Totalt antall sidevisninger

fredag 4. september 2009

Min båt er så liten...

..og Havet så stort. (Foto:Marianne L. Strand)

Min eldste er fisker på en liten sjark. Ofte alene på havet. Han startet da han var 14 år.
Han har en av verdens farligste yrker. Men idag, idag tidlig så jeg båten ligge så fint nær land
her hvor vi bor. Det er sjelden jeg vet hvor båten er - og hvor store bølgene her.
Inni hodet mitt er de noen ganger kjempestore. Men jeg tror på Beskyttelsen. At den er der.
Idag kunne jeg fotografere båten som sakte drev forbi, på sin breiflabbjakt.
Min pappa var fisker. Jeg ventet. Alltid. Hver dag ventet jeg på pappa, på at han skulle komme på land. Det var ikke mobiltelefon den gangen. Bare Walkie Talkie, som mamma ikke brukte.
Noen ganger hadde pappa den på, og lot meg høre. Jeg så forbauset på boksen på veggen som det kom stemmer og latter ut av. Jeg hørte de sa: Gå over på 17.
Så ble det stille. Hvis man ville, kunne man følge etter, skru til kanal 17.
Merkelige greier.
Min eldstesønn på 22 har mobil. Det hjelper litt. Men mest av alt må jeg stole på Beskyttelsen.
At den er der.
Det går mot høst, og uroligere vær blir det i oktober, november og videre.... Det blir mørkt. Glatt på kaier og dekk. Men jeg må bare stole på det. At det går bra.
(Foto: Marianne L. Strand)

1 kommentar:

kreativkjeller sa...

Hei Marianne.

Kor fint det var å lese dette...du formidla det kjempefint. :-))

Barbro