Et svanefoto

Hallo? Jeg skulle gjerne hatt et vakkert svanefoto i dag, og lagt det ut her.

Jeg kjørte forbi den grunne Strengelvågfjorden søndag ettermiddag. Uten fotoapparat. Der var det treff, der! Skikkelig stortreff. Hele 36 svaner. Noen med stjerten opp og hodet ned under vann og andre pusset fjærdrakta med halsen i karakteristisk vakker bue. Enkelte svaner hvilte på tørt land og noen fløt stille i vannskorpa mens de kikket på hverandre og på været og fikk pusten igjen etter matsøket der nede på bunnen. Eller kanskje de bare skravlet litt med hverandre. Hva vet jeg?

Ei voksen havørn fløy rett over akkurat da.

Slike kule øyeblikk i livet putter jeg blant de gode minnene jeg samler på.

Kjærlighetsuke i Sokndal - for en utmerket ide!!!

Skal vi lage vår egen kjærlighetsuke snart?(Foto:Marianne Strand)

Jeg hørte på radioen for et par dager siden om kjærlighetsuka i Sokndal kommune.
Idag var jeg inne på nettsiden til kommunen for å lese mer om den. Anbefales!
Legger ved en link, og via den kan du åpne programmet i pdf og lese alt om hva de gjør i kjærlighetsuka si. Vi burde lage kjærlighetsuker der vi bor, vi også.
Hvorfor ikke, forresten?:)
www.sokndal.kommune.no/kommune/content/view/full/9183

Hvorfor ikke gjøre lunsjen litt artigere idag?

Det skal ikke så mye til :) (Foto:Marianne L. Strand)

Viktig lyskryss i livet

Takk for i år:) (Foto:Marianne L. Strand)

Ørken

Tegnet av Lisa Cecilia Elstad Rehnlund

Det er i blodet mitt. Jeg ser for meg en substans farget i regnbue og sølv, som flyter sakte gjennom meg. Den er der når jeg sovner, når jeg våkner. Jeg trer på meg en hvit bomullskjole, og trår ut i ørkensanden. Føttene mine blir begravet i myke flammer. Jeg prøver å lukte noe, lytter tålmodig etter hvilken som helst lyd. Trærne dekket av torner, lager mytologiske skygger i sanden. En flokk med flaggermus, streifer brått den oransje fjellveggen. Jeg lukker øynene, og forestiller meg vingene mot kinnet mitt. I samme øyeblikk kjenner jeg lukten fra ørkenliljene. Jeg legger meg ned, slik at det honningfargede håret nesten går i ett med de brennende sandkornene. Det er mange år siden jeg valgte ensomheten. Det var bare et lite offer, uten det kunne jeg mistet alt. Endelig kan jeg bruke alt jeg har hatt inni meg. Frykten har jeg forlatt et sted nede i byen. Jeg kan temme sandstormer, stirre demoner inn i øynene med et ubevegelig blikk, tråkke barbeint på knust glass uten å blø. Kontroll og evner, alt jeg trenger å gjøre er å reise meg.

Skrevet av vår nye medskribent:) HURRA og velkommen til Lisa Cecilia Elstad Rehnlund

Perler for svin

Du skal ikke....kaste perler for svin(Foto:Marianne Lovise Strand)

Jeg er så heldig. Jeg ser på stuegulvet. På et grått ullteppe som slett ikke er grått mer.
Klinkekuler er behørlig sortert etter farge og størrelser av to Prinsesser på 10 år.
To kloke jenter som Vet. At man ikke skal kaste perler for svin. De vet det uten å vite det.
Det skinner så vakkert der borte på stuegulvet, jeg får lyst å legge med langflat på magen.
Jentene er ikke her nå. De spurte pent om glasskulene kunne få ligge der til Etterpå.
Etterpå er ikke kommet ennå. Så imens nyter jeg og Stillheten dem.
Stillheten ja. Hun smøg seg inn i stua vår for fire dager siden, helt stille, mykt, sjarmerende satte hun seg ned i sofaen og bare var. Hun sier ikke stort. Jeg smiler til henne. Stillheten.
Årsaken var sykdom. Jeg var angrepet. Jeg prøvde å kjempe. Våpen som hvitløk og ingefærrot, og våpenbeltet fylt med C-vitaminer. Det hjalp kanskje ikke. Ikke vet jeg.
Men jeg ligger ikke nå. Jeg sitter. Jeg smiler. Jeg har fått ro denne uka. Jeg har vært masse alene. Nei, ikke alene. Stillheten er jo her. Hun ville ikke høre på radio eller se på tv. Hun var heller ikke spesielt interessert i å lese bøker for meg. Hun ville bare sitter her og stryke meg mykt over håret for å minne meg om alt jeg har å være glad for.
Uendelig mange ting, har Stillheten minnet meg om. Så, når klokka er nesten tre og Prinsess1 er ferdig på skolen, kribler det i meg etter å høre om hva som skjer der ute i Verden.
En time senere kommer Storebror fra sin store skole. Og Mannen. Jeg parkerer stillheten under en silkepute og spør. Akkurat denne uka var det forskjellige de skulle. Kurs. Aktivieter. Bursdag.
Jeg og Basillene og Stillheten har hatt det kult. Vi har kastet perler. Men ikke for hvemsomhelst.
Nei, i likhet med de to Prinsessene som lærte oss trikset, har vi sortert perler og vist dem fram til kun utvalgte. De som ville se. De som ville høre hva vi hadde på Hjertet. De som ville Lytte.
Jeg er så takknemlig. Nå synger Stillheten for meg. Hun synger at hun snart skal dra, og skriver en lapp med sirlig skrift. En gullapp som skal henge på Kjøleskapet og minne oss om å invitere Stillheten inn av og til. Også når jeg ikke er syk. Det er helt greit. Det er kult. Det er supert.
Jeg får skrivekløe av å være ilag med Stillheten. Jeg fylles av Takknemlig. Jeg blir mer Oppmerksom. Jeg tenker på alle jeg er glad i. Det er mange, det!
Du skal ikke si Ikke. Så jeg sier ikke "Ikke kast perler for svin". Jeg sier: SORTER PERLENE DINE OG VIS DEM TIL SJELEVENNER:)
(Marianne Lovise og Stillheten)

Skal det være en dose Rosenkranzmusikk?

Får spørre, som ho gode Berthe ofte skriver - hvorfor ikke forresten? Jeg får fra tid til annen cder dumpende i postkassa mi - cder som er nye og som produsentene og artistene ønsker omtale av.

Noen ganger får jeg tid, andre ikke. Det er jo bare en gave, å få noe gratis. Musikk er ikke bare noe, det er selve livspulsen for meg i mange tilfeller.

Jeg fikk tidligere i år en cd med prosjektet Rosenkranz - og nå har jeg lyttet en tid på den. Jeg falt særlig for Det kom en prinsesse. Jeg er så heldig at jeg har fått en - hun er 10 år:)

Og jeg må bare synge : se den fine jenta:) Hurra for en lykke det var at hun valgte oss!

jeg sender dere likegodt bare linken til nettsida : www.rosenkrantzmusikk.no/rosenkrantz.php

Går du videre til myspace kan du lytte til sangene.

Ja, hvorfor ikke forresten. Dette er et spennende prosjekt med dyktige norske musikere.

Nå skal jeg lage ostesmørbrød. :)

hoppende høsthilsen fra Marianne Lovise

Høstflor i hagen

En blomsterelsker, to blomsterelskere, tre blomsterelskere, fire ......

Marianne og jeg er glade i blomster. I hvertfall har vi lagt ut mange blomsterbilder i løpet av en god del måneder på denne bloggen. Og jeg tenker at det er mange flere der ute.

Du og, ja? Tenkte jeg det ikke! ;o)

Gå hjem og bli voksen!

På ei kjøleskapdør hos venner, leste jeg denne artikkelen. Den hadde stått i Vesterålen Blad 7. juli 2005. Jeg fant den tydelig og inspirerende, og spurte om jeg kunne få kopiere artikkelen fra kjøleskapsdøra. Enden på visa var at jeg fikk artikkelen i hende, og i dag vil jeg gjerne dele den med dere. Av og til trenger både store og små en slik påminnelse, selv om det ikke gjelder alle:

"En amerikansk dommer i ungdomssaker holdt i retten denne tankevekkende talen om spørsmålet tenåringens fritidsproblemer:

Alltid hører vi dette klagesukket fra tenåringene: "Hva skal vi gjøre? Hvor skal vi gå?"

Svaret er: Gå hjem.

Puss vinduene og skoene, mal kjøkkenet, rak løv, klipp plenen, rydd i kjelleren, press buksene dine. Skift pakning i kranene, bygg en båt, driv idrett, lær å gå etter kart. Hjelp presten eller klubbstyret eller trekkhundklubben en skisøndag. Besøk syke, hjelp de fattige, les leksene, skaff deg en jobb, og når du har gjort dette - og fremdeles ikke er trett, og spør hva du skal gjøre, så les en god bok. Dine foreldre skylder deg ingen underholdning og adspredelse.

Din by eller hjemsted skylder deg ingen levevei. Du, derimot, skylder verden noe.

Du skylder den og dine mennesker din tid og energi og ditt talent, slik at vi ikke har krig og fattigdom. Uttrykt i enkle ord: Bli voksen!

Slutt med å være skrikerunge, legg drømmeverden bak deg. Kjemp for en ryggrad og ikke for en ønskekvist. Begynn å opptre som en mann. Du skulle være moden nok til å påta deg noe av det ansvaret som dine foreldre har vist når de har stelt om deg, unnskyldt deg og holdt ut med deg. De har gitt avkall på hardt tiltrengt komfort for at du kunne få det aller beste. Dette har de imidlertid gjort med glede nettopp fordi du er deres dyrebare skatt. Men nå har du ingen rett til å vente at de skal gi etter for hvert lune og egoistiske innfall som du måtte komme med.

Dommeren sluttet: Hva venter du på? Gå hjem og bli voksen!"

Gleden over det uventede

(Foto:Marianne Lovise Strand)

Første gang jeg var på ferie i Hellas, glemmer jeg aldri. Jeg hadde hørt om landet utallige ganger fra mine storesøstre. Jeg hadde lengtet i årevis - og ble 29 år før jeg selv kom meg dit.
Jeg reiste sammen med to jenter på 18 år - jeg var småbarnsmor og det var den første ferien uten barna. Rart, men også godt. Ingen tvil om det. Det går an å kose seg selv om man savner.
Vi leide scootere og moppet tre dager rundt på Korfu. En av de frodigste greske øyer, masse vakkert å se. Vi kjørte gjennom små landsbyer, drakk kaffe på bittesmå kafeer og spiste verdens beste pizza. Så en dag, da vi hadde kjørt langt om lenge og lenger enn langt uten bebyggelse, kom vi ned fra en dal. En kronglete grusvei. Litt vanskelig å kjøre. Masse svinger.
Og så, med ett - etter en sving, åpenbarte deg seg en uendelig eng med solsikker i full blomst.
Jeg mistet nesten pusten av synet. Mine to unge venninner var på tur å kjøre videre, jeg ropte at de måtte stoppe. Sammen sto vi der og bare så. Jeg kunne simpelthen ikke se meg mett, det var et overveldende inntrykk. Duften og lyden av sommer - og synet av mange tusen solsikker.
Jeg glemmer det aldri - og vil oppleve det igjen:)
Og så, dere. Så plutselig igår - her på Kleiva, oppdaget jeg på en diger moldhaug, som for øvrig var full av ugress. Plutselig stakk fire solsikkehoder opp og lyste som digre soler for meg. De hadde "ansiktet" vendt bort fra veien, så det var bare tilfeldig at jeg og Prinsessen oppdaget dem. Vi måtte stoppe, vasse gjennom vått høyt ugress for å komme nær dem - og for en opplevelse. Gleden over det uventede - slipp den inn:) Særlig nå når høststormene er over oss.
Marianne Lovise Strand

Så en dag

Å være takknemlig

Jeg var med og laget film om en helt spesiell mann for noen år tilbake. En gammel, eventyrlig mann som bodde alene på en øy uti Øksnes Vestbygd i Vesterålen. Der under det store, spisse fjellet bodde han. Skjalg. Jeg har aldri siden møtt hans make. En av de tingene han sa - også i filmen - var at han hver dag husket på å takke. For alt han hadde å være glad for. Og så ba han Fadervåret.
Han følte seg aldri redd, selv om han bodde alene i et digert hus på en øy. Han måtte i båt for å komme til fastlandet. Butikk hadde han heldigvis selv. Med alt fra kandissukker til kalosjer.
Han hadde så mye glede, han Skjalg. Han visste å glede seg over de små ting, året gjennom
Også etter at han mistet sin kjære kone, klarte han å finne tilbake til gleden - selv om savnet etter hans livsledsager i over 50 år var stort. Han gikk i fjæra, sanket gratis gleder som havet gav.
Så tjelden om våren.
Jeg prøver også å huske å være takknemlig. Men noen dager er det ikke så lett, noen dager kommer det digre skygger og prøver å fargelegge over de fine fargene som dagen hadde.
Slike dager er også livet. Så jeg tenker - hva skal det lære meg nå?
Det hjelper også å tenke. Okey, så er livet ganske gjenstridig eller tøft, men det er akkurat nå. I morgen, og i hvert fall i overmorgen vil det kjennes bedre. Eller kanskje til og med kjempebra.
Og vet dere hva - når man holder på slik - og er i kontakt med sin egen bevissthet - så skjer det saker og ting. Tanker og følelser kjører ikke tospann - det er to helt forskjellige ting.
Du er ikke dine tanker, for å si det sånn. Men du kjenner dine følelser.
Tankene kan vi sette bånd på - og ta styringen. Noen ganger kan vi bare hviske dem bort med et kjempedigert visuelt viskelær. Et hjelpemiddel er å GJØRE noe. Brette klær, lytte til en vakker melodi, danse, gjøre yoga, gå en tur, sitte i fjæra eller på et fjell og lukke øynene og bare vite at du har det godt. Og stole på at alt ordner seg. Det gjør det, kjære venn.
Husk bare å være takknemlig. For det du vet akkurat nå, er at det du har akkurat nå, er et øyeblikk som ikke kommer igjen. Du kan velge å ha det bedre:)
Marianne Lovise Strand

Min båt er så liten...

..og Havet så stort. (Foto:Marianne L. Strand)

Min eldste er fisker på en liten sjark. Ofte alene på havet. Han startet da han var 14 år.
Han har en av verdens farligste yrker. Men idag, idag tidlig så jeg båten ligge så fint nær land
her hvor vi bor. Det er sjelden jeg vet hvor båten er - og hvor store bølgene her.
Inni hodet mitt er de noen ganger kjempestore. Men jeg tror på Beskyttelsen. At den er der.
Idag kunne jeg fotografere båten som sakte drev forbi, på sin breiflabbjakt.
Min pappa var fisker. Jeg ventet. Alltid. Hver dag ventet jeg på pappa, på at han skulle komme på land. Det var ikke mobiltelefon den gangen. Bare Walkie Talkie, som mamma ikke brukte.
Noen ganger hadde pappa den på, og lot meg høre. Jeg så forbauset på boksen på veggen som det kom stemmer og latter ut av. Jeg hørte de sa: Gå over på 17.
Så ble det stille. Hvis man ville, kunne man følge etter, skru til kanal 17.
Merkelige greier.
Min eldstesønn på 22 har mobil. Det hjelper litt. Men mest av alt må jeg stole på Beskyttelsen.
At den er der.
Det går mot høst, og uroligere vær blir det i oktober, november og videre.... Det blir mørkt. Glatt på kaier og dekk. Men jeg må bare stole på det. At det går bra.
(Foto: Marianne L. Strand)

Høsten har landet på mitt bord

(Foto:Marianne L. Strand)
På mitt verandabord sto en gjenglemt skål etter sene sommerkvelder for bare
litt siden. I går lå et lite blad der og hilste på meg. Hei, sa bladet. Jeg ville bare
si at det har vært en sabla fin sommer. Hei, sa jeg. Helt, helt enig.
Du, sa Bladet. Synes du ikke jeg er ganske fin, sånn egentlig. Jeg har lagt meg på rygg, ja det er jo helg nå må vite. Fin, javisst er du vakker. Rundt skåla hadde en rekke andre blader lagt seg. Noen lå tett sammen. Andre søkte litt ro. Men bare ett blad hadde landet i skåla.
Du får ha en fin høst, hvisket Bladet.
Takk, lille Blad. Takk i lige. ...

Rød oppmuntring

Blåbæra i bærbakkene rundt huset er blitt for gamle og vasne. Jeg er sen i sessen. Alt for ivrig med alle andre prosjekter.

Heldigvis fant jeg denne røde fargebomba. En liten frisk trøsteklatt for øyet. Liksom et plaster på såret for blåbæra som modnet og falt av før jeg rakk å finne dem.

Neste år skal jeg plukke mer enn 300 gram blåbær. Tror jeg.