Totalt antall sidevisninger

lørdag 17. juli 2010

onsdag 2. juni 2010

Let´s rock - lets kjerringrock !

Kjerringrokk - det er urten sin det. (Foto:Marianne L. Strand)

Langs muren til mitt barndsomshjem vokser det kjerringrokk, fikk jeg vite av mamma her forleden. Det var så stilig ! En fiiiin grønn rad av kjerringrockere - og så er det attpåtil en urt som har så mange gode egenskaper.

Les mer om kjerringrokk på : http://www.urteguiden.no/urteleksikon/kjerringrokk.php


Og forresten - JUNI er her - velkommen kjære sommer. Vi skal supe deg inn :)

Marianne Lovise - som skriver litt for sjelden på bloggen, men det er fordi det skjer så mye annet artig. God sommer alle !


tirsdag 18. mai 2010

After the party...


Dressed for a rainy day. (Foto:Marianne L. Strand)

The flowers are standing there
in all their beauty
and they look wonderful
if they are admired or not


Dette ordtaket lærte jeg av en min gode venn i Italia. Det er så sant, så sant.
Blomstene er akkurat like vakre om noen ser dem eller ikke. De er ikke avhengige av beundring for å være vakker. De bare er vakre, i hele sin ustråling.
Kanskje har vi noe å lære av blomstene.
Vi skulle kanskje i større grad være vakre for oss selv, stolte av oss selv, bare fordi vi er?


Jeg ble myk om hjertet da jeg våknet i dag og så ut på verandaen. Festen igår var forvandlet til kunst. Regnet og vinden samarbeidet godt da de designet kjole til liljen av servietten. Se hvor vakkert de har pakket den inn?

Ser, hvordan den stråler !

De små tingene, min venn. Det er de små tingene som teller. Ha en vakker dag.

Marianne Lovise - tirsdagsfornemmelser







torsdag 13. mai 2010

Hei Mai - velkommen velkommen velkommen !


Mai er her. Eller May. Kanskje er de tvillingsøstre. Mest sannsynlig er de det.
Men plutselig bare sto de her. Og sender gåsetrekk over himmelen på både grå og blå dager.
Mai går for kortere netter, og digger løv som holder på å spretter. Det rima!
Jeg er glad i Mai. Mai er forventning. Hun kommer en gang i året. Hun er her i 31 dager.
Hun anmoder høftlig at vi må komme ut å nyte leken - være ilag med ho. Ho kvitrer, hører dere ikke? Hun bærer sekker av forventning. Hun bærer glede med seg. Hun strør pollen og får planter til å grønnes over natta. Bare med å være til stede.
Mai er en fin søster å ha. Mai er en vakker overgang. Mai gir oss løfter om varme, sommer og sol. Innimellom gir hun oss små smaksprøver på Juni.
Juni er ikke helg våken ennå, ligger og later seg, med føttene på campingbordet. Hun røyker små skyer. Hun er fylt av blomster og bier. Men hun lar Mai låne sommerfugler.
Sånn at vi skal vite. At alt kommer tilbake. Hvert år.
Du fabelaktige Mai - vi takker deg.
Ja. Visst vil vi bli med i menuetten. I de grogrønne mainetten. Når det våres, når det våres, mellom gangsti og hekk.

Marianne Våryr Strand :)

torsdag 29. april 2010

Vakkermorgen



Det gjelder å fange de små, små øyeblikk av lykke i den store dagen. Stoppe litt opp, se litt ekstra godt etter. Det vakre fins, både på snøfylte dager og på vakre soldager.
Jeg stoppet litt opp i dag tidlig ved nitiden etter å ha levert min datter på skolen. Før det var vi hos tannlegen - og smilet ble stort hos oss begge da de sa. "NULL HULL" .
Sola skinte på nysnøen, lokket meg til å gå ned i båthavna på Kleiva - som vel må være en av Norges vakreste og mest spesielle :) Så med blikket etter glitter og stas i en helt vanlig hverdag. I fjæra fins alt. Lydene av vår, fuglene synger, vannet mot steinene. Deilig !
Kunne noe toppe det? Jo, faktisk. Da dette gåsetrekket kom fikk jeg levende bevis.
Våren er kommet - den ligger der. Gjemt under snøen ligger gresset og lurer, ligger tulipanknoppene klare - og snart kommer de - løvetannsolene :) Herlige bustehoder.
ha en vakker dag - den er allerede i gang. Alt godt fra Marianne Lovise Strand (foto/tekst).



Du kan åpne perleporten ...

lørdag 17. april 2010

Tanker under en askesky


Jeg ser ut vinduet. Trærne har vinterkåpa på idag. Myke, hvite klær. Vi skriver 17. april - og mange steder er Tante Vår kommet for alvor. Her var hun bare på en kortvisitt - hun svinset bare innom for å blafre litt, liksom minne oss litt på at hun kommer. Snart.
Men Onkel Vinter er større, og sterkere. Og ikke minst hvitere. Han er en grei kar han, det er ikke det. Han er en sånn type som "det er hyggelig når han kommermen deilig når han drar".
Jeg har opplevd det før. At våren kommer. Vi er lettbedte, tar fram vårsko og tynnereklær.
Små krokushoder dukket smilende opp inne ved husveggen. Bare centimeter fra den iskalde snøen. En uke med regn fikk nesten bort snøen, og vi så tendenser til grønt på jordene.

Denne uka med regn har det oppstått unntakstilstand i Norge - og flere andre steder i Europa.
Vulkanasken har reist langt. Dagens mennesker reiser svært mye. Vi er vant til at vi kan reise til Paris i morra tidlig, om vi vil. Det er bare å booke.
Nå har vi fått et stor, ufrivillig Mellomrom. Utallige mennesker venter. På å få reise hjem. På å få reiste hjemmefra. Til noen. Fra noen. Mange venter på noen. Noen venter på mange.
Selv er jeg så heldig at jeg ikke skal noen steder jeg ikke kan komme meg. Jeg har bil. Jeg skal ikke ut å fly den nærmeste tiden. Men jeg kjenner mange som nå sitter på et tog eller en buss eller på vent ett eller annet sted.
Vulkanen på Island har omprogrammert mange reiser. Kan vi tenke noe positivt om dette?
Du skulle ha sittet på sete 13 D på flyet. Kanskje møtte en hyggelig og klok gammel dame som sa deg akkurat det visdomsordet. Noe du tok med deg i håndbagasjen og videre i livet, noen ord som hjalp deg mange ganger siden. Selv om du aldri så henne igjen.
Kanskje du skal prøve å se noe lyst på din omvei. Kanskje møter du et klokt menneske på toget via Sverige. Eller hvor du nå befinner deg på vei hjem eller bort.
Og kanskje, for de som velger å avlyse reisen sin. Kanskje er det en grunn til det, noe vi bare ikke kan se og forstå akkurat i øyeblikket?
Jeg liker å filosofere litt på det - og har merket at de gangene jeg klarer å tenke slik - så skjer det interessante ting :)

Åpn opp sansene - se hva som skjer.

Jeg vurderer å gå ut i hagen å lage snøskulpturer.
Selv om de vil regne bort snart, kan de gi øyeblikksgleder av dimensjoner.

Ha en vakker helg - uansett hvor du befinner deg. Og hvis du befinner deg et sted du ikke skulle vært. Be om hyggelige overraskelser !

Marianne Lovise







tirsdag 6. april 2010

Påsken ga årets første...

...solskinnsstund i solkroken ut mot havet. Nyfunnet fram under snøen. Og med ei slik utsikt, går det godt an å senke skuldrene og være menneske i denne verden :o)

Oterhimmel

Lurer ofte på om oteren er i himmelen når det bugner av passe fast puddersnø som den kan mage-ake seg ned i fjæra på?

En nabo inni været sa en gang at "en skulle vært oter om vinteren og ørn om sommeren." Det utsagnet liker jeg å smake på. Passe salt og søtt på en gang.

Jeg skriver sjeldent innom på Kaffelatter for tida. Livet mitt er litt som i en oterhimmel nå. Jeg har på en måte funnet puddersnø. Overdådig mye er det også. Og det er et artig og givende stykke vei til fjæra. Såpass langt er det òg, at døgnet har for få timer til både å skrive og være i himmelen.

Når døgnet blir lengre igjen, er jeg plutselig tilbake :o)

mandag 29. mars 2010

Klar ferdig Kvikklunsj !

GOOOOD PÅSKE !
Oi, sier jeg. Oi. Det er lenge siden jeg skrev forrige innlegg. Og enda lenger siden noen av de andre kaffelatterjentene skrev. Men sånn er livet. Alt går i bølger. Noen ganger har vi det for travelt til å skrive ned det vi har lyst til å dele. Vi tenker at nå skal jeg gjøre det. Men så kommer det ting i veien. Utsettelser.
Men akkurat nå, et par dager før påsken inntar folket - eller vi entrer påsken - fikk jeg lyst til å fabulere her på bloggen.
I boden vår ligger Kvikklunsj. Rema selger 4-pakninger for prisen av det en koster. Vi oppfordres til å hamstre. Vi legger opp 2 firepakninger med Kvikklunsj. Påsken er jo lang. Og man vet jo aldri. Man kan aldri vite hvor mange turer det blir. Eller om det blir dritvær sånn at man kan sitte inne å drikke kakao og spise Kvikklunsj.
Appelsiner er også hyperbillige nå. Sju kroner kiloen. Hvordan er det mulig? Gode er de også.
Vi putter i posen. Dobbelt så mange som vi egentlig trenger. Men de er vakre å se på. Orange, store runde goinger. De pynter i boden.
Det samme gjør påskeliljene. Også de kjempebillige, det er bra. Da kjøper vi tredobbelt så mange og lager en vakker dekorasjon. De lever ikke så lenge - så derfor ser jeg på de med et smil hver gang jeg passerer dem. De står så stolte og gule der, lyser mot oss - minner om at våren er rett rundt hjørnet.
Jeg leste i lokalavisa forleden at snøklokkene er kommet. Ja, tenk det - blomster er så ufattelig fascinerende. Tenk, der kommer de - rett opp av den iskalde snøen. De strekker seg mot sola - og oss. De er vakre.
Det er altfor mye snø i hagen vår ennå til at krokusen kan stikke hodet fram. Men jeg vet de er der, under alt sammen. Den vet det også. At snart, snart skal den stikke hodet fram, varme det lilla hodet i sola. Alt ligger der der, gjemt under snø, som Dollie sang en for lenge siden.
Gåsungene. Se dem. Smil til dem. De er så fine. Dunete, kjenn på dem.
Når de er ferdige med å være gåsunger vet vi at de blir grønne blader. Vi bare vet det. De vet det også. De ligger inni der, inni den kalde, brunsorte greina og bare vet at de skal ut.
Sånn gjentar årstidene seg. Det er godt å vite.

Jeg har vært på en skitur langs fjæra i ettermiddag. Nydelig luft, litt skarp - og fargene på himmelen har en anelse april i seg. Det er stille. En og annen båt seiler forbi. Den vakre, glitrende snøen - det er alltid mulig å lage sine egne løyper.
Du kan velge. Hver dag har du nye valg. Prøv det. Gå en ny vei. Prøv noe annet en av dagene i påsken, velg en annen løype enn du pleier.
Og - gå lenger. gå litt lenger enn du tenkte. Kanskje venter overraskelsen nettopp der.

GOD GUL PÅSKE TIL DERE ALLE !

Marianne Lovise Strand


søndag 21. mars 2010

Eksotiske Vesterålen

På vei hjem fra Andenes til Kleiva fikk vi det ene fantastiske synet etter det andre. Er dere klar over hvor vakkert det faktisk er i Vesterålen? (Foto:Marianne L. Strand)

fredag 12. mars 2010

Sakte øyeblikk ......

La tida flyte....noen ganger. La det være mellomrom.


Noen ganger oppstår Mellomrom. Når Mellomrom oppstår uforutsett har vi to valg.
Vi kan irritere oss over minutter vi må vente på noen, på maten, på kaffen, på bussen.
Eller - vi kan nyte de magiske mellomromsminutter.
Igår skulle jeg møte en sjarmerende venninne. Hun har baby, og var kanskje 11 minutter forsinket. Jeg gikk ut av bilen. Snøen slutta å dale ned. Sola kom plutselig. Det var nesten varmt på kinnene et lite øyeblikk. Jeg sto midt i byen, med torsdagstrafikken durende i alle retninger. Så la jeg merke til at ei dame i en bil vinket. Ei eldre koselig dame jeg ikke har sett på lenge. Så spaserte noen forbi og smilte. En afrikaner kom syngende forbi, uanfektet av at jeg sto der. Han så glad ut - så ut som han hadde gode bilder i hodet. Akkurat som jeg hadde.
Jeg tenkte med ett. Så fint å bare få en melodi midt i et mellomrom. Av en helt ukjent person.
Med ett var mellomrommet over. Min venninne ankom, og vi hoppet inn i en artig og inspirerende snakkeboble:)
Og jeg måtte fortelle om mitt sakte øyeblikk med smil og musikk.
Må jeg få by leseren av dette innlegg på en liten utfordring. Prøv å gjør det neste gang.
Det kan også skje i kassakøen eller på et legekontor. Om ingenting rundt deg skjer, om sola ikke skinner, så kan du le høyt inni deg.
Bare du husker å innta øyeblikket. God helg :)
MellomromsMarianneLovise

PS. Bildet er tatt i Trondheim, et 30 skilt har fått evig parkeringsplass midt i Nidelven.
Poesi !

søndag 7. mars 2010

Enda en HJERTEprinsesse

...ååhh.. hvilket hjerte skal jeg velge?

Foto: Marianne Lovise Strand

Hjerter og engler er laget av kunstner Siv Johansen fra Teigan i Hadsel, og ble utstilt under Vinterkleiva 2010. Massemasse herlig å se på :)

torsdag 4. mars 2010

Det finnes dager...

...tida går ikke, den kommer:) (Foto:Marianne Lovise)


Javisst finnes det dager..
Av og til må man bare sette seg rett ned. Sette seg og tenke litt. Kanskje skrive ned noen punkter - eller rett og slett snakke litt høyt med seg selv.
Har dere ikke merket det. At av og ting er det litt fullt oppi hodet?
Ja, jeg vet, jeg vet at hjernen vår inni hodet vårt har en uendelig mye større kapasitet enn det som vi mennesker klarer å benytte. Et gigastort landskap der inne i hodet, som bare står uberørt.
Det er jo egentlig litt dumt? Hvorfor er det sånn egentlig?
Ja sånn kan man tenke.
Noen dager føler jeg at det er fullt i hodet. Stram badehette liksom.
Det flyter over. Man får den såkalte kaosfølelsen.
Heldigvis har jeg levd lenge nok til å vite at det går over, også denne gangen. Jeg får sitere Lillebror på det, han i filmen om Knerten " Det gåååår bra". Sa gutten med tårevåte øyne, og holdt seg beinhardt fast til setningen hans far hadde lært ham. Det gååår bra!

Så hva er det egentlig jeg skriver om nå da?
Nå skulle jeg egentlig noe annet. Men jeg har en klok venninne som har markert ordet med rød tusj. For jeg må ingenting, ikke jeg heller. Ikke hun. Og ikke dere andre.
Så bra at det finnes folk som markerer.

Så når jeg nå har skrevet dette, og starta to avsnitt etter hverandre med ordet SÅ - hva må jeg nå?

Ordet BØR liker jeg heller ikke så godt. Det klinger ikke godt, det er ikke behagelig å bruke.
Jeg ser en stor pekefinger som sier - du bør - du burde - du bør - du burde.
Det er altfor mange som sier sånn. Slutt med tøvet.

Jeg spurte Hjertet mitt idag. Og vet dere hva hjertet svarte?
Jeg VIL ha det fint - jeg vil følge GLEDEN :)

Så enkelt kan det faktisk være.
Jeg får heller overse at det koker over i hodet noen ganger. Det går jo tross alt an å tørke opp, etterpå.

Godnatt folkens. I morgen ligg en ny dag klar i senga og gleder seg til å stå opp.

Marianne Lovise Strand.

Etterskrift. Takk Carro. :)

tirsdag 2. mars 2010

Hjerteprinsesse i sol


Så mye å glede seg over !
Dette øyeblikket fanget jeg i morrest, da vår datter skulle ta skolebussen.
Hjertet i vinduet er laget av kunstner Siv Johahansen - og jeg ble bare så glad av å se dette synet at jeg måtte dele det med dere. (At vinduet skulle vært pusset bryr jeg meg ikke om, jeg er blitt så voksen nå at jeg ikke trenger å bry meg om det heller :) hihi)

Marianne Lovise, tekst og foto

mandag 1. mars 2010

Vandring på Kjærlighetsstien og i Livets Spiral

Se godt etter når du vandrer i steinspiralen...
Nyt utsikten fra kjærlighetsbenken..
Kos deg med kjærlighetsdikt...
Alene eller sammen med noen du er glad i ...

På yttersida av Hadseløya, nærmere bestem på Taen - finnes Kjærlighetsstien og Steinspiralen som er en ett av fire kunstprosjekt i Vesterålen kalt RÆK VI. Les og se mer om prosjektet på:

Ta turer te yttersida og få en magisk opplevelse - heeelt gratis. Opplevelsen passer for store og små og er superdupert å gjøre sammen ! Vi hadde en vakker søndag der. Life is good! :)
Tekst og foto: Marianne Lovise Strand

søndag 28. februar 2010

Se oftere mot nord

Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammevirvel, sommernattens mirakel

Gå mot vinden, klyv berg.
Se mot nord.
Oftere
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.

Tusen takk til Rolf Jakobsen.
Marianne Lovise Strand vil gjerne dele det fine diktet ditt med alle :)





torsdag 18. februar 2010

Lavmælt

Ord.... (Foto:Marianne Lovise Strand)


Ord
bare små
små ord
og lavmælt
nesten uten pust
for oss

som brukne strå
ord uten lys
og nesten uten form
ord som hos trær,
små halv-ord
som i søvn
for oss

Mellom alt det store
små, små ord
å gjemme bort
på baksiden av en hånd
og ved din øreflipp
små ord
helt uten lys
som dyr og gress

ROLF JAKOBSEN

mandag 15. februar 2010

Poesi

Illustrasjonsfoto:Marianne Lovise Strand


Jeg vil at vi skal gå under

Forlate gatelys, trafikk, og mennesker for godt

Vi går under, vi går hjem

Mørket mitt og lyset deres

Her oppe blir vi aldri sett

Historiene våre vil aldri bli fortalt

La oss heller gjemme oss.

I stillheten skal vi sove som om vi er døde, med ørene mot grottegulv.

Vi skal drikke oss fulle på nektar fra underjordiske blomster

Lese egenskrevet poesi til hverandre i lyset fra sankthansormer

Ordene som ingen andre så

Dele dunkle og stumme drømmer

Danse i haller av stein

Neglene våre blir solide som bark

Vi får nattsyn

Små nettverk av røtter vil vokse under huden vår som blodårer

Det samme vannet vil renne gjennom røttene våre

Vi blir endelig søstere.

Av Lisa Cecilia Elstad Rehnlund

lørdag 13. februar 2010

Kaffe & Latter & God Hjertehelg

(Foto:Marianne Lovise Strand)
Har dokker hørt om spåing i kaffegrut? En gammel tradisjon, som før i tida va aldeles heilt vanlig. Anne Pedersen i Bjørnskinn på Andøya er utdanna te å hoill latterkurs. I tellegg så kainn ho kunsten å spå i kaffegrut.

Les meir om dettan på hennes hjemmeside.
Via Latter

Flott navn forresten, aldeles flott navn.
Tenk alt GODT som kommer - via latter.
Ta deg en kaffe - og titt innom siden til Anne.
Unn dæ nu en Sjokolade også.
Koffør ikkje, forresten?

torsdag 11. februar 2010

Vinterlys

Solnedgang. Uten elg ;o)

Mat for mons

Apropos skreisesong. Kanskje litt for kaldt enda, men rundt omkring har de allerede begynt å henge fisk. Dette er bilder fra i fjor vår. Fulle hesjer med tørrfisk. Helt spesiell opplevelse å kjenne lukta. For meg som kommer sørfra, lukter det tradisjon. God tradisjon. Time på time med hardt arbeid på havet og med forberedelser til henging. God lukt. Eksotisk.

Ei venninne minnet meg en gang på at når det er skikkelig kaldt og det blåser, lager hengfiskene lyd mot hverandre, som et slags klokkespill - slik at når du står like ved, hører du en helt egen sang. Og står du under ei slik hesje som ovenfor, føles det som å være i en katedral.

Torskehoder henges også til tørk utover vinteren og våren. Etterhvert sendes de utenlands som delikatesse... Hver sin smak, ikke sant ;o)

Perlerader

Stille morgen. Stjerneklart. Månefri himmel uten sølvglitter over havet.

Havgapet viser fiskebåtene uti egga. De ligger som ei rad av lysende perler mot den mørke horisonten.

Stort sett kan jeg telle fra 15 lysperler og oppover. Rekorden jeg har sett i vinter var 56. Mange av dem er gjestebåter fra nord og sør langs kysten.

For meg betyr det mølje. Fersk skrei med lever og rogn. Latter rundt bordet. God samtale.

For de på havet betyr det å jobbe mens bølgene ruller og ruller. Lange dager med sjøben. Tunge tak. Tonn på tonn som skal sløyes. Skreisesongen er her.

Tusen takk for jobben dere gjør.

Her kan jeg sitte stille i mørket, telle perler og stjerner og vente på dagen og lyset som skal komme.

tirsdag 2. februar 2010

Jäg vil kjenna at Jäg LEVER!!!!


Fyll koppen med rykende varm deilig kaffe. Ta en sjokoladebit eller et deilig eple.
Sett deg godt tilrette. Lukk øynene og LYTT MED HELE KROPPEN til denne sangen.
Så kan dagen fortsette. Men tenk over teksten. Den er vidunderlig sann.


http://www.youtube.com/watch?v=y765gdd3rEc&feature=related

Marianne Lovise Strand ønsker tøffe tirsdag velkommen!

mandag 1. februar 2010

Kaffe minsker nakkesmerter

Ja, det hevdes nå fra forskerhold. Les selv på :


Skriver Marianne Lovise Strand og ønsker deg en GOD DAG. Gjør den til din:)
Med eller uten kaffe .

søndag 31. januar 2010

Here comes the sun..

Its been a long, cold, lonely winter...
(Foto:Marianne Lovise Strand)

Av og til overrasker sola oss. Sola er gul, som regel. Men idag, idag på den siste januardagen, idet Frøken Februar står og banker ivrig på Kalenderen min, så bestemte Søte Sol seg for å være rød. Sjarmerende, fascinerende rød. Det var bare å stoppe bilen og gå ut å SE.
Her henger den over fjellene, bak disse fjellene er Lofoten. Det er kult når sola overrasker.




onsdag 27. januar 2010

Winter moment in Tromsø

Snøkino i Tromsø. Kaldt og magisk.
(Foto: Marianne Lovise Strand)


Lenge siden jeg skrev på bloggen nå, på tide med noen ord. Har vært noen dager i Tromsø, som også kalles Nordens Paris. Å være i Tromsø under filmfestivalen er en stor glede og inspirasjon.
Det er så mye å se og oppleve, impulser, inntrykk, mennesker. Fotspor. Og snøkinoen er en spennende opplevelse. Jeg vil bare legge inn noen bilder idag. Si hei, liksom. Jeg kommer plutselig tilbake. Snart tror jeg. Ordene skyver seg snart ut av hodet mitt kjenner jeg.
Imens får du ha en vakker dag :)

Marianne Lovise Strand


søndag 17. januar 2010

Fantastiske januar

Livet på yttersida. Prinsesse i landskap. Herlig
Hvem sa at det ikke finnes farger i januar?
Av og til må man senke blikket og se godt etter. (Foto:Marianne Lovise Strand)

lørdag 16. januar 2010

Lykken i en liten presskanne

Bare fire små minutter å vente.
(Foto:Marianne L. Strand)

Den som venter på noe godt, heter det. Og kaffe er godt, virkelig godt.
Til jul fikk vi det vi ønsket oss. En lite presskanne, nok til to kopper.
Det er helt perfekt rett og slett, og for øyeblikket er den min favorittdingst.
Jeg beundrer den hver gang jeg går forbi den, og kjenner at jeg får en god følelse i meg av å se på den. Det er så lett, så fjærlett. Bare litt vann i vannkokeren. Mens vannet koker opp måler jeg opp knappe tre måleskjeer god kaffe. Har jeg tid lar jeg vannet roe seg litt igjen, ideelt sett skal det være kanskje 87 grader eller noe slikt for at kaffen skal bli perfekt.
Men bør ikke begynne å gjøre noe mens man venter på god kaffe fra presskanne.
Fire minutter går fort, og før du vet ordet av det er det gått minst fem minutter.
Da blir kaffen gjerne besk og bitter, og det skal vi ikke ha noe av.
Nei, jeg er blitt nøye med å sette med ned når jeg skal kose meg med kaffen min.
Jeg trekker pusten dypt, det er en superdupergod anledning til å puste med magen, laaange dype drag, og jeg kvikner til mens jeg sitter slik og puster meg opp til min egen etterlengtede kaffekopp.
Ai Ai Ai. Livet er herlig og osten er rund. Og kaffe er altså godt!
Så - takk svigermor. Du oppfylte ønsket vårt:)

God helg!
Marianne Lovise

torsdag 14. januar 2010

Vakre januar

...har sminket seg i sterke mørketidsfarger. Om ca ei uke er horisonten like lav som sola er høy på himmelen. Hurra!

Skyggeleken

Du har helt sikkert lekt med hendene foran et sterkt lys og laget morsomme og skumle skyggedyr og vesener på veggen. Ooouahah.

En kveld sto flombelysningen på nede i byggetomta, og da danset skyggen av stråene på bakkekammen over husveggen hos oss. Jeg klarer n e s t e n alltid oppføre meg som en voksen, rolig og dannet dame (ha-ha). Men plutselig overtar Lekedyret. Det som liker å hoppe i djup puddersnø mens jeg har pen kåpe på og sånn...

Jeg gikk etterhvert inn og hente kameraet, og tok et uskyldig skyggelekbilde. Peace dude.

Fint å være sin egen muntrasjon.

To fiiiine kaffelatter

Ei venninne sendte meg dette bildet på mobil. Jeg spurte om jeg kunne få legge dem ut her. Tusen takk for fiiiiiin kaffe latte kunst :o)

mandag 11. januar 2010

åååhforendag...!

En liten porsjon god takt og tone?

Etter 8 år rolig tilværelse, fikk jeg slik ubendig lyst til å frese opp livet med litt god takt og tone. Jeg tenker på slik takt og tone du kan danse til. Altså ikke bare sette på dansemusikk og være tullvillkvinne til mine egne takt og toner alene hjemme i stua. Slik jeg ofte gjør når lysten overvinner meg.

Jeg har nemlig observert at treningssenteret i bygda har STEP. Sånn opp og ned på lav kasse. Opp og ned i takt med skikkelige kraftige toner. Hurra!

For 8-9 år og 20 kilo siden var jeg på slutten av min flerårige sportyflittiglisestepkarriere. Favoritten! Jeg var til og med eier av en hel KONDIS. Ja tenk, jeg hadde faktisk en slik der passelig god Kondis. Klarte meg helt utmerket til eget bruk både på elgjakt, i fjellet, på ski og på sykkel.

Av forskjellige årsaker har jeg hatt noen år med bare bittesmå rolige fjellturer. Som det eneste jeg fortsatt gjorde av de gode, gamle tinga jeg alltid har satt pris på. Men nå tror jeg sannelig at det er håp i hengende snøre, dere!

For sist mandag steppet jeg opp på STEP. Ukoordinert. Meningsløst kondisfri. Pesende morsomt. På bena hadde jeg fine, nesten ubrukte sko. Funnet bortstuet på år-etter-år lager i kjellern. Ventet de på bedre tider?

Når sant skal sies, er jeg født slik at jeg blir rosa i ansiktet bare jeg ser på sportsrevyen. Jeg overdriver i k k e...

Etter 15 minutter var jeg tydelig rosa i ansiktet, og svetten piplet utenpå albuene. Pusten kastet og hev på seg. Antakelig uten kontroll. Tror jeg.

Etter 30 minutter var jeg bortimot lilla i ansiktet. Og kvit på overleppa. Det betyr "sliten" på mitt kroppsspråk. Nær en skikkelig storskjelv i bena, og med direkte åndenød. Jeg tok en litt roligere takt mens de drevne spratt i forrykende tempo opp og ned etter de raske tonene.

På slutten av timen lot jeg som jeg nesten kunne klart å følge med, mens bena ikke lenger visste hva koordinasjon betydde. De hadde svimt av der nede. Antakelig av sjokket.

O'lykke! Dagen derpå var jeg like fin. Det var deilig! Så i kveld steppet jeg med friskt mot opp på nok en step-time! Det gikk omtrent som sist. Pesende morsomt. Høyrød i toppen. Og jeg lever i beste velgående! :O)))))))

Det morsomste med STEP er at etter timene blir alle jeg møter så inderlig glade av å se meg! Det er som om jeg sprer en smittende lattermildhet ut blant folket. Kanskje de er glade på mine vegne for at jeg har begynt å trene?

Eller kan det ha noe med den overveldende ansiktsfargen å gjøre? ;o)

lørdag 2. januar 2010

Flying happy start

Flott, flying start på nyåret med fyrverkeri på flyet!!!
(Foto:Marianne L. Strand)




Godt, nydelig nytt år:) Ønsker alt godt for dere alle. Tenk da, 365 muligheter - og hver eneste dag kan du gjøre en forandring ? Hvis du vil.
Vesterålen ønsket oss velkommen inn i det nye året med et helt fasjonabelt lys - hvem sier at det er mørketid når det er slikt som dette?
Mannen min testet ut stjerneskuddene som var igjen etter nyttårsaften - han monterte dem på modellflyet - og med slik modell og slike kulisser så ble det bent fram fantastiske fotoforhold for meg.

Juhu!!!:)

Marianne Lovise Strand

fredag 1. januar 2010

Hva skal vi kalle det nye tiåret?


Godt nytt bloggår, dere. Det nye året er så fersk dere, rykende ferskt faktisk. Månen henger der oppe, lur og gul. Hva tenker han om oss og vår feiring?
Mange har brukt masse penger på fyrverkeri. Svært mange misliker lyden av raketter, hylere og såntno. Men de fleste liker å se rakettene på himlen . Jeg vet om noen som skulle sende opp varmeballonger idag. Og jeg vet om en som hver nyttårsaften går i skogen med noe varmt på termosen og tenner seg et deilig, knitrende nyttårsbål.
Vi har mange valg, dere. Du kan ikke, sier du? Er du sikker på det? Jeg tror vi kan velge mye oftere enn vi gjør det.

Jeg hadde ikke tenkt så mye over at vi nå er på tur inn i et nytt tiår før en ung ekspeditør funderte over temaet idag. Mon tro hva vi skal kalle det, undret han seg.
Sannelig om jeg visste.
Skal vi si tjueti eller totusenogti? Språkforsker Sylfest Lomheim anbefaler at vi sier totusenogti, for å unngå misforståelser. Ja, det mener han.
Den blide, filosoferende unggutten tar et raskt tilbakeblikk mens han pakker inn noe for meg.
Vi hadde jo de harde tredveåra, førtiåra, femtiåra og så kom de frigjørende sekstiåra. Syttitallet er jo et begrep, og det samme er åtti- og nittitallet. Men hva nå?

Hvis jeg ser tilbake ser det slik ut i en rask oppsummering:
Jeg ble født på sekstitallet, gikk på skole hele syttitallet, ble mor to ganger på slutten av åttitallet, og skilt på nittitallet. Så kom milleniumskiftet - og vips så var ringen sluttet. Jeg ble mor igjen - og gift for andre gang. Ingen endringer så langt i status. Og godt er nå det.

Men sånn midt i livet som jeg nå begynner å bli, er det liksom slik at man ser seg tilbake, samtidig som man står med en fot i framtiden og en i nåtiden. Uansett gjelder det å være tilstede i de øyeblikkene man får. Man får mange, nemlig. Men de må gripes og oppleves.

Denne julen har jeg møtt igjen mange fra min barndom eller ungdomstid. Noen jeg har gått på skole med i ni år, andre jeg har hatt som venn en kort periode i livet.
Det har vært herlig, rett og slett. Romjulsjam er en fin oppfinnelse dere, det er da de kommer hjem de som har bodd lenge borte og som sjelden besøker hjemplassen. Det er da vi møtes og deler ut klemmer og smiler over minner og tenker at nå, nå skal vi bli flinkere til å holde kontakten.

Jeg får håpe det. Nå vinker jeg farvel til året som har gått, og takker for alle gode ord og øyeblikk som kom til meg. Jeg ser fram til alle de ennå ikke opplevde!