Det vakreste

Det er alltid en kulde i
det vakreste - jeg har ikke
sinn til det.
Det pustskjøre mønsteret
i snøkrystaller og rimblomster
tåler ikke varmen av
store, blå-årete
menneskehender

HANS BØRLI

I går tilbragte jeg tre timer på en nydelig bokhandel med godt vertskap. Rødsand Libris i Svolvær. Der kom jeg også over en skatt. Ei bok av Hans Børli, samlede dikt. 459 sider med skatter jeg kan plukke fra resten av livet. Fantastisk. Jeg kommer til å dele noen av hans dikt her på bloggen.

Jeg og Beate Heide besøkte Lofoten for å delta på bokkafeen, som arrangeres hver onsdag i bokhandelen.
For en varm mottakelse vi fikk ! Først ble vi møtt av en plakatbukk utenfor, med bilde av oss og bøkene. Norun tok varmt imot oss - vi følte oss så velkommen.
Bokkafeen er det forfatter Ole Bremnes som har tatt initiativet til. Han har sin skrivestue i samme bygg, og lot oss få lov å gå inn der for å øve litt. For en raushet !
Det satt folk med alle bordene, ord og musikkinteresserte mennesker som så ut til å nyte stunda.
Ole introduserte oss så fint. Norunn og de andre serverte kaffe og annet godt tilbehør.

Vi leste opp og fortalte fra våre to nyeste bøker, Ren lykke og Alt er mulig.
Vi var så heldige å ha tonefølge med musiker Bård Mathisen fra Sørvik. Han spilte så vakkert, han spilte til og med nordlyset for oss.
"Så dere nordlyset i musikken", spurte han etterpå. Ja, svarte vi, vi så det ! Vi danset med det i tonene.
Etter at vi var ferdige å lese fra bøkene, reiste en eldre herre seg og sa følgende : Er det mulig å få synge en sang for dere ?
Da svarte jeg: Alt er mulig. Tenk å få en sang da, i gave etterpå, så spontant. Han sang på tysk, og publkum sang med.

Jeg kjenner i dag på en stor takknemlighet. For meg er de beste møtene, møtene med mennesker som raust byr på seg selv. Omgitt av bøker, mens ord og toner forenes mellom likesinnede, ble det en ei snill stund for alle. Alder har ingenting med år å gjøre, sa en venn av meg en gang.
Det handler om fokus og interesse.
Det var så inspirerende å møte alle disse fine menneskene, og prate med Ole. Og høre at han hver dag sitter og skriver på skrivestua si. For hånd. Først i desember blir det ny bokkafe, og da kommer sønnene hans Lars og Ola Bremnes til å være tonefølge. Jeg har lyst til å dra til Lofoten da. Ja, sannelig, det kan være fint å oppleve når Ole Bremnes lanserer sin neste bok med Våganportretter i.

Jeg smiler, merker du det ?

Stille junimorgen

Dagen har ikke riktig våknet ennå, virker det som. Jeg gnir meg i øynene, kjenner at jeg godt kunne ha sovet en time til. Men den er så fristende, morgenstillheten. Ro i huset, ro i naturen. Til og med fuglene tar det litt piano, etter å ha holdt konsert i natt.

Jeg har på reiseradioen, det strømmer latter og god musikk ut fra den. Nyhetene, som kommer hver hele og halve time, virker litt forstyrrende i min morgenidyll.

Skriv oftere på bloggen, var det en ordvenninne som sa til meg. Jeg har kjent litt på det, og kjenner at det ofte kribler i meg etter å skrive små og store observasjoner i dagene mine.

Jeg har gått rundt med et fornøyd smil i dag, men tror jeg må ha vært litt ekstra trøtt likevel.
Først tømte jeg kaldt kaffevann på presskanna mi, enda så sikker jeg var på at jeg hadde satt vannet på kok etter at jeg fylte vannkokeren. Løfbergs Lilla blandet med kaldvann ble behørlig skyllet ut i vasken, før jeg satte på vannet. Jeg nøt den lille ventetiden fram til lyden av kokebobler kom.

På en rist står seks rundstykker klare til steking. Jeg fikk øye på en pose frosne rips fra i fjor, da jeg hentet rundstykkene i fryseren. Ai, jeg tar dem med, i dag kan jeg lage en sommersmoodie!
Noen sekunder senere hørte og så jeg ripsbær over hele kjellergulvet...
Jeg hadde holdt posen opp ned, og halvparten rullet utover. Men jeg mistet ikke motet, bare sukket lett.
Opp for å hente kost og støvbrett, og ned for å koste opp de stivfrosne små røde. En hel armé!
De kan nok sikkert fuglene like, tenkte jeg, og gikk likegodt ut for å kaste dem utover plenen.

Denne junidagen er litt kald, det er overskyet, men stille. En god stillhet.
Jeg tusler sakte bort til postkassen, og måken som ligger og nyter utsikten fra lyktestolpen ved vår innkjørsel, leer såvidt på den ene vingen.

Kaffen er klar til å drikkes, og jeg skal til å hente kaffefløten i kjøleskapet for så å oppdage at den ikke er der likevel. Jeg glemte å kjøpe. Men jeg leter litt, optimistisk, og klarer å søle noe annet ned på kjøkkengulvet. Heller ikke dette bringer meg ut av fatning. Jaja, jeg bare tørker det opp igjen.
Setter meg, blar i den ferske avisen.

Jeg liker best kaffe med fløte i, men i dag tar jeg den svart. Men morgenen er lys og fin, og snart våkner resten av huset, vi har to unge overnattingsgjester og jeg tror de sovnet sent.

Imens skal jeg bare kose meg litt til, alene med kaffe, avis og morgenstillhet.

Jeg ser på villblomstbuketten jeg plukket i går, og gleder meg over de vakre fargene.
At de kommer hvert år, er et under. Naturen er et under, og gir så mange gleder.

I dag vil jeg komme meg ut å gå eller løpe. Men akkurat nå er jeg her. Jeg eier mitt øyeblikk.

Grip du din dag !

Om å sette en regnbue over en grå dag

Dette er en liten historie om en regnværsdag som fikk farger.  Da jeg sto opp i dag flommet regnet ned i så store mengder at bekker ble til elver, og elvene til innsjøer. Grått i grått, vått i vått.

Jeg løp til bilen, for når det regner så store dråper blir man våt til skinnet på et øyeblikk.

Det er lett å miste motet på gråværsdager. Men jeg hadde en slagplan allerede i går kveld. Jeg liker å  trene på morgenen, og i dag dro jeg tidlig til treningssenteret i den lille byen vår. Om morgenen er det roligere der. Noen var allerede ferdig med dagens økt da jeg kom.

Jeg satte meg på sykkelen og så ut vinduene, og mens jeg syklet meg varm studerte jeg regndråpene på de store vinduene. En god følelse bredte seg. Jeg elsker å gå tur ute, men på dager som dette er det en velsignelse å rømme inn et sted det er både tørt og godt.

Heftlig musikk strømmet ut av høyttalerne, og styrkeøvelsene gikk som en lek.

I dag skal jeg ta badstu, tenkte jeg, mens jeg jobbet meg gjennom øvelse for øvelse.

Jeg har bare trent på treningssenter i fire år, og hadde ikke trodd at jeg skulle komme til å like å gå hit. Kroppen min har rapportert om økt trivsel og større glede. Derfor fortsetter jeg å komme to-tre ganger i uka. Det er bare å trå over dørstokkmila, den er overkommelig bare man tar et ekstra stort steg.

Dusjstrålene kjentes vidunderlige ut, og denne morgenen var det to andre i badstua.

Ingen av oss hadde planlagt å møtes. Vi møttes helt tilfeldig. Men den lille stunda der i det dunkle lyset, i varmen, hadde vi en fin, rolig samtale. Jeg sa at det hadde vært godt å prøve tyrkisk bad en gang. Den ene dama hadde prøvd det, og fortalte med glød om opplevelsen.

Det hørtes fantastisk ut. Jeg drømte meg bort, det hørtes godt ut å få skrubba rygget og massert stive vintermuskler.

Etter noen minutter i varmen, var det ut i dusjen. Jeg følte meg opplagt og ren, og kjente at jeg smilte der jeg pakket sakene for å gå. Ei snill stund, var det.

Jeg skal ta badstu oftere. Det handler bare om prioritering av minutter. Jeg kom ut, og merket ikke regnet lenger. Det var som om dråpene ikke traff meg, der jeg smånynnet på vei til bilen. Etterpå gikk jeg på kafe og drakk en stor kopp deilig brasiliansk kaffe. En grov baguette smakte fortreffelig til lunsj.

Sakene i avisen jeg leste i, var oppløftende, og menneskene rundt meg smilte og lo. 

Etterpå gikk jeg på biblioteket, og lånte med både film og bøker. Så heldig jeg er, tenkte jeg.

Jeg smiler. Den grå dagen har fått farger på. Det var ikke noe vanskelig, det gjelder bare å bestemme seg. Nå er jeg motivert for å gjøre en god innsats på jobb.

Sett en regnbue over dagen din, du også. 

Du fortjener det!

Marianne Lovise Strand, 27. mars 2013

l