Lev livet langsomt

Jeg vet om et menneske, et menneske som inspirerer  mange andre. Bjørg Thorhallsdottir heter hun, og jeg har hatt gleden av å møte henne en gang. Jeg vil anbefale å lese om hennes langsomlykke. Dette er til ettertanke, for meg og for andre. For når var det, egentlig, at vi i Norge mistet tiden ? Eckart Tolle har skjønt poenget. Vi trenger mennesker som ham, og som Bjørg, for å minne oss om hva som er vesentlig og viktig her i livet. Vi trenger påminnelser på at det eneste vi har, er her og nå. Øyeblikket. Mellomrommene. Grip dem.

Og ha en aldeles sakte god pinse. Om du må jobbe - gripe et øyeblikk likevel. De finnes hver dag, men det er du som må ta dem i bruk.
Her er linken:
http://bjorg.info/data/UserFiles/Files/BjorgsBalipdf.pdf


Pinsehilsen Marianne Lovise Strand

   Grønn lykke i regnet pinseaften 2012 på Ånstad i Sortland. Og like etter så jeg regnbuen.
   MMS-foto          Marianne Lovise Strand

Guten som måtte gå baklengs heimatt

Førr to uke sia deltok jeg i et flott ettermiddagskurs om det å skrive eventyr, ilag med mine venna i Vesterålen Litteraturlag. Ho Kine Hellebust va en herlig og dyktig inspirator.
I kveld blei æ så inspirert av min venn og kollega Gard Lehne Borch Michalsen at æ laga et eventyr, dedikert til ham. Og slik ble det :

Det var ein gong en gut som heite Gard. Guten var blid som ei sol. Og rett som det var lytta han på ein sang og nynna med. 

Ein kveld han satt heime og såg fotballkamp, hendte det noko. Gard var glad i å tala, og det gjorde han både ofte og hurtig. Han var så god på å ordlegge seg at det var nesten ingen som kunne målbinde ham. 

Denne kvelden vart han så stor i kjeften  på Facebook at han kom til å inngå eit usedvanleg veddemål.

Hvis Manchester City vinn den engelske serien, sver eg på at eg skal gå baklengst frå Sigerfjord til fuglekassa ved barndomsheimen min i Bjørnskinn.

Tida gjekk, uker og måneder blei til eit år. Gard gjekk og bar eit lønleg håp om at venane hadde gløymt ka han hadde skrivi. Så kom den viktige dagen, med den viktige kampen. Han satt benka foran tvapparatet sit.  Det blei en uforglemmelig og grusom aften. Manchester City vann, og Gard gret nesten. Han gikk hastig ned til eit naust og stanga hovudet i eine veggen. Nei, nei og atter nei. Kva skulle han no gjere!

Du skulle jo gå baklengs fra Sigerfjord til Bjørnskinn, eg har høyrd at du twitra det i fjor, ropte ein snodig kar med sydvest som titta ut av naustdøra.

Og den gode Gard, var kjent for å holde ord. Så han skreiv det like godt med det same, via mobiltelefonen sin. Han skreiv både på Twitter og Facebook.

”Eg har tapt veddemålet, og må gå baklengs heim til Bjørnskinn. Det er seks mil, men eg skal gjera det”.

Mannen med sydvesten skoggelo. Ho ho ho ho. Ho ho ho ho.

Det kommer du aldri til å klare, ropte han hånlig.

Den godeste Gard beit tenna saman, knytte skolissane og trakk en refleksvest over hovudet. Ute blåste maivinden meir enn friskt, og han kjente han heller skulle ha gått rolig på stien. Og idet han gjekk ut stuedøra, syntes han at han kunne høyre en gjøk som sa koko.

Jaja, det får så være, tenkte Gard. Eg veit eg er koko. Men her må eg bare gå, gå og gå.

Og han gjekk. Mil etter mil. Han visste det var langt å gå. I hovodet så han for seg et badekar med masse varmt vann og skum der heime i gamalhuset i Bjørnskinn. Han skulle dit. 

Eg er visst litt galen, tenkte han. Men det er lengselen som drivar meg. Mot et lys som du kan se, og ikkje eg.

Regn, vind og snø piska mot andletet hans. Han kjende seg kald, men stålsatte seg. Den kraftige medvinden gjorde så han nesten fløy bortetter dei humpate vegane dei første mila.

No skulle det ha vøri godt med ei skute som kunne gå like godt til lands som til vanns. Ja, og i lufta med, tenkte han. Men så kom han i hog at han jo tross alt hadde lova å gå.

Med eit kom ein rev med med gnagsårplaster løpande forbi.

- Eg har gått baklengs langt, og lenger enn langt. Eg er trøtt, og eg treng kvile. Kan I låne meg hus i natt, sa reven. 

- Ja, det kan eg. Men bare hvis du slår fylje med meg. Du kan du få sove i lag med meg i Bjørnskinn, sa Gard, som begynte å hive etter pusten.

Reven hadde øvd, og sprang mykje fortere baklengs enn Gard. Plutselig var han vekk.

Men med eit dukka det opp en mann i ein bil som vifta med et Gullbrød.

-       Kan eg freista deg, ropte han gjennom bilvindauget.

-       Ja, det får bære eller briste, lavkarbo er det ikkje, men eg vil gjerne ha ein smak, svarte Gard. Og mannen rekte ham en bit.

Med det same han set tennene i den, var det som om alle smertene i føttene forsvann og vannblemmene tørka inn.  Han gikk så fort baklengst bortetter vegane at han knapt var synlig for folk, verken i Forfjorden eller Buksnesfjorden. Dei såg bare et par joggesko som fauk som ei pil bortetter.

Og før han visste ordet av det satt han i badekaret heime i Bjørnskinn. 

Han gnidde såpe fra Alveland ut av augane, og tenkte: Eg klarte det. Eg klarte å gå baklengs hematt. La meg sjå karen som kan gjere dette etter meg.

Snipp snapp snute, så var eventyret ute.  

Skrevet av Marianne Lovise Strand 19. mai klokka 22.30

Her kan dere se Gard i baklengs gange på veien fra Sigerfjord i Sortland mot Bjørnskinn i Andøy, en strekning på 6 mil. Det har ført til stort engasjement og mange medieoppslag. Vel fortjent. I skrivende stund er det et par timer til han ventes å ankomme sitt barndomshjem i Bjørnskinn. Vi heier ! 

Og hva tenker du nå ? Er du inspirert ? Til å gjøre noe, til å gå litt lenger enn du tenkte ? Til å ta det første lille skrittet mot ditt mål, uansett hva det er ? Hver og en må finne sin vei, baklengs eller att fram, opp på et fjell eller ved å dykke ned i havet. 

http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=FZCXvxJfEdE

http://nrk.no/nyheter/distrikt/nordland/1.8144854

Papiraviser - den gode følelsen

Jeg klapper avisen sammen og smiler. Tar en ny sup te, og ser ut mot det blå, blå havet.
Denne gangen var det lokalavisa vår jeg hygget meg med, og det føltes som det var ekstra mye gladstoff.  Riktignok fikk jeg den i hende seks dager etter at den kom ut, men det gjør ingenting når det er en ukeavis. Funker like godt på en onsdag som på en torsdag.
Det som ofte slår meg når jeg leser aviser fra vår region, er hvor mye det faktisk er som skjer. Små og store hendelser, som en eller mange er med på.

Lokalavisen er den oppdaterte fortelleren som deler folks sannheter.

Jeg har kost meg med å lese. Det er ikke alltid jeg får tid til å finlese avisene, det må innrømmes.Da sparer jeg dem gjerne i dunger, som jeg håper å få tid til å lese en vakker dag.
Men etter tre dager hjemme med vårforkjølelse og feber har jeg fått bladd meg gjennom mange aviser.
Og i Sortlandavisa som jeg startet denne dagen med å lese, synes jeg det sto mye bra. Litt hurra og mye som gjør glad!
Jeg likte å ta del i erfaringene til tøffe Randi Bolstad etter 20 år i fiskerbransjen i inn- og utland. Fiskeri er et spennende felt. Som fiskerdatter har jeg interessen i genene.
Og historien om Louise, 104-åringen fra Sortland som er Vesterålens eldste, beveger hjerter.

Hvordan ville det sett ut hvis jeg skulle twitre innholdet?

Boligbonaza og skyhøye byggeplaner, dyrt våreventyr,modig mamma,privat hjemmehjelp,Quiz-VM, korpsglede og.... jeg ville ikke fått plass til å skrive om nytt innen rør. hyggelig MMS-intervju med min niese, oppmuntrende folkehelseråd og arsenikkteater.Sverres (rampe-) streker og ka skjer.

Jeg er igrunnen glad at ikke alt skal sies med få ord. Vi trenger aviser. Vi trenger ord og bilder.

For meg er papiraviser en følelse. Det å bla seg gjennom noe, fysisk. Papir stammer fra trær.
Trær er gode å holde rundt og artige å klatre i. De er fine fotomotiver også.
De store trærne har vært her en stund, og brukes også til å lage millioner av fyrstikker.
Og fyrstikker, dere kommer godt med når vi krøller sammen gamle aviser, for å fyre i ovnen.
Hørte jeg et sirkelen er sluttet ?

Min lille oppsummering: PAPIRAVISER ER HEIL VED !

Latter i lufta

Noen ganger ankommer latteren plutselig. Det går an å le høyt alene, men å være to eller flere sammen om opplevelsen høyner effekten betraktelig.
En god oppskrift på en lattersnill stund, er å være to passe småslitne damer på tur. Sørge for å ha lang ventetid på flyplassen, sånn at terskelen for fliring blir ganske lav. Sånn begynte det, her om dagen.
Vi gikk framst i køen av folk, da min medreisende venninne sa : Æ trur vi må gå litt fortar, det e jo tjukt av folk bakom oss! Så kikka æ bakom skuldra mi, og så en mengde folk.
- Han steike, vi har mange followers ! sa æ, og gudene veit kor æ tok det fra. Men det er nærliggende å tro at min nyvunne Twitteridealisme har skylden.
Utsagnet mitt førte til fliring. Vi var som to fjortisjenter på kino, der vi sto framst i køen og ville lever boardingkordet til en ikke så smilende dame. Det tok noen små minutter før døren gikk opp, og vi fortsatte å flire. Alle forsøk på å holde latteren tilbake, mislyktes.
Så steg vi inn i flyet, og tok plass helt framme. En veldig blid flyvert, ønska velkommen med glimt i øyet.
- Det e godt dokker har humør, dette e siste turen min for i kveld og det har vært en lang dag, sa han. Folk strømmet inn, og flyet fyltes helt opp. På de to siste plassene, vis a vis oss, satte det seg ned et par stykker.
Allerede før flyet tok av, skjønte vi at vi var på samme kanal. Flirfull.no
Den ene historien etter den andre bare plumpet ut. Vi klarte ikke å stoppe fliringen, og etter hvert så ble flere av passasjerene veldig klar over vår tilstedeværelse.
Flyverten kunne ha vært av den strenge typen, men ikke vår mann. Fredrik, sto det på skiltet.
Da han skulle informere om noe, så vi at han slet med å holde maska. Det dirret i munnvikene.

Flyturen varte bare en liten halvtime. Vi fylte den med latter, og både den og lattertårer trillet nedover genseren. For en befriende, herlig opplevelse det er å flire. Vi var direkte barnslige til tider, og det føltes bare helt herlig.

Den situasjonen som oppsto, mellom oss fem i flyet, skjer ikke så ofte. Vi går med maske, mange av oss. Denne dagen var det maskefall. Settingen var slik at bare en av oss åpnet kjeften, så flirte de andre. Til slutt ante jeg nesten ikke hva jeg flirte av. Virkelig trim for smilemuskler det der!

Etter som vi satt framst i flyet, fikk vi gå først ut når vi ankom bestemmelsesstedet. Flyvert Fredrik gav oss en god klem hver. Og da vi kom ned trappa, så sa en av de som hadde flirt sammen med oss gjennom hele reisen, at om han noen gang skulle ha havnet på en øye øy, så håpet han det ble ilag med oss.
Mens vi sto og ventet på flybussen, kom flere av de andre medpassasjerende gående. Og de smilte til oss, stemningen var magisk og munter. Jeg blir glad inni meg bare av å tenke på dette. Det ville jeg dele !

Smiler du nå? Ja, dette var ei aldeles snill stund. Ei snill og litt vill stund. Du store verden, kor vi kosa oss. La oss flire oftere, del smilet med noen i dag da vel. Hvorfor ikke, forresten ?

    Tekst og foto: Marianne Lovise Strand, mai 2012

Knallgule begynnelser

Fjellene i Vesterålen er ennå dekket av snø, og står der majestetiske. Stille. Med tusener av års visshet i ryggraden. Jordene har strukket seg utover, og er annenhver dag hvite, annenhver dag nakne og strågule. Det er som om de har bestemt seg for å stille opp temperaturen litt, nedenfra, sånn at maisnøen ikke blir liggende. De dampkoker den, og vips så er den borte.
Og nettopp derfor er hver ny vårdag en fantastisk forvandling. Jeg vet ikke om dagen i morra er hvit eller strågul. Derfor får jeg ta det som det kommer.
Nettene er ikke lenger svarte, men viser seg i stadig lysere nyanser. Store blå nattkjoler, som vaskes lysere og lysere mens vi sover.
Fuglene tar tidligvakta hver morgen, og avdelingen er bemannet med både kråke, sjur, kjøttmeis, dompapper og gås. De synger livlig, kvitrer i vei. Og har aldeles ikke behov for morrakaffe, som vi andre.

Vi vet det inni oss. Men det er også mange synlige tegn på at våren er kommet. Enn så lenge danser den tango med vinteren innimellom. Vinteren brer tepper over våren, og våren kaster dem av seg like fort. Vi kan stole på våren. For vinteren reiser snart. På gjensyn, sier den.

Når dagene blir lange, og varmen setter inn. Ja sånn kan jeg snu på den kjente julevisa. Jeg kan leke bakvendtland å skrive hva jeg vil.

Det i seg selv, gir meg en følelse av takknemlighet. Jeg skriver ikke nødvendigvis for at andre skal lese det, men det er fint og interessant å få kommentarer. Men jeg skriver fordi hjertet vil si noe, både til dere og til meg. Og for å uttrykke glede. Delt glede er alltid dobbelt så stor som om man skal holde den alene i fanget.

På min lille kveldstur tok jeg meg tid til å stoppe, bøye meg ned og beundre disse små gule bustehodene som stakk opp av grøfta. Her er vi, her er vi !
Mens jeg sto slik og mobilfotograferte de små gule, hørte jeg en merkelig lyd i lufta.. Og på jordet foran huset vårt landet flere hundre gås. Yesss ! For et syn. Og for en interessant lyd.
De har vært steder jeg ikke har vært. Mon tro om de har en liten minnebrikke i hodet som forteller dem at de skal innom her i Vesterålen hvert år ? Eller er det tippoldemorgåsa som har sagt at der, der er det mat å finne. Og havutsikt ?

Jeg undres.
Våren er forunderlig. Og jeg føler sånn en glede.
Det er tid for å rydde litt i hagen, forberede. Plante frø. Ta kaffe ute.
Jeg vet vi ikke har blitt lovet mer enn fem  små plussgrader i morgen. Men sola har sagt den vil komme. En gul begynnelse.

Velkommen Vårhild Vår.

Skrevet av Marianne Lovise Strand