Knallgule begynnelser

Fjellene i Vesterålen er ennå dekket av snø, og står der majestetiske. Stille. Med tusener av års visshet i ryggraden. Jordene har strukket seg utover, og er annenhver dag hvite, annenhver dag nakne og strågule. Det er som om de har bestemt seg for å stille opp temperaturen litt, nedenfra, sånn at maisnøen ikke blir liggende. De dampkoker den, og vips så er den borte.
Og nettopp derfor er hver ny vårdag en fantastisk forvandling. Jeg vet ikke om dagen i morra er hvit eller strågul. Derfor får jeg ta det som det kommer.
Nettene er ikke lenger svarte, men viser seg i stadig lysere nyanser. Store blå nattkjoler, som vaskes lysere og lysere mens vi sover.
Fuglene tar tidligvakta hver morgen, og avdelingen er bemannet med både kråke, sjur, kjøttmeis, dompapper og gås. De synger livlig, kvitrer i vei. Og har aldeles ikke behov for morrakaffe, som vi andre.

Vi vet det inni oss. Men det er også mange synlige tegn på at våren er kommet. Enn så lenge danser den tango med vinteren innimellom. Vinteren brer tepper over våren, og våren kaster dem av seg like fort. Vi kan stole på våren. For vinteren reiser snart. På gjensyn, sier den.

Når dagene blir lange, og varmen setter inn. Ja sånn kan jeg snu på den kjente julevisa. Jeg kan leke bakvendtland å skrive hva jeg vil.

Det i seg selv, gir meg en følelse av takknemlighet. Jeg skriver ikke nødvendigvis for at andre skal lese det, men det er fint og interessant å få kommentarer. Men jeg skriver fordi hjertet vil si noe, både til dere og til meg. Og for å uttrykke glede. Delt glede er alltid dobbelt så stor som om man skal holde den alene i fanget.

På min lille kveldstur tok jeg meg tid til å stoppe, bøye meg ned og beundre disse små gule bustehodene som stakk opp av grøfta. Her er vi, her er vi !
Mens jeg sto slik og mobilfotograferte de små gule, hørte jeg en merkelig lyd i lufta.. Og på jordet foran huset vårt landet flere hundre gås. Yesss ! For et syn. Og for en interessant lyd.
De har vært steder jeg ikke har vært. Mon tro om de har en liten minnebrikke i hodet som forteller dem at de skal innom her i Vesterålen hvert år ? Eller er det tippoldemorgåsa som har sagt at der, der er det mat å finne. Og havutsikt ?

Jeg undres.
Våren er forunderlig. Og jeg føler sånn en glede.
Det er tid for å rydde litt i hagen, forberede. Plante frø. Ta kaffe ute.
Jeg vet vi ikke har blitt lovet mer enn fem  små plussgrader i morgen. Men sola har sagt den vil komme. En gul begynnelse.

Velkommen Vårhild Vår.

Skrevet av Marianne Lovise Strand