Totalt antall sidevisninger

lørdag 27. juni 2009

Hjerteknusere


Foto:Marianne Lovise Strand

Var på åpningen av sommerutstillingen på Galleri Uvær igår - på Teigan i Hadsel
Der Siv Johansen og hennes mamma Wenche lager så mye vakkert og inspirerende.
Masse folk strømmet til denne junikvelden - regnet stoppet - og det ble ei hjertegod stund
blant kunst, kunstinteresserte og kunstnere. Anbefales - utstillingen holder åpent en måneds tid framover. Se mer om Siv på www.sivjohansen.com

onsdag 24. juni 2009

Midtsommarnatt i nord

Digert bål i Risdalen på Kleiva i Sortland
(Foto:Marianne L. Strand)

lørdag 20. juni 2009

Junikveld

Ikke glem å se etter.(Foto:Marianne L. Strand)
Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster..

Å, flytt deg nærmere inntil meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Dette skjønne diktet er skrevet av Hans Børli
Lagt inn av Marianne Lovise Strand

Skikkelig landsbyservice

På Bleik i Andøy har de en sjarmerende kafe og butikk,
kalt Landsbyservice. Kafekameratene har til og med ordnet
så de har egne kaffekrus med navn på - stilig, ikke sant?:)
Mer hjemmekoselig kan vel ikke en kafe bli?

fredag 19. juni 2009

Flopp

Blippeti blopp, en diger flopp?
Nei, det er bare jeg
som vil ta ut en propp!

Du vet den der propp
som gjør stans og stopp
på at livet går opp i opp.

Jeg er klar for å holde opp
med å være en treig sopp
som lager ny og ny propp.

Åh - herlige
vakre vidunderlige
lekne og underlige,
hvor vil det hen
dette livet jeg lever?

Fri for propp
flyter jeg
uten stopp.

Blir livet bedre nå,
må jeg ha flatbrød attåt...

torsdag 18. juni 2009

Tilstede...

Stille står jeg ved oppvaskbenken, mens såpeskummet forsiktig og vart omslutter hendene. Jeg kan enten løpe fort rundt i tankene mine og planlegge alt jeg ikke har gjort og gruble over alt som skulle vært sagt, eller - i dag velger jeg å nyte pausen og roen i det å vaske opp.

Stille i mitt sinn og stille i min kropp, nyter jeg følelsen av såpeskummet og det varme vannet rundt hendene mine. Ser de små regnbuene i hver såpeboble. Beundrer det gjentagende vakre i at glassene blir forunderlig blanke og rene. Nyter underet i at såpen løser opp fett og smuss på kopper og kar, og i tanker og sinn...

Gleder meg over at kopphåndkleets kjærtegn lager skinnende flater. Sette de skjøre vinglassene forsiktig tilbake i skapet, mens sola lekende blinker i stjernene i krystallets struktur. De små regnbuefargede lysbrytningene smiler til meg.

La dette hverdagsøyeblikket være a k k u r a t slik det er. Tanketomt. Stille. Samlende. Nytende. Rengjørende. Behagelig. Fredelig.

Når benken og oppvaskkummen og komfyren igjen har tørre, blanke og rene flater, er det som om dagen er helt ny. Både på kjøkkenet og inni meg.

tirsdag 16. juni 2009

Fordeler ved yoga ;o)

Sjekk denne, folkens! Hvis du har en kropp, så la deg gjerne inspirere ;o)

http://www.dailygood.org/more.php?n=3676

Lykken er lysegrønn forsommer

Lykken er herlig nyutstprungen og skinnende blank blåbærlyng. Et lysende kålmarkgrønt forsommerteppe i skogen. Jeg er visst avhengig... Når månedskiftet mai/juni kommer, har jeg årviss lengsel etter lysegrønn blåbærlyng. Et sug i kroppen, rett og slett!

Det er noe helt eget ved å la hendene gli lett over lyngen og kjenne de ferske, mjuke bladene stryke mot håndflata. La blikket hvile utover lysegrønne blåbærflater i høystammet lys furuskog. En frisk og ny verden langsetter bakken. Hvert år, igjen og igjen, samme følelsen. Definitivt avhengig...

Kanskje er det den gode påminnelsen om at alt er nytt i naturen - igjen og igjen. Og at det kan være slik i oss også.

I love my life!

Fri flyt - eller bråstopp og stillstand?

Når jeg skriver ”JA til fri flyt!”. Hva tenker du på da?

Kanskje noen tenker at: ”Ja, da skal det bli lekkert her. Tenk, hvis det ble fri flyt av søppel overalt. Eller fri flyt av rusmidler? Hele verden på skakke, liksom.”

Jeg tenker jo mer på fri flyt i livet. Sånn generelt. At livet går godt. At det skjer kule og uventede ting som er ENDA bedre enn vi kan forestille oss i fantasien vår. At livet kan være en god flyt som i ei elv. Ikke bråstopp som i en demning. Eller stillstand som i en gjørmete mudderdam, eller rundt i ring som i ei bakevje. Ei heller at livet er å svømme mot strømmen for enhver pris, selv om noen av oss ser ut til å ha det som sport i livet. Jeg tenker på det vakre og dynamiske – at vi mennesker kan la livet flyte som friskt og rent vann som renner sin naturlige vei mot havet.

La livet flyte fritt som elva, som en helt naturlig følge av tyngdekraft og vannets evne til å renne, til å bevege seg. Ikke være som en stor gråstein som bremser i elva, eller som tjukt stivt islag om vinteren. Bare flyte med, akkurat slik rent og rennende vann kan…

Som den gangen jeg hadde kjøpt rikelig med lunsjmat på en konferanse, og plutselig ble det for mye å spise. En boks med lekker salat ble til overs. Jeg spurte de som satt ved bordet, om noen kunne tenke seg salat? Ei ung jente rett overfor meg, med glassklart salatdrømmeblikk, hun ville GJERNE ha salaten, den hadde hun ønsket seg! Det morsomme var at hun var lykkelig, ikke bare for salaten, men også for at slike ting virkelig kan skje. Hun ønsket seg salat, jeg hadde èn for mye – og vips fikk vi ønskene våre oppfylt begge to. En liten enkel flyt på null komma svisj.

Ei venninne var på ferie hos familien nordpå. Da ferien nærmet seg slutten, hadde hun lyst til å være et par dager ekstra. Hun sjekket flypriser på en utsatt reise, men de var skyhøye. Ja,ja, da fikk hun vel bare reise som planlagt likevel…. Den morgenen hun kom på flyplassen, viste det seg at flyet var kansellert pga teknisk feil. De passasjerene som hadde det travelt den dagen, ble busset til nærmeste flyplass. Hun spurte om hun kunne bli booket om på et senere fly i stedet? For eksempel to dager senere? Ja, det var mannen i skranken veldig glad for at hun ville. Det lettet jo arbeidet hans. For det var vanskelig å booke om og få plass til alle i andre fly den samme dagen. Vips, så ble to ønsker oppfylt. En flott og flytende vinn-vinn situasjon.

Tror du at det er mulig at slike ting kan skje i ditt liv også? Er det mulig at det skjer ganske ofte allerede, men at vi kanskje ikke legger merke til det? Noen ganger er det nok slik at vi PRESSER ønskene våre gjennom. Selv om tida ikke er inne, eller det finnes andre og bedre løsninger som vi ikke ser akkurat der og da. Det å tillate seg sjøl å stoppe opp litt, og kjenne etter om det er flyt eller bråstopp/stillstand, er en smart måte å øke flyten i livet på.

Når det butter i mot, er det faktisk LOV å slutte å svømme mot strømmen. Sett deg heller på elvekanten en stund og finn ut hvorfor alt bremser og går så trått. Kanskje er det velvilligheten din, din sterke vilje og store ståpå-evne som overtar. At du i iveren din glemmer flyten? For jeg tør påstå at det er fri flyt i livet som er menneskets egentlige natur. Langsom eller rask flyt, spiller ingen rolle. Bare husk at alt som er stopp og stillstand, kan heldigvis settes i fri flyt igjen.

JAAA til fri flyt i livet! Hvorfor gidder vi noe annet, forresten?

fredag 12. juni 2009

Evig juniminne

Gleden over de små, tingene - naturopplevelsene er gratis dere! (Foto:Marianne Lovise)

Hun tenker på ham, tenker på at hun ikke har sett ham på 22 år.

Han bor i hjertet hennes, i drømmene, i tankene. Ofte.

I drømmene ser hun smilet hans, armene som alltid tar imot, de gode, kraftige klemmene.

Han elsket denne tiden av året. Fuglesangen, villblomstene, skjell og slipte glassteiner i fjæra.

Han var ikke redd noe. I alle fall sa han alltid at det var ingenting å være redd for.

Han var balsam for en sart småjente, for en oppvoksende tenåringsjente og en ung mor.

Han sa nesten alltid ja, han var et gladmenneske. Enda så mange av sine nærmeste han hadde mistet. Han elsket barn. Og hun følte seg elsket.

Han døde i juni. Brått, mens han malte husveggen i blått. Han døde der på plenen, blant de gule blomstene, i gresset, utenfor huset.

Han forlot henne mens sommeren var på sitt vakreste. Hun kunne ikke forstå det.

Tomheten i hjertet gav gjenklang i sjela, og øynene gråt tårer dag og natt.

Hun gikk til kirkegården hver dag, i flere måneder. Helt til hun forsto at han var ikke der.

Han var fortsatt i hjertet hennes, i drømmene, i tankene. Ofte.

Han døde to dager før bursdagen hennes, dage før sine to andre døtres bursdag. de skulle holde familieselskap, være sammen, kose seg på hytta til hennes søster. Hennes andre søster, som bodde langt borte, fikk bursdagsbrev fra ham dagen etter han var død.

Døden er brutal når den kommer brått. Men i ettertid ser hun seg tilbake. Hun vet at han ville ha mistrivdes sterkt med å visne bort på et sykehjem.

Han hadde brukt å si at han håpet han fikk arbeide til det siste, og slippe å komme på hjem.

Han elsket denne tida av året, og fikk ønsket oppfylt. Han døde da sommeren var på sitt vakreste, på opptur, blant sommerblomstene, med malekosten i handa, med blåmaling på hendene, utenfor hjemmet og blant sine kjære.

I ettertid har dette trøstet hjertet hennes. Men hver gang juni kommer, hver gang juni blomster og de små fugleungene fødes, minnes hun på hvor høyt han elsket denne årstiden.

Hvor glad han var i de små tingene. Takknemlig fylles hjertet hennes av småhjerter og gledesbobler fordi han var sammen med henne lenge nok til å lære henne gleden i de små tingene. Lærte henne å plukke måsegg. Lærte henne om havet. Lærte henne om fuglene. Om fisketurer i elva. Dette har hun prøvd å lære videre til sine barn.


Hun, det er meg.

19. juni 1987 døde du, men nå vet jeg at mennesker lever så lenge du husker dem. Og kjære pappa, jeg har deg med meg hver eneste dag. I tankene mine lever du evig.

Marianne Lovise Strand

torsdag 11. juni 2009

Sæterkveld i juni

Jeg har akkurat kommet hjem etter ei uke sørpå blant familie og venner og de dype skogers mange trær. Bildet er tatt et par dager før siste fullmåne oppå ei skogssæter sør i Østerdalen. Vi var en liten tur oppi berget og fant de flotte blomstene på en gammal sætervoll som var slått og beita tidligere, og hvor skogen enda ikke hadde klart å vinne over blomstene. Du kan se at det er ganske mørkt om natta sørpå, selv nå så nært midtsommer.

Sætra er bygget opp og restaurert med utgangspunkt rundt den gamle sætra som lå der. Vakker og rolig står den der, som om den alltid skulle ha gjort det. Langt fra tog og biltrafikk og gatelys, er sætra ei av de lommer i verden hvor stillheten er til å ta og føle på. Vidunderlig stille. Til og med fri for menneskers tankesurr som ofte svever over byer og tettsteder.

Tenk deg når kveldsbrisen løyer - og ikke en gang et løvblad rasler...

Utover morrasida starter et fantastisk fuglekvitter. Et mettet lydbilde som strutter av livslyst. En kan formelig høre graset gro på vollen. På utsia av skigarden spruter nye gran- og furuskudd ut i lysegrønn saftig utfoldelse. Juni er en vakker kvinne!

(Vil du se Gransjøberget Sæter, se www.gransjoberget.no )

onsdag 10. juni 2009

"Don't read beautymagazines - it only makes you feel ugly."

Kjære ALLE dere flotte medmennesker - i alle aldre og fargerike fasonger: ”Ikke les skjønnhetsmagasiner – det får deg bare til å føle deg stygg.” Teksten er klippet fra låta ”Class of 1999”.

Moteblader og skjønnhetsmagasiner, er et interessant fenomen. Ved en opprydning i ei hytte for lenge siden, fant jeg ukeblader fra 60-tallet. I et av dem var det vist datidens bikinimote. Modelldamen var en superflott kvinne med runde naturlige former. Verken fettsugd eller knallhardt overtrent, bare formet mykt av naturlig aktivitet…

Heldigvis blir det mer og mer vanlig i enkelte ukeblader, at modellene igjen får lov å ha en kropp og et liv. At de ikke behøver å se ut som ulykkelige, sinte eller sjelløse utsultete kleshengere, hvor knærne er nesten tjukkere enn lårene. Ingen friske, glade mennesker som jeg kjenner, har det slik. Friske, glade mennesker kan være helt fra veeeldig slanke til veeeldig runde – men ikke modellsyke... ?

Ei ungdomsskolejente sa til meg: ”Åh.. jeg er litt tjukk, jeg.” Hun hadde fasong som en tynn blyant, og det fantes knapt antydning til rumpe inni buksene. Hvor kommer slike kommentarer fra? Hvordan er det mulig å være så lita og nett og lett - helt i startgropa til å utvikle seg til flott kvinne - og enda ha et så kunstig bilde av seg sjøl? Jeg blir egentlig dypt sjokkert og veldig lei meg over den store forvirringen og usikkerheten som råder blant noen av våre unge. Disse fantastiske, flotte ungdommene helt på startstreken av sitt voksne liv. Skjønne, herlige, perfekte utgaver av seg sjøl – og så SER de det ikke! Eller… de er kanskje helt sulteforet på sunne, naturlige, positive tilbakemeldinger – hva vet jeg… Noe spriker i alle fall.

Hvor langt fra selve livet og den natur vi ER, vil vi gå? Noen ganger lurer jeg på om en del mennesker har et slags prøveprosjekt på gang. Et testprosjekt over hvor kunstige, syntetiske og unaturlige det er mulig å være? Altså forsøke HVOR langt fra selve livet går det an å eksistere…?

Men du? Jeg er ikke fornøyd med bare å eksistere. Jeg vil leve et liv. Jeg vil kjenne at jeg er til. Jeg vil være den jeg er. Jeg vil verken ha tupè, brystimplantat, fettsuging eller plastisk kirurgi eller… Jeg vil leve og blomstre som MEG, ikke en dårlig kopi av snevre idealer. Et tantebarn satt på fanget mitt og studerte ansiktet mitt inngående. Etter en stund spurte hun alvorlig: ”Tante, hvorfor har du så mange streker i ansiktet?” Jeg lo godt, og svarte: ”Er de ikke fine? Det er jo fordi jeg smiler og ler så mye!”

Se på en løvetann. Etter fem år som frø, sprenger den seg opp gjennom asfalten og blinker skinnende og bustete blidt mot vårsola. Livskraft. Den er helt uanfektet av hva andre syns om den. DET er selve livet, dèt! Gleden over å være til. Helt uberørt av å skulle sammenlikne seg med de andre blomstene. Bare blomstre og være helt seg selv. Haha - livet KAN jo ikke sammenliknes. Livet kan bare leves. Feires. Med solskinn og gledesjubel i alle cellene i hele kroppen. Tenk, så utrolig at du og jeg finnes! Valget står kanskje mellom å være fornøyd med å være som en klump med arrangerte celler, som ser ut som en kropp - eller å virkelig feire selve livet og alle mulighetene det gir oss!

JAAA til å sette pris på å være akkurat den vi er. Helt perfekte - hvert eneste øyeblikk! Hvorfor gidder vi noe annet, forresten?

Kule Primula! YEH:)

Se blomstene på marken, kjenn gleden i ditt sinn...
(Foto:Marianne L. Strand)

mandag 8. juni 2009

Løft ditt hode...

Noen ganger, noen ganger er dagen grå og vi henger med
hodene. Men inni oss, inni oss vet vi. At...


At midt i det grå, kommer det fargerike dager, etterpå:)
(MMSfotos:Marianne Lovise Strand)


Verdt å notere seg:
Blomstene står der, like skjønne og vakre,
uansett om de blir sett og beundret eller ei.

Blåbyhall1 og 2

Sånn som skyan fær over himmeln...
..og vips - va de borte... Blåbyhallen Sortland 2009, juni.
(Foto:Marianne Lovise Strand)

søndag 7. juni 2009

Both sides now

Sortland - 6.juni 2009 - Foto:Marianne L. Strand


Both sides now

Rows and floes of angel hair
And ice cream castles in the air
And feather canyons evrywhere
Ive looked at clouds that way

But now they only block the sun
They rain and snow on everyone
So many things I would have done
But clouds got in my way
Ive looked at clouds from both sides now
From up and down, and still somehow
Its cloud illusions I recall
I really dont know clouds at all

Moons and junes and ferris wheels
The dizzy dancing way you feel
As evry fairy tale comes real
Ive looked at love that way

But now its just another show
You leave em laughing when you go
And if you care, dont let them know
Dont give yourself away

Ive looked at love from both sides now
From give and take, and still somehow
Its loves illusions I recall
I really dont know love at all

Tears and fears and feeling proud
To say I love you right out loud
Dreams and schemes and circus crowds
Ive looked at life that way

But now old friends are acting strange
They shake their heads, they say Ive changed
Well somethings lost, but somethings gained
In living evry day

Ive looked at life from both sides now
From win and lose and still somehow
Its lifes illusions I recall
I really dont know life at all
Ive looked at life from both sides now
From up and down, and still somehow
Its lifes illusions I recall
I really dont know life at all

Skrevet av Joni Michell

Se henne live på: http://www.youtube.com/watch?v=6vTJ0lNY54E

For øvrig gjør Unni Wilhelmsen denne låten så til de grader vakkert, at man aldri glemmer fremførelsen:) Men den fant jeg ikke på youtube, så den live i fjor.

tirsdag 2. juni 2009

Latter....
pluss kaffe = kaffelatter


Jeg vil lage et dikt
om kaffe og latter
Jeg er en dame
som sitt her og skratter
Jeg vil lage et rim
smøre på litt prim
Jeg vil også ha kaffe
og så vil jeg daffe,
ja virkelig slaraffe...

Marianne Lovise Strand

Kor de bei a vårn du??Møøøøæææææææææ

Jeg er ei Stave-ku, hvem er duuuuu?
(Foto:Marianne L. Strand)

Verdens beste mellomrom

Hei, du der! Ja – det er jo akkurat deg jeg snakker til. Jeg er så nysgjerrig. Lurer nemlig på hva som er dine ALLER BESTE MELLOMROM?

Er de gode? Er de fredelige? Eller lattermilde, deilige, kule, fantastiske eller til å spises opp ? Er de helt musestille eller støyende elleville?

Hva? Har du ingen mellomrom…!?!? Er det så travelt? Så mye du MÅ gjøre, sier du? Men…..åffer det, da?

Før jeg flytta til Vesterålen, var jeg skikkelig travel. Mye og ofte. Hadde hele kalenderboka full av ting å gjøre, saker å huske, mennesker å møte osv. Likevel tok jeg mange lange deilige mellomrom. Jeg leide rimelig hytte både på fjellet og ved sjøen for å komme opp og ut og lage meg luftige mellomrom. Til daglig bodde jeg på flate furumoen, kan du si. Med en utsikt som stort sett besto av en overvokst granhekk, mine egne blomsterbed og et industribygg.

Her i Vesterålen har jeg ikke lenger behov for hytte på fjellet eller hytte ved sjøen for å få luft og mellomrom. Fjellet og havet fins jo rett utafor døra! Det er jo rett og slett fantastisk! Pøh - nok en tullete søring, tenker kanskje du… Men helt ærlig banna bein, folkens! Vesterålen er utrolig EKSOTISK. Fantastisk. Vakkert. Rått. Vilt. Fargerikt.

Unntatt for Vesterålinger, kanskje? …Ok, ikke alle. Men for en god del av oss her nord. Det er så lett å glemme hvor flott vi har det. Andre ser akkurat dèt mye bedre, enn oss som lever midt i all denne vakre naturen til daglig. Vi blir nesten bortskjemte! Eller sett på en annen måte er vi kanskje ikke bortskjemte, heller? Kanskje er vi bare kjempelure og supersmarte. Som bor HER i stedet for i store byer eller i dype daler og trange fjorder eller i tjukkeste skogen?

Jeg håper at du òg, hver dag når du går ut døra hjemme, stopper opp på trammen noen sekunder og trekker pusten og ser deg rundt på de flotte fjella og smiler til deg sjøl og verden i pur glede over hvor vakkert det er. Til alle årstider og i alle værtyper!

Tenk å være så griseheldig å få oppleve slik rå og vill natur som fins rundt oss her i Vesterålen. Det er mer enn nok til å lage dagen god og rik. Altså, såfremt jeg husker å ta meg noen mellomrom og virkelig suge det inn. Det kan være så utrolig lite som skal til for å løfte dagen: Hilse en snatrende plogformet gåseflokk på tur nordover. Smile til en påskelilje som nikker solblankt og gult. Kjenne to barns jublende glede over vårens første sykkeltur. Se trærnes lysegrønne museører strutte villige og sterke ut av knoppene sine. Småfugler som kvitrer og leker med lufta og hverandre. Lukta av vår. Spretne lamunger - yre over å være til.

Kanskje er dine aller beste mellomrom fortsatt uprøvde? Hvem vet? Et av mine favorittmellomrom, er å ligge i lyngen oppi fjellet og snuse inn den gode lukta av varm lyng og se på skyene som farer over himmelen mens tida og verden går sin hektiske gang et helt annet sted...

JAAA til å lage seg verdens beste mellomrom. Ofte. Hvorfor ikke, forresten?

(Bildet viser ivrig lyngdigging en vårdag)