk, hadde jeg lengtet etter 2. påskedag. Etter en laaaaaaaaaaaang venninneprat, etter en skitur i skjørt, ja det var det vi planla. I hodet mitt under planleggingen var det sol og etter turen skulle det kjennes i kinnene og i sjela. Men så går det ikke alltid som man tenker. Været ble ufyselig, regnet hoppet og spratt, vinden rusket til og med i husveggene. Og så ble jeg syk. Ikke veldig syk, men med litt feber og verk i muskler og ledd, vondt i halsen og for lite energi til å legge ut på biltur. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det. Heter det i et annet ordtak. Jeg bestemte meg for å ta det pent. Hva skulle jeg bruke denne siste påskedagen til da da? Mens jeg tok meg en dusj bestemte jeg for at jeg skulle brygge meg ingefærte og finne fram mine blanke lerret. Maling i gode farger. Sette på en vakker cd med toner som man ikke trenger å tenke så mye av. Jeg så gjorde. I løpet av en halv time var maleriet halvferdig. Jeg var på vei. Humøret var bedre. Jeg følte meg ikke syk lenger. Ny cd i spilleren. Litt livligere toner. Jeg danset med penselen over lerretet. Tenkte på hvor heldig jeg er som har muligheten til noen timer helt alene med meg selv og fargene.
Jeg sendte en melding til min venninne. "JEG MALER".
Hun svarte: JEG GÅR TUR MED EN SOM DU".
Jeg smilte og nynnet mens jeg malte videre.
Etter et par timer timer var jeg fornøyd. Jeg hadde lekt nok med fargene - i dette bildet. Det var ferdig. En herlig boblende gledesfølelse på innsida. Regndråpene danset lambada på yttersida av kjøkkenvinduet mitt.



Og jeg ville male mer
Så jeg begynte på et nytt maleri. Mer konkret denne gangen. Hav. Himmel. Grønnkledte, myke berg. En båt. To som skuer.
For en glede!
Så selv om det ikke ble som det skulle idag, selv om det ikke ble venninneprat over kaffe og sjokolade, og skitur i skinnende sol så ble dagen kjempefin. Og det kommer nye dager. Både til å møte gode venner og til å male.
Det er viktig å være klar over at hver gang noe uforutsett skjer, så har du et valg! Helt sant, er det ikke fantastisk?
(Marianne Lovise)

Smile med øynene

Barna våre kan lære oss kule ting om livet, dere. For vi voksne tror jo så ofte at vi vet alt. Haha, hva med noen ramsalte påminnelser, dere?

BARNA VET ALT. De har nemlig ikke rukket å lære av oss store å lyve for seg sjøl og andre enda. Ei heller lar de seg bremse av at det vi store TROR ikke går. ALT kan prøves. Barna TØR å være ærlige. De utforsker og snakker og spør om det vi voksne feier under tepper og lukker øyne og ører for. Ikke fordi vi nødvendigvis gjør det i verste mening eller tenker å være uærlige. Vi er bare så inmari ”flinke” og har lært oss tonnevis med at: ”Slik er det, bare.”

Ei lita jente på 14 mndr. stablet tomme returglass oppå hverandre, og jeg sa selvsagt snusfornuftig at: ”Det dèr går ikke, vennen, de kommer til å ramle ned og knuse.” Hun så rolig opp på meg med kloke øyne, og satte deretter det øverste glasset pent oppå i vakker og enkel konsentrasjon. Det gikk kjempefint. Og jeg? En forutinntatt dust.

For eksempel kan vi være veldig flinke til å putte ”blonder” på tilværelsen og lage den finere enn den er. Ei lita jente på tre hadde en mamma som var irritert. En ”flink” mamma som ville skjule irritasjonen sin. Hun smilte og snakket til jentungen med hyggelig stemme og forklarte og var så grei, så... Jentungen så med klart blikk på mammaen sin og sa enkelt og greit: ”Du må smile med øynene også, Mamma.”

Ei anna lita jente på tre, møtte meg i døra og så på meg med sitt åpne, kloke blikk den første gangen jeg møtte henne. Og før vi voksne rakk å begynne med presentasjoner og si våre ”hei” og ”så hyggelig” osv, sa veslejenta til meg: ”Mamma er sint.” Ja, ikke at hun freste av sinne akkurat da jeg kom inn døra, men sint nok generelt, til at jentungen hadde behov for å opplyse om det.

Det virker ikke som barna dømmer på noen måte. De bare observerer og konstaterer fakta. De vet. Vi kan ikke lure dem. Og vi voksne skvetter inni oss og er livredde for at noen skal oppdage hvordan vi egentlig har det, og tenker ”Jeg som er så stor og flink og snill, kan da ikke være SÅ trist eller SÅ sint på omgivelsene mine. Kjærevene-huffamei, alle må jo tro at jeg er ei sippe eller et hissigtroll.” Men de små vet at det bare er livet. De liker heller at vi er ærlige og lar være å smile, hvis vi ikke kan smile med øynene også…

Det går farlig fort over i veslevoksenhet for de små. I hvert fall sånn i fire-fem års alder. Da er de unge håpefulle i full gang med apekattleken og papegøyeherminga si. Aper og hermer modig etter oss voksne. Suger inn hvordan en ”liksom” skal oppføre seg, og plutselig VET de ALT på en voksen måte i stedet for på en umiddelbar måte.

Min veslevoksne tantejente forkynte oppgitt i fjor, etter at lillebror på 14 mndr. i sin utforskertrang hadde kastet en full dorull nedi do: ”Herregud, Pappa, han måtte jo forstå at DÈT ikke gikk an...!” Haha, visst gikk det an, han hadde jo akkurat gjort det. Og hvordan i all verden skulle han finne ut hva som skjedde, hvis han ikke prøvde?

Og så femåringen som var oppe grytidlig. Pappaen sto opp en stund senere, og kommenterte forsiktig: ”Svært så tidlig du var oppe i dag?” Poden svarte velsevoksent: ”Ja, den som legger seg tidlig om kvelden, kommer seg opp om morran.”

JAAA til å smile med øynene også! Hvorfor ikke, forresten?

påskeaften

vel, ka skal man si, en påskeaftens morgen? morrakaffen er vel fordøyd, det er faktisk tid for formiddagskaffen. men jesus, om du er i nærheten, ka skal en stakkars gjøre, når harstadbutikkan har slutta å selge den beste kaffen? zoega. ka i herrens navn skal man gjøre? all anna kaffe smake flaut. og e jesus opptatt av sånt?

en dag spekulerte æ i konsekvensan av den "nye" teorien at det e bevisstheten vår som er årsaken te alt vi oppleve som vårres verden. og min og din verden oppleves jo forskjellig, det har vi ikkje trengt å krangla mykje for å si oss enig i. og med fare for å bli tuillat, fortsatte æ min spekulasjon. om alt e til, for at æ har hatt min bevissthet fokusert på det, ja, da e jo både æ og du, og jesus resultat av .....
og siden forskeran for lenge siden egentlig e blitt enige om at det kanskje ikkje finnes noe som er fast stoff, at en skinnstol bare kjennes fast ut fordi vi opplever den sånn, ja da finnes jo egentlig ingenting, alt vi oppleve er bare opplevelsa.

men da e det jo plutselig opplevelsan som blir det viktige! hæ? og da blir det litt av en spekulasjon å finne ut kor moral og sånt kommer inn i bildet. jesus, korrsen opplevelse hadde du påskaften for lenge sida? eller var det nån andre sin opplevelse?

på en måte kan man faktisk si at alt bare er en slags illusjon. i det minste vil æ i så fall si takk for illusjonan. hves du treng en mer vitenskapelig "dokumentasjon" på dettan, prøv å lese fysikkprofessor Amit Goswamis bøker. selv der sniker jesus seg inn, og hvess æ har forstått det rett, er Gud (og jesus) en del av oss sjøl. så hvesst du også har følt dæ litt skitsofren i støytan, så e det kanskje heil normalt? plutselig. jesus.....
hilsen Sissel

Under the rainbow...

Magisk å bo under regnbuen, ikke sant?
(Foto:Marianne Lovise Strand)

Lamper av søppel

Min kompis Miso (kallenavnet uttales Mi-sjo) lager stilige lamper av avfall fra båtslipen og ting han finner i fjæra. Han har meget flotte tanker om bl a gjenbruk i det han gjør, og ikke minst har lampene utrolig flott design!

Jeg har sett dem "live". Alle er helt unike, siden materialene gjør at alle blir "one of a kind". Må innrømme at jeg har lyst på flere av dem!

Liker du gjenbruk og tenker på miljøet - samtidig som du digger kul design, ta en titt på disse:

http://www.changedperspective.com/garbagelight/

Jeg vil

(Foto:Marianne Lovise Strand)
Jeg vil dele gleden min med deg
når jeg ser fjorden glitre utenfor mitt vindu
når jeg drikker nykokt kaffe med en flik av sjokoladesmak
når jeg ser at sola smelter fram stadig nye centimeter med barmark
når jeg ser de første krokusene stikke opp av snøen
når jeg mottar vårens første hestehov av min datter

Og jeg vil være der for deg
når du forteller om dine sakte dager
når du forteller at du har sett tjelden komme tilbake
når du sier at sjura er begynt å bygge reir
når du sier at måsen har begynt igjen
når du spør om middagen var god


(Marianne Lovise Strand)

Invitasjonen

(MMSfoto:Marianne Lovise Strand)
Denne teksten syns jeg var så god at jeg vil dele den. Jeg fikk den via Facebook - Kirsti - takk te dæ for at du deler gull du finner:) :)



INVITASJONEN

Av Oriah Montain Dreamer, Indian Elder

Det interesserer ikke meg hva du livnærer deg med.
Jeg ønsker å vite hva du brenner for,
og om du våger å møte ditt hjertes savn.
Det interesserer ikke meg hvor gammel du er.
Jeg vil vite om du våger å risikere og måtte se ut som en tosk for kjærlighet,
for dine drømmer, for eventyret av å være i live.

Det interesserer ikke meg hvilke planeter som danner kvadrat til din måne.
Jeg vil vite om du har følt på kilden til din egen sorg,
om du har blitt åpnet av livets mange bedrag,
eller om du har visnet og lukket deg av frykt for mer smerte!
Jeg vil vite om du kan sitte med smerte,
min,eller din egen, uten å bevege deg for å gjemme den,
få den til å falme, eller fikse den.
Jeg vil vite om du kan være med GLEDE, min eller din egen;
om du kan danse av villskap og la ekstasen fylle deg til fingertuppene og tærne
uten å advare oss om å være forsiktige, eller realistiske,
eller å huske begrensningene av å være menneske.

Det interesserer ikke meg om historien du forteller er sann.
Jeg vil vite om du kan skuffe en annen for å være lojal mot deg selv;
om du kan tåle anklagen om bedrag og ikke bedra din egen sjel.
Jeg vil vite om du kan være trofast og derfor være tillitsverdig.
Jeg vil vite om du kan se skjønnhet selv når det ikke er pent hver dag,
og om du kan la DENS nærvær være en kilde til ditt liv.
Jeg vil vite om du kan leve med fiasko, din, eller min,
og likevel skrike til fullmånens sølv: JA!!"

Det interesserer ikke meg hvor du bor, eller hvor mye penger du har.
Jeg vil vite om du kan stå opp etter en natt av sorg og desperasjon,
sliten og blåmerker til beinet, og gjøre det som trengs å gjøres for barna.
Det interesserer ikke meg hvem du er, eller hvordan du kom hit.
Jeg vil vite om du vil stå midt i ilden sammen med meg og ikke vike tilbake.

Det interesserer ikke meg hvor, hva, eller med hvem du har studert.
Jeg vil vite hva som holder deg oppe fra innsiden når alt annet faller vekk.
Jeg vil vite om du kan være alene med deg selv,
og om du virkelig kan sette pris på ditt eget selskap i disse tomme Øyeblikkene.

Er glasset halvfullt eller halvtomt?

....det kommer an på øyet som ser - og tankene som tenkes...
(mobilfoto:Marianne Lovise Strand)

Sødme

"Sødme" var det første store hjertebildet jeg malte. Jeg syns det bærer navnet sitt med rette :o)

En Fregnes påskedrøm

Mitt navn er Fregne
Jeg leter etter liten fin
nese som kan være min.

Helst en deilig en med sprett
så jeg ikke glir av
så inderlig lett.

Påskesola er alle fregners helt.
Den er årets første sjanse
for fregner generelt.

Min forrige eiers pappa
påsto fregner, helt konkret,
kom av at flua hadde
vært der og, ja ....du vet.

Det trodde jeg aldri på.
Han pappaen bare tulla,
jeg vet det sikkert nå.

Min forrige eiers nese
har ikke lenger den beskaffenhet
som gjør en fregne vill og het.

Derfor sender jeg herved ut,
et opprop til alle interesserte:

Vil DU la meg hjelpe
deg å drysse fregner
på din vakre, flotte nese?

Bill.merk.:
Uimotståelig, sjarmerende,
frekk og freidig.
Alltid litt foran.

Hvor ble undringa av?

Jeg lurer på… når undret du deg sist over selve livet og alt dette fantastisk vakre, ville og flotte rundt oss? Kan du huske sist du lurte på hvorfor krokusen kommer opp gjennom snøen hver vår? Hvorfor den er så vakker? Hvorfor vi er på denne vakre blå smykkeplaneten i en bortgjemt krok ytterst i Melkeveien? Hvorfor månen glitrer i havet? Hvorfor kjennes vann som renner over hendene akkurat slik? Hvorfor er en trillende barnelatter så deilig å høre på? Hvorfor reiser alle hårene seg på kroppen når vi hører eller ser noe vakkert som rører oss? Hvorfor lukter solvarm hud akkurat slik?

Jeg lurer på hvorfor vi lar TV’en, mobilen og PC’en spise opp tida og nysgjerrigheta vår…? Hva skjer med meg og deg hvis vi skrur av alt en stund hver dag? Hva skjer hvis vi tar tida vår tilbake og lager åpne mellomrom, slik at vi faktisk kan rekke å undre oss?

Om vi ikke undrer på ”hvorfor” – så kan vi kjenne og nyte og sette pris på selve livet. Kjenne at sola varmer. Kjenne hvordan vannet i springen renner bløtt over hendene. Kjenne følelsen av dråper løpe lekende over håndbaken. Kjenne en tung dråpe dryppe fra fingeren og sende en sprettdråpe opp igjen som en glad hilsen til deg. Se ringene i vannet spre seg utover. Kjenne vinden stryke over halsen og leke med håret.

Høre fuglene synge. Høre havets stille sus og ville brøl. Kjenne at vi har en kropp som yrer av liv hver gang vi puster solskinn og glede inn i alle cellene våre – solskinn og glede helt ut i tærne og hårspissene og fingertuppene. Lukte at solvarm hud har sin helt egne varme glød av liv. Ditt liv. Kjenne smaken av salt på nykokt egg. Kjenne lukten av fersk kaffe. Kjenne ostekaka smelte i munnen. Nyte at sola skinner i krokusens blanke kunststykke av et kronblad. Le en boblende gla’latter over alle solskinnsdiamantene som glitrer i havet. Snuse inn lukta av regnvåt lyng og ramsalt hav.

Jeg lurer på hva som skjer hvis du og jeg tar tida vår tilbake – og husker å sette pris på alt dette vakre levende livet rundt oss på alle kanter. Kanskje vil barna og barnebarna våre også få oppleve det. Hvem skal ellers vise dem og lære dem undringen over livet – det å se og kjenne alt det vakre, ville og flotte?

JAAA til livet og undringa! Hvorfor ikke, forresten?

Presset kanne

Noen morgener er det travelt. Av ulike årsaker kan minuttene plutselig gå altfor fort.
I dag tidlig ringte rørleggeren på døra samtidig som jeg fikk telefon og prinsessen var altfor seint med å få på seg sokkene for at vi skulle nå skolestart.
Men kaffe må man ha. Ja, presskannekaffe må man ha. Det viste seg å være for lite i kaffeboksen vår. Så jeg sprang i spiskammerset, henta en ny pose - og - - - -og - - og--- den tømte jeg i sin helhet oppi presskanna.....
Say no more!!!:)

Slipp fangene fri, det er vår!

(Dagsferskt krokusfoto: Marianne Lovise Strand)

Med dette lille vårdiktet, som jeg skrev i fjor i slutten av mars - vil jeg ønske dere alle ei nydelig påske. Velg å ha det godt, velg å tenke flott - velg å være takknemlig, våg å smil. Kvikk lunsj og kaffe, appelsiner og smågodt, pølser på bål i fjæra eller på fjellet - det er knall, dere:)
God påskeappelsinklem fra Marianne Lovise


Lilla flørt


Krokusen lente seg mot den varme murveggen,
den var ny og leken,
strakte de lilla bladene utover,
smilte gult i midten
vugget sakte i marsvinden
Nyt meg, nyt synet av meg
Ser du meg ikke?

En skikkelig tankevekker - les - og aldri glem:)

Illustrasjon: Anne Julie Aubry

Idag sendte ei venninne meg en mail som hun ba meg sende videre. Hun har nok også fått den fra noen som har bedt henne sende videre. Noen slike mailer er gode påminnelser.
Jeg er takknemlig for sånne mailer. Takknemlig for gode venner.
Her er ordene som kom til meg:
(god helg fra Marianne Lovise)



I ran into a stranger as he passed by,
"Oh excuse me please" was my reply.


He said, "Please excuse me too;
I wasn't watching for you."


We were very polite, this stranger and I.
We went on our way and we said goodbye.


But at home a different story is told,
How we treat our loved ones, young and old.


Later that day, cooking the evening meal,
My son stood beside me very still.


When I turned, I nearly knocked him down.
"Move out of the way," I said with a frown.


He walked away, his little heartbroken.
I didn't realize how harshly I'd spoken.


While I lay awake in bed, God's still small voice came to me and said,


"While dealing with a stranger,
common courtesy you use,
but the family you love, you seem to abuse.


Go and look on the kitchen floor,
You'll find some flowers there by the door.


Those are the flowers he brought for you.
He picked them himself: pink, yellow and blue.


He stood very quietly not to spoil the surprise,
you never saw the tears that filled his little eyes."


By this time, I felt very small,
And now my tears began to fall.


I quietly went and knelt by his bed;
"Wake up, little one, wake up," I said.


"Are these the flowers you picked for me?"
He smiled, "I found 'em, out by the tree.


I picked 'em because they're pretty like you.
I knew you'd like 'em, especially the blue."


I said, "Son, I'm very sorry for the way I acted today;
I shouldn't have yelled at you that way."
He said, "Oh, Mom, that's okay.
I love you anyway."


I said, "Son, I love you too,
and I do like the flowers, especially the blue."


FAMILY
Are you aware that if we died tomorrow, the company
that we are working for could easily replace us in
a matter of days.
But the family we left behind will feel the loss
for the rest of their lives.


And come to think of it, we pour ourselves more
into work than into our own family,
an unwise investment indeed,
don't you think?
So what is behind the story?


Do you know what the word FAMILY means?
FAMILY = (F)ATHER (A)ND (M)OTHER (I) (L)OVE (Y)OU

Tell this to as many persons as you can:)

You will receive a miracle tomorrow.
Don't ignore and God will bless you for the rest of your life

Tre bilder til av Bjørg Thorhallsdottir:

Det første bildet jeg har lyst å vise dere, forklarer seg sjøl helt og fullt :o)

http://www.bjorg.info/graphics_17/05.html


Det neste digger jeg, fordi vågemotet med å stupe ut i det når det gjelder kjærligheten, gir så enorme virkninger. På godt, om vi velger det:

http://www.bjorg.info/graphics_13/13.html

Det siste viser stupedama, som går igjen i flere av Bjørgs bilder. Bildet heter "Å våge er å miste seg seg et øyeblikk." Sjekk den lille musa under helen hennes som dytter henne til å stupe i det ;o)

http://www.bjorg.info/graphics_09/05.html

Er vi klissent vassent vissvass - eller er vi tydelige trygge forbilder?

Denne ganga tenker jeg mest på oss som har noen år på baken. Som har barn, barnebarn og ungdommer rundt oss i dagliglivet vårt. Vi som er lys levende eksempler og forbilder for den oppvoksende framtida vår: Barn og ungdom som skal prøve å finne ut av det å leve livet sitt… som lærer av å kopiere vår levevei, uansett hvor god eller dårlig den er. Wow! Litt av et ansvar, ikke sant?

Er vi klissent og vassent vissvass-forbilde? Jeg mener, er vi mer opptatt av f eks egen jobbkarriere og muligheter til å få tatt en fyllefest på hyttta/i campingvogna, enn å være trygge foreldre og voksenpersoner for barn og ungdom vi har i huset? Er vi mer opptatt av å skrive meldinger, prate i telefonen med venner eller se på TV, enn å være forelder? Lukker vi øyne og ører og tror at alt går bra? Eller TØR vi å følge opp?

Hmmm. Hva er Å FØLGE OPP? Er det å kjøpe mobil til veslejenta på åtte i et anfall av klissen snillisme? Er det å være selvutslettende hotellvert for en ungdom som ikke har lyst til å bidra i huset? Er det å kjøpe seg fri fra dårlig samvittighet og manglende tilstedeværelse med flotte gaver og bittelitt såkalt ”kvalitetstid” i ny og ne? Det vil jeg kalle direkte skivebom. Da er det på tide med en real omstart, folkens.

HELDIGVIS er det fantastisk mange som virkelig følger opp og TØR å være tydelige trygge forbilder. Jeg ser dem overalt. Til dere er det bare å si: HEIA - HEIA - HEIA! Jeg jubler over at dere fins! Fortsett med det dere gjør for framtida vår. Flott at dere tør å lage tydelige regler og følge opp med sunne konsekvenser. At dere tør å være litt ”pain in the ass”. At dere ikke vanner ut deres egen voksenrolle med vassent og klissete vissvass. At dere har øynene åpne. At dere lager trygge barn og ungdommer.

Hvis du ser barn som slåss med hverandre. Hva gjør du da? Er du av de som spør hva som skjer og rydder opp i bråket på en real og grei måte, eller er du av de som sniker deg forbi mens du ser en annen vei og håper det går bra? Som ”driter i det”, for å si det på en annen måte. To tolvåringer gnur en annen tolvåring stygt ned i snøen. Hvordan kan vi gå forbi noe sånt?

Men det er faktisk det vi gjør. Vi overser barna og ungdommene våre. Vi sniker oss feigt rett forbi, og ser glatt til en annen kant. Vi er totalt fraværende for dem. Når vi er mer opptatt av å få tatt den liksomveltfortjente helgedrammen(e) vår, enn å være tydelig og trygt til stede. Når vi ikke er kjørbare, og ikke har mulighet til å hente dem inn hvis noe uforutsett hender. Når vi setter 13-åringen igjen hjemme alene over helga med litt penger til mat og ”håper det går bra”... "Han er jo så moden for alderen."

Barne- og ungdomstida er ei sårbar tid for våre flotte unge medmennesker. Framtida vår. Men hvor er VI? Vi som er forbilder? Er vi som barn sjøl? Mer opptatt av egen forlystelse enn å være tydelig tilstede i de sårbare årene i de unges liv?

Sånn i inngangen til påsken, vil jeg gjerne spørre deg hva du har tenkt å gjøre i ferien? Vil du være vassent vissvasseksempel med drammen din foran TV’en – eller vil du være tydelig og trygg voksen sammen med de unge håpefulle? Hva med en felles tur på kino, kanskje? Noen slag kort, monopol eller mimelek? Ut på tur eller grille pølser i fjæra? Være med å mekke sykkelen eller mopeden klar for våren? Bygge plankehytte i hagen? Bake sjokoladekake sammen? Herlig dagstur på snowboard/slalom? Pilke på isen? Gjøre noe sammen. Noe givende.

JAAA til å være tydelige trygge forbilder! Hvordan kan vi noe annet, forresten?

(Illustrasjonsfoto ble havtåka som visker ut landskapet - slik tydeligheten vår forsvinner hvis vi er for vasne...) ;o)

Eventyrlig 2

To havryttere rir langs bølgekanten... med Senjafjellene som kulisser - legg merke til hvor vakkert det i Breivik i Andøy neste gang du kjører forbi.
(Foto:Marianne Lovise Strand)

Jeg digger eventyr - tusen takk Berthe for ditt.
Her kommer ett ett natureventyr til.
Nattaklem fra Kleiva : )
Marianne Lovise

Eventyrpastell

En stille kveld fortalte naturen dette vakre eventyret...

Åh... for en kunst!

Nyt dette:

http://www.news.com.au/heraldsun/gallery/0,22010,5038127-5007153,00.html