Tankeøvelse for JA-mennesker

I dag vil jeg drodle noen tanker om dette å være et JA-menneske. Det finnes mange slike. De som alltid blir spurt hvis en kake skal bakes, hvis unger skal kjøres eller hvis det er andre ting som behøver å bli gjort. At de blir spurt, er ikke det minste rart. Alle vet jo at hun, eller han, stiller på post. Og at hvis noe kommer i veien, så fikser de reserve.
Det er fint med JA-mennesker. Men hvordan er det å være et JA-menneske med stor J?


Går det an å gi mer enn man får ? Går det an å bruke seg opp ?
Vi vet alle at det går an. Men noen bare fortsetter, gir, gir og gir...
De vet at det gir dem anerkjennelse tilbake.Men det hender også at slike mennesker blir tatt for gitt.

Å bli tatt som en selvfølge tror jeg ikke det er så mange som ønsker seg.
Kan vi bli flinkere til å rose dem som gjør disse oppgavene, selv om de kanskje kan synes små. Noen elsker å bake, men de synes sikkert det er kjempegodt å få kred for det likevel.

FRAMSNAKKING. Jeg var med på å skrive boka Framsnakking, som kom ut på Kagge forlag for snart halvannet år siden. Framsnakking er det motsatte av baksnakking. Framsnakking er å si noe positivt til noen, om et menneske som ikke er til stede. Positiv omtale. Det er fantastisk!
De frøene som ble sådd den gangen dette kom i fokus i hele Norge, de spirer ennå. Jeg hørte nettopp noen fortelel om en skole sør i Norge der lærerne bevisst brukte det som en integrert del av skolehverdagen. Under arbeidet med boka intervjuet jeg en rektor som sa at på hans skole fikk elevene i hjemmelekse å framsnakke et antall personer. Regelmessig.
Er det ikke flott ? Dette er bevisstgjøring i ung alder, og det kan komme veldig godt med videre i livet.

Blir du glad når du har kjørt ungene til noen, og de sier tusen takk for turen ?

Jeg blir glad av det ! Og de gangene ungene bare løper ut av bilen, uten å takke eller si hadet,  kjenner jeg at det ikke føles like ok. I hvert fall hvis det skjer hver gang. Det er ikke noen stor greie. Men det er en greie. At unger er i leken, og glemmer seg bort - og tar aldeles for gitt at det er noen som fikser transport, det skjer og det forstår jeg som voksen veldig godt.  Og det er helt i orden, bare det ikke skjer hver gang.
Men det koster så lite, så bittelite å si TUSEN TAKK med et smil. Og det gir så mye til den som mottar.

Har du noen i ditt liv som du kanskje skulle sagt noen oppmuntrende ord til neste gang dere møtes ?
Er du selv en som gir og gir og gir og gir ?
Jeg har en tankeøvelse til deg. Neste gang du blir spurt om å gjøre noe for andre, og du automatisk er i ferd med å si JA med et smil. Svar i steden - Det skal jeg tenke på, og så gir jeg beskjed i morgen (eventuelt samme dag hvis det er noe som haster).
Jeg øver meg på dette, og har øvd en stund. Jeg gleder meg over at jeg begynner å få integrert det i mitt eget liv. Jeg er nok også i den kategorien som lett sier ja, og før sa jeg nesten alltid ja automatisk. Men det førte til mange, og tidvis altfor mange oppgaver i hverdagen. Man sliter seg lett ut på sånt. Det er fort å føle seg fanget i hverdagens mange krav.
Å si "Du, det skal jeg tenke på, så hører du fra meg " er ikke det samme som å si nei.
Men det gir deg litt tid på å kjenne etter om du har lyst, tid og mulighet til å utføre oppdraget.

Det gir den som spør en positiv følelse også, fordi du anerkjenner spørsmålet samtidig som du ikke sier nei. Den andre skjønner at du ikke svarer slik for å vri deg unna.
Gjør du dette, på en ærlig måte, gir du deg selv og også andre en gave. Fordi du vil naturligvis ikke si nei hver gang.

Du vil fortsatt være et JA-menneske, som stiller opp når du kan.
Men ved å benytte denne metoden, så stiller du også opp for deg.

Og du er et viktig menneske i livet ditt, er du ikke ? 

Jeg ønsker deg lykke til !
Beste hilsen Marianne Lovise