Totalt antall sidevisninger

torsdag 26. april 2012

Tankeøvelse for JA-mennesker

I dag vil jeg drodle noen tanker om dette å være et JA-menneske. Det finnes mange slike. De som alltid blir spurt hvis en kake skal bakes, hvis unger skal kjøres eller hvis det er andre ting som behøver å bli gjort. At de blir spurt, er ikke det minste rart. Alle vet jo at hun, eller han, stiller på post. Og at hvis noe kommer i veien, så fikser de reserve.
Det er fint med JA-mennesker. Men hvordan er det å være et JA-menneske med stor J?


Går det an å gi mer enn man får ? Går det an å bruke seg opp ?
Vi vet alle at det går an. Men noen bare fortsetter, gir, gir og gir...
De vet at det gir dem anerkjennelse tilbake.Men det hender også at slike mennesker blir tatt for gitt.

Å bli tatt som en selvfølge tror jeg ikke det er så mange som ønsker seg.
Kan vi bli flinkere til å rose dem som gjør disse oppgavene, selv om de kanskje kan synes små. Noen elsker å bake, men de synes sikkert det er kjempegodt å få kred for det likevel.

FRAMSNAKKING. Jeg var med på å skrive boka Framsnakking, som kom ut på Kagge forlag for snart halvannet år siden. Framsnakking er det motsatte av baksnakking. Framsnakking er å si noe positivt til noen, om et menneske som ikke er til stede. Positiv omtale. Det er fantastisk!
De frøene som ble sådd den gangen dette kom i fokus i hele Norge, de spirer ennå. Jeg hørte nettopp noen fortelel om en skole sør i Norge der lærerne bevisst brukte det som en integrert del av skolehverdagen. Under arbeidet med boka intervjuet jeg en rektor som sa at på hans skole fikk elevene i hjemmelekse å framsnakke et antall personer. Regelmessig.
Er det ikke flott ? Dette er bevisstgjøring i ung alder, og det kan komme veldig godt med videre i livet.

Blir du glad når du har kjørt ungene til noen, og de sier tusen takk for turen ?

Jeg blir glad av det ! Og de gangene ungene bare løper ut av bilen, uten å takke eller si hadet,  kjenner jeg at det ikke føles like ok. I hvert fall hvis det skjer hver gang. Det er ikke noen stor greie. Men det er en greie. At unger er i leken, og glemmer seg bort - og tar aldeles for gitt at det er noen som fikser transport, det skjer og det forstår jeg som voksen veldig godt.  Og det er helt i orden, bare det ikke skjer hver gang.
Men det koster så lite, så bittelite å si TUSEN TAKK med et smil. Og det gir så mye til den som mottar.

Har du noen i ditt liv som du kanskje skulle sagt noen oppmuntrende ord til neste gang dere møtes ?
Er du selv en som gir og gir og gir og gir ?
Jeg har en tankeøvelse til deg. Neste gang du blir spurt om å gjøre noe for andre, og du automatisk er i ferd med å si JA med et smil. Svar i steden - Det skal jeg tenke på, og så gir jeg beskjed i morgen (eventuelt samme dag hvis det er noe som haster).
Jeg øver meg på dette, og har øvd en stund. Jeg gleder meg over at jeg begynner å få integrert det i mitt eget liv. Jeg er nok også i den kategorien som lett sier ja, og før sa jeg nesten alltid ja automatisk. Men det førte til mange, og tidvis altfor mange oppgaver i hverdagen. Man sliter seg lett ut på sånt. Det er fort å føle seg fanget i hverdagens mange krav.
Å si "Du, det skal jeg tenke på, så hører du fra meg " er ikke det samme som å si nei.
Men det gir deg litt tid på å kjenne etter om du har lyst, tid og mulighet til å utføre oppdraget.

Det gir den som spør en positiv følelse også, fordi du anerkjenner spørsmålet samtidig som du ikke sier nei. Den andre skjønner at du ikke svarer slik for å vri deg unna.
Gjør du dette, på en ærlig måte, gir du deg selv og også andre en gave. Fordi du vil naturligvis ikke si nei hver gang.

Du vil fortsatt være et JA-menneske, som stiller opp når du kan.
Men ved å benytte denne metoden, så stiller du også opp for deg.

Og du er et viktig menneske i livet ditt, er du ikke ? 

Jeg ønsker deg lykke til !
Beste hilsen Marianne Lovise 




torsdag 12. april 2012

Tankefugl




TANKEFUGL 



Jeg har hørt


våren twitre



I skogen


møtte jeg en ordfugl


og vårbekken


sildret ny status


Jeg er en


takknemlig


tankefugl idag


Marianne Lovise Strand, april 2012






Maleri
 av Britt Boutros Ghali 2011

mandag 9. april 2012

Det er den draumen me ber på ...

    Fantastisk lys 1. påskedags formiddag fra yttersida av Hadseløya mot vakre Bø i Vesterålen.   FOTO:MARIANNE LOVISE STRAND         



Jeg kom til å tenke på det fantastiske diktet til forfatter Olav H. Hauge når jeg så dette. All ære til ham, dette diktet kan jeg lese igjen og igjen. Og deler det gjerne med dere: 

Det er den draumen
Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

- Olav H. Hauge -

Diktet ”Det er den draumen” er skrevet av Olav H. Hauge og henta frå diktsamlinga ”Dropar i austvind” som ble gitt ut i 1966. 

Marianne Lovise <3 



fredag 6. april 2012

Rosa minner

Rosa minner 

Vi fikk en prinsesse og kalte henne Frida. Påskens fridager byr på litt ekstra tid. Både til skiturer, snømåking, lengre måltider, brettspill og annet. Jeg har tittet litt i gamle bilder, og det slår meg at de første digitalkamerabildene våre allerede er 11 år gamle. Og prinsessen på bildene nærmer seg 13 år. Jeg ser på bildene, og det strømmer på så mange gode minner. Minner er gode å ta fram, og jeg får mer enn en god latter. Men kjenner også at hjertes minnerom kan lage en liten klump i halsen, fordi tid er noe som ikke kan hentes tilbake. Tid er noe som går, eller kommer. Alt etter som. Man kan reise tilbake i minner, men øyeblikk som har vært kommer aldri tilbake. Derfor er det så inderlig viktig å påminne oss selv og hverandre om at øyeblikket er her og nå - og viktigheten med å være til stede i det, enten vi befinner oss helt alene et sted eller sammen med andre. Våren har vært her og hilst på oss, gater og fortau har vært tørre, hestehoven har poppet opp i byens grøfter, og vi har kjent at solen har varmet kinnene og gitt oss vissheten om at også i år vil jordene snart grønnes, smålammene skal hoppe rundt der, og at under snøen, inne hver gren, ligger et lysegrønt blad og minner om at våren finnes.
Den finnes inni hver og en av oss også. Etter en lang vinter venter det nå deilige dager der lyset spiser opp mørket i begge ender, etter april kommer Tante Mai med netter der solen aldri går ned. For slik er skiftningene her nord, og slik er livets skiftende bølger også. Inni oss bor det lille barnet som elsker å sitte på snøskuffelen og ake i vill fart. Lets go ! Sånn, nå har jeg klartgjort meg for måking av snø fra verandaen. Det har snødd minst 40-50 cm siste par dagene, så her må våren måkes fram. Etterpå belønning med kaffe og mandelegg fra Anthon Berg. GOD PÅSKE 
Alt godt. Marianne 




Hent fram barnet i deg! Foto Marianne Lovise Strand, vinteren 2001