Livet er utstoppelig. Heldigvis!

Livet skjer, hele tiden. Opp og ned. Hit og dit. Sorg og glede. Fødsel og død. Sommer, høst, vinter og vår. Storm og stille. Mørketid og midnattsol. Svart og kvitt. Stille og støy. Kaos og ro.

Det sies at livet handler mer om hvordan vi TAR det, enn hvordan vi HAR det. Ok, greit nok det, jeg tar den! Nelson Mandela har vist oss mye om den saken!

Men du? Hva hvis du ikke FORSTÅR eller VET at du kan ta livet annerledes enn slik du har øvd deg på å ta det hele livet ditt. Hvordan kan du da vite at du kan ta livet som det kommer, i stedet for å ta det slik du er vant til å ta det?

Hva betyr ”Å ta livet som det kommer”? De fleste av oss har øvd lenge på å ta livet på spesielle måter. Kanskje har vi lært av mamma eller pappa eller bestefar eller tante eller læreren. Lært at det verste heeelt sikkert kommer til å skje. At kriser ”naturligvis og selvfølgelig” oppstår stadig vekk. At etter den søte kløe, kommer den sure svie. (Det er tull, det er jeg helt sikker på!) At veps er farlig.

Du, det er interessant, det der med veps. Mange mennesker ser ut til å være overbevist om at bittesmå veps er like farlig som en stor, sint dinosaur i ferd med å tråkke dem i tusen knas. I hvert fall oppfører de seg som om det er like farlig. Eller som om de er hyperallergiske mot vepsestikk og kommer til å dø av stikket eller noe sånt? (Veldig få har hyperallergi mot veps.) Og sånn tror jeg det er med mange andre ting i livet óg. Vi reagerer instinktivt av gammel vane og uten å tenke oss om, i stedet for å ta det som det kommer.

Haha, vi oppfører oss ikke alltid helt i tråd med livet, gjør vi vel? Noen overdimensjonerer småkriser, slik som f eks hysterisk redsel for en veps i august. Mens andre igjen later som om store kriser ikke eksisterer. De lukker øynene og håper at det går bort. Hvis de bare venter litt eller ser til en annen kant. Eller pynter med litt med pene blonder. Eller tåkelegger det. Kanskje jeg kan kalle det sånn ”Feie, feie - under teppet – borte vekk!”

Så undrer jeg meg på, om ikke du og jeg og alle andre som har passert noenogtjue, har lov til å begynne å tenke sjøl? Livet skjer jo hele tiden. Det vil alltid oppstå kriser og kaos rundt omkring i verden. Store og små. Hver dag. Spørsmålet er: Hvordan forholder vi oss til det som skjer? Overdimensjonerer vi det? Løper vi oppå det eller fra det? Eller tar vi det som det kommer?
Jeg tror det er med gleder, som med kriser. De skjer også hele tiden. Det vil alltid oppstå store og små gleder. Hver dag. Noen overdimensjonerer dem. Andre løper fra dem eller ser dem ikke. Og noen tar gledene som de kommer.

Og du? Vet du at gleder har en tendens til å komme som perler på en snor?

JAAA til å ta livet som det kommer! Hvorfor ikke, forresten?

Bildet er av pusen hjemme. Hun sover like godt, sjøl om vi snekrer på utsia.... ;o)