Rosa minner

Rosa minner 

Vi fikk en prinsesse og kalte henne Frida. Påskens fridager byr på litt ekstra tid. Både til skiturer, snømåking, lengre måltider, brettspill og annet. Jeg har tittet litt i gamle bilder, og det slår meg at de første digitalkamerabildene våre allerede er 11 år gamle. Og prinsessen på bildene nærmer seg 13 år. Jeg ser på bildene, og det strømmer på så mange gode minner. Minner er gode å ta fram, og jeg får mer enn en god latter. Men kjenner også at hjertes minnerom kan lage en liten klump i halsen, fordi tid er noe som ikke kan hentes tilbake. Tid er noe som går, eller kommer. Alt etter som. Man kan reise tilbake i minner, men øyeblikk som har vært kommer aldri tilbake. Derfor er det så inderlig viktig å påminne oss selv og hverandre om at øyeblikket er her og nå - og viktigheten med å være til stede i det, enten vi befinner oss helt alene et sted eller sammen med andre. Våren har vært her og hilst på oss, gater og fortau har vært tørre, hestehoven har poppet opp i byens grøfter, og vi har kjent at solen har varmet kinnene og gitt oss vissheten om at også i år vil jordene snart grønnes, smålammene skal hoppe rundt der, og at under snøen, inne hver gren, ligger et lysegrønt blad og minner om at våren finnes.
Den finnes inni hver og en av oss også. Etter en lang vinter venter det nå deilige dager der lyset spiser opp mørket i begge ender, etter april kommer Tante Mai med netter der solen aldri går ned. For slik er skiftningene her nord, og slik er livets skiftende bølger også. Inni oss bor det lille barnet som elsker å sitte på snøskuffelen og ake i vill fart. Lets go ! Sånn, nå har jeg klartgjort meg for måking av snø fra verandaen. Det har snødd minst 40-50 cm siste par dagene, så her må våren måkes fram. Etterpå belønning med kaffe og mandelegg fra Anthon Berg. GOD PÅSKE 
Alt godt. Marianne 

Hent fram barnet i deg! Foto Marianne Lovise Strand, vinteren 2001