Vi har alle dager som er bare sånn passe. Vi har alle dårlige dager. Men vet du hva, selv disse dagene finnes det gode øyeblikk. Hvis de ikke finnes, tror jeg vi kan oppsøke dem, eller skape dem selv.
Jeg har tenkt mye på dette med bevissthet den seneste tiden. På tilstedeværelse. Oppmerksomhet. For tiden også kalt mindfullness. For meg har det alltid vært slik at jeg observerer. Helt fra jeg var lita har jeg lagt merke til detaljer, ja, også de bitte små tingene. Ting jeg vet at mange andre bare haster forbi.
De siste årene har jeg blitt enda mer bevisst å være til stede når gode øyeblikkene er der. Virkelig ta det inn og tenke " Så godt, så fantastisk".
Før helga åpnet Sortland bibliotek i splitter nye, flotte lokaler i Kulturfabrikken. Jeg dro dit litt for tidlig, og ble stående utenfor sammen med en drøss barnehagebarn. Så forventningsfulle og spente de var, der de sto med små ryggsekker. Jeg så ned på ei lita jenta med et vidunderlig hår, lyse korketrekkere virret fram og tilbake når hun lo. Så bøyde jeg meg ned, helt ned. Noen sa ikke et ord, men så bare beskjedent på meg. Andre spurte hvem jeg var.
Så slapp vi inn og det vrimlet av barn og voksne i foajeen. Biblioteksjef Kirsten ønsket velkommen, iført blå kulturfabrikk-tskjorte. Hun så nesten euforisk lykkelig ut. Jeg tror faktisk hun var det. Denne dagen har hun og kollegene ventet lenge på og jobbet steinhardt for. Gleden sto å lese i øynene deres idet snora ble klippet av ei lita jente og ungene strømmet inn for å oppleve biblioteket for første gang.
Nye tider for lånerne. Nye tider for oss alle. Tenk så mange spennende rygger som finnes der inne, fylt av ord. Bare til å forsyne seg å ta med hjem.
Å observere ungenes begeistring og oppdagerkraft, er en sann glede. Raskt fant de seg bøker og satte seg til rette i nye, artige møbler. Inni en sirkel satt disse herlige ungene og bladde i boka de akkurat hadde funnet. Unger er veldig flinke til å være til stede i øyeblikket. Vi har mye å lære av dem.
Å gå rundt å se alle disse barna, være til stede mengder av små øyeblikk, gav meg lykkefølelse.
Ved et lite bord satt disse to. Legg merke til at den lyshårete lille jenta holder en liten løvetann hun har plukket med seg på veien fra barnehagen til biblioteket. Nydelig !
På det nye biblioteket har de lagt til rette for et nordnorsk skattkammer. Ei egen avdeling med litteratur av nordnorske forfattere samlet. Bord og små stoler, hvor det går an å sette seg ned å spise også.
Der inne var lærere Torgeir Steinsland sammen med en håndfull elever fra åttende klasse.
"Se ka æ fainn", sa han. Og vise fram en årbok fra sine hjemlige trakter på Hamarøya.
I boka sto det første diktet han hadde skrevet. Han var 14 år den gangen, nøyaktig samme alder som elevene han hadde med !
Så får vi høre at han hadde hørt om en diktkonkurranse de hadde utlyst på det mest populære ungdomsprogrammet på radioen den gangen, Etter skoletid. Han ble inspirert, sendte inn diktet og vant. Han ble intervjuet på radio, kom i lokalavisa og diktet havnet i ordboka. Elevene smilte og lyttet.
Det finnes mange uoppdagede skatter på et hvert bibliotek. Ting som kan påkalle gode minner.
"Kan du ikke synge, Torgeir", sa en av jentene rundt bordet. Pliiis, du er så flink til å synge.
Han smilte. Så fortsatte å "mase". Syng for oss! Værsåsnill.
Da stemte han i noen strofer fra en låt av Cornelis Vreeswijks.... "somliga går i trasiga skor", det medfølger en liten historie fra eget liv. Enda et godt øyeblikk i biblioteket.
Jeg har satt meg ned sammen med jentene, får vite at de har valgfaget sal og scene. En av dem peker på en av de andre. "Hun er kjempeflink til å synge" .
Kan dere ikke synge for meg da, spør jeg. De ser på hverandre. Smil og ettertanke, et øyeblikk igjen.
Så med ett, begynner to av dem å synge. Unge, vakre stemmer fyller denne lille stunden rundt bordet i det nye biblioteket. Gleden bobler i hjertet. Uten at de kjenner meg, har de gitt meg en sang i gave.
Det får meg til å tenke på sangen som pappa alltid sang for meg om kveldene. "Blåveispiken".
I den sangen er det en strofe jeg ikke helt skjønte dypet av da jeg var jentunge. Men jeg elsket å høre pappa synge for meg, om jentene som kom med en blåveis til en mann. "Og hvis jeg vil kan jeg bare ta den, sier hennes øyne, de store blå".
Først mange år senere, etter at jeg fikk egne barn, forsto jeg teksten fullt ut.
"Hun løper fra meg med takk i blikket, hun danser lykkelig på livets vei. Hun løper fra meg og aner ikke... at det var hun som var god mot meg. "
Enda et godt øyeblikk. Jeg takket dem og dro tilbake på kontoret. Dette må jeg skrive om på bloggen min, tenkte jeg. Gode minner skal man ta vare på.
Jeg er helt sikker på at det kommer til å bli veldig mange gode øyeblikk i lokalene til Sortland bibliotek. Og i Kulturfabrikken. Under samme tak flyter ord og toner. Mennesker møter. Det er fint, det !
Tekst og foto: Marianne Lovise Strand
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar