Det store i "å kjede seg"

”Hhrrmmff! Ungdommen og ungene nå til dags er så storforlangende. De tåler jo ikke å kjede seg. De forventer at vi voksne skal stille opp og arrangere morsomme ting for dem hele tiden.”
Jeg har flere ganger hørt voksne mennesker si noe som likner på dette…. Og nå sitter jeg her og lurer på:

Hvorfor tror vi voksne at vi må være underholdningsartister? Hvorfor tåler vi voksne så dårlig at barn og ungdom sier at de kjeder seg? Hvorfor iler vi voksne til og tror vi må lage sirkus og aktiviteter bare vi hører ordene: ”Ååh, jeg kjeder meg…”?

Hva er det som gjør at noen foreldre sliter seg ut på å stimulere sine allerede overstimulerte barn. Særlig hvis disse barna skulle finne på å ymte frampå at de kjedet seg et li-i-ite sekund. Og hvorfor fins det foreldre som kanskje aldri tenker over hva det betyr engang. Som kanskje lar ungene få LOV til å ”kjede seg”.

Når jeg hører barn og unge si en setning med ordene ”KJEDER MEG”, blir det direkte simultanoversatt inni meg, slik at det jeg heldigvis EGENTLIG hører er: ”Jeg har overskudd, hva kan jeg bruke det til?”

Ok. La oss si at din arbeidskollega, dine venner eller naboen, forteller deg at de har overskudd. Begynner du da automatisk å leke jeg-er-underholdningsansvarlig-leken? Eller svarer du: ”Så flott å høre! Hva har DU lyst til å bruke overskuddet DITT til, da?”

Gode medmenneske! Bli selvsagt mer enn gjerne med ungene ut i naturen, og reis på ferie og gjør hyggelige ting sammen med dem. Men, kjære, kjære flinke voksne: LA barn og ungdom også få LOV til å kjede seg. Dermed gir du dem lov til å ta seg TID til å finne på ting helt av seg sjøl også. Vi behøver ikke frata dem evnene til å bruke sin frie fantasi og iboende utforskertrang, ved å lage hektisk program for dem og oss sjøl døgnet rundt. Da kan vi, mot vår vilje, rett og slett drepe alt deres naturlige initiativ.

Overstimulerte mennesker, enten de er barn, unge eller voksne, er gjerne høye på adrenalin og trenger laaang tid på å lande i sin egen ro. Og det er først når vår egen ro er der, at vi kan begynne å være fantasirike og kreative og ordene ”kjeder meg” ikke lenger fins inni oss.

”Jeg kjeder meg” er fantastisk å høre. Hurra! Det er for meg starten til noe flott og kult. Jeg bare minner oss alle om at vi ikke trenger løpe til som forskremte harer og hoppe når de unge i huset sier ”hopp” (les: ”jeg kjeder meg”). Spør dem heller: ”Hva vil du gjøre med det, da, vennen min?” Vær tilstede for dem, så klart, men ikke vær underholdningsansvarlig hele tiden….

Det er en menneskerett å få lov til å ”kjede seg” daglig. Slik at initiativet, virkestrangen og fantasien vår ikke blir drept. Slik at vår egen utfoldelsestrang får lov å komme på banen. Det er stort av deg å være så modig at du tør å la deg sjøl og alle rundt deg få lov å ”kjede seg”. Slikt kan det bli moro ut av.

JAAA til å få lov å ”kjede seg”! Hvorfor ikke, forresten?