En dag - mange fantastiske øyeblikk!

Fra tid til annen har jeg hørt noen si : "åååå, kor kjedelig. Her skjer jo iiiingen verdens ting".
Vi har alle dager som er bare sånn passe. Vi har alle dårlige dager. Men vet du hva, selv disse dagene finnes det gode øyeblikk. Hvis de ikke finnes, tror jeg vi kan oppsøke dem, eller skape dem selv.

Jeg har tenkt mye på dette med bevissthet den seneste tiden. På tilstedeværelse. Oppmerksomhet. For tiden også kalt mindfullness. For meg har det alltid vært slik at jeg observerer. Helt fra jeg var lita har jeg lagt merke til detaljer, ja, også de bitte små tingene. Ting jeg vet at mange andre bare haster forbi.
De siste årene har jeg blitt enda mer bevisst å være til stede når gode øyeblikkene er der. Virkelig ta det inn og tenke " Så godt, så fantastisk".

Før helga åpnet Sortland bibliotek i splitter nye, flotte lokaler i Kulturfabrikken. Jeg dro dit litt for tidlig, og ble stående utenfor sammen med en drøss barnehagebarn. Så forventningsfulle og spente de var, der de sto med små ryggsekker. Jeg så ned på ei lita jenta med et vidunderlig hår, lyse korketrekkere virret fram og tilbake når hun lo. Så bøyde jeg meg ned, helt ned. Noen sa ikke et ord, men så bare beskjedent på meg. Andre spurte hvem jeg var.

Så møtte jeg plutselig to som jeg er tante til, midt i denne herlige flokken. To blide femåringer kom bort og delte ut gode klemmer. For en god start !

Så slapp vi inn og det vrimlet av barn og voksne i foajeen. Biblioteksjef Kirsten ønsket velkommen, iført blå kulturfabrikk-tskjorte. Hun så nesten euforisk lykkelig ut. Jeg tror faktisk hun var det. Denne dagen har hun og kollegene ventet lenge på og jobbet steinhardt for. Gleden sto å lese i øynene deres idet snora ble klippet av ei lita jente og ungene strømmet inn for å oppleve biblioteket for første gang.

Nye tider for lånerne. Nye tider for oss alle. Tenk så mange spennende rygger som finnes der inne, fylt av ord. Bare til å forsyne seg å ta med hjem.


Å observere ungenes begeistring og oppdagerkraft, er en sann glede. Raskt fant de seg bøker og satte seg til rette i nye, artige møbler. Inni en sirkel satt disse herlige ungene og bladde i boka de akkurat hadde funnet. Unger er veldig flinke til å være til stede i øyeblikket. Vi har mye å lære av dem.

Å gå rundt å se alle disse barna, være til stede mengder av små øyeblikk, gav meg lykkefølelse.
Ved et lite bord satt disse to. Legg merke til at den lyshårete lille jenta holder en liten løvetann hun har plukket med seg på veien fra barnehagen til biblioteket. Nydelig !

På det nye biblioteket har de lagt til rette for et nordnorsk skattkammer. Ei egen avdeling med litteratur av nordnorske forfattere samlet. Bord og små stoler, hvor det går an å sette seg ned å spise også.
Der inne var lærere Torgeir Steinsland sammen med en håndfull elever fra åttende klasse.
"Se ka æ fainn", sa han. Og vise fram en årbok fra sine hjemlige trakter på Hamarøya.
I boka sto det første diktet han hadde skrevet. Han var 14 år den gangen, nøyaktig samme alder som elevene han hadde med !

Så får vi høre at han hadde hørt om en diktkonkurranse de hadde utlyst på det mest populære ungdomsprogrammet på radioen den gangen, Etter skoletid. Han ble inspirert, sendte inn diktet og vant. Han ble intervjuet på radio, kom i lokalavisa og diktet havnet i ordboka. Elevene smilte og lyttet.
Det finnes mange uoppdagede skatter på et hvert bibliotek. Ting som kan påkalle gode minner.

    Torgeir Steinsland fra Skutvik på Hamarøya fant årboka med bilde av seg seg som 14-åring og diktet han skrev den gang som fikk nasjonal oppmerksomhet.


   "Kan du ikke synge, Torgeir", sa en av jentene rundt bordet. Pliiis, du er så flink til å synge.
 Han smilte. Så fortsatte å "mase". Syng for oss! Værsåsnill.

Da stemte han i noen strofer fra en låt av  Cornelis Vreeswijks.... "somliga går i trasiga skor", det medfølger en liten historie fra eget liv. Enda et godt øyeblikk i biblioteket.

Jeg har satt meg ned sammen med jentene, får vite at de har valgfaget sal og scene. En av dem peker på en av de andre. "Hun er kjempeflink til å synge" .

Kan dere ikke synge for meg da, spør jeg. De ser på hverandre. Smil og ettertanke, et øyeblikk igjen.
Så med ett, begynner to av dem å synge. Unge, vakre stemmer fyller denne lille stunden rundt bordet i det nye biblioteket. Gleden bobler i hjertet. Uten at de kjenner meg, har de gitt meg en sang i gave.
Det får meg til å tenke på sangen som pappa alltid sang for meg om kveldene. "Blåveispiken".
I den sangen er det en strofe jeg ikke helt skjønte dypet av da jeg var jentunge. Men jeg elsket å høre pappa synge for meg, om jentene som kom med en blåveis til en mann. "Og hvis jeg vil kan jeg bare ta den, sier hennes øyne, de store blå". 
Først mange år senere, etter at jeg fikk egne barn, forsto jeg teksten fullt ut.
"Hun løper fra meg med takk i blikket, hun danser lykkelig på livets vei. Hun løper fra meg og aner ikke... at det var hun som var god mot meg. "

Enda et godt øyeblikk. Jeg takket dem og dro tilbake på kontoret. Dette må jeg skrive om på bloggen min, tenkte jeg. Gode minner skal man ta vare på.

Jeg er helt sikker på at det kommer til å bli veldig mange gode øyeblikk i lokalene til Sortland bibliotek. Og i Kulturfabrikken. Under samme tak flyter ord og toner. Mennesker møter. Det er fint, det !

Tekst og foto: Marianne Lovise Strand

12 ting jeg ikke har gjort før

I år mekka jeg et litt annerledes nyttårsløfte. Til meg selv, fra meg selv.
Med den fantastiske sangen til Baz Luhrman i tankene, den som heter Sunscreen, der han blant annet sier " Do one thing every day thats scares you", og Pippi Langstrømpes "Det har jeg ikke gjort før, så det går sikkert bra " i bakhodet, bestemte jeg meg.

Hver måned skal jeg prøve minst en ny ting jeg aldri før har gjort. Hvis jeg lykkes har jeg ved utgangen av 2014 gjort minst 12 helt nye ting, og kanskje har jeg funnet noe som er så kronisk artig at jeg vil fortsette med det ?

I dag prøvde jeg å gå på skøyter. Det har jeg gjort før, men det var med kvite dameskøyter som hadde bremsefunksjon framme.
I dag med hockeyskøyter som jeg fikk låne, de var litt for store, iskalde og hadde ingen bremser.
Det var en vesentlig forskjell. Men jeg prøvde i det minste, selv om jeg var ganske redd for å slå på meg blåræv eller vrikke anklene.

Jeg tror vi blir litt engsteligere med årene. Derfor trenger vi å by frykten opp til dans, litt ofte.

Hvorfor ikke, forresten ?

Det er så vakkert ute. Isekaldt og vakkert. Sollysende om dagen og månelyst om kvelden og natten. Bruk naturens ladekabler. De kan du koble deg på når som helst. og det kommer ingen regning.

Hvor skal jeg gå?

5. januar 1989. I dag er det nøyaktig 25 år siden jeg begynte i min første journalistjobb. 25 år høres ufattelig lenge ut, samtidig som det ikke føles så lenge. Men imellom dagens dato og den nevnte, ligger det uendelig mange møter med mennesker. Jeg har skrevet ut mange avtalebøker. Jeg har møtt kverdagsmennesker og kjendiser, som igrunnen også som regel er kverdagsmennesker når man får dem på tomannshånd. 

Et nytt år er fem dager gammelt. Omtrent så lenge pleide de fødende å være på fødestua etter en fødsel. Med andre ord. Dette helt nyfødte året har stort sett bare tatt seg en dusj, hengt fra seg slåbroken og gått ut døra for å se seg om i livet. 

Hvor skal jeg gå ? Ingen sier meg hvor jeg skal gå. Synger Siri Nilsen i sangen sin. 

Ett jubileum - og samtidig et nytt år der jeg også kommer til å ha en såkalt runddag sånn cirka midt på sommeren i - får meg til å tenke litt ekstra over hva jeg skal bruke mine dager til framover. 

Det som er helt sikkert, er at jeg ønsker å bruke det på meningsfylte oppdrag. Jeg kommer heller aldri til å klare å slutte å formidle gode historier, enten det er skriftlig, muntlig, per lydopptak, film eller foto. Eller i form av et lite dikt, eller kåseri. Jeg er nok en samler av ord. 

Hvis jeg ikke skulle jobbe som journalist mer, hva kunne jeg brukes til da? undrer jeg meg. 

Det måtte vel gå an å gjøre noe annet ? Ja, sikkert, men hva da, spør jeg meg selv. 

For jeg vet ikke. 

Etter 18,5 år som selvstendig frilanser, der jeg må selge inn jobber hele tiden til ulike blader og aviser, kjenner jeg at det hadde vært litt deilig å være ansatt et sted. Men hvor da?

Kanskje skal jeg bare slå meg til ro med frilanstilværelsen. Det er godt, utrulig godt, å bestemme dagene sine selv. De er travle nok uansett hva jeg velger. 

Jeg har lyst til å lage flere reportasjer, være mer ute, bruke naturen enda mer, og møte enda flere artige, spennende og interessante mennesker. Skrive om sånt som betyr noe, særlig for kverdagsmennesker. Noe som kanskje utgjør en forskjell, om så bare for noen få. 

Hvilket betyr at jeg nok fortsetter som journalist, formidler og forteller videre inn i framtida. Slik ser det ut i min spåkule i dag.

 Men hvem vet, kanskje daler det plutselig ned en skinnende mulighet rett foran øynene på meg. I så fall skal jeg vurdere det. For det skal jeg ha. Jeg bruker ikke å være redd for å gjøre nye ting ! 

Det vakreste

Det er alltid en kulde i
det vakreste - jeg har ikke
sinn til det.
Det pustskjøre mønsteret
i snøkrystaller og rimblomster
tåler ikke varmen av
store, blå-årete
menneskehender

HANS BØRLI

I går tilbragte jeg tre timer på en nydelig bokhandel med godt vertskap. Rødsand Libris i Svolvær. Der kom jeg også over en skatt. Ei bok av Hans Børli, samlede dikt. 459 sider med skatter jeg kan plukke fra resten av livet. Fantastisk. Jeg kommer til å dele noen av hans dikt her på bloggen.

Jeg og Beate Heide besøkte Lofoten for å delta på bokkafeen, som arrangeres hver onsdag i bokhandelen.
For en varm mottakelse vi fikk ! Først ble vi møtt av en plakatbukk utenfor, med bilde av oss og bøkene. Norun tok varmt imot oss - vi følte oss så velkommen.
Bokkafeen er det forfatter Ole Bremnes som har tatt initiativet til. Han har sin skrivestue i samme bygg, og lot oss få lov å gå inn der for å øve litt. For en raushet !
Det satt folk med alle bordene, ord og musikkinteresserte mennesker som så ut til å nyte stunda.
Ole introduserte oss så fint. Norunn og de andre serverte kaffe og annet godt tilbehør.

Vi leste opp og fortalte fra våre to nyeste bøker, Ren lykke og Alt er mulig.
Vi var så heldige å ha tonefølge med musiker Bård Mathisen fra Sørvik. Han spilte så vakkert, han spilte til og med nordlyset for oss.
"Så dere nordlyset i musikken", spurte han etterpå. Ja, svarte vi, vi så det ! Vi danset med det i tonene.
Etter at vi var ferdige å lese fra bøkene, reiste en eldre herre seg og sa følgende : Er det mulig å få synge en sang for dere ?
Da svarte jeg: Alt er mulig. Tenk å få en sang da, i gave etterpå, så spontant. Han sang på tysk, og publkum sang med.

Jeg kjenner i dag på en stor takknemlighet. For meg er de beste møtene, møtene med mennesker som raust byr på seg selv. Omgitt av bøker, mens ord og toner forenes mellom likesinnede, ble det en ei snill stund for alle. Alder har ingenting med år å gjøre, sa en venn av meg en gang.
Det handler om fokus og interesse.
Det var så inspirerende å møte alle disse fine menneskene, og prate med Ole. Og høre at han hver dag sitter og skriver på skrivestua si. For hånd. Først i desember blir det ny bokkafe, og da kommer sønnene hans Lars og Ola Bremnes til å være tonefølge. Jeg har lyst til å dra til Lofoten da. Ja, sannelig, det kan være fint å oppleve når Ole Bremnes lanserer sin neste bok med Våganportretter i.

Jeg smiler, merker du det ?

Stille junimorgen

Dagen har ikke riktig våknet ennå, virker det som. Jeg gnir meg i øynene, kjenner at jeg godt kunne ha sovet en time til. Men den er så fristende, morgenstillheten. Ro i huset, ro i naturen. Til og med fuglene tar det litt piano, etter å ha holdt konsert i natt.

Jeg har på reiseradioen, det strømmer latter og god musikk ut fra den. Nyhetene, som kommer hver hele og halve time, virker litt forstyrrende i min morgenidyll.

Skriv oftere på bloggen, var det en ordvenninne som sa til meg. Jeg har kjent litt på det, og kjenner at det ofte kribler i meg etter å skrive små og store observasjoner i dagene mine.

Jeg har gått rundt med et fornøyd smil i dag, men tror jeg må ha vært litt ekstra trøtt likevel.
Først tømte jeg kaldt kaffevann på presskanna mi, enda så sikker jeg var på at jeg hadde satt vannet på kok etter at jeg fylte vannkokeren. Løfbergs Lilla blandet med kaldvann ble behørlig skyllet ut i vasken, før jeg satte på vannet. Jeg nøt den lille ventetiden fram til lyden av kokebobler kom.

På en rist står seks rundstykker klare til steking. Jeg fikk øye på en pose frosne rips fra i fjor, da jeg hentet rundstykkene i fryseren. Ai, jeg tar dem med, i dag kan jeg lage en sommersmoodie!
Noen sekunder senere hørte og så jeg ripsbær over hele kjellergulvet...
Jeg hadde holdt posen opp ned, og halvparten rullet utover. Men jeg mistet ikke motet, bare sukket lett.
Opp for å hente kost og støvbrett, og ned for å koste opp de stivfrosne små røde. En hel armé!
De kan nok sikkert fuglene like, tenkte jeg, og gikk likegodt ut for å kaste dem utover plenen.

Denne junidagen er litt kald, det er overskyet, men stille. En god stillhet.
Jeg tusler sakte bort til postkassen, og måken som ligger og nyter utsikten fra lyktestolpen ved vår innkjørsel, leer såvidt på den ene vingen.

Kaffen er klar til å drikkes, og jeg skal til å hente kaffefløten i kjøleskapet for så å oppdage at den ikke er der likevel. Jeg glemte å kjøpe. Men jeg leter litt, optimistisk, og klarer å søle noe annet ned på kjøkkengulvet. Heller ikke dette bringer meg ut av fatning. Jaja, jeg bare tørker det opp igjen.
Setter meg, blar i den ferske avisen.

Jeg liker best kaffe med fløte i, men i dag tar jeg den svart. Men morgenen er lys og fin, og snart våkner resten av huset, vi har to unge overnattingsgjester og jeg tror de sovnet sent.

Imens skal jeg bare kose meg litt til, alene med kaffe, avis og morgenstillhet.

Jeg ser på villblomstbuketten jeg plukket i går, og gleder meg over de vakre fargene.
At de kommer hvert år, er et under. Naturen er et under, og gir så mange gleder.

I dag vil jeg komme meg ut å gå eller løpe. Men akkurat nå er jeg her. Jeg eier mitt øyeblikk.

Grip du din dag !

Om å sette en regnbue over en grå dag

Dette er en liten historie om en regnværsdag som fikk farger.  Da jeg sto opp i dag flommet regnet ned i så store mengder at bekker ble til elver, og elvene til innsjøer. Grått i grått, vått i vått.

Jeg løp til bilen, for når det regner så store dråper blir man våt til skinnet på et øyeblikk.

Det er lett å miste motet på gråværsdager. Men jeg hadde en slagplan allerede i går kveld. Jeg liker å  trene på morgenen, og i dag dro jeg tidlig til treningssenteret i den lille byen vår. Om morgenen er det roligere der. Noen var allerede ferdig med dagens økt da jeg kom.

Jeg satte meg på sykkelen og så ut vinduene, og mens jeg syklet meg varm studerte jeg regndråpene på de store vinduene. En god følelse bredte seg. Jeg elsker å gå tur ute, men på dager som dette er det en velsignelse å rømme inn et sted det er både tørt og godt.

Heftlig musikk strømmet ut av høyttalerne, og styrkeøvelsene gikk som en lek.

I dag skal jeg ta badstu, tenkte jeg, mens jeg jobbet meg gjennom øvelse for øvelse.

Jeg har bare trent på treningssenter i fire år, og hadde ikke trodd at jeg skulle komme til å like å gå hit. Kroppen min har rapportert om økt trivsel og større glede. Derfor fortsetter jeg å komme to-tre ganger i uka. Det er bare å trå over dørstokkmila, den er overkommelig bare man tar et ekstra stort steg.

Dusjstrålene kjentes vidunderlige ut, og denne morgenen var det to andre i badstua.

Ingen av oss hadde planlagt å møtes. Vi møttes helt tilfeldig. Men den lille stunda der i det dunkle lyset, i varmen, hadde vi en fin, rolig samtale. Jeg sa at det hadde vært godt å prøve tyrkisk bad en gang. Den ene dama hadde prøvd det, og fortalte med glød om opplevelsen.

Det hørtes fantastisk ut. Jeg drømte meg bort, det hørtes godt ut å få skrubba rygget og massert stive vintermuskler.

Etter noen minutter i varmen, var det ut i dusjen. Jeg følte meg opplagt og ren, og kjente at jeg smilte der jeg pakket sakene for å gå. Ei snill stund, var det.

Jeg skal ta badstu oftere. Det handler bare om prioritering av minutter. Jeg kom ut, og merket ikke regnet lenger. Det var som om dråpene ikke traff meg, der jeg smånynnet på vei til bilen. Etterpå gikk jeg på kafe og drakk en stor kopp deilig brasiliansk kaffe. En grov baguette smakte fortreffelig til lunsj.

Sakene i avisen jeg leste i, var oppløftende, og menneskene rundt meg smilte og lo. 

Etterpå gikk jeg på biblioteket, og lånte med både film og bøker. Så heldig jeg er, tenkte jeg.

Jeg smiler. Den grå dagen har fått farger på. Det var ikke noe vanskelig, det gjelder bare å bestemme seg. Nå er jeg motivert for å gjøre en god innsats på jobb.

Sett en regnbue over dagen din, du også. 

Du fortjener det!

Marianne Lovise Strand, 27. mars 2013

l

Poesien synger i meg

Jeg har hatt en magisk opplevelse, og jeg kjenner at ord og toner ennå synger i meg to dager etter konserten.  

Søndag spilte en av Irans største kvinnelige sangere, Mahsa Vahdat, her i Sortland kino.
Med seg hadde hun to dyktige musikere, og Erik Hillestad fra Kirkelig kulturverksted.

Magiske øyeblikk oppstår noen ganger, og etterpå er det ikke alltid så lett å forklare til andre hvorfor det føles så spesielt. Men jeg skal prøve.

Ute var det kaldt og klart. Kaldt var det også inne i kinoen, for noen har åpenbart glemt å skru opp varmen til konserten. Men musikk kan smelte hjerter, på linje med god poesi.
Vi satt med ytterjakkene på, smilende. Vi lyttet og så.

En buss med store og små iranere hadde tatt turen helt fra Borkenes for å oppleve dette. De visste hva de gikk til, og begeistringen var til å ta å føle på. De beundret, de knipset og klappet.
Mange av oss vet ikke hvor stor poeten Hafez er for det iranske folk. Mange av oss vet ikke at hans poesi brukes ved siden av Koranen, og at når viktige livsvalg skal gjøres slår man opp i boka for å finne  råd fra Hafez. Det brukes til bryllup, når et barn blir født, når noen er engstelige eller hvis de skal ut på en reise.


I vinens speil
En vakker og tankevekkende konsert, som berører dem som opplever den.
Slik sto det i forhåndsomtalen.

Dikt av mystikeren Hafez, persisk poesi sin største juvel, ble fremført på originalspråket av sangerinnen Mahsa Vahdat, og resiteres på norsk av Erik Hillestad. Konserten vil vise et Iran de fleste av oss ikke er kjent med - svært annerledes enn medienes stereotypier.

Jeg lærte noe nytt på denne konserten. Mange av salens seter var ledige, altfor mange.  Men Mahsa viste en dyp takknemlighet, det føltes som hun så på hver og en av oss. Og blikket hennes gjorde opplevelsen ekstra verdifull.
Jeg opplevde også en sterk samhørighet mellom musikerne på scenen, og den dyktige Erik Hillestad som med stødig og god røst oversatte til norsk.
Tonene nådde hjertene våre fra første stund. Og det å ikke forstå språket er noen ganger en fordel. For da er det hjertet som lytter, og flere ganger fikk jeg gåsehud. Så mange sterke øyeblikk. Det var flere iranske barn blant publikum, og vi hørte dem tidvis godt gjennom konserten. Men det var akkurat slik det skulle være, lydene fra barnelatter og barnegråt blandet seg med instrumentene og sangerens fantastiske stemme.  Selve livet, tenkte jeg. Vi skal ikke stoppe barn fra å være barn. De fikk lov til å være seg og ikke en gang tenkte jeg at det var forstyrrende.
Bak meg satt en nydelig iransk kvinne, og øynene hennes strålte mens hun klappet og sang med. Å se slik beundring fikk meg til å skjønne hvor viktig poeten Hafez er, og hvor stor sangerinnen framme på scenen i Sortland gamle kino er.
Underveis fortalte Erik Hillestad oss hvordan Hafez lever med det persiske folk. Og publikum ble oppfordret til å komme fram hvis de ønsket å få opplest et dikt fra boken "I vinens speil ".
To damer gikk fram, og han leste. Det var et sterkt øyeblikk. Men igjen - det er vanskelig å formidle hvor magisk det var.
At Mahsa hadde sin fødselsdag på turneens siste stopp, her på Sortland, gikk heller ikke upåaktet hen.
Etter at de hadde framført en fantastisk konsert, en reise i lyd og tekstbilder, og et ekstranummer, reiste publkum seg og sang bursdagssangen til henne. Først på engelsk og så på hennes eget språk.
Gleden fylte øynene hennes. Og etter konserten arrangerte hennes folk en liten bursdagsfest med "Kvæfjordkake" kaffe og fargerike ballonger.
Jeg er glad for at jeg ikke gikk glipp av alt dette.
Nå vil jeg lese Hafez poesi, og heldigvis har Erik Hillestad oversatt 100 av hans dikt til norsk sammen med Mahsa.
Boka er utsolgt, men jeg skal prøve å få tak i den. http://www.fpress.no/index.php?ID=Bok&counter=253
Hvis vi er flere som etterlyser den, kommer det kanskje ut et nytt opplag.
Ha en fin tirsdag. Jeg vil også gi dere en sang med denne dyktige iranske kvinnen.
http://www.youtube.com/watch?v=k303cYSJFRo

Alle foto fra konserten er tatt av min søster, Janne Strand.
Jeg er så glad for at vi opplevd dette sammen.

Marianne Lovise