Koia i skogen

I juni var jeg sørpå i Østerdalen en tur. På gamle trakter. Slik jeg pleier å være en-to-tre ganger i året. Ofte blir det noe fine turer til skogs. Gjerne med pappaen min. Han med de berømte "vømmølsæplenikkersa" fra et tidligere skriveri kalt "Lekende lett på ski".

I skogen fins ei gammal skogskoie, av den typen som ble brukt den gang skogsfolka lå borte hele uka på hogst. Det sto en stall der også, men den har morkna og lagt seg til kvile for lenge sia. Både skogskara og hesta er borte. Men koia ble tatt vare på. Den fikk nytt tak og nytt gulv og mere til. Et trivelig krypinn for ei natt eller to. Enkel og stille ligger den lunt og venter langt inni skogen. Og et stenkast unna fins ei rik kaldkjelle med kaldt og klart vatn hele året.

Her fins alt du trenger. Vann og ved og tak over hodet. Og en fredsomhet du ikke finner på livlige Karl Johan en sommerdag. Likevel er her yrende liv, med fuglesang, insekter, markjordbærblomster, elg, rådyr, bever og rev. Min pappa har liketil sett ulv i nærheten, og jeg har sett gaupespor.

En vår for tre-fire år siden, var vi i skogen. Stille og rolig gikk vi i et område hvor (jeg innbiller meg at pappa visste om at) ei elgku holdt til. Det var kalvingstid. Vi var ubeskrivelig heldige og fikk se en nyfødt rød elgkalv på uendelige lange skjelvne bein. Det var vårens vakreste eventyr. Et hellig øyeblikk. Så skjørt og så sterkt på samme tid. Vi sto noen sekunder og nøt synet og opplevelsen, så trakk vi oss stille, stille tilbake samme vei som vi var kommet - for å gi mor og barn fred med sitt.

Livet er superkult!