Perler for svin

Du skal ikke....kaste perler for svin(Foto:Marianne Lovise Strand)

Jeg er så heldig. Jeg ser på stuegulvet. På et grått ullteppe som slett ikke er grått mer.
Klinkekuler er behørlig sortert etter farge og størrelser av to Prinsesser på 10 år.
To kloke jenter som Vet. At man ikke skal kaste perler for svin. De vet det uten å vite det.
Det skinner så vakkert der borte på stuegulvet, jeg får lyst å legge med langflat på magen.
Jentene er ikke her nå. De spurte pent om glasskulene kunne få ligge der til Etterpå.
Etterpå er ikke kommet ennå. Så imens nyter jeg og Stillheten dem.
Stillheten ja. Hun smøg seg inn i stua vår for fire dager siden, helt stille, mykt, sjarmerende satte hun seg ned i sofaen og bare var. Hun sier ikke stort. Jeg smiler til henne. Stillheten.
Årsaken var sykdom. Jeg var angrepet. Jeg prøvde å kjempe. Våpen som hvitløk og ingefærrot, og våpenbeltet fylt med C-vitaminer. Det hjalp kanskje ikke. Ikke vet jeg.
Men jeg ligger ikke nå. Jeg sitter. Jeg smiler. Jeg har fått ro denne uka. Jeg har vært masse alene. Nei, ikke alene. Stillheten er jo her. Hun ville ikke høre på radio eller se på tv. Hun var heller ikke spesielt interessert i å lese bøker for meg. Hun ville bare sitter her og stryke meg mykt over håret for å minne meg om alt jeg har å være glad for.
Uendelig mange ting, har Stillheten minnet meg om. Så, når klokka er nesten tre og Prinsess1 er ferdig på skolen, kribler det i meg etter å høre om hva som skjer der ute i Verden.
En time senere kommer Storebror fra sin store skole. Og Mannen. Jeg parkerer stillheten under en silkepute og spør. Akkurat denne uka var det forskjellige de skulle. Kurs. Aktivieter. Bursdag.
Jeg og Basillene og Stillheten har hatt det kult. Vi har kastet perler. Men ikke for hvemsomhelst.
Nei, i likhet med de to Prinsessene som lærte oss trikset, har vi sortert perler og vist dem fram til kun utvalgte. De som ville se. De som ville høre hva vi hadde på Hjertet. De som ville Lytte.
Jeg er så takknemlig. Nå synger Stillheten for meg. Hun synger at hun snart skal dra, og skriver en lapp med sirlig skrift. En gullapp som skal henge på Kjøleskapet og minne oss om å invitere Stillheten inn av og til. Også når jeg ikke er syk. Det er helt greit. Det er kult. Det er supert.
Jeg får skrivekløe av å være ilag med Stillheten. Jeg fylles av Takknemlig. Jeg blir mer Oppmerksom. Jeg tenker på alle jeg er glad i. Det er mange, det!
Du skal ikke si Ikke. Så jeg sier ikke "Ikke kast perler for svin". Jeg sier: SORTER PERLENE DINE OG VIS DEM TIL SJELEVENNER:)
(Marianne Lovise og Stillheten)