Totalt antall sidevisninger

tirsdag 31. mars 2009

Skal det være en kaffetorsk?

Skal det være en kaffetorsk? (Foto:Marianne Lovise Strand)
Jeg har aldri i hele mitt liv hørt om kaffetorsk før, så jeg fikk meg igrunnen en liten formiddagskaffelatter her.
Vil du vite, vil du vite, vil du vite hva kaffetorsk egentlig er kan du lese i :
http://www.lofotposten.no/lokale_nyheter/article4194513.ece
(marianne)

22 vakre sekunder...

Pietrasanta, Italia.
Fant denne lille søte videosnutten på youtube nå i kveld.
Det er vel ikke bare jeg som syns dette er vakkert+???
www.youtube.com/watch?v=Rz8ESToe7qw&feature=related
Godnatt fra Marianne

mandag 30. mars 2009

Tekster til å bli målløs av - musikk for hjerter

Sånn ser det ut når man spiller med hjertet...(Foto:Erik Jenssen)
Sist fredag hadde jeg en stor konsertopplevelse. Og da mener jeg VIRKELIG STOR.
Jeg har lenge digget VAMP. Jeg har lenge hørt på Vidar Johnsens og Peter Nordbergs første cd.
Den kom i fjor, og har gått seg varm i cd-spilleren vår i lang tid. Plutselig så kom de hit, til Sortland. Til Stedet. Og vi kom dit. For å oppleve det som ble annonsert som Vårens konsertopplevelse. Det var ikke uten grunn, nei. De har dessuten gitt ut ny cd sammen, i år.
Vi som var der ble vitne til at tre menn, ja for de hadde en meget dyktig trommeslager med seg, Rune Arnesen. Ja tre menn løftet musikken til himmels. Sammen. Tenk dere bare, at to flotte menn sitter på hver sin krakk med traktorsko på føttene, ikke pynta, bare helt seg selv, med hver sin gitar, og hver sin stemme. Og de synger inderlig - på hvert sitt språk. Tenk å høre noen som synger norsk og svensk, samtidig, for en duett!Oh milde. Det er egentlig vanskelig å gjenfortelle en slik stemning. Men definisjonen av svorsk har fått en ny mening.
Det er stort. For det oppstår magi når to mennesker -eller flere - går sammen og løfter hverandre opp, når de med hjertet gjør det de virkelig vil. Det er et fantastisk skue, og surrer rundt både på netthinna, i cd-spilleren og på youtube. Går du inn på
www.youtube.com/watch?v=zUrg_tzLfr8&feature=related
www.myspace/vidarjohnsen eller
www.myspace/peter Nordberg - ja da kan du selv lytte og bedømme. Men det blir selvsagt aldri helt det samme som å være på konsert.
(Marianne Lovise, konsertdigger)

Egentlig e klokka berre ti på halv ti nu...


Gjentagelser. Det er mange ting i livet som gjentar seg, som bare surrer rundt i sirkler. Ting man opplever gang på gang på gang på gang. Det er noe trygt med gjentagelser også. Det man har erfart før er ikke farlig.
Nå er vi fått sommartider. Hej, Hej! Ja, alle sammen har vi fått sommertid. Vi har stilt klokka MOT sommarn - og fått tildelt lange, lyse kvelder. Så får det heller bare være litt mørkt på morran, det varer ikke lenge før det er heldøgnslyst her oppe i Vesterålen.
Men altså, klokka. Vi stiller klokka. Og det samme gjentar seg - hvert bidige år. Noen - inkludert meg selv - må både tenke og si: "Ja, egentli e ho berre ti nu (ho, det er klokka det, her nord)".
Det sier vi, enda det vi ser er at klokka er blitt elleve. Sånn holder vi på noen dager.
For oss med unger som våkner grytidlig er det deilig, psykologisk deilig, etter noen dager å si: "Tenk, i dag sov ho te sju" (istedenfor seks, det er grygrytidlig).
Hvert år i mars "mister" vi en time av siste helga i mars. Vi venner oss fort til det, det er ikke det.
Men det er noe med det. Gjentagelser. Men en ting er godt å vite. Nå er det sommertid, helt på ordentlig. Snart. Det skal bare snø litt først. Reinene skal bare kalve litt først (reinkalvria). Og så skal vi ha litt regn og vind og sånn, så vi får grønne marker. Og vips, så er det vår - et par dager - før sommeren kommer - grønn og plustelig.
Godnatt, god vårnatt fra Marianne -som gjentar seg selv.... Nu e klokka EGENTLIG bare halv ti på kvelden. Og likevel er jeg trøtt - hva skjer???

søndag 29. mars 2009

Lekende lett på ski!

Snart påske, dere. Herlig! Påsken vekker til live gode minner.

Jeg er nemlig verdens heldigste heldiggris! Pappaen min er 70 år nå. Da jeg var lita, jobbet han på sagbruk. Han var nøktern og sparsommelig. Brukte gode gammeldagse epleknickers i vadmel eller ”æplenikkers i vømmøl”, som det heter i Østerdalen. Han hadde arvet dem av sin pappa. Og disse tilårskomne ballongbuksene brukte han både på jobb og privat.

Det var bikkjekaldt å jobbe ute på sagbruket om vinteren, men vømmøln holdt koken. Ikke så mye vind som fyker rett gjennom nikkersen der inni de dype skogene. Mer tørr kulde som får nesehåra til å fryse sammen når du drar pusten inn. Pussig følelse. Fra 16 minus og kaldere, oppstår fenomenet. Det har jeg testa.

Ja, altså: Han er en skogens og naturens mann, han pappaen min. Liker å være ute. Tok gjerne med søskenbarna mine og meg på skitur på søndagene. Store som små. Det gikk ikke så fort. Og det var ikke så langt. Men alle fikk være med. En fetter surva alltid, uansett hvor kort det var og hvor lett det gikk. Ei kusine gikk kjempefort, og var glad og fornøyd over alle hauger på null komma svisj. Det hendte vi var opptil 8 unger på tur sammen med pappa i sine særdeles uelegante, men lett gjenkjennelige æplenikkerser. Så fikk vi boller og kakao hos a’mor når vi kom inn igjen. Herlig. Kanskje slik som når unga langs kysten får være med på tur i fjæra?

Egentlig var faren min en bygdeoriginal allerede da, med de der posebuksene og mønsterstrikka knestrømpene. I alle fall inni mitt hode. Du kan kanskje levende forestille deg, som 13-åring, å skulle være med en vømmølsæplenikkerskledt pappa på butikken? Litt sånn lattermild-og-flau-på-samme-tid opplevelse.

Etter hvert ble vømmøln utslitt – men ut på ski bar det likevel. Oppover i ungdommen var jeg fortsatt kjempeheldig og fikk være med på fantastiske blåswixturer. Pappaen min har et slik mjukt og flott og gyngende Harald-Grønningen-fraspark på ski. Atskillig mer elegant å se til, enn når jeg gikk bak den sirumpa vømmølsnikkersen på butikken.

Sterkest i minnet, står turene på gnistrende blåswixføre over kvite fjellskogåser. Åser som glitret i sola. De dagene er fortsatt gullforgyldte... Vi gled leeenge på skia etter hvert mjuke fraspark. Vindtårer i øyekroken. Supergod glid. Mellom gamle gran- og furutrær nedtynget av snø og is, slik sidevind og vær hadde kledt dem. De så ut som troll og gamle koner og andre rare vesener, der de stavret seg av gårde. Krokryggete silhuetter mot knallblå himmel.

Utpå vinteren forsvant det lette blåswixføret. Vi smurte lilla og rødt under skia. I påsken ble det mange skiturer. I fjellet. Skarp isklisterskare på morran. Sugende bløt og råtten snø på ettermiddagene; perfekt for det seigeste gule klister du kan tenke deg. Vi tok små skiturer mens det ennå var hardt på morran - og av og til skaretur på sene kvelden under månelyset. Til og med uten lugger! Midt på dagen var det snøsmelting og store grove snøkorn, som mjuke små isbiter. Mot vår. Solvarm koievegg. Fregner og kvikklunsj. Kakao og appelsin. Lange deilige dager.

JAAAA! Det er lekende lett å lage enkle og gode, minnerike naturopplevelser! Hvorfor ikke, forresten?

fredag 27. mars 2009

Stillhet
Direktoratet for naturforvaltning (DN) og Statens forurensningstilsyn (SFT) inviterer til konferanse om at stillhet er et gode å ta vare på. Konferansen foregår i SFTs lokaler i Oslo onsdag 22. april 2009. Les mer på SFT's nettsider: http://www.sft.no/artikkel____43578.aspx

TØFT, ikke sant! Noen har skjønt at støy uttafor og innafor hodet muligens henger sammen.....
Sissel

Grip sjansen- delta på Earth Hour

I morgen kveld får vi en skinnende mulighet til å slå av alt lyset - hvorfor ikke være med på denne verdensomfattende kollektive timen - det er mye å finne med lyset av, dere:)

www.youtube.com/watch?v=1CRs-7lRlPo

torsdag 26. mars 2009

L.O.V.E

En dueflokk i Trondheim først i mars, vakkert ikke sant?
(Foto:Marianne Lovise Strand)

Det ene fører ofte det andre med seg. Godt fører godt med seg, det vet vi alle.
Så når jeg sendte Kaffesangen til Frank Sinatra, hadde min søster klikket seg inn på den. Og der fant hun linker til en annen sang av ham - L.O.V.E.
Den var satt til et heeeeeeeeeeerlig bildespill - dvs tegninger - og dere MÅ bare se den også.
Glede drar glede med seg. Sånn er det bare.
Idag vil jeg glede flere. Hvorfor ikke, forresten ?(som Berthe sier....:)

www.youtube.com/watch?v=YdDQCAZ64J4

(Marianne Lovise)

Magnetisk tiltrekningskraft


Jeg lurer på hva dere tenker etter å ha lest en slik overskrift? For noen år siden ville jeg automatisk tenkt på de helt spesielle menneskene jeg hadde møtt eller hørt om med denne egenskapen. Nemlig dette magiske som kan kalles MAGNETISK TILTREKNINGSKRAFT…

Så er det NOE med oss mennesker, da. Noe stort og flott som (jeg tenker at) har gått mange av oss hus forbi. Vi har ikke fått det med oss. I alle fall lærte jeg ingen ting om det på skolen eller hjemme eller blant venner eller… Og hvis jeg visste det da jeg var liten, hadde jeg glemt det på veien. Det jeg tenker på, som det store og flotte med oss mennesker, er at ALLE har magnetisk tiltrekningskraft. Ikke bare noen få spesielle mennesker, men ALLE. Jeg tenker at hver og en av oss har denne fantastiske gaven i livet. Vi bare aner det ikke.

La meg forklare: En flott dame sa til meg for noen år siden, at ”kjærlighet er ikke noe du bruker opp. Hvis du åpner hjertet ditt og bruker kjærlighet til deg sjøl og omgivelsene dine, så blir det ikke tomt, det blir bare mer av det.” ”Wow! Herlig!”, tenkte jeg. ”Det må jo prøves ut.”

I ettertid har jeg interessert meg en del i dette, og funnet ut at hvis jeg gjør eller sender ut mye av en ting, så generer det bare mer av det samme. Det tiltrekker seg mer av samme slaget. Som magnetisme på jern. Suger det til seg. Sterkt og fast. Stoooor magnetisk tiltrekningskraft.

For eksempel har jeg alltid hatt en inngrodd overbevisning inni meg, om at jeg er heldig. Og det skjer stadig fine ting i livet mitt, som virkelig bekrefter at jeg er en heldiggris. Et annet eksempel er at jeg tidligere alltid tenkte at: ”Åhhh, jeg er alltid ulykkelig forelsket” …og så var det akkurat det jeg var! Uten helt å være klar over at jeg hadde en slik inngrodd ”ulykkelig” tankegang. Jeg lagde ulykkelige forelskelser på løpende bånd. Var skikkelig god på det, kan du si. Tenkte hele tiden tilbake på tidligere ulykkelige opplevelser, og grublet og kvernet på det, gang på gang. Lurte på hva jeg gjorde feil. Og min magnetiske tiltrekningskraft gjorde bare det den var som skapt for, nemlig lage mer av det jeg sendte ut med tankene mine. Ulykkelige forelskelser.

Det er til å le seg skakk av! Tenk så enkelt, da dere. Hvis jeg bekymrer meg, tiltrekker jeg meg flere bekymringer. Hvis jeg er takknemlig for det jeg allerede har, tiltrekker jeg mer å være takknemlig for. Hvis jeg aldri setter grenser, tiltrekker jeg meg bare mer av det som tråkker over grensene mine. Hvis jeg er deprimert, tiltrekker jeg bare flere depresjoner. Hvis jeg er sint hele tiden, tiltrekker jeg mer sinne. Hvis jeg tenker at det er enkelt og lett, tiltrekker jeg mer av det som lager livet enkelt og lett. Hvis jeg vet at det er mer enn nok kjærlighet, det tar aldri slutt, så tiltrekker jeg mer av det samme.

Heldigvis er det fritt fram å velge hva vi vil tiltrekke mer av. JAAA til magisk magnetisk tiltrekningskraft! Hvorfor ikke, forresten?
(Foto: Et sommermaleri jeg har laget)

onsdag 25. mars 2009

Størst av alt
er kjærligheten.

Arrrghhhh!


Lettantennelig ung dame. Rødlig hår. Med motorsag i skogen. Litt hissig? Egentlig forferdelig illsint, kan vi heller si.

Spesielt på praktiske ting som ikke virker slik hun har lyst til. For eksempel en stor traktor oppi bratta, som spinner på altfor lavt gir på glattisen. Eller persillegelésvake armer som ikke helt finner tonen med den gamle tungstarta motorsaga. Den har liksom en kompresjon som overgår henne elegant både i styrke og utholdenhet. Eller hva med alle de overtunge trærne som gjerne faller en annen vei enn hun og hogstopplegget vil.

Det her er en kort beskrivelse av undertegnede i en tidligere periode av livet.

Omtrent på den tida begynte jeg å spørre meg sjøl - hver gang jeg ble irritert over noe:

"HAR DET EGENTLIG NOEN BETYDNING FOR NORSK TRAVSPORT PÅ LANG SIKT?"

Eh... nei. Selvsagt ikke.
Det er det svært lite som har.
Dagens stalltips:
Hvis du virkelig VIL være hissig på ingenting, så glem det ovennevnte spørsmålet ;o)

tirsdag 24. mars 2009

En livsglad skole?

Heia, alle sammen :o)

Her kommer en ny link til en flott TED-tale. For de som har barn eller ungdom i huset, eller fortsatt husker sin egen skolegang, er dette et friskt innsprøyt av sunn fornuft angående grunnskoleskolesystemene. Syns jeg, da.

Jeg er nemlig ganske ivrig opptatt av at vi kan ha glade lærere og elever som gleder seg til å jobbe i / gå på skolen. At skolen får lov å være givende, spennende, lærerik og gledesfylt for flere store og små:

http://www.ted.com/talks/view/id/66

Da jeg gikk på ungdomsskolen, hadde vi utrolig mange timer i uka med gym og praktisk estetiske valgfag. Hvor ble de av? Det var jo gulerot i massevis for å klare seg gjennom de mer trauste og teoretiske fagene. Ikke alle er skapt for teori, teori og teori - og så litt teori til...? Eller data, data og data - og så litt data til...?

Kroppene våre liker å få være med på laget. Ja til mer fysisk og praktisk læring hver uke. Barna og ungdommene er framtida vår :o)

Ta morgenkaffe og hør Frank Sinatras kaffesang:)


Youtube er fantastisk. Her dukker blant annet "The coffiee song" fra 1946 med Frank Sinatra opp - og jeg må jo dele med dere:
http://www.youtube.com/watch?v=vVGXcjM9SOQ

Nyt morrakaffen:) Snart er det formiddag.

Marianne Lovise

lørdag 21. mars 2009

Do you feel pink inside?

En ROSA dag...... :o)
Øverste er av Nyken. Det andre er i steinfjæra ved go'plassen min bortafor der jeg bor, og det tredje er tatt utover havet på samme sted.

En handelreisendes liv

Jeg måtte en gang kjøpe Andrè Bjerkes samlede dikt (1954-1976), etter at ei venninne hadde deklamert et dikt av ham - utenat etter hukommelsen - på en fest. Han har disse humoristiske betraktningene av livets videreverdigheter, og her kommer diktet:

EN HANDELSREISENDES LIV
(Et barnerim for de (ikke helt) voksne.)

Søren Sørpå het en mann fra
sør, som nordpå gikk i land fra
båten han var ombord på,
og der traff han Nora Nordpå.

(Sørpå er en kavaler på
førr - av dem som damer ser på,
og som kvinnesjelen tror på,
men som altså driver hor på
små forretningsreiser nordpå.)

Hun er riktig søt med hatt på.
Sørpå stirrer rent betatt på
denne skatt han har fått fatt på
skattefritt - og som man attpå-
til kan tilbringe en natt på.

Det trengs ikke mange ord på
å få drag på frøken Nordpå:
"Si meg hvilket rom De bor på..."
"Jeg har rom med egen dør på.
Bare stig på, De, herr Sørpå!"

Snart har Sørpå satt likør på
bordet, hvorpå Sørpå klør på
ben med silkestrømpeflor på,
hvilket lille frøken Nordpå
avgjort setter meget pris på.
(Det er hennes knis bevis på.)

Derpå - er det satt sensur på
måten Sørpå drev amour på.
Dét besøket ble han far på.
Brevet fikk hun aldri svar på,
for han dro til nest fest på
små forretningsreiser - vestpå.

Kvinner! Ikke se og hør på
slike menn! For menn som Sørpå
blir man mor på at man tror på.
(Man er sur på Sørpå nordpå!)

Moder Jord

Dette motivet lå på netthinna mi dag og natt i lang tid. Det ble et av de første bildene jeg malte, da jeg begynte på igjen i voksen alder.

Den freden hun har i seg, bor også i hvert eneste menneske :o))))))))))

Etter den fantastiske videoen med Nick Vujicic, fikk jeg lyst til å dele henne med dere.

Hva fôrer jeg?

For noen år siden fikk jeg en flott historie på mail fra USA, og den har jeg lyst til å dele med dere idag. Historien er en fantastisk god påminnelse om at vi velger hvordan vi vil leve livene våre, hvert eneste øyeblikk.

En indianerbestefar satt ved bålet med sitt nyfikne og lærevillige barnebarn. Den gamle mannen fortalte historien om de to ulvene:

”Inne i menneskene foregår en kamp. En grusom kamp som mellom to store og sterke ulver! Den ene ulven står for egenskaper som gjerrig, rå makt, sjølopptatt, krig, jeg-vil-ha, misunnelse, offerroller, sinne, sneversyn, surmuling, tunge dager, frenetisk travel, grådig, hevn, sorg, grubling, frykt, bekymringer og alle andre triste og vonde måter å se verden på.

Den andre ulven står for egenskaper som fred, godvilje, raus, vennlig, omtenksom, fryd, vilje til å dele, takknemlig, ydmyk, tilstedeværelse, latter, rolig, hjelpsom, evne til å ta seg sjøl lite høytidelig, yre og glade dager, boblende glede og alle andre lette og lyse måter å se verden på.”

”Åh…Bestefar, Bestefar, - hvem av ulvene vinner?”

”Jo, det skal jeg fortelle deg, lille venn. Den ulven som vinner, er DEN DU FÔRER.”


Jeg husker aha-opplevelsen da poenget i historien sank inn. Helt inn i margen. Det å ordentlig skjønne at det er mitt valg. Mitt valg hvordan jeg vil leve livet mitt. Det kan være forhold rundt meg som påvirker meg, men det er MITT VALG hvordan jeg forholder meg til, og reagerer på påvirkningene. Jeg kan lage krise og kaos av alt, både smått og stort, hvis jeg vil. Eller jeg kan lage fred og glede. Hvis jeg vil.

De aller, aller fleste av oss har tak over hodet, nok mat og nok klær. Mange har til og med både det vi trenger og altfor mye mer til. Likevel kan vi - i hverdagens travle timeplan - fort bli slitne, få korte lunter og bli sure over ting som egentlig ikke betyr noe i det lange løp. De menneskelige godsidene våre kan komme litt i bakgrunnen av alt vi ”må” gjøre. Da er det godt å huske på at det er du og jeg, og ingen andre, som velger hvilken ulv vi vil fôre. Hver dag. Hvert øyeblikk.

Kanskje er det så enkelt som å velge å ta alt i beste mening i stedet for i verste mening? Kanskje så enkelt som å ta en liten stopp og puste rolig tre ganger, når det bærer i veien så alt for fort og alt for dramatisk. Stoppe opp og spørre oss sjøl om hvilken ulv vi skal fôre denne ganga?

Jeg vil fôre den ulven som gjør meg glad. Hvorfor ikke, forresten?

fredag 20. mars 2009

Hvis du skal bruke tid på noe i dag - se denne!


Man kan si mye om internett, men det er utvilsomt en stor kilde til både glede og visdom.
Idag fikk jeg tilsendt en link til en video som gjorde utrolig inntrykk på meg.
Denne lille filmsnutten sier egentlig ALT. Kanskje har du allerede hørt om Nick Vujicic?
Hvis ikke, vil du garantert aldri glemme denne mannen. Jeg skal ikke si så mye. Jeg er litt målløs her jeg sitter, rett etter at jeg har sett filmen. Jeg er rørt og takknemlig for at det finnes mennesker som deler sin visdom med oss. Derfor vil jeg gjerne dele den med deg også.
Ha en vidunderlig dag - hvor du enn er - hva du enn gjør - :) Life is good!
http://www.youtube.com/watch?v=XnuAyFCZjdA
(ikke bli skremt av de kinesiske bokstavene i starten, det tar bare noen sekunder før du får se noe vidunderlig:)
Takk Kirsti, som sendte meg linken:)

Marianne Lovise

torsdag 19. mars 2009

Noe på hjertet idag?

Sett deg foran en pc - eller finn ei skrivebok. Skriv ned alt du er takknemlig for.
Du kommer til å bli overrasket over hvor lang lista blir:)
Morgenklem fra Marianne Lovise

onsdag 18. mars 2009

Stekte, grønne tomater

Forleden så jeg filmen "Stekte, grønne tomater" fra 1991. Jeg har sett den før, men det er lenge siden.
Likevel husker jeg veldig godt for et inntrykk den gjorde på meg.
Så da jeg kom over den på biblioteket var det bare å se den på nytt.
Jeg og min yngste sønn så den ilag, og han likte den like godt som meg.
Det er en nerve i denne filmen, det er mye klokskap. Mye sorg, men også mye glede, i en akkurat passe miks.
Den gamle damen i filmen sa en ting som jeg merket meg da jeg så filmen for første gang i 1991. Fire år etter at min kjære pappa døde.
Hun sa "Menneskene lever så lenge du husker dem".
Er det ikke fantastisk? Disse ordene trøstet meg den gang, og trøster meg fortsatt. Og jeg har gitt dem videre til mange andre, når sorgen rammer.
I dag er det pappas bursdag, og jeg har tent et lys på kontoret mitt. Et stort hvitt takknemlighetslys fordi jeg var så heldig få kjenne ham. Igrunnen er det mange mennesker som vi kan tenne lys for, er det ikke?
Hvis du skal se en film snart, hvorfor ikke se "Stekte, grønne tomater"? Den er herlig, virkelig herlig. Her kan du se en lysbildehyllest til filmen:
http://www.youtube.com/watch?v=LmCymeKbDTo

Og skal du ha deg en skikkelig god kaffelatter anfefales denne scenen fra filmen:
http://www.youtube.com/watch?v=-b9Z3MYo2M0&feature=related

tirsdag 17. mars 2009

For noen fascinerende tegninger...ååååååå:)


Ta en liten tur innom :http://www.annejulie-art.com
mens du drikker din kaffe:)
Sjarmerende og sensitive tegninger hun lager, gitt:)

Om følelser og sånn

(Foto:Marianne Lovise Strand)
Følelser. Det eneste sikre er at følelser skifter, uavlatelig. De svinger. Bølger seg.
Er du like trist som Tussi i Hundremeterskogen en dag, ja så uendelig trist og sorry at du føler at ikke at du aldri noensinne kan bli glad igjen? Da er det godt å være bevisst på at den triste følelsen ikke kommer til å vare for alltid. Det kan ta oss noen år av livet å finne ut sånt, men sant er det. Helt, helt sant.
Derfor, når slike stunder eller dager kommer, prøver jeg alltid å tenkte "Jaja, sånn er det nå, men sikkert ikke i morgen og i hverfall ikke overmorgen".
Og sånn er det med lykke og glede også. Den følelsen må man bare nyte som et digert drops, når den er der. Øyeblikk med glede. De kommer, og da må du bare knuge dem til ditt bryst.
Noen av oss er ekstra følsomme. Finjusterte. Så sensitiv at noen ganger kan en skjev kommentar, et ubehagelig kroppspråk, en dårlig nyhet sende dagen litt ut på glarholka.
Det fine med å være slik er at man opplever de gode tingene i livet enda sterkere.
Da jeg var lita ble jeg ofte kalt nærtagende. Jeg opplevde det nok som et negativt ord, en negativ egenskap. Følsom er mye bedre ord, ikke sant? Sensitiv. Følsom.
Uansett hvordan vi er, om vi er sånn at vi ser ut til å tåle alt eller er overfølsom, så skal vi respektere at det med følelser faktisk er forskjellig. Hvordan skulle det blitt om vi alle var like forresten?
(Marianne Lovise Strand)

Aha!


Livet handler
i grunnen mer
om hvordan
vi TAR det,
enn hvordan
vi HAR det.

Å tenke med hjertet


Hva… Tenke med hjertet? Du må’kke komme her og komme her! Er det ikke nok ”å bruke hue”, da?

Må bare svare med et spørrende og smilende; tja-ha, ja...? Jeg lurer egentlig på om det er NOK ”å bruke hue”? Jeg har vært skikkelig flink til ”å bruke hue” mitt opp gjennom livet. Tenkt mye og lenge og lengre enn langt, over alle mulige og umulige saker. Tenkt de samme tankene om og om igjen, og så enda én gang til. Pliktoppfyllende. Punktlig. Firkantet. Dømmende. Kjedelig.

Men så oppdaget jeg noe smart. Jeg begynte å ta meg et stille mellomrom - hver dag. Et stille tanketomt mellomrom. Uten å tenke de gamle tankene jeg hadde tenkt tusener på tusener av ganger før. Et vakuum inni hodet. Uten å gruble på kjente tankerekker, som aldri kom særlig lengre enn forrige gang den samme tankerekka ble tenkt. Ok, kanskje av og til en bitteliten millimeter lenger, men knapt nok dét.

Ha-ha, jeg må le godt, når jeg nå husker tilbake. I de stille tanketomme mellomrommene, skjedde det etter hvert mer enn bare ingen ting. Jeg kunne høre hjertet tenke! Bare le av meg, men jeg er sikker på at det var det som skjedde. Og det som var kult, var at hjertet tenkte mye, mye klokere enn hodet mitt. Klokere, kjappere, smartere, snillere, morsommere og gladere.

Og livet ble lettere og lettere. I løpet av bare et halvt år. Sakte, men sikkert. På en nesten umerkelig og uforklarlig måte. Jobben og forholdet til menneskene rundt meg ble mindre dramatisk, mindre beregnende, mindre mistenksomt, mindre misunnelig og mindre strevsomt. Alt rundt meg ble mer fredelig, åpent, rikere, gladere, større og lettere.

Jobben ordnet seg nesten helt av seg selv! De jeg skulle ta kontakt og avtale opplegg med, ringte og tilbød seg nettopp den tjenesten vi trengte. Kommunikasjonen med kollegaer gled lettere. Jeg ble flinkere til å lytte. De rundt meg ble også mye ærligere, og turte komme fram og fortelle om sine ideer og tanker. Totalt sett gikk prosjektene jeg jobbet med lettere. Og alle som var involvert, virket mer fornøyde enn tidligere.

Og jeg er sikker på at det skyldtes at jeg brøt de gamle trauste tankerekkene med litt tanketom stillhet hver dag. At jeg laget mellomrom hvor jeg var rolig og stille lenge nok til å kunne lytte til hjertet mitt. Banalt enkelt. Og samtidig ga livet meg så mye mer tilbake, enn da jeg kun tenkte med mitt veloppdragne hode.

Nå sitter jeg her og lurer på. Om det hadde vært en idè, for alle velvillige ledere og alle andre gode medmennesker i lokalsamfunnene våre, å teste ut noe så banalt enkelt som å:

TENKE MED HJERTET. Ja, hvorfor ikke, forresten?

mandag 16. mars 2009

Jo mere vi er sammen..

...jo lettere vi flyr. Juhuuuuuuuu, dere
(Foto:Marianne Lovise Strand)

Når du ser nærmere etter...


er ikke alltid en sølepytt bare en sølepytt.
Denne fant jeg i Trondheim for et par uker siden - og den var rett og slett vakker synes jeg:)
Ha en fin dag dag og husk at selv på grå dager finnes det mange farger.
Marianne

fredag 13. mars 2009

Månen speiler seg

Disse to bildene tok jeg en stille skumringsettermiddag for 3-4 år siden. Månen speilet seg i vågen i Nyksund. Mitt lille digitale kamera klarte ikke fange både månen og speilbildet av månen uten at jeg hadde falt ned fra der jeg sto. Så det ble to bilder... :o)

Han sa det

Jan Erik Landgangen, tidligere sjef i et stort forsikringsselskap:

"Jeg har gjennomlevd mange kriser, men ingen av dem inntraff."

Jeg lurer på...

De spør alltid hvor vi var,
da Oddvar Brå brakk staven?
Hvorfor er det så nøye
å vite dét, da?

torsdag 12. mars 2009

Lettere enn vi tror?


Ååå, det er så vanskelig for meg! Ååå, jeg får ikke til! Ååå, alt er så lett for deg!

Ja, jeg tror alle kan kjenne seg li-i-itt igjen? Hva er det som gjør at noen ser ut til å synes at alt er vanskelig og tungt og trått, mens andre ser ut til å ta alt lekende lett, fulle av godt humør og latter?

Hvorfor ser noen ut til å vandre i en lang rekke av tragedier, gang på gang, år etter år? Hvorfor ser noen ut til å gå gjennom livet på steder der hvor gledene står i kø? År etter år?

Hmm….Kanskje det har noe med INNSTILLINGEN vår å gjøre? Hvis jeg har en innstilling om at alt er lekende lett – så blir det akkurat slik. Hvis jeg har en innstilling om at alt er et forferdelig slit – så blir det akkurat det. Og siden det fungerer på den måten for meg, tenker jeg freidig og fritt at det gjerne kan fungere slik for andre også.

Fra Østen kommer en sterk historie om en elefantunge som skulle dresseres til å frakte tømmer. Helt fra den var bitteliten, ble den festet i en tung lenke til et stort tre over natta. Hver gang den ikke var på arbeidstrening, sto den og rev og slet i lenka si, helt til den ga opp… Elefantungen forsto til slutt at den satt fast, uansett hvor mye den dro i lenka. Da den ble voksen, var elefanten helt inngrodd i forestillingen om at den satt fast i en tung lenke til et stort tre. Helt sikker på at den ikke kunne komme noen vei. Vokterne kunne da binde den fast i et tynt tau til en liten påle. Den kunne ha revet seg løs, så lett som ingen ting. Kun et lite napp i foten. Men elefanten var sikker på at den satt bom fast, det hadde den jo lært som liten, så den forsøkte derfor aldri å slite seg løs.

Forestillingen elefanten hadde, stemte ikke med virkeligheten lenger. Den hadde en innlært forestilling om at det var umulig å komme løs. ”Her er det bare å gi opp først som sist…” Tenk hvis elefanten kunne snu på forestillingen sin og forstå at det er lett. Kjempelett! Den ville kommet seg løs på null komma svisj!

Slik er det jo med oss mennesker også, er det ikke? Hvis jeg ved gjentatt erfaring har lært at livet er vanskelig og tungt, ja, da er jo enkelt å tro slik om alt - resten av livet. Jeg kan finne på å tro at det er umulig å snu… Og da kan det jo ofte se ut som at alt er så veldig lett for de andre, og tenke: ”Ååå, hvorfor er det så vanskelig for meg?”

Har jeg derimot en inngrodd forestilling om at livet er godt og lett, ja, da er det akkurat slik jeg møter alt på min vei. Enkel fysikk. Enkel kjemi. Tenker jeg stort og lett, blir det stort og lett. Tenker jeg snevert og trist, blir det dèt.

Hvordan er våre inngrodde forestillinger om forskjellige ting i livet? Er vi bundet i en tynn hyssing i urokkelig tro på at det er en diger kjetting? Eller har vi allerede sett tvers gjennom det vi tror vi sitter fast i, og nappet oss sjøl løs – med et lite rykk?

Jeg tenker at det er kjempelett! Hvorfor ikke, forresten?

Et slag og en stor innsikt

Kjære dere! Via gode venner har jeg fått vite om wesiden TED, som legger ut superkule verdt-å-få-med-seg taler fra fantastiske mennesker rundt om i verden.

Her kommer linken til en sterk tale fra hjerneforskeren som fikk slag - hun deler store innsikter som skaden resulterte i. Den tar rundt et kvarter, akkurat passe til en lærerik kaffepause...

Enjoy :O)

http://www.ted.com/talks/view/id/229

onsdag 11. mars 2009

Sauhumor

Nyksundsau (Foto:Marianne Lovise Strand)
Min mamma kan mange ordtak. Veldig mange faktisk, hun lærte dem i løpet av sin sjuårige folkeskole på 30-tallet.
Ett av dem kom til sin rett en meeeeget varm sommerdag, da hun satt og svettet i hagen min, iført varm kofte.
Jeg sa " Hiv nu av deg kofta, mamma".
Hun svarte: "Nei, det e en dårlig sau som ikkje klar å bær ulla si"
Tror dere vi flirte godt etterpå???

Dagen smil fra Marianne Lovise :)

The real MEGA boyz from Vesterålen

(Foto:Marianne Lovise Strand)
28.435 ganger har denne kreative og herlige musikkvidoen vært vist :
Gutta som laget den heter Håvard Prytz og Sindre Brun og kommer fra Sortland.
Har du problemer med å få opp smilet idag??? Sett av tre-fire minutter og se:

http://www.youtube.com/watch?v=WfHSCZiWAeE

The new numa. New NUMA??:) SE DEN DA VEL

Dette er er i høyeste grad også livsglede:)

http://www.youtube.com/watch?v=3gg5LOd_Zus&feature=channel

Anbefalt av Marianne Lovise :)

tirsdag 10. mars 2009

Livskraft (av Nelson Mandela)














Foto:Marianne Lovise Strand

En venninne leste opp dette fantastiske diktet på et møte i går. Det måtte jeg bare dele med dere alle. Sug til dere ordene:) Gjerne flere ganger.

Tirsdagklem fra Marianne Lovise


(Fra tiltredelsestalen som president i Sør-Afrika i 1994, etter 27 år i fangenskap)

Din dypeste frykt er ikke
d
in utilstrekkelighet.
Din dypeste frykt er at
d
u er ubegrenset og kraftfull.

Det er ditt indre lys, ikke mørket
s
om skremmer deg mest.

Du tenker: Hvem er jeg som våger
å
tro at jeg er briljant, strålende
talentfull og fantastisk?
Jeg spør: Hvem er du,
s
om ikke våger å være alt dette?

Du er et barn av Gud.
Det finnes ingen klokskap i å
krympe deg og gjøre deg selv liten.
Det gjør ikke verden bedre.

Guds storhet finnes i alle mennesker.
Du er født til å bekrefte dette Lys
s
lik det brenner i ditt hjerte.

Du er ment å stråle, slik et barn gjør.
Når du lar ditt indre lys skinne,
g
ir du andre mennesker
rett til å gjøre det samme.

Når du frigjør frykten,
v
il din tilstedeværelse
frigjøre andre.







Verdens beste gave!


Livet starter med et innpust

og slutter med et utpust.

Hva du gjør mellom de to halve pust,

er din gave til deg selv og verden :o)

Bitteliten endring = stoooore ringvirkninger!


Du er sikkert stort sett fornøyd med tilværelsen, slik mange av oss jo heldigvis er, når vi bare kjenner etter! Men sett at det er en liten utålmodighet eller en uro innerst inne, som gnisser og gnager litt på sjela innimellom. Som av og til gjør at du skulle ønske noe var …litt annerledes og triveligere i hverdagen din. Og kanskje du til og med vet hva det er, heldiggrisen! (for da går det jo an å gjøre noe med det...)

Tenk at du kan se 3 måneder fram i tid. Eller 3 ÅR fram i tid. Tenk om du kunne se at en bitteliten kursendring i dag, virkelig blir til et enormt skifte i livet i løpet av kun kort tid. Husk at vi gjennomsnittlig blir 80 år i luksuslandet her. 3 år er kun et lite øyeblikk av et gjennomsnittlig liv, og tre måneder nesten ikke et blunk engang.

Altså, hvis jeg foretar en bitteliten kursendring i dag – for at det som gnisser litt på sjela skal slutte fred med meg – så kan jeg kanskje forvente å merke bedring allerede etter tre måneder, for ikke å snakke om hva som kan hende på TRE år!

Hvis vi går videre, vil for eksempel en liten nedgang i bruk av TV og data på kun 10% per dag, gi en gjennomsnittlig normann hele 24 minutter mer tid til å gjøre noe aktivt hyggelig for seg sjøl. Mer tid - til å leke med venner, trene, fyre bål i fjæra, bake, prate hyggelig, dagdrømme, jakte, lage noe morsomt, lese en god bok, klappe hunden, le med barna, stresse ned, fiske, se på soloppgangen, smile til oss sjøl, osv.

24 minutter om dagen blir til 2 timer og 48 minutter per uke. På tre måneder vokser de daglige minutter til 33 timer og 36 minutter. I løpet av tre år blir 10 % mindre TV/data til 17 døgn… Hurra! Sååå lite skal til. Bittelitt hver dag gjør susen.

En gjennomsnittlig beboer i Norge utfører hver dag inntektsgivende arbeid i litt under 3 timer, gjør husarbeid litt over 3 timer, utdanner seg 43 minutter, sover litt over 8 timer og har FRITID i 6 timer og 39 minutter. Av denne fritida bruker vi hele 4 timer på TV og data!!! Til sammenlikning bruker vi 1 time og 44 minutter på sosialt samvær og idrett/friluftsliv får bare en halv time! Ikke rart at mange ikke besøker hverandre, sjelden tar en godprat eller gjør noe hyggelig sammen! Ikke rart kropper lengter etter å bli brukt. Ikke rart mennesker koker over av ubrukt energi. Ikke rart at vi ikke har mellomrom! Ikke rart i det hele tatt.

Lurer litt lattermildt på om det er på tide å undersøke rumpefasongen til en gjennomsnittlig normann. Den bør være temmelig flat etter all sittinga på fritida. For ikke å snakke om de som bruker TV/data MER enn gjennomsnittet.

Ja – men du, hva med 10 % mindre TV/data? Den bittelille endringen… Hva blir det til? Har du ikke tid, sier du? Hvorfor ikke, forresten?

(Tall fra Statistisk Sentralbyrå. Tidsbruk beregnet blant befolkningen i alderen 9-79 år).

mandag 9. mars 2009

Slutt å fis!

På SFT sine nettsider kan man lese om de siste målingene av metan i atmosfæren. Det blir mer og mer av gassen der oppe, en klimagass som virker på lignende måte som CO2. Når sant skal sies, har det vel lite med fising å gjøre, men fis fra både kyr og deg og meg inneholder metan. Folkens, hvis vi ikke klarer å venne oss av med ovennevnte, så kan vi kanskje venne oss av med noe annet? Eller venne oss til noe annet, noe som er artig og som ikke produserer klimagasser? Hva kan det være, tips?
Man tror at økninga av metan kan komme fra områder der bakken tiner, der det før var permafrost. Kanskje er vi inne i en vond sirkel, der økt temperatur fører til økt mengde metan, som fører til global oppvarming, og sånn går nu kanskje dagan...
Siden dette var et pessimistisk innlegg, gleder jeg meg til å lese et optimistisk et fra mine kaffevenninder i Vesterålen.
Sissel i Harstad.

søndag 8. mars 2009

Søtt, dere:)

www.tom-phillips.info/flash/dexter.screen.cleaner.swf

Girls just want to have fun...

Hvorfor ikke sette en liten klovnenese over dagen din?
Velg den fargen du vil, den kan godt være rød
(Foto:Marianne Lovise Strand)


365 dager, hvert eneste år. De bare kommer, uten at vi har bedt om det. Idag er det kvinnedag, det trenger man ikke være i tvil om. Så vær med, tenk GODE tanker for alle verdens kvinner.
Det er ikke alle som har alt som vi har. Det er mange som ikke har noenting. Men vi kan ØNSKE og sende GODE tanker utover. Gode ord, smil og gode tanker er smittsomme. Helt sant.
Min kvinnedag har jeg feiret på skitur med min datter på ni år. Vi gikk litt utafor allfarvei, men fant SPORET etterhvert. Der alle går. Vi satte oss ned, åpnet tursekken. Og nøt sola og nestenpåskefølelsen som seg innover oss der oppe i skogen. Utsikt over hav og fjell. Laaangt.
Appelsin. Nam, iskald appelsin. Varm kakao, som vi dyppet melkesjokokaden vår i. Ummmmmm. For en nytelse å bare være. Vi prøvde ikke å gå lengst. Vi var i øyeblikket.
Og da vi kom hjem igjen, varme og gode i kroppene, satte jeg på en gammel plate med Cindy Lauper samtidig som jeg viste bilder fra "gammeldaga" - rundt 1982 og sånn. True Colours!
Girl`s just want to have fun!!!:) Tjohoi fra Marianne og Prinsessa.

lørdag 7. mars 2009

Åpne døra


Tenk at du har to rom.
Med en dør i mellom.
Det ene rommet er mørkt.
Det andre er lyst.
Hva skjer når du åpner døra?
Det blir lys i det mørke rommet, så klart!
Men hvorfor tror vi at det blir
mørkt i det lyse rommet?
(Maleri: Berthe Grindalen)

fredag 6. mars 2009

Noen dager mister man vingene litt..

Noen dager er det som om det er "noe i lufta". Dager der man plages med det man skal gjøre, der man virkelig kjenner motstanden. En slags negativ energi.
Eksosanlegget faller av. Du går tom for bensin. Fri for blekk i skriveren når det bare er tre ark igjen som skal skrives ut. Du sklir på holka og slår deg sinnsykt i halebeinet. Eller ekspeditøren på butikken har krangla med noen og lar deg få det sure blikket. Det kommer slike dager med ujevne mellomrom, har jeg merket.
Men det er det det gjelder. Det er da det gjelder å huske på at det er flest av de GODE GLADDAGENE. De fine øyeblikkene. Stundene der vingene sitter som de skal, og du kan fly litt hit og dit - i tanker, ord og gjerninger. Men idag var det litt sånn vingeløst på en måte. Deler av dagen. Kanskje bare 11 prosent av dagen. Pø. Det er da ingenting. Vi klarer oss gjennom vingeløse dager også. Engler. De er fine de, er de ikke?

God helg dere
























Foto:Marianne Lovise Strand

Et solstråledikt


Solstrålen smyger seg inn i rommet,
runder hjørnet mellom kjøkkenet og stua
varsomt treffer den kinnet mitt,
varmer meg opp.
Det gode, gule lyset
vekker meg sakte
med sin marsvarme
og søte optimisme.
En ny dag
setter seg ved kjøkkenbordet
og drikker hjertekaffe med meg

(Marianne Lovise Strand, 6. mars 2009

Helt enkelt, og uendelig stort.


Når det er fred
inni menneskene,
er det fred i verden.

Ikke alltid som vi tror...

Når vi opplever og ser hendelser blant mennesker rundt oss, er det nok ikke alltid slik vi kan finne på å tro at det er.

Ei venninne var uten gressklipper, og fikk hjelp av en venn til å klippe plenen. Han kom velvillig med sin gressklipper i varebilen, og en nabo i grenda der kjørte forbi akkurat i det klipperen ble losset av varebilen. Naboen tenkte, selvsagt ut fra det han observerte i forbifarta, at hun skulle flytte. Naturligvis. Selvfølgelig. Og tre uker senere møttes de, naboen og hun, og han uttrykte sin forbløffelse: ”Åh! Er du her fortsatt? Jeg trodde du hadde flyttet!”

Jeg gikk en gang på folkehøgskole. En av lærerne ble utover høsten kjent for å være litt gnien. Han spinket og sparte – spesielt på blide smil og vennlige ord. Ingen sløsing av den slags hygge der i gården, nei.

I spisesalen på internatet satt jeg som nærmeste nabo til kveldsmatbordet. Full av ungdommelig eplekjekkhet, vippet jeg bakover på stolen og strakk ut en lang arm for å hente en kniv fra serveringsbordet bak meg. Kniver og gafler sto i firkanta plastbeholdere med runde hull i. Knivene sto med de tunge skaftene opp. Beholderen var, uten å overdrive, direkte overtung. Jeg fikk tak i en kniv og vippet kjapt tilbake til brødskiva foran meg.

Bak meg, i s-a-a-a-k-t-e kino, vippet resten av knivene overende. Alle stålknivene raste i flisgolvet med et øredøvende rabalder som ga gjenklang langt utenfor spisesalen. Vår tidligere nevnte lærer sto uvitende rett ved siden av og forsynte seg fredelig med kveldsmat. Så brøt det løs... Latterbrølene, heiaropene og jubelen runget gjennom spisesalen. ALLE ” så” og alle ”visste” jo at det var læreren som hadde tabbet seg ut. Alle, unntatt læreren og undertegnede. Det alle de andre IKKE visste, var at de pep og lo av læreren for noe han ikke hadde gjort…

Jeg er av den typen som rødmer lett. Avslørende lett, vil jeg si. Læreren så med et megetsigende blikk og tydelig øyenbrynheving, fra knivkaoset på gulvet og til meg, flere ganger. Og jeg? Jeg satt bøyd over brødskiva, superflau og ildrød i ansiktet, og ristet av tilbaketrengt latterkrampe. Derfor gikk det etter hvert opp for de rundt meg hva som faktisk hadde hendt. Denne ganga ble førsteinntrykket av hendelsen rettet opp raskt, og latteren tilfalt snart rette vedkommende.
Hva med alle de gangene vi lar førsteinntrykket lede oss til å dømme andre? Alle de gangene vi ikke har peiling på hva vi ser - i forhold til hva som egentlig skjer? Alle de gangene vi tror det verste om det beste – og noen ganger også motsatt.

Hva hvis du og jeg slutter å tro om ting vi ikke vet? Hva hvis vi kan huske at saker oftest er noe helt annet enn vi tenker og tror utfra oppståtte rykter og førsteinntrykk.

Ting er ikke alltid som vi tror. HELDIGVIS :o)

torsdag 5. mars 2009

Vesterålsbilde blir frimerke

Roy Samuelsen bor i Andøy og tar noen fantastiske bilder fra vårt vakre Vesterålen.
Nå blir ett av bildene hans - et usedvanlig vidunderlig nordlysbilde av Andenes - frimerke.
Han har ei hjemmeside fylt av bilder som det er godt å se på : Så ta deg en kaffe og nyt utsikten:)


http://www.tnett.no/roy
Der finner du også linker til andre dyktige fotografer.

Bildene hans er for øvrig utstilt i det sjarmerende Galleri Fargeklatten på Andenes.

Ifjor gav Magasinet Vesterålingen ut ei fotobok kalt "Mitt Vesterålen".
De inviterte lesere til å sende inn bildet av det som var Vesterålen for dem.
Det kom inn veldig mange bilder, og boka ble veldig fin.
Roy Samuelsens bilde ble valgt ut til forsidebilde -fullt forståelig. Og det er dette bildet som skal bli frimerke nå snart.
Nyheten om boka finner du her:
http://www.vol.no/nyhet.asp?F=F&N=21687

Vi lever i en superfantastisk verden

Ei venninne sendte meg denne, og jeg bare MÅ dele med dere. Enjoy!

http://www.youtube.com/watch?v=LoGYx35ypus

I går kveld...

...lyste Venus stor og sterk over horisonten i vest, slik hun har gjort for oss i lengre tid denne vinteren.

Samtidig laget vår kjære Aurora Borealis en stor og vakker dans over hele himmelen.

Månen akkompagnerte det hele, ved å kaste millioner av diamanter over havet, mens stjernene funklet og jublet!

For en glede å få oppleve slike stunder!

I love my life :o)

onsdag 4. mars 2009

Myten om illsinte kjerringer...


Nå vil jeg en gang for alle gjøre et forsøk på å avlive myten om at vi kjerringer er så strenge og grusomme. Det være seg ”flygeenker”, ”fotballenker” og øvrige som kan falle inn under kategorien ”tøvsportenker”.

Gjennom et langt kjerringliv har jeg merket meg at menn ofte sier til hverandre ”Ja, hvis æ får lov hos kjerringa”. I noen miljøer er ”Fruen” også et forslitt uttrykk.
For jammen går de ikke rundt blant testosteronkameratene sine og later som de er myke menn på filttøfler, som nesten må legge seg på kne og be ydmykt om lov til å utøve sine mer eller mindre seriøse hobbyer. Innkjøp av roser og såkalt romantiske middager med stearinlys i forkant er et kjent tjyvtriks. Her avsløres dere umiddelbart. Særlig hvis det under middagen blir spørsmål om det er greit at man setter av helga til flyging.

Ja, for i mitt tilfelle er det modellflymiljøet jeg kjenner aller best, og jeg har vært nok på stripa til å overhøre at både unge menn og eldre mannfolk elsker å komme med uttalelser som:
”Jeg kommer hvis jeg får lov hos kjerringa”. Tidvis sier noen ”Nei, jeg kan ikke komme på flyging, jeg prioriterer familien”. Her handler det jammen om å gi og ta, dere.
Dere framstår som at dere spør om lov, mens dere i virkeligheten stort sett har bestemt dere på forhånd. For utstyret står ofte ferdig pakket i bilens bagasjerom når spørsmålet kommer på banen. Flyet er ofte kjøpt før spørsmålet om nytt fly dukker opp.

Tid er penger, heter det. Hva som er MYE tidsbruk varierer, alt etter hvem man spør.
Ja, for spør man Mannen kan han aldri få nok. Han er umettelig. Menn flyger gjerne like inn i solnedgangen, de flyr gjerne lavt over et bål en sein natt – og de flyr gjerne rett etter jobb eller etter søndagsfrokosten. Hvis han bare får lov hos kjerringa. Av og til pisker vi jo dere med på familietur…
Etter utallige år som modellflykone har jeg dristet meg til å spørre:
- Blir du ikke lei av å fly disse doningene, og av liming og stryking som det jo i perioder blir mange timer med? - Får du ikke lyst til å finne deg en annen hobby?
Det er da han smiler og får et oppriktig sjeldent uttrykk i øynene:
- Nei sant og si, det blir bare mer og mer artig for hver gang.

Okey, okey, jeg kjøper den sånn halvveis, jeg forstår at det er en deilig følelse å virkelig få til noe i denne verden. Å mestre noe til fingerspissene.
Men hvor mange år tar det før man blir lei eller god nok?
Jeg skal ikke nekte på at jeg ved minst et par anledninger har hatt et lønnlig håp om at mannen snart må få nok av gressmatta på Vikeidet. Men i neste øyeblikk forstår jeg at hvis han ikke gjør denne sporten, vil han selvsagt bytte den ut med en annen.

Det kunne for eksempel godt hende han valgte å ominnrede hele kjelleren til togbane, med små hus, stasjonsbygninger, trær og bitte små mennesker? Eller bygge trebåter, modellhurtigruter eller utstillingsfly. Eller kanskje han bare måtte ha med seg alle de engelske fotballkampene. Både på tv og live.
Noen får også for seg at de vil kjøpe seg vinger og begynne å flyge selv. Ja, det går også an å bedrive kortspill mesteparten av livet. Eller samle på frimerker, bygge legoslott og sådanne ting. Det finnes mye man kan leke med, selv om man er voksen.

Men tilbake der det startet. Dette fenomenet med å late som dere er drevet av en knallhard jernhånd der hjemme. Dere gir inntrykk av å dere avfinner dere med å bo i det regimet. Og sier med et smil om munnen. Ja, jeg er livsikker på at dere også skriver det på SMSer til hverandre. ”FÅR IK LOV AV FRUA”, eller ”JEI MÅ GJØR INNSATS I HEIMEN IDAG”.
Det slår meg at jeg tror aldri jeg har sagt til noen venninner – jeg blir med - hvis jeg får lov av gubben. Og jeg har sjelden hørt noen av mine mange venninner si det samme.
Riktig nok er jeg så dannet oppdratt at jeg alltid spør min kjære om det passer at jeg gjør ditt eller datt. Det må man jo når man lever sammen.

Selv vurderer jeg nå sterkt å begynne å fly modellfly. Jeg har tenkt å starte med flysimulator i vinter og så trekke ut på stripa i termodress og ullhansker når sola begynner å varme kinnene så smått utpå senvinteren.
Jeg har funnet ut at hvis jeg gjør det, kan jeg i løpet av utrulig kort tid bli den aller beste kvinnelige modellflyger i nord.
Og det kunne jammen vært en sabla bra ting å ha min CV!

Med beste onsdagshilsen - Marianne Lovise

tirsdag 3. mars 2009

Og så da?

Etter den søte kløe,
kommer det mer søt kløe.
Hvis du vil og tør :o)

Littegrann bortskjemt, kanskje?


Har du det bra, kjære leser? Jeg mener, hvis du kjenner godt etter. Helt innerst inne. Eller har du noe å klage over? Noe å være misfornøyd med. Sånn bittelittegranne, kanskje...?

Ei venninne av meg jobbet i en produksjonsbedrift. Det var samlebåndsproduksjon, og du måtte ha et våkent blikk og et kvikt hode og følge godt med. På hennes avdeling arbeidet en del voksne på 50+. De fleste var kvinner. Og nesten alle var spesialister. På klaging.

Min venninne er en vennlig og tålmodig sjel, men til slutt sa hun opp jobben. Hun orket ikke høre på sytinga fra kremtopp-dessert-generasjonen mer. De har det jo ”skikkelig fett”. De har tak over hodet, nok mat og nok klær. Og hva holdt de på med hele dagen? Jo – de klaget over ingen ting. De klaget over INGEN VERDENS TING! Smådetaljer ble forstørret opp til store tema, og deretter repetert til det kjedsommelige. Helt uforstyrrelig holdt de på. Hentydende kommentarer og forsiktige spørsmål om nødvendigheten av sytinga, prellet av som vann på gåsa.

Og her lever vi i et luksusland; du og jeg og alle på produksjonsbedriften sørpå. Heldiggriser er vi. Vi har alt! Hauger av mat, varme hus og nok klær til aldri å fryse en millimeter på kalde dager. I et fredelig hjørne på toppen av vår vakre Jordklode. Jeg lurer på om ikke en del mennesker i Norge har utviklet seg i en merkelig retning, og blitt helt virkelighetsfjerne...

Kort forklart: 1 milliard mennesker bor under uverdige forhold i slum utenfor store byer. Det er krig og ufred mange steder på planeten. Utallige mennesker må hver dag gå lange veier for å bære hjem nødvendig brensel til matlaging og vann. Her oppe i vårt arktiske paradis er det fred. Nok ressurser til alle. Vann i springen. Strøm. Ved. Kokemuligheter. Og et sosialt system, som hjelper de som mister alt og ingen ting har. Kan det bli stort bedre?

Jeg tror pinadø mange mennesker i Norge har gått seg bort i all luksusen. Lukket øynene for alt de har å sette pris på og være takknemlig for. Glemt at de lever midt i smørøyet. På toppen av kransekaka. Vi bor jo i et land fylt av heldiggriser! Og det tror jeg sannelig en del av oss rett og slett har glemt. Eller…?

Hva skjer rundt oss, hvis du og jeg slutter å klage og slutter å forstørre smådetaljer og uvesentlig smårusk? Og hva skjer hvis vi i stedet er takknemlige for det vi allerede har? Hvis vi ser det flotte i menneskene rundt oss. Setter pris på god mat. Er takknemlig for vakker og ren natur. Ler av gode fortellinger. Gir bort et kompliment eller sju. Verdsetter freden. Lager god stemning med naboen og ”svigers”. Forteller eller viser minst èn person hver dag, at vi setter pris på ham/henne. Smiler til sola og oss sjøl, og er en hyggelig overraskelse for medmennesker.

JAAA til å aldri mer klage over ingen ting, og JAAA til å sette pris på livet! Hvorfor ikke, forresten?

mandag 2. mars 2009

Snille jenter...


Snille jenter kommer til himmelen.

Vi andre kommer dit vi vil.

- Liv Arnesen, polfarer

Kaffelattersammentreff


Hei!
Her om dagen googlet jeg for moro skyld KAFFELATTER. Ville se om det gikk an å finne blogen vår på et slikt søk. Og gjett hva jeg fant! Jeg fant blogen vår. Jadajadajadaaaa...

Altså - det er noe helt annet jeg sikter til:
Jeg fant KAFFELATTER i Sykkylven. En ny og flott kaffebar med alle sorter kaffe for alle sorter kaffeelskere.

Ække det kult, eller!?

Jeg fant mobilnummeret til innehaveren og sendte en melding for å gratulere med fin kaffebar og ikke minst et veldig flott navn. Og fikk svar tilbake fra ei trivelig og blid dame som (selvsagt) hadde aner i Vesterålen. Morsomt sammentreff!

Så neste gang jeg skal til Vestlandet, blir det garantert kaffelatter på KAFFELATTER i Sykkylven. Eller kanskje hele redaksjonen rett og slett kan ta en kaffelattertur dit, slik Marianne foreslo?

God kaffe, og ha en deilig dag, kjære lesere :o)